RG-1999-1619
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-19 |
| Publisert: | RG-1999-1619 (244-99) |
| Stikkord: | Smugling, Inndragning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Halden byrett Nr. 98-00154 M - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02260 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Politiinspektør Erik Parmer) mot A og B (Forsvarer: H r advokat Jon Christophersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Hilde Wiesener Haga, lagdommer Anne Ellen Fossum, ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §35, §36, Tolloven (1966) §24, §61, §27, §37d, §15, §36, §60, Straffeprosessloven (1981) §321 |
Politimesteren i Halden siktet i forelegg av 17 februar 1998 A, født xx.xx.50, for overtredelse av:
Tollovens av 10. juni 1966 §61, jfr. §60 for i strid med denne lov eller gjeldende forskrifter å ha innført en vare utenom tolvesenets kontroll, eller medvirket til dette, jfr. §24, jfr. §15, jfr. tollforskriftenes punkt 4.5.1., hvoretter enhver som bringer varer til tollområdet, plikter straks uoppfordret å oppgi eller legge varene frem for nærmeste tollvesen.
Grunnlaget er følgende forhold eller medvirkning til dette;
Onsdag 31. desember 1997 ca kl. 01 10 innførte han fra Sverige til Norge via Svinesund 1 stk. MERCEDES BENZ 230E 1989 mod. med tysk reg.nr. HG60- - med ch.nr. WDB1240231B041299 uten straks og uoppfordret å ha oppgitt eller fremlagt varene for tollkontroll.
For overtredelsen(e) ilegges De: (1) en bot til statskassen på kr 12.000- eller hvis boten ikke betales eller kan tvangsinndrives fengsel i 24 dager. (2) I medhold av straffelovens §35 inndras 1 stk. MERCEDES 230E 1989 mod. tysk reg.nr. HG60- - med ch.nr. WDB1240231B041299.
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble oversendt domstolen for avgjørelse. Halden byrett avsa dom 28 mai 1998, med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.1950- - - - -, dømmes for overtredelse av tolloven §61, jf §60, jf §24, jf §15, jf tollforskriftens punkt 4.5.1. til en straff av en bot stor kr 12.000,- - kronertolvtusen-, subsidiært fengsel i 24 -tjuefire- dager.
2. B dømmes til å tåle inndragning av kr 25.000,- -kronertjuefemtusen- til fordel for statskassen, jf straffeloven §35 tredje ledd, jf §36 første ledd, jf §37d første ledd.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Både A og B har erklært anke over dommen. Ankene gjelder rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen og ytterligere subsidiært straffutmålingen og inndragningen. Lagmannsretten henviste anken i sin helhet til ankeforhandling ved beslutning av 23 juli 1998, jfr straffeprosessloven §321 første ledd. Ankeforhandling ble holdt 14 april 1999, der begge de ankende parter møtte med forsvarer. A avga forklaring, mens B frafalt å forklare seg. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det ble brukt tyrkisk tolk under forhandlingen.
Lagmannsretten legger følgende uomtvistede saksforhold til grunn:
Tiltalte, som opprinnelig er fra Tyrkia, har bodd i Norge siden 1986, men har fortsatt noe vanskeligheter med det norske språket. I desember 1997 reiste han til Tyskland og hadde da påtatt seg å ta med en Mercedes Benz 230 E for B når han returnerte til Norge. Bilen ble kjøpt i Tyskland for DM 12.800,-, som tilsvarte NK 52.216, og registrert på B samt påført eksportskilt. Tiltalte kjørte bilen fra Frankfurt til Puttgarden, gjennom Danmark, Helsingør/Helsingborg og videre gjennom Sverige til Svinesund, der han ankom onsdag 31 desember 1997 ca kl 0110. Han innpasserte via grønn tollsone og ble vinket til side av en norsk tollbetjent etter å ha passert via ny grønnsone, men før han hadde passert tollområdet. Tollmyndighetene beslagla bilen og beregnet skyldig merverdiavgift og motoravgift til henholdsvis NK 22.884,- og 45.424,-.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: Tiltalte frifinnes og inndragningen bortfaller.
Subsidiært: Straff og inndragning nedsettes.
Det fremholdes at tiltalte verken har overtrådt tolloven eller dens forskrifter, som påla ham "straks og uoppfordret å oppgi eller legge de tollpliktige varer frem for nærmeste tollvesen." I dette tilfellet var det hele tiden tiltaltes mening å stanse på tollområdet ved Svinesund, som var nærmeste tollsted. Men han ble vinket til side før han rakk å kjøre inn på selve deklareringsplassen. Dette har byretten funnet bevist, og lagmannsretten er da bundet av det. Med en slik hensikt er forholdet ikke straffbart. Tiltalte hadde bare kommet i skade for å kjøre inn gjennom feil port, og en slik faktisk feiltakelse bevirker ikke straffbarhet. Skulle lagmannsretten likevel finne at det foreligger en straffbar overtredelse, er denne under enhver omstendighet både unnskyldelig og bagatellmessig. Tiltalte hadde tidligere samme år kjørt en annen bil inn fra Tyskland over Svinesund og kjørte også da via grønn sone. Derfra svingte han inn på tollstedet og fikk utstedt tollpass, og det var naturlig for ham å benytte samme fremgangsmåte neste gang. Hadde han fått fullføre sin hensikt om umiddelbar deklarering, ville den omstendighet at han kjørte inn på grønt trolig ikke avstedkommet noen reaksjon overhodet. Det dreier seg i verste fall om en ubetydelig formalfeil, som ikke bør kvalifisere for straffereaksjon.
Byrettens dom fremstår som uklar og selvmotsigende på disse punkter, noe som bør føre til opphevelse på grunn av mangelfulle domsgrunner.
Under enhver omstendighet er byrettens straffutmåling for streng, likesom det heller ikke er grunnlag for inndragning.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik endret påstand:
I.
1. Tiltalte A dømmes i samsvar med tiltalen til en bot stor kr 6.000,-, subsidiært fengsel i 12 dager.
2. Saksomkostninger idømmes etter rettens skjønn.
II.
1. B dømmes til å tåle inndragning av kr 25.000,-.
2. Saksomkostninger idømmes etter rettens skjønn.
Etter tolloven med forskrifter skulle bilen deklareres uoppfordret straks, og "straks" betyr i denne forbindelse at tiltalte skulle ha innpassert via rødt sonefelt. Deklarasjonen skjer således idet man krysser sonegrensen, dvs. ved første soneskilting. Deklarasjon på senere tidspunkt oppfyller ikke "straks"-kravet, og de objektive straffbarhetsvilkår er derfor oppfylt for tiltaltes vedkommende.
Skyldkravet er uaktsomhet, jfr. tollovens §60, og påtalemyndigheten finner det klart uaktsomt av tiltalte å ignorere soneskiltingen slik han gjorde. Det vises også til hans ulike forklaringer på hvorfor han valgte å innpassere via grønt sonefelt og at han nå under ankeforhandlingen forklarte at han trodde rødsoneskiltet betydde forbud mot å kjøre der. Det skal svært mye til for å oppnå straffrihet på grunn av rettsvillfarelse, og en villfarelse som nevnt kan ikke anses unnskyldelig. Tiltalte burde undersøkt regelverket før han innlot seg på bilimporten.
Påtalemyndigheten erkjenner at den hensikt som byretten har funnet bevist, vil kunne være en formildende omstendighet ved straffutmålingen og har derfor endret straffeforslaget i tiltaltes favør. Ut fra allmennpreventive hensyn kan ytterligere nedsettelse av boten ikke være aktuelt, likesom det heller ikke er grunnlag for å redusere det idømte inndragningsbeløp.
Lagmannsretten er kommet til at ankene må forkastes vedrørende lovanvendelsen og saksbehandlingen, men tas delvis til følge forsåvidt angår straffutmålingen og inndragningsbeløpet.
Da den prinsipale anken bare gjelder rettsanvendelsen innen skyldspørsmålet, er lagmannsretten bundet av byrettens bevisbedømmelse vedrørende fakta under samme. Fra byrettens domspremisser gjengis følgende (dommen s. 18): "... retten legger til grunn at han hadde til hensikt å stoppe på Svinesund og få "utstedt et tollpass til Oslo distriktstollsted hvor det var meningen at B skulle fortolle bilen. Han ville stoppe like bortenfor det stedet han" ble vinket inn til siden av tollvesenet.
Det er da dette faktum straffebestemmelsene skal holdes opp mot.
Tolloven av 10 juni 1966 fastsetter i §61 straff for "... den som i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov innfører eller utfører en vare utenom tollvesenets kontroll, ..." og etter §24 plikter enhver "som bringer varer til eller fra tollområdet når det kreves etter gjeldende" forskrifter, å oppgi eller å legge varene frem for tollvesenet til kontroll.
Etter toll- og avgiftsdirektoratets forskrifter av 15 desember 1967 pkt. 4.5.1 er dette presisert slik at deklarasjonen skal skje straks og uoppfordret, og den presiseres videre slik i pkt. 4.5.4:
"På innpasseringssted (grensestasjoner, fergeterminaler, flyplasser) hvor det" er innført en ordning med deklarering ved valg av rødt eller grønt felt, kan "trafikanter som ikke medbringer varer utover det som er nevnt i punkt 4.5.3" innpassere i grønt felt. Øvrige trafikanter skal innpassere i rødt felt og oppgi "og legge frem sine varer for Tollvesenet. Valg av felt er å anse som endelig" deklarering.
Ved Svinesund deler E 6 seg i to filer med overhengende skilt. Skiltet over venstre fil har et grønt felt med pil rett frem og følgende tekst: "Intet å fortolle. Nothing to declare.", mens skiltet over høyre fil har et rødt felt med pil mot høyre og slik tekst: "Varer til fortolling. Goods to declare". Tilsvarende skilting er satt opp ca 100 m inne på norsk side, med avkjørsel til høyre inn til parkeringsplass og tollbygning. Det kommer ytterligere to avkjørsler til tollstedet litt lenger fremme for den som kjører rød fil, og det lar seg også gjøre å kjøre av der fra grønn fil. Lagmannsretten legger til grunn at disse forhold er oversiktlige allerede fra første skilting. Dette gjelder også en vinternatt, idet både parkeringsplass og tollbygning er elektrisk opplyst, mens det langs den grønne filen ikke finnes byggverk eller lignende.
Det er på det rene at tiltalte innpasserte via grønn sone både ved første og andre skilting til tross for at han kjørte en bil som måtte deklareres. Han har dermed overtrådt forskriftenes pkt. 4.5.4, og har forsåvidt gjort seg skyldig i en fullbyrdet overtredelse selv om han hadde til hensikt å kjøre inn for deklarering ved senere avkjørsel til tollområdet. Lagmannsretten er enig med påtalemyndigheten i at det var uaktsomt av tiltalte å bruke uriktig sonefelt, og ser ikke dette som en rettsvillfarselse. De objektive og subjektive straffbarhetsvilkår er derfor oppfylt, og anken over lovanvendelsen i skyldspørsmålet kan ikke føre frem.
Lagmannsretten kan heller ikke se at byrettens domspremisser er mangelfulle eller at det er påvist andre saksbehandlingsfeil ved byrettsbehandlingen. Anken tas derfor heller ikke til følge på dette punkt.
Overtredelsen kvalifiserer for bot, jfr. tollovens §61 første ledd, og aktor har fremlagt en oversikt over normalreaksjoner i tollsaker ved Halden politidistrikt. Ved smugling av en vare som dette vil boten normalt settes til ca 10 % av verdien. Byretten har fulgt straffeforslaget i forelegget, som synes å utgjøre ca 10 % av bilens verdi i Norge inkludert de påløne avgifter. Selv om de veiledende satser fremstår som minimumsreaksjoner, synes forelegget å forutsette at det ikke har vært spesielle formildende omstendigheter i bildet. Imidlertid er lagmannsretten også ved straffutmålingen bundet av byrettens bevisvurdering om at tiltalte hadde til hensikt å svinge inn på tollområdet for umiddelbar deklarering. Ut fra formålet bak tollovgivningen må denne hensikt ses som en sterkt formildende omstendighet, og påtalemyndigheten har også tatt konsekvensen av den ved å foreslå halvering av boten. Allmnennpreventive hensyn og hensynet til en effektiv håndhevelse av kontrollreglene tilsier at det likevel må reageres med noen tyngde mot ulovlig innpassering når den tollpliktige er blitt vinket inn til tollbehandling før han selv svingte av til slik behandling. Det skal på den annen side også tas hensyn til tiltaltes formuesforhold og økonomiske evne, jfr. straffeloven §27. Iflg opplysning under ankeforhandlingen er A nettopp blitt arbeidsledig og mottar mellom kr 7.000 - 8.000,- pr. måned i ledighetstrygd. Hustruen er under arbeidsopplæring og mottar da kr 4.000,- pr. måned. Ektefellene har 3 mindreårige barn å forsørge og ingen formue. Etter dette finner lagmannsretten at boten passende kan settes til kr 5.000,-, subsidiært 10 dager fengsel.
Etter straffeloven §35 kan ting som har vært gjenstand for en straffbar handling inndras, såfremt det finnes påkrevd av hensyn til formålet bak straffebestemmelsen. I praksis har tollovertredelser vanligvis medført tings inndragelse. Men loven åpner også for en mer lempelig reaksjon, ved at en i stedet kan inndra verdien eller deler av den, jfr. §35 tredje ledd. Lagmannsretten er enig med byretten i at det her bare bør foretas slik delvis inndragning og da i dette tilfellet hos bilens eier, jfr. tollovens §36 første ledd. Det er intet vilkår at B forstod - eller burde forstått - at bilen ville bli gjenstand for straffbar tollovertredelse, jfr. Rt-1974-59. De samme almennpreventive hensyn som foran anført, gjør seg gjeldende også ved fastsettelsen av inndragningsbeløpet. På den annen side bør overtredelsens beskjedne karakter gis virkning også her, og lagmannsretten finner at B bør tåle inndragning med kr 20.000,-.
Ankene har etter dette ført frem for så vidt angår straffutmålings- og inndragningsspørsmålene, og saksomkostninger ilegges da ikke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Ad A:
I byrettens dom pkt. 1 gjøres den endring at boten settes til 5.000,- femtusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager. Forøvrig forkastes anken.
2. Ad B:
I byrettens dom pkt. 2 gjøres den endring at inndragningsbeløpet settes til 20.000,- tjuetusen - kroner. Forøvrig forkastes anken.
3. Saksomkostninger ilegges ikke.