RG-2000-664
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-24 |
| Publisert: | RG-2000-664 (98-2000) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ytre Sogn herredsrett nr. 99-00053 A - Gulating lagmannsrett LG-1999-01640 A. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-00006K . |
| Parter: | Kjærende part: X (Prosessfullmektig: Advokat Nicolay Skarning). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Olve Grotle). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Jan Erik Erstad. Lagdommer Håvard Romarheim |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §390b, Tvistemålsloven (1915) §180, §183, Personregisterloven (1978) §37a |
A, som var tilsatt som butikkmedarbeider hos X, ble 01 12 1998 innkalt på kontoret til innehaver B. Til stede på møtet var også tidligere politioverkonstabel (nå utreder) C. På møtet ble A foreholdt mistanke bl a om underslag, og hun underskrev etter dette en «erkjennelse» samt en «oppsigelse» med øyeblikkelig fratreden.
A kontaktet senere arbeidsgiver og anførte at den mistanke som var fremført mot henne, var uberettiget. Hun meddelte også at hun ikke anså seg bundet av oppsigelsen. Arbeidsgiver fastholdt sin mistanke og fastholdt også at arbeidsforholdet var avsluttet. A har fremmet sak for Ytre Sogn herredsrett med krav om dom for erstatning, basert på at hun urettmessig er sagt opp/gitt avskjed. Det er berammet hovedforhandling til 18 10 1999 og de følgende dager.
I tilsvaret opplyste arbeidsgiver at det på det tidligere nevnte møte var forevist en videotape med skjulte opptak av A. Opptakene er gjort med bistand av C, og etter det som ble opplyst i tilsvaret skal det ha vært med utgangspunkt i dette A «valgte» å si opp. Videokassetten er tilbudt som bevis i saken, men A har gjort gjeldende at videoen og annet bevis som har sitt utspring i denne, må nektes ført. Arbeidsgiver har fastholdt sitt krav om å få legge videopptaket fram, og herredsretten avsa 31 08 1999 kjennelse med slik slutning:
Videoopptakene tillates ikke ført som bevis i saken.
Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til kjennelsen, som er påkjært av X. Saken er oversendt lagmannsretten med kjæremålstilsvar fra A.
Kjærende part har for lagmannsretten opplyst at det er tale om et ca 20 minutters redigert opptak av kjæremotpartens opptreden ved kassen på seks forskjellige datoer. Opptaket hører sammen med andre bevis i saken, som kassekvitteringer m.v. Opptaket anses av kjærende part ikke som noe avgjørende bevis, men det har betydning for å forstå hvorfor kjæremotparten skrev under på at hun hadde underslått fra forretningen. Det anføres at herredsretten har tatt feil når den nekter beviset ført. Utgangspunktet er således fri bevisføring og bevisbedømmelse, jf tvml §183, og retten må ha hjemmel for dette dersom et bevis skal kunne nektes ført. Et slikt utgangspunkt er svært viktig for at herredsretten skal kunne bygge på et korrekt faktum i saken.
Det gjøres gjeldende at opptaket er brakt til veie på lovlig måte. Arbeidsgiver prøvde således å innhente bevis på annen måte først. Da dette ikke gikk, fikk han tidligere politioverkonstabel C til å foreta konkret etterforskning gjennom skjult opptak. En slik kortvarig etterforskning innebærer ikke noe brudd på personregisterloven §37a eller straffeloven §390b, jf Ot.prp.nr.56 (1989-90) s 58. Filming av bestemt begivenhet faller utenfor straffebestemmelsen, og den aktuelle filming var en slik begivenhet. Kjæremotparten hadde således gått til sak mot kjærende part som i dette tilfelle var offer for underslaget. Kjærende part må da gis anledning til å forsvare seg med de bevis han har tilgjengelig. På dette punkt atskiller saken seg fra det tilfelle som behandles i Rt-1991-616. Resultatet der var at en tiltalt ble frifunnet. I nærværende sak kan resultatet av rettens bevisavskjæring bli at en «uskyldig» blir dømt til å betale erstatning.
Hvis videobeviset tillates ført, vil dette ikke lede til at personvernet generelt sett svekkes. Det pekes på at saken har sitt utgangspunkt i at det er den mistenkte som krever erstatning fra det antatte offer for underslaget, og at man først prøvde å skaffe bevis på andre måter uten å lykkes. Konsekvensen av å avskjære videobevis i nærværende sak vil bli at arbeidsgiver som bare gjennom opptaket vet at det er begått straffbare handlinger i bedriften, må lukke øynene for dette pga faren for erstatningssak med bundet bevisførsel. Oppsummeringsvis hevdes det at det er feil når herredsretten legger til grunn at opptaket er i «grenselandet for det ulovlige». Herredsretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på prinsippet om fri bevisføring i sivile saker, som er viktig for å komme fram til en riktig dom. Herredsretten har heller ikke lagt nok vekt på faren for å begå urett ved å nekte et antatt offer for underslag å kunne forsvare seg på relevant måte.
Kjærende part legger etter dette ned slik påstand:
Herredsrettens kjennelse oppheves. Saksomkostningsspørsmålet utstår til hovedsaken.
Kjæremotparten har for lagmannsretten pekt på at det er tale om en vanlig arbeidsrettssak, der spørsmålet om arbeidsforholdet er avsluttet på korrekt måte, er det sentrale tema. Det anføres til kjæremålet videre at - slik det nå presenteres - skal opptaket bare tjene som forklaring på hvorfor kjæremotparten skrev under på de erklæringer hun fikk seg forelagt fra arbeidsgsgiver, og altså ikke som bevis på at det har funnet sted uregelmessigheter. Dette samsvarer også med at kjærende part har lagt opp til å bevise at det har skjedd uregelmessige forhold lenge før det ulovlige videoutstyret ble tatt i bruk. Det formål som nå oppgis for den omtvistede bevisføring, svekker etter dette de argumenter som eventuelt kan tale for at opptaket skal kunne tillates vist.
Uten hensyn til hva formålet skulle være med opptaket, må det ellers minnes om at arbeidsgiver tidligere har gjort gjeldende - og holdt fast ved - at videoen er av «noe underordnet betydning» og at den bare har «en viss opplysningsverdi». Videre skal nevnes at arbeidsgiver ikke lenger synes å gjøre gjeldende at videokameraet var kjent for de tilsatte i forretningen. Endelig skal nevnes at det overfor kjæremotparten ble anført at det var hennes påståtte negative uttalelser om arbeidsgiver som grunnga overvåkingen. Kjæremotparten viser for øvrig til herredsrettens bemerkninger - som kjæremotparten kan slutte seg til - samt til sine anførsler for herredsretten.
Kjæremotparten legger etter dette ned slik påstand:
1. Kjæremålet blir forkasta.
2. A blir tilkjent sakskostnader i kjæremålssaka med kr 2 500,-.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, altså at videobeviset ikke bør tillates ført, og kan også i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse herredsretten har gitt.
Som herredsretten tar lagmannsretten utgangspunkt i at videopptak som gjennomføres uten at den som overvåkes er kjent med dette, er en alvorlig integritetskrenkelse, og for den som overvåkes, vil det lett bli oppfattet som en ny krenkelse om beviset føres. Mot en slik bakgrunn må det legges til grunn som en hovedregel at slike bevis ikke bør tillates ført, selv om det kan tenkes unntak etter en konkret vurdering. En slik hovedregel har støtte i Rt-1991-616, som rett nok gjaldt en straffesak. Som påpekt av herredsretten, må imidlertid avgjørelsen kunne gis relevans også i nærværende sak, der avslutningen av arbeidsforholdet har sammenheng med påstand om straffbare forhold fra arbeidstakers side. Avgjørelsen i Rt-1997-795 er også av interesse, men saksforholdet - og de reelle hensyn - er noe annerledes enn i nærværende tilfelle.
Slik lagmannsretten ser det, må den sentrale problemstilling være om det fremtrer som riktig å la de tungtveiende «integritetshensyn» vike for hensynet til forsvarlig opplysning av saken. I denne forbindelse må det ha vekt om de forhold som søkes bevisført gjennom de aktuelle videopptak, kan bevisføres tilfredsstillende på annen måte. Det er i tilsvaret opplyst at opptaket «har en viss opplysningsverdi», mens det i et senere prosesskrift heter at det er av «underordnet betydning» i forhold til kjæremotpartens skriftlige erkjennelse av underslag. Lagmannsretten kan ikke se at opptaket bør tillates ført som bevis, etter den avveining som må foretas mellom integritetshensyn og hensyn til forsvarlig bevisføring av omstendighetene rundt kjæremotpartens erkjennelse. Her må saken kunne bevisføres gjennom forklaring fra de som var til stede.
Når det gjelder spørsmålet om bevisføring rundt spørsmålet om underslag har funnet sted, kan det nok hevdes at det kan bli vanskelig å føre de nødvendige bevis dersom videobeviset ikke tillates ført. Dette spørsmål er, slik lagmannsretten forstår det, drøftet av herredsretten under synsvinkelen «nødrettslige betraktninger», og lagmannsretten kan slutte seg til de synspunkter herredsretten gir uttrykk for der. Som herredsretten ser lagmannsretten det slik at det, ut fra de opplysninger som foreligger, må legges til grunn at videobeviset ikke har mer enn «en viss opplysningsverdi» og at bevisførselen her må antas å være «av mindre betydning» sett i forhold til bevisførselen ellers i saken. Lagmannsretten viser for så vidt bl a til tilsvaret, der det gis en detaljert oversikt over angivelige uoverensstemmelser fremkommet i løpet av en periode på ca seks uker. En gjennomgang av disse, og eventuelt andre tilfeller, bør enkelt kunne skje gjennom partsforklaringer og annen bevisføring, slik at videobeviset - samlet sett - her må ha liten vekt.
Spørsmålet om det aktuelle bevis er «ulovlig ervervet», er drøftet i herredsrettens premisser, som tiltres. Lagmannsretten kan også tiltre herredsrettens betraktninger omkring spørsmålet om betydningen av hvem som har reist nærværende sak og hvem som må «forsvare seg» i saken.
Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Det er ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvml §180 første ledd for så vidt gjelder spørsmålet om saksomkostninger i anledning kjæremålet. Kjærende part må derfor pålegges å erstatte kjæremotparten dennes saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes til kr 2 500, slik kjæremotparten har krevd.
Lagmannsrettens kjennelse er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger i anledning kjæremålet betaler X kr 2.500 - totusenfemhundre - til A innen 2 - to - uker fra kjennelsen er forkynt.