LB-1998-2775

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-02-28
Publisert:	LB-1998-02775
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1998-02775 A/03, LB-1998-02776 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00746.
Parter:	Sak LB-1998-02775 A/03 Ankende part: 1. Storebrand Skadeforsikring AS, 2. Vår Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø). Sak LB-1998-02776 A/03 Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø). Motpart: 1. Storebrand Skadeforsikring AS, 2. Vår Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst).
Forfatter:	Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann. Kst. lagdommer Berit Sollie. Sorenskriver Ola Per Svor
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Forsikringsavtaleloven (1989) §8-4

Saken gjelder krav om utbetaling av forsikringer for personskade etter dytt fra to pasienter.

A er født *.*. 1941. Hun er gift og har to voksne barn. Etter fullført realskole jobbet hun på X apotek, tok maskinskrivingskurs og arbeidet deretter syv år som kontorassistent i Forsvaret. Etter at barna var født i 1970 og 1973 var hun til dels hjemmeværende og jobbet til dels som hjemmehjelp og dagmamma. I perioden 1984-86 tok hun hjelpepleierutdanning. I det avsluttende semesteret ble hun operert for tarmkreft, men tok likevel eksamen med godt resultat. Praksisperioden måtte hun utsette til høsten 1986, og hun begynte deretter 5 november 1986 i stilling som hjelpepleier på Y bo- og behandlingssenter, som er et psykiatrisk sykehjem med ca 60 pasienter.

På kveldsvakt 9 juni 1989 ble A ved to anledninger dyttet i brystet. Episodene skjedde helt uavhengig av hverandre med 2-3 timers mellomrom, med to forskjellige kvinnelige psykiatriske pasienter på ca 60 år.

Den første episoden skjedde da A var på «Livs» rom for å henge inn rent tøy. «Liv» hadde vaskemani og ville nok en gang den dagen pusse tenner, noe A nektet henne. «Liv» ble sint, gikk fort mot A som stod ved døren, og dyttet til henne med håndflatene mot brystet. A ble overrasket, da det ikke var vanlig at «Liv» reagerte slik. A fortsatte å jobbe, men fikk snart en «murrende» hodepine.

Da hun noe senere hadde spisepause, kom «Bente» inn på vaktrommet. A ble med henne inn på et annet rom. «Bente» var ofte svært oppsatt på å klippe håret og måtte derfor holdes unna sakser. Da de kom inn på dette rommet, grep «Bente» med en gang en saks og ville klippe håret, noe A nektet henne. «Bente» la fra seg saksen, men kom deretter brått mot A og dyttet henne på omtrent samme måte som «Liv» hadde gjort.

A forklarte i retten at hun samme kveld fikk en utpreget hodepine og stiv nakke. Hun tok en Paracet, men sov dårlig. Hun gikk på dagvakt lørdag 10 juni, men følte seg dårlig. Søndag 11 juni hadde hun kveldsvakt, men ble etter noen tid sendt hjem av kollegaene da hun var i så elendig form. Mandag prøve hun å gjøre noen ærender, men var helt «ferdig» da hun kom hjem. Tirsdag 13 juni kjørte ektefellen henne til dr. Martinussen på Jessheim. Hun hadde da så vondt i hodet at hun ikke klarte å sitte på venterommet, men måtte ligge på en båre.

Av dr. Martinussens journal fra denne dagen fremgår det blant annet at hun hadde hatt vondt i hodet i 4-5 dager og at det var verst i oppreist stilling. Han henviste henne til kiropraktor hvor hun hadde fire behandlinger uten at det hjalp. Hun ble liggende i fem uker, men kom seg til fysikalsk behandling som etter hvert hjalp. Røntgenundersøkelser viste ikke noe unormalt. Martinussen henviste henne til nevrologisk undersøkelse på Sentralsykehuset i Akershus, hvor overlege Magnar Slettebø undersøkte henne 7 september 1989. I journalens konklusjon het det:

«Ved klinisk nevrologisk undersøkelse er det hos denne pasienten lite å finne utover en viss nevromuskulær spenningstilstand. Hun har hatt og har fremdeles en del plager etter at hun ble dyttet i brystet av to forskjellige pasienter mens hun var på arbeidet den 9. juni d.å. Hun har ikke hatt slike plager før, og en må derfor gå ut fra at det er en sammenheng. Hun er nå i langsom bedring, men føler seg enda ikke sterk nok til å gå ut i arbeidet. Hun vedgår at hun var betydelig sliten og dels nedkjørt da dette skjedde, slik at det sannsynligvis ikke skulle så mye til før hun liksom klappet sammen.

Avtale nå er at hun fortsetter trening hos fysioterapeut, og at hun event. prøver seg i dag fra 1. oktober. Hun har hatt en god del ekstrautlegg med bl.a. til behandling, og hun ønsker mulig å få dekket opp dette via arbeidsgiver. Det sendes derfor kopi av dette skriv til Fylkeslegen, slik at det blir registrert der skade forårsaket av pasient mens hun var i arbeid.»

A har senere benektet at hun sa til Slettebø at hun var sliten og nedkjørt, og hun har klaget over Slettebø til fylkeslegen blant annet for dette.

A var sykmeldt fra 13 juni 1989 til 16 oktober 1989. Hun jobbet deretter i halv stilling frem til 6 desember 1989 og har siden vært arbeidsufør. 13 november 1989 sendte hun melding til trygdekontoret om yrkesskade, og relaterte den til det som hadde hendt 9 juni.

Ved trygdekontorets brev 24 november 1989 ble skaden godkjent som yrkesskade. A søkte i mars 1990 om uføretrygd, noe hun i 1995 ble innvilget med 100 % med virkning fra 1 juni 1990. Trygdemyndighetene ba i den forbindelse overlege Slettebø om å utarbeide spesialisterklæring.

Skaden ble av hennes daværende advokat meldt til de forsikringsselskapene hun hadde forsikringer i, Storebrand og Samvirke (nå Vår). Dette var følgende forsikringer:

- gjeldsforsikring i Storebrand

- ulykkesforsikring i Storebrand (via Hjelpepleierforbundet)

- trygghetsforsikring i Samvirke (i følge tariffavtalen §11)

- grunnforsikring i Samvirke (via Offisersforbundet)

- ektefelledekning i Samvirke (via Offisersforbundet)

As ektefelle er som tidligere kaptein i Forsvaret organisert i Offisersforbundet.

For samtlige forsikringer gjaldt følgende vilkår:

«Den forsikrede er pliktig til å la seg undersøke av den lege som selskapet utpeker. Hvis den forsikrede ikke oppfyller denne forpliktelse, kan selskapet stoppe enhver utbetaling av erstatning. Undersøkelsen betales av selskapet.»

Advokaten sendte anmodning til Slettebø om å utarbeide spesialisterklæring også i forsikringssaken, med opplysning om at forsikringsselskapet ville dekke honoraret. Slettebøs spesialisterklæring til trygdemyndighetene forelå 10 januar 1991. Dagen etter tilskrev han Storebrand med spørsmål om det stemte at selskapet ville dekke honoraret for erklæring til selskapet for bruk i forsikringssaken. A hadde i mellomtiden lest Slettebøs erklæring til trygdemyndighetene, og hun var svært misfornøyd med hans vurdering av at hun hadde psykiske vansker og ønsket derfor ikke at han skulle utarbeide erklæring til forsikringsselskapet. I advokatens brev 22 februar 1991 til forsikringsselskapene ble det varslet at hun hadde bedt om erklæring fra en annen spesialist, men etter kort tid ombestemte hun seg også med hensyn til denne.

Forsikringsselskapene ba om utlån av dokumenter fra trygdemyndighetene og primærlegen, men ba under henvisning til forsikringsvilkårene om at hun også fremstilte seg for nevrolog ved Rikshospitalet. Dette ble ikke etterkommet, og A fremstilte seg heller ikke for andre leger som selskapene foreslo. Hun har derimot vært til mange undersøkelser hos spesialister hun selv har valgt etter anbefaling blant annet fra Norges Whiplashforbund. Foruten nevrologer har hun vært til undersøkelser hos øyespesialister, psykiater og tannlege.

Forsikringsselskapene fastholdt kravet om fremstilling for nevrolog ved Rikshospitalet, og i brev 17 juni 1992 ble det opplyst at et eventuelt renteoppgjør ikke ville bli beregnet ut over 1 juli 1992 hvis kravet ikke ble etterkommet. Dette ble også fastholdt i Storebrands brev 17 desember 1993, men da med forslag også om andre nevrologer.

21 september 1995 tok A ut stevning ved Oslo byrett mot Uni-Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS med krav om utbetaling av de aktuelle forsikringene. Selskapene, representert ved felles prosessfullmektig, hevdet at de ikke var forpliktet til å utbetale, både fordi polisevilkåret om å fremstille seg for lege utpekt av selskapet ikke var oppfylt og fordi det ikke forelå årsakssammenheng, idet de to dyttene ikke kunne ha hatt tilstrekkelig skadeevne.

Oslo byrett avsa 20 mai 1998 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS skal betale A kr 334.709 med tillegg av 12 % rente i fem år fram til 20.5.98.

2. Samvirke Skadeforsikring AS skal betale A kr 151.132 med tillegg av 12 % rente i fem år fram til 20.5.98.

3. Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS skal saman betale kr 150.000 i sakskostnader til A.

Oppfyllingsfristen er 14 dagar.

Oslo byrett avsa 16 juni 1998 tilleggsdom med slik slutning:

Samvirke Skadeforsikring AS skal betale A kr 490.500 med tillegg av 12 % rente i fem år fram til 20.5.98, i tillegg til det dei skal betale etter dom 20.5.98. Oppfyllingsfristen er 14 dagar.

Storebrand Skadeforsikring AS og Vår Skadeforsikring AS har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. A har motanket med hensyn til fastsettelsen av den medisinske invaliditet og rentebegrensningen på fem år. Forsikringsselskapene bad om at professor Trygve Lundar ved Rikshospitalet, som hadde vært oppnevnt av byretten, også ble oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. A mente at det ikke var nødvendig med sakkyndig for lagmannsretten, noe forberedende dommer i lagmannsretten sa seg enig i. De ankende parter påkjærte denne avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som i kjennelse 21 desember 1998 tok begjæringen om oppnevnelse av medisinsk sakkyndig til følge. Ved lagmannsrettens beslutning 6 april 1999 ble avdelingsoverlege dr. med. og spesialist i nevrologi Jan Berstad oppnevnt som sakkyndig.

Ankeforhandlingen fant sted i Oslo 7 - 10 februar 2000. A møtte sammen med sin ektefelle og sin prosessfullmektig og avga forklaring. De ankende parter var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt 12 vitner, hvorav 7 som sakkyndige. Videre ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

De ankende parter, Storebrand Skadeforsikring og Vår Skadeforsikring, har i hovedsak anført:

Manglende årsakssammenheng og manglende oppfylling av polisevilkåret om fremstilling for lege utpekt av selskapet er påberopt som to selvstendige frifinnelsesgrunnlag.

Årsakssammenheng:

Hovedanførselen her er at dyttene ikke hadde skadeevne. Det er A som har bevisbyrden for at de hadde det. Det anføres at dyttene ikke kan ha utløst slike krefter at de kan ha påført varig skade. Det vises til generelle undersøkelser som er gjort om dagliglivets påkjenninger og til at det er en nedre grense for hvilke krefter som kan forårsake skade. Ved bilkjøring er den nedre grense antatt å være en hastighetsendring på 11 km/t. Det er her vist til Quebec-rapportens henvisning til undersøkelser foretatt av Whitman E McConell om at lavere hastighetsendringer bare gir forbigående plager. Ved støt forfra er for øvrig den nedre skadegrense beregnet å være tre ganger høyere enn ved støt bakfra.

Det vises videre til vurderingen foretatt av overlege Asbjørn Bragstad, i anledning denne saken, om muligheten for whiplashmekanisme ved støt eller slag i brystet. Han mener at et menneske i en slik situasjon reflektorisk vil bøye seg og at det ved dette ikke er mulig at hodet får en så kraftig sleng at nakken skades. Da Bragstad ikke tidligere hadde fått seg forelagt et slikt spørsmål, ønsket han at ingeniør Torstein Haug skulle gjennomgå vurderingen. Ingeniør Haug er fullt ut enig i Bragstads vurderinger og konkluderer med at det ikke kan være noen mulighet for nakkeslengskade i en slik sak som dette.

Det er en annen skademekanisme ved støt forfra fordi haken «tar i mot». Dette blir annerledes ved støt bakfra eller fra siden. Det er ut fra As forklaring om hendelsesforløpet usannsynlig at det her har vært sidestøt. Det var en konfliktsituasjon med to personer i rommet, slik at det var sannsynlig at man hadde øyekontakt og ikke så en annen vei. Situasjonen tilsa at A hadde en beredskap i kroppen, i motsetning til hva man vanligvis har ved påkjørsel bakfra, og at hun da ved et spontant dytt i forbifarten, reagerte umiddelbart, også slik at haken tok i mot.

Under henvisning til de nevnte beregningene og særlig fordi det her gjelder støt forfra, er man ikke i nærheten av de omtalte grenseverdiene. I denne saken er man på et nivå hvor det er helt usannsynlig med skadeevne.

Når det gjelder As helsetilstand før dyttene, må det legges til grunn at hun var sliten og nedkjørt. Overlege Slettebø har fastholdt at A sa dette til ham, blant annet under henvisning til at han hadde notert dette i journalen fra undersøkelsen 7 september 1989. I Rt-1998-1565 er det gitt generelle uttalelser om bevisbedømmelsen i denne type saker. Begivenhetsnære nedtegnelser i legejournaler er her fremhevet som særlig viktig ved bevisbedømmelsen. Videre vises det til vitneforklaringen fra en avdelingsleder på sykehjemmet om at jobben der var slitsom.

Når det gjelder de sakkyndige erklæringene, vises det til at ingen er avgitt av lege som har vært engasjert av forsikringsselskapene. De erklæringene som støtter A, er avgitt av leger valgt av henne etter anbefaling fra foreningen. De uavhengige sakkyndige, dr. Slettebø, professor Lundar og dr. Berstad, har alle konkludert med manglende årsakssammenheng. Det vises også her til Rt-1998-1565 om at det særlig skal legges vekt på sakkyndige uttalelser fra de som er rettsoppnevnt.

Dr. Slettebø avga sin erklæring på et tidlig tidspunkt, før det var rettssak og før han var i konflikt med A. Konflikten er oppstått etter at han ga sin konklusjon om at det ikke er årsakssammenheng mellom dyttene og hennes helseplager. Denne vurderingen har ikke fylkeslegen endret på. Professor Lundar, rettsoppnevnt for byretten, har heller ikke funnet sannsynlig årsakssammenheng og har ikke ønsket å si noe om hva som kan være årsaken. Rettsoppnevnt for lagmannsretten, dr. Berstad, har både uttalt seg om at det ikke kan være noen skademekanisme i dyttene og at det må være psykiske mekanismer som forårsaker plagene. De ankende parter viser til at det er spørsmålet om årsakssammenheng retten skal avgjøre, og det er da ikke nødvendig å ta stilling til hva som er diagnosen.

Det er ikke sannsynliggjort årsakssammenheng mellom As synsproblemer og dyttene. Det vises til skriftlig uttalelse fra avdelingsoverlege Ivar Hørven ved Rikshospitalet. Øyelege Vatne har vist til en årsaksrekke som tar utgangspunkt i nedsatt almentilstand, slik at dette ikke sier noe om årsaken til nakkeproblemene og hodepinen. For øvrig fremgår det av Helsetilsynets brev 19 november 1999 at påvisning av forstyrrelser i øyets følgebevegelser ikke kan benyttes til å stille diagnosen nakkeslengskade.

Trygdemyndighetenes godkjennelse av skaden som yrkesskade er ikke av avgjørende betydning. Den vurderingen ble foretatt på et helt annet grunnlag enn det som nå foreligger av sakkyndige uttalelser.

Under en hver omstendighet foreligger det ikke påregnlig årsakssammenheng. Det vises da særlig til dyttenes begrensede skadeevne.

Fremstilling for lege utpekt av forsikringsselskapet:

Manglende oppfyllelse av dette polisevilkåret må føre til full frifinnelse, selv om det står at utbetalingene «stoppes». Her er det imidlertid uenighet om hvorvidt vilkåret er oppfylt. Vanlig fremgangsmåte ble fulgt ved at A ved sin daværende advokat valgte å be om spesialisterklæring fra dr. Slettebø. Selskapenes manglende protest mot dette kan ikke innebære at dr. Slettebø derved anses utpekt av selskapene. Formålet med vilkåret er at selskapet skal ha rett til å få en kontrollerklæring. Foruten at Slettebø ikke var utpekt av selskapene, har han heller aldri avgitt spesialisterklæring i forsikringssaken. Han har bare avgitt erklæring til trygdemyndighetene. Videre er en erklæring til selskapene av en helt annen grundighet enn en erklæring til trygdemyndighetene.

Subsidiære anførsler:

Noen av forsikringene er knyttet til graden av den medisinske eller den ervervsmessige invaliditet. På begge punkter må man her holde seg til overlege Robberstads vurdering. Nakke- og hodeproblemene er av ham fastsatt til 15 % medisinsk invaliditet. Det kan ikke gis tillegg for synsproblemene fordi disse avhjelpes med briller. Den ervervsmessige invaliditet er av Robberstad anslått til 30-35 %, noe som aksepteres.

Det må foretas begrensning i rentene på grunn av nektelse for fremstilling for lege (kreditormora). Rentene skal suspenderes fra 1 juli 1992, og kan i hvert fall ikke begynne å løpe igjen før professor Lundars oppnevning.

De ankende parter har i anken og motanken nedlagt slik samlet påstand:

Storebrand Skadeforsikring AS og Vår Skadeforsikring AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedsak anført:

Årsakssammenheng:

Det er sannsynliggjort at det er årsakssammenheng mellom dyttene og As helseplager, herunder at det var tilstrekkelige krefter til å gi skadeevne. Forholdene både før og etter hendelsen har betydning for vurderingen. Under henvisning til betingelseslæren, jf. Rt-1992-64, om at alle årsaker hefter, anføres at dyttene har vært en nødvendig forutsetning for at hun fikk helseplager, selv om også andre faktorer kan ha medvirket, som for eksempel psykisk sårbarhet. Det er ikke her holdepunkter for noen sykelig tilstand eller hypotetisk skadeårsak, og uansett må selskapene ta skadelidte som hun er. Ved bevisbedømmelsen må det også tas hensyn til at grunnlaget for utbetaling her er en forsikringspolise, hvor formålet har vært et sterkt vern for den forsikrede.

Det må foretas en helhetsvurdering, og retten må legge vekt på at A tidligere har vært frisk, og at de plagene hun nå har, oppsto umiddelbart etter dyttene. Selv om skadeevnen kan ha vært liten, er det av betydning for årsaksvurderingen at det i forbindelse med dyttene skjedde en plutselig og radikal endring av hennes helse.

Når det gjelder beregningen av de fysiske kreftene, skal man være forsiktig med å sette en nedre skadegrense. Forskning viser også at nakkeslengskader ved bilulykker typisk skjer ved lave hastigheter. Videre vises det til beregningene foretatt av høgskolelektor Mari Mehlen, som konkluderer med at dyttene hadde nok energi til å gi skade.

Som forsterkende momenter, vises til at kvinner er mer utsatt for nakkeskader enn menn. Her kommer i tillegg at A har benskjørhet, noe som nylig er konstatert. Når det gjelder det konkrete hendelsesforløpet, er det rimelig å tro at A sto på skrå slik at hun hadde vridd hode og fikk en sidesleng. Pasientene var på vei bort fra situasjonen, og A kan ha stått på skrå ved døren for å slippe dem forbi. Det er ikke grunnlag for å si at hun må ha sett hva som var i ferd med å skje; tvert i mot må det legges til grunn at hun var uforbredt. Etter en rettslig sannsynlighetsvurdering må det legges til grunn at dyttene har hatt skadeevne.

Flere av de sakkyndige har konkludert med at det foreligger årsakssammenheng. Også leger som A ikke selv har valgt, har konkludert med dette. Det vises til de legene som har behandlet saken i trygdemessig sammenheng. Det må ellers legges særlig vekt på overlege Robberstads erklæring, som er den grundigste av alle og som ikke konkret er imøtegått av de andre. Dr. Slettebø har i journalnotatet fra 7 september 1989 uttalt at det foreligger årssakssammenheng, og professor Lundars vurdering er for snau i forhold til det omfattende skadebildet. Dr. Berstads vurdering har påfallende trekk, både fordi han har vært provosert av As angrep på dr. Slettebø og fordi den inneholder direkte feil, blant annet om synsproblemene. Det er for øvrig mange forskningsarbeider som viser at nakkeslengskade kan utløse synsproblemer.

Ifølge rettspraksis skal det mye til for å anse en skade upåregnlig, jf. blant annet Rt-1997-1. Påregnligheten må også vurderes i forhold til ansvarsgrunnlaget, som her er polisene. Det foreligger et forsikringsbehov ved at nakkeskader er en risiko som man har ment å forsikre seg mot. A har utviklet typiske plager, slik at det ikke foreligger noen ekstrem skadefølge.

Fremstilling for lege utpekt av forsikringsselskapet:

Dette polisevilkåret ble oppfylt ved at selskapene ikke protesterte på As forslag om fremstilling for dr. Slettebø. Det ble oppfattet slik at det var enighet om at dr. Slettebø skulle utarbeide spesialisterklæring. Ordlyden i vilkårene gir ikke grunnlag for en slik særlig forståelse om at det skal være en kontrollordning. Det avgjørende må være at selskapene aksepterte personvalget og at dr. Slettebø har avgitt sin erklæring til trygdemyndighetene. Selskapene har fått en kritisk erklæring. Formålet må være at det medisinske grunnlaget er tilstrekkelig, og med alle de sakkyndige erklæringene som foreligger i denne saken, må selskapenes behov være oppfylt.

For øvrig kan ikke vilkåret ha en så vidtrekkende betydning som anført av selskapene, da det innebærer en avvisning fra rettslig prøving av realiteten i saken.

- - - - -

Endelig anføres at den ervervsmessige invaliditet må settes til 100 %, da flere av de sakkyndige, også dr. Berstad, finner at A er mer enn 50 % ervervsmessig invalid. Hun er helt arbeidsufør.

Den medisinske invaliditet må ikke settes lavere enn 35-40 %, slik som anslått av professor Erik Dahl. Han har i motsetning til de øvrige sakkyndige tatt hensyn til hennes syns- og kjeveproblemer.

Når det gjelder renteberegningen, anføres det prinsipalt at det ikke skal skje noen avkorting på grunn av forsømt fremstillingsplikt. Subsidiært anføres at renteplikten må igangsettes fra det tidspunkt da professor Lundar ble oppnevnt som sakkyndig for byretten.

Videre kreves det dekning av utgifter til utenrettslig advokatbistand, fra før stevning ble tatt ut, jf. Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven, side 583.

Ankemotparten har i anken og motanken nedlagt slik samlet påstand:

1. Vår Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 794.924,- med tillegg av 18 % renter fra 07.01.1990 til 01.01.1994 og deretter 12 % renter p.a. til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A slik erstatning:

a) kr 274.709,- med tillegg av 18 % renter fra 09.06.1990 til 01.01.1994 og deretter 12 % renter p.a. til betaling skjer.

b) et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 120.000,- med tillegg av 18 % renter fra 13.01.1990 til 01.01.1994 og deretter med 12 % renter p.a. til betaling skjer.

1. A tilkjennes fulle saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, herunder for utenrettslig advokatbistand.

Lagmannsretten er i hovedsak kommet til samme resultat som byretten.

Innledningsvis bemerkes at saken gjelder et forsikringsoppgjør. Dette innebærer blant annet at utbetalingsbeløpene er standardiserte.

Lagmannsretten vil først vurdere polisevilkåret om å fremstille seg for lege utpekt av selskapet. Lagmannsretten finner det klart at vilkåret ikke er oppfylt, blant annet fordi dr. Slettebø ikke ble utpekt av selskapet og heller aldri avga spesialisterklæring i forsikringssaken. Videre legges til grunn at selskapene foreslo flere andre leger, men at A ikke ønsket å fremstille seg for noen av dem.

Lagmannsretten er på den annen side ikke enig med forsikringsselskapene i at manglende oppfylling av dette vilkåret kan ha den konsekvens at skadelidte hindres i å oppnå rettslig prøving av realiteten. Formuleringen om at utbetalingene «stoppes», antyder et tidsmessig aspekt, og det kan ikke være ment at manglende oppfylling av vilkåret kan få så vidtrekkende konsekvenser at rettslig prøving avskjæres.

Lagmannsretten går så over til å drøfte årsaksspørsmålet. Samtlige forsikringer er knyttet til vilkåret om et ulykkestilfelle og forutsetter derfor årsakssammenheng mellom skadene og hendelsene på Y 9 juni 1989.

A er nå 58 år. Etter dyttene hun fikk på sykehjemmet i 1989, for 10 år siden, har hun så og si ikke vært i arbeid. Hun er innvilget 100 % uførepensjon med virkning fra 1 juni 1990. Lagmannsretten har forstått det slik at hennes hovedplager nå er stivhet og smerter i nakke og skuldre, fingre som dovner bort, problemer med høyre hofte, øresus med blokkering, kjeveproblemer, dårlig samsyn, søvnproblemer og redusert behov for seksualliv. Hun har også betydelig hodepine og konsentrasjons- og hukommelsesproblemer.

Ved avgjørelsen av årsaksspørsmålet må lagmannsretten først se på spørsmålet om det overhodet er mulig at dyttene kan ha utløst tilstrekkelige krefter til å gi skade.

Whiplash betegner først og fremst en skademekanisme som igangsettes når noen påkjøres i bil bakfra, og det er foreløpig omstridt hvor mye som skal til for å utløse skadefølger og varig skade. Det foreligger etter hvert en del rettspraksis om såkalte «lavenergikollisjoner», hvor internasjonale forskningsarbeider om dette er vektlagt. I Rt-1998-1565, gav førstvoterende i Høyesterett generelle uttalelser om vurderingene i saker som gjelder trafikkulykker med spørsmål om slik skademekanisme, og viste til at rapporten fra Quebec Task Force fra juni 1995 oppfattes som en internasjonal konsensus om årsaksforhold, forebygging og behandling av tilstander utløst av nakkesleng. Ifølge denne antas en hastighetsendring på 6-8 km/t å utgjøre nedre grense for skadevoldende evne ved påkjørsel bakfra.

Det legges videre til grunn som uomstridt at også påkjørsler forfra kan utløse en whiplash-mekanisme, men det er da antatt at det er nødvendig med tre ganger så stor hastighetsendring for at skade kan oppstå.

Saken her gjelder dytt forfra eller noe på skrå. Det er fremlagt sakkyndige vurderinger av hvilke krefter disse dyttene kan ha utløst. Overlege Asbjørn Bragstad mener at dyttene ikke hadde energi nok til å skade. Ingeniør Torstein Haug har sluttet seg til dette, men uttalte i retten at dette fra hans side først og fremst er en teknisk konklusjon og at han ikke kan uttale seg om det medisinske. Høgskolelektor Mari Mehlen har beregnet kreftene i støtpunktet svarende til en hastighetsendring på mellom 11 km/t og 25 km/t. Hennes konklusjon er at skadeevne har vært mulig, men hun har da ikke tatt høyde for hvordan støtene er mottatt. Det er uklart om dyttene kom rett forfra eller noe på skrå og hvordan A da holdt hodet. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at dyttene har kommet skrått og tar som utgangspunkt at man her er innenfor området for mulig skadeevne. For den nærmere avgjørelse av årsakssammenhengen, er det nødvendig å foreta en bredere bevismessig vurdering, herunder av As helsemessige utvikling etter dyttene.

Professor dr. med. Trygve Lundar, spesialist i nevrokirurgi og nevrologi, ble 2 april 1997 oppnevnt som sakkyndig for byretten. Han avga spesialisterklæring 14 september 1997, og hele hans oppsummering/vurdering er inntatt i byrettens dom på side 6-7. Lagmannsretten finner grunn til å fremheve følgende fra erklæringen:

«Det er vanskelig å tenke seg at puff fra to pasienter, selv om dette har vært ganske kraftig, kan være i stand til å lage en whiplashskademekanisme, som kan gi en sleng på hodet i en grad som kan gi noe som minner om et whiplashtraume. Skade av denne art forekommer ved barnemishandling når sterke voksne rister et lite barn som har et stort tungt hode. Hun ble ikke holdt i skuldrene og ristet av de to pasientene og det synes vanskelig å forstå at hun kan ha fått et whiplashtraume av noen vesentlig betydning. Røntgenbildet tatt den 03.07.89 viste slitasjeforandringer i nakken. Disse forandringene er ikke forårsaket av aktuelle traume, men kan ha gitt opphav til nakkesmerter og hodepine i tiden som fulgte.

- - - - - - - - - - - - -

Samlet er det vanskelig å forstå at A ble påført en somatisk skade av vesentlig omfang ved de 2 episodene den 09.09.89. At hun hadde klare forandringer i nakkehvirvelsøylen også forkalkninger i begge skuldre som kan ha forårsaket plager og har satt i gang en smerteprosess, som senere har utviklet seg til et kronisk smertesyndrom er en klar mulighet. Om episodene har virket opprivende og skremmende på henne og at hun har lite lyst til å fortsette i arbeidet med de psykisk utviklingshemmende kunne tenkes som en delforklaring. A går imidlertid sterkt imot en psykologisk forklaring på den situasjonen hun har havnet i. Hun virker også på undertegnede som psykisk velbalansert og robust.

Samlet er det undertegnedes klare oppfatning selv om hennes plager i tid har utviklet seg fra tiden etter de 2 episodene i juni 1989, er det lite sannsynlig at hennes plager er forårsaket av disse 2 beskjedne episodene i seg selv. Jeg kan derfor ikke fastsette noen varig skadebetinget medisinsk invaliditet eller ervervsmessig uførhet som følge av disse 2 episodene.

Konklusjon:

A har ingen sikker varig skadebetinget medisinsk invaliditet eller ervervsmessig uførhet som følge av de 2 aktuelle traumer.»

Avdelingsoverlege ved Sunnaas sykehus, dr. med. Jan Berstad, spesialist i nevrologi, ble oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Fra hans spesialisterklæring av 8 mai 1999 siteres konklusjonen:

Konklusjon:

Pasientens tilstand av i dag passer ikke med tilstand etter nakkeskade med for eksempel skade av ryggmargen eller dens nervegreiner, hjernestammeskade, hjerneskade eller whiplash skade. Det er etter mitt skjønn ikke symptomer eller unn som gir holdepunkter for organisk skade med forbehold om oversette sykdommer uavhengig av aktuelle skade.

En teoretisk mulighet for etiologi her er skadetilstand som komplikasjon til behandlingen, jf. flere sprøyter i nakken etc., men dette er lite sannsynlig.

Etter mitt skjønn er det mest sannsynlig at det i det aktuelle tilfellet dreier seg om en psykogent utløst tilstand, hvor et nærmest tilfeldig traume gir en hendingsfølge som normalt sett er uvanlig og urimelig. Dette er vel kjent i medisinen.

Ved skadetidspunktet antas pasienter ved slike tilstander å være særlig sårbare psykisk, og skal resultatet bli bra og man skal unngå kronifisering av symptomene, er det særlig viktig med ivaretakelse kort tid etter skaden. Undersøkelse hos psykiater eller psykolog seinere ut i forløpet pleier ellers ikke å avdekke noe særlig psykopatalogi (unormale forhold ved psyken) hos disse pasientene.

Tilstanden som det her dreier seg om er muskel-sene-skjelett-plager som er svært utbredt i befolkningen, men i ulike varianter og omfang og som medfører vidt forskjellige konsekvenser for den enkelte. Man vil også kunne bruke begrepet psykosomatisk tilstand i det aktuelle tilfellet.

Pasientens skademekanisme er ikke vanlig for og passer ikke med begrepet nakkeslengskade etter whip-lash mekanisme. Ved whip-lash blir pasienten påkjørt bakfra, og det kommer en overstrekking av nakken i første fase.

Pasienten i det aktuelle tilfellet ble angivelig slått i brystet, og første fase ville bli «lash og ikke whip», altså først bøy i nakken. Halsvirvelsøyla tåler mye påkjenning når det gjelder fleksjon (framoverbøy), kanskje også fordi haka stopper mot brystet. Ved ekstensjon (bakoverbøy) kan man lettere få overstrekk dersom kreftene er sterke nok.

As symptomer passer altså ikke med symptomer ved kronifiserte whip-lash plager. Det nevnes slike symptomer hos henne som veikryggsplager, stivhet i kroppen og frozen shoulder. Det er også åpenbart at hun ikke fikk andre skader slik som hjerneskade, hjernestammeskade (hjernestammen ligger mellom hovedhjernen og ryggmargen), ryggmargsskade eller skade av ryggmargens nerverøtter. Jeg legger her vekt på funnene ved egen undersøkelse, men også funnene fra de andre legene som har undersøkt henne i forbindelse med aktuelle sak. Det er derfor utelukket at hennes varige plager av i dag kan være årsaket av organisk (kroppslig) skade forårsaket av de omtalte 2 traumer mot brystet. I denne aktuelle saken kan man som eksempel ta ut ett symptom og analysere dette nærmere. Som et slikt eksempel nevnes hennes skjeve hornhinner som er blitt korrigert med prismeglass. Å få dette til å ha årsakssammenheng med et slag mot brystet er medisinsk sett umulig.

Den varige medisinske invaliditetsgrad anslås i det aktuelle tilfellet til å være 0 %. Tilstanden er i utgangspunktet reversibel, jf. dette at det er blitt forverring og tilstanden har følgelig en iboende evne til å endre seg, og det er ikke påviste organiske forandringer.

Den ervervsmessige uføregrad anslås i det aktuelle tilfellet til å være over 50 % når man ser på pasientens faktiske funksjon av i dag. Hun er jo også tilkjent uførepensjon. Denne uføregraden har ikke direkte årsakssammenheng med skaden den 09.06.89, men man antar at skaden i noen grad har vært med på å presipitere (var den faktor som trigget) de ikke-organiske mekanismer som over tid har resultert i en skadetilstand dominert av psykosomatiske symptomer.

Man kan ikke bruke begrepet «liten tue veltet stort lass» da «lasset» har endret seg og økt på utover i tiden etter skaden. Pasientens skadetilstand som etter hvert har ført til ervervsmessig uføregrad, har ikke sin årsak i selve det påførte traumet, men har trolig sin forklaring i omstendighetene rundt. Det er derfor man ved slike liknende tilstander i medisinen snakker om et «ubetydelig og tilfeldig» traume som i følge pasienten selv får store konsekvenser for funksjon videre.

Dersom det ikke dreier seg om mer eller mindre ubevisste psykiske mekanismer i slike tilfeller med for eksempel simulering, aggravasjon, psyko-somatikk eller konversjon, er det en mulighet for at det dreier seg om bevisst usannhet da det som nevnt heller ikke dreier seg om en organisk skade.

Den skadebetingete varige ervervsmessige uføregrad anslås i det aktuelle tilfellet til å være 0%.»

Under ankeforhandlingene erkjente dr. Berstad at As synsproblemer var feilaktig omtalt av ham, men presiserte at dette ikke hadde betydning for hans konklusjon. Lagmannsretten oppfatter hans redegjørelse slik at han mener A har en konversjonsnevrose (en psykogent utløst tilstand) som nok kan ha blitt utløst av dyttene. Han mente likevel at dyttene nærmest var en tilfeldig utløsende faktor som har gitt upåregnlige skadefølger. Han trodde også at A i dag ville hatt en lignende tilstand uten dyttene i 1989.

Dr. Slettebø, som undersøkte A allerede i september 1989 og da henviste henne til nevropsykologisk undersøkelse, konkluderte i sin spesialisterklæring 10 januar 1991 til trygdemyndighetene med at det «syns å liggje føre ein konversjonsnevrose med angst og depresjon iblanda». Dr. Slettebø møtte som sakkyndig vitne i retten og fastholdt sin konklusjon, selv om fylkeslegen i brev 30 juni 1999 påla Sentralsykehuset i Akershus å rette en tilsvarende setning i et journalnotat fra Slettebø.

A reagerte sterkt på å få en psykiatrisk diagnose og ønsket ikke å følge trygdekontorets anmodning om en psykiatrisk utredning. Etter noe tid kontaktet hun professor i sosialmedisin og spesialist i psykiatri, Per Sundby, som avga erklæring 8 juni 1992 til bruk for trygdemyndighetene. Han påpekte at hun aldri hadde vært behandlet for psykiske problemer eller psykosomatisk sykdom og at hennes helsetilstand gjennomgikk drastiske endringer umiddelbart etter dyttene i juni 1989. Videre viste han til at det fra psykiatrisk side foreligger «uenighet basert på forskjellige begrepsoppfatninger bak de konflikter som er oppstått om hennes sykdoms natur.» Hans konklusjon var slik:

«Konklusjon: KJS har etter skade i arbeidet juni 89 utviklet kroniske hode- nakke-skuldre-kjevesmerter og økt trettbarhet, samt kognitive og personlighetsmessige reduksjoner som ved mild kognitiv lidelse. Hun har i prinsippet fått godkjent selve skaden som yrkesskadebetinget, og har fått tilstått uførepensjon. Det enda uavklarte spørsmål er hvor stor hennes medisinske invaliditet er.

Ut fra et forløpsperspektiv med sammenligning av hennes helsenivå før og etter skaden, er hennes invaliditet ikke ubetydelig, og forårsaket både av kroniske smerteplager og reduserte ferdigheter både med hensyn til fysiske, mentale og sosiale aktiviteter.

Ut fra klinisk skjønn vil jeg anslå hennes medisinske invaliditet til minst 30 %, selv når en tar hensyn til invaliditetstabellens favorisering av somatiske skadefølger og desavuering av funksjonelle skadefølger.

Det er å håpe at tilstanden kan bedre seg etter hvert, selv om energisk behandling, særlig av smerteplagene hittil ikke har fjernet disse.»

Professor Sundby har i uttalelse 20 juni 1999 kommentert dr. Berstads erklæring og påpeker der at dr. Berstads diagnose ikke er underbygget «på annen måte enn å ekskludere påviselige organiske skadefølger». Prof. Sundby har følgende bemerkninger til dette:

«Til dette er dels å bemerke at det også er usannsynlig at en person som før har vært psykisk robust og ikke har reagert nevrotisk på tidligere truende sykdomsopplevelse, «plutselig» blir invalid av et traume som beskrives som beskjedent.

Dernest at posttraumatiske skadefølger vanligvis både er «psykogene» og eventuelt også «organiske». Dette er nå også godkjent i yrkesskadesammenheng i den nye yrkesskadetabellen fra 1997 knyttet til folketrygdens kap. 13.

Om det er betydelige elementer av muskulære spenninger i hennes senere og nokså kroniske plager, så utelukker ikke dette at disse må anses utløst av den aktuelle hending og derfor ansees som yrkesskade. Det synspunkt Berstad her forfekter, ble også hevdet at Lundar i byretten. Min oppfatning var da og nå at det beror på at noen nevrologer ikke har oppfattet at det etter hvert er godtatt at psykogene komponenter i en yrkesskade også påvirker skadens senfølger, og at dette i trygderettslig sammenheng spesielt gjelder skader oppstått i pleieyrkene, der sjokkmomentet er særlig fremtredende. Mitt hovedpoeng er at As reaksjon på pasientoverfallene ikke berodde på noen forutgående disposisjon for psykiske overreaksjoner, snarere tvert i mot.»

Prof. Sundby møtte også som sakkyndig vitne i lagmannsretten og utdypet sine vurderinger. Han gav klart uttrykk for at han mener at det er årsakssammenheng mellom dyttene og de plagene A har. Han viste blant annet til at psykiatere har en annen tilnærming til spørsmålet om årsakssammenheng enn det nevrologer har, da nevrologer vil ha objektive funn. Videre uttalte han at As livsløp og bakgrunnshistorie gjør det usannsynlig at det her er snakk om konversjonsnevrotisk reaksjon. Hun fremstår som et robust menneske som ikke er disponert for en slik mekanisme. Nevropsykolog Leif Gunnar Bjerke har i brev 17 mars 1997 til A gitt uttrykk for tilsvarende synsmåter.

Professor dr. med. Erik Dahl, spesialist i nevrologi, avga spesialisterklæring 3 desember 1994, hvor han konkluderte slik:

«Pasienten har, slik jeg har vurdert henne, i relasjon til egne undersøkelser symptomer og objektive funn som tyder på at hun har vært utsatt for en nakke/hodeskade med permanente symptomer. Pasienten betraktes av meg som 100 % arbeidsmessig ufør i forhold til sitt opprinnelige yrke (hjelpepleier) og vil også være permanent 100 % yrkesmessig og ervervsmessig ufør som følge av skaden. Den medisinske invaliditet vil jeg anslå grovt skjønnsmessig til 35-40 %. Det er dessverre liten grunn til å anta at hennes tilstand kan bedre seg i den grad at det vesentlig vil redusere invaliditetsgraden.»

Prof. Dahl møtte som sakkyndig vitne under ankeforhandlingen og fastholdt sin vurdering.

Da professor Lundars erklæring forelå, tok A kontakt med overlege Magnus Robberstad, spesialist i nevrologi og fysikalsk medisin. Han avga 23 oktober 1997 spesialisterklæring, hvor han konkluderte med at alle vilkårene for årsakssammenheng forelå. Han uttalte blant annet:

«Det fremstår derfor som mest sannsynleg at årsaka til at hennar arbeidsevne og dermed hennar arbeidsinntekt er gått tapt, er den aktuelle ulukka i den forstand at dersom ulukka ikkje var hendt, er det ingen ting som tyder på at ho hadde hatt nokon alternativ grunn til å falle ut av arbeidslivet.»

Overlege Robberstad har vurdert nakke- og hodeproblemene til å gi en medisinsk invaliditetsgrad på 15 %, men at det kan bli et tillegg på grunn av synsproblemene. Robberstad var til stede som sakkyndig vitne under hele ankeforhandlingen, avga forklaring og fastholdt sin konklusjon.

Det er videre avgitt sakkyndige uttalelser om As synsproblemer. Disse har forskjellige konklusjoner i spørsmålet om årsakssammenheng.

Etter dette foreligger således ulike konklusjoner fra flere sakkyndige hold. Under henvisning til at det i Rt-1998-1565 uttales at det særlig må legges vekt på uttalelsene fra de rettsoppnevnte sakkyndige, tar lagmannsretten dr. Berstads erklæring som utgangspunkt for sin videre vurdering. Denne, sammenholdt med hans forklaring i retten, gir etter lagmannsrettens syn grunn til å trekke den konklusjon at dyttene i det minste kan ha vært en utløsende faktor for de plager A nå har. Lagmannsretten oppfatter Berstad slik at han likevel avviser å konstatere årsakssammenheng fordi hendelsen har vært for liten og tilfeldig. På dette punkt blir han imidlertid motsagt av psykiater Sundby, som blant annet viser til at årsaksbegrepet kan oppfattes forskjellig.

Lagmannsretten er blitt stående ved at det her må sies å foreligge tilstrekkelig årsakssammenheng. Det er ikke holdepunkter for at A hadde en særlig sårbarhet som skulle tilsi at hun reagerte helt ekstraordinært på dyttene. De opplysningene som foreligger om henne, tilsier at hun har vært lite syk og at hun har vært psykisk robust, noe særlig omstendighetene rundt kreftoperasjonen i 1986 viste. Både psykiater Sundby og rettsoppnevnt sakkyndig nevrolog Lundar har uttalt at hun fremstår som psykisk robust. Ved en rettslig årsaksvurdering finnes det da ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at As plager er forårsaket av psykogene forhold, tilfeldig utløst av dyttene.

Det avgjørende for lagmannsretten blir den dramatiske endring av As helsetilstand som skjedde umiddelbart etter dyttene, noe det foreligger begivenhetsnære nedtegnelser i legejournaler om. Alt i alt finner lagmannsretten det sannsynlig at dyttene har hatt en slik avgjørende betydning for hennes «helseknekk» at de må sies å være årsak til hennes helseplager.

Lagmannsretten finner videre at helseplagene må anses som påregnlige følger av dyttene. Det gjelder her en yrkesskade, og lagmannsretten legger til grunn at det oppstår en del skader ved vold mot hjelpepleiere, slik at det foreligger et forsikringsbehov i dette yrket.

De medisinsk sakkyndige har ulik oppfatning av den medisinske invaliditetsgraden, som varierer fra 15-40 %. Den ble av byretten fastsatt til 20 %, og lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike byrettens vurdering.

Når det gjelder den ervervsmessige uførhet, er denne av dr. Berstad fastsatt til «over 50 %», av trygdemyndighetene og byretten til 100 %. Også lagmannsretten legger til grunn at den er 100 %.

Ut fra konklusjonene foran, foretas følgende beregning av forsikringsbeløpene:

Gjeldsforsikringen i Storebrand:

Hun har krav på det beløp som gjelden var på pr. 1 juni 1990, og det var kr 274.709,-.

Ulykkesforsikringen i Storebrand:

Ved 100 % medisinsk invaliditet er forsikringsbeløpet kr 300.000,-. Ved 20 % blir beløpet kr 60.000,-.

Trygghetsforsikringen i Samvirke:

Ved 15 % ervervsmessig uførhet er forsikringsbeløpet 15 G. G var på skadetidspunktet kr 32.700,-, slik at forsikringsbeløpet blir kr 490.500,-.

I tillegg skal det her gis en menerstatning på 1 G ved 15-30 % medisinsk invaliditet, slik at den erstatningen blir på kr 32.700,-.

Samlet beløp her blir da kr 523.200,-.

Grunnforsikringen i Samvirke:

Denne er 32 % av kr 28.000,- ved 100 % medisinsk invaliditet, slik at beløpet ved 20 % invaliditet blir kr 1.792,-.

Ektefelledekningen i Samvirke:

Denne er 18 G ved 100 % medisinsk invaliditet. 18 G på skadetidspunktet utgjorde kr 588.600,-, og 20 % av dette blir kr 117.720,-.

Lagmannsretten er enig med forsikringsselskapene i at det må foretas en reduksjon i renteberegningen fordi A ikke oppfylte polisevilkåret om å fremstille seg for lege utpekt av selskapet. Dette har forsinket saken betydelig.

Lagmannsretten finner at renter ikke skal beregnes i perioden 1 juli 1992, jf. Storebrands brev 17 juni 1992 hvor denne konsekvensen ble meddelt A, frem til professor Lundar ble oppnevnt som sakkyndig for byretten, ved brev 2 april 1997. Selskapenes kontrollbehov bør da anses oppfylt.

Etter forsikringsavtaleloven §8-4 er utgangspunktet for renteberegningen to måneder etter at forsikringstilfellet ble meldt til selskapet. De ankende parter har ikke hatt innvendinger til ankemotpartens angivelse av utgangspunktene for renteberegningen. Rentesatsen for den første perioden var i henhold til morarenteloven på 18 % p.a., mens den er på 12 % for den andre perioden.

Hovedanken har vært forgjeves. Med hensyn til anførselen om at polisevilkåret om fremstilling for lege ikke var oppfylt, har denne bare ført frem slik at det får betydning for renteberegningen. Byretten tilla også dette betydning for renteberegningen, men på en noe annen måte enn det lagmannsretten har gjort. Lagmannsrettens resultat gir en noe høyere rentebelastning for selskapene. De ankende parter plikter å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike særlige forhold som begrunner fritak.

Motanken må også sies å ha vært forgjeves. A skulle i utgangspunktet tilpliktes å betale selskapenes omkostninger i forbindelse med motanken, jf. foran nevnte bestemmelse. Advokat Holst har imidlertid opplyst at motanken ikke har medført ekstraarbeid og merutgifter.

Advokat Per Flatabø har inngitt omkostningsoppgave for ankebehandlingen på til sammen kr 281.417,- med tillegg av gebyret for motanken og utgifter til rettsoppnevnt sakkyndig. Av dette utgjør salærkravet kr 240.000,-. Det er vedlagt kopi av hans timeregister.

De ankende parter v/advokat Ivar Holst har i prosesskrift 11 februar 2000 protestert mot salærkravet og anført at det er vesentlig for høyt, idet kravet nå er høyere enn salærkravet for byretten, og saken har stått i samme stilling som for byretten. Når det gjelder utgifter til sakkyndige vitner, er det stilt spørsmål ved behovet for å ha dr. Robberstad til stede ut over å gi egen forklaring og særlig etter at han hadde avgitt forklaring. Advokat Flatabø har ikke kommentert protesten.

Lagmannsretten har kommet til at advokat Flatabøs salær er høyere enn det som må anses nødvendig for å få saken betryggende behandlet for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §176 første ledd. Saken har stått i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten, der advokat Flatabø også var prosessfullmektig for skadelidte. Salæret nedsettes til kr 190.000,-.

Lagmannsretten er videre enig i at utgiftene til dr. Robberstad ikke fullt ut skal dekkes av forsikringsselskapene. Vitneutgiftene til Robberstad er oppgitt til kr 21.417,-, mens utgiftene til de øvrige sakkyndige vitnene er på kr 2 000,-, kr 5 000,- og kr 8 000,-. Lagmannsretten kan ikke se noen grunn til at utgiftene til Robberstad skal settes høyere, og det beløp selskapene skal dekke settes til kr 8 000,-. Samlede saksomkostninger som selskapene skal dekke for lagmannsretten blir da på kr 218.000,-, med tillegg av utgiftene til den rettsoppnevnte sakkyndige.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse, og byrettens domsslutning punkt 3 blir derfor å stadfeste. Beløpet anses ikke å dekke utenrettslige advokatutgifter, da lagmannsretten ikke kan se at det er hjemmel for det.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Vår Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A 642.712,- - sekshundreogførtitotusensyvhundreogtolv - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 7 januar1990 til 1 juli 1992 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 2 april 1997 til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A

a) 274.709,- - tohundreogsyttifiretusensjuhundreogni - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 9 juni 1990 til 1 juli 1992 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 2 april 1997 til betaling skjer.

b) 60.000,- - sekstitusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 13 januar 1990 til 1 juli 1992 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 2 april 1997 til betaling skjer.

3. Byrettens dom punkt 3 stadfestes.

4. Vår Skadeforsikring AS og Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A 218.000,- - tohundreogattentusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.