Rt-1974-59
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1974-01-25 |
| Publisert: | Rt-1974-59 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 11/1974 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A. Hegje). |
| Forfatter: | Blom, Roll-Matthiesen, Dick Henriksen, Mindretall: Gundersen, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §35, §36, §37c, Tolloven (1966) §22, §61, §36, §60, Tolloven (1966) |
Dommer Blom: Heggen og Frøland herredsrett avsa 27. november 1973 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1945, dømmes for overtredelse av tolloven av 10. juni 1966 §61 første ledd, jfr. §60, jfr. §22 første ledd, til å betale en bot til statskassen kr. 800,- - kroneråttehundre 00/-00 -, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.
Han dømmes til å tåle inndragning av kr. 20.000,- - kronertyvetusen 00/100 - til fordel for statskassen, jfr. strl. §35, 3. ledd. Han dømmes også til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 150,- - etthundreogfemtikroner 00/100.»
Dommen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene mente at det ikke var grunnlag for å idømme inndragning.
Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder avgjørelsen av inndragningskravet. Han hevder at det er en feil at inndragningskravet er tatt under pådømmelse, at det ikke var lovlig adgang til å ilegge inndragning, og at den idømte inndragning under enhver omstendighet bør reduseres.
Side:60
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen for så vidt angår inndragningen kan etter min mening ikke føre frem.
Hva saksbehandlingen angår, hevder domfelte at saken ikke skulle vært fremmet, idet eieren av de ting hvis verdi det her er spørsmål om å inndra, ikke er gitt varsel om saken, jfr. straffelovens §37c første ledd, siste punktum, hvoretter eieren så vidt mulig skal gis varsel.
Jeg bemerker for så vidt at det er på det rene at de instrumenter m.v. som domfelte hadde med seg i bilen inn i Norge, tilhørte hans arbeidsgiver SMT Machine Company AB, Västerås i Sverige. Det er videre på det rene at dette selskap ikke er formelt varslet om saken. På den annen side er det uomstridt at den sikkerhet stor kr. 20.000 som ble stilt gjennom Värmlandsbanken og som ledet til at de beslaglagte varer ble gjenutført til Sverige, ble stilt på initiativ av selskapet og for dettes regning. Jeg holder det etter omstendighetene for uantagelig at domfelte ikke har holdt selskapet á jour med sakens gang, og jeg må gå ut fra at selskapet har hatt full anledning til å vareta sine interesser i saken dersom det fant behov for det. Den nevnte lovbestemmelse krever ikke at eieren skal lovlig stevnes, bare at han så vidt mulig skal varsles. Bestemmelsens motiver (Straffelovrådets innstilling av 11. mars 1970 22, spalte 1-2) forutsetter at varsel kan skje til eieren selv eller en representant for ham, og i det foreliggende tilfelle finner jeg det ikke unaturlig å betrakte domfelte som representant for sitt selskap. Under enhver omstendighet kan det etter det jeg har anført ikke ha hatt reell betydning at formelt varsel ikke var sendt direkte til selskapet. Angrepet på saksbehandlingen kan således ikke føre frem.
Hva lovanvendelsen angår, bemerker jeg:
Inndragning er i dette tilfelle bygd på bestemmelsen i straffelovens §35, hvoretter ting som har vært gjenstand for en straffbar handling kan inndras såfremt det finnes påkrevd av hensyn til formålet med den bestemmelse som setter straff for handlingen. Herredsretten har slått fast at tiltalte i strid med reglene i tolloven av 10. juni 1966 nr. 5 §61 jfr. §60 jfr. §22 har ført med seg i sin bil vedkommende gjenstander inn i Norge forbi Ørje tollstasjon uten å fremstille seg til kontroll der. Det er således på det rene at tingene har vært gjenstand for en straffbar handling. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at inndragning i et slikt tilfelle er påkrevd ut fra formålet med de nevnte bestemmelser i tollovgivningen.
Straffelovens §35 tredje ledd gir hjemmel for å inndra verdien eller en del av verdien istedenfor å inndra selve tingen, og det er slik verdiinndragning retten her har foretatt.
Forsvareren har særskilt henvist til at tingene i dette tilfelle tilhører tiltaltes arbeidsgiver, og det er i ankeerklæringen hevdet at inndragning ikke kan finne sted med mindre eieren
Side:61
forstod eller burde ha forstått at tingene ble brukt i straffbar sammenheng. En slik forståelse av loven er jeg imidlertid ikke enig i. Straffelovens §36 annet ledd setter riktignok opp et slikt vilkår som nevnt av forsvareren, men dette refererer til inndragning etter §35 annet ledd, nemlig av ting som har vært brukt eller bestemt til å brukes ved en straffbar handling. Slik inndragning er det ikke spørsmål om i den foreliggende sak. Her dreier det seg om inndragning etter straffelovens §35 første ledd, jfr. tredje ledd, nemlig av verdien av ting som har vært gjenstand for en straffbar handling. Slik inndragning kan etter §36 første ledd foretas hos den skyldige eller hos den han har handlet på vegne av. I dette tilfelle er inndragning foretatt hos den skyldige, som for øvrig opptrådte på vegne av sin arbeidsgiver da han reiste inn i Norge uten å fremstille seg for tollkontroll. At det ikke har vært lovens mening å sette ond tro hos eieren som en betingelse for inndragning i et tilfelle som det foreliggende, fremgår også av forarbeidene, jfr. den nevnte innstilling side 17-18.
Angrepet på lovanvendelsen kan således ikke føre frem.
Derimot antar jeg at anken delvis må føre frem for så vidt som den er rettet mot rettens fakultative avgjørelse av inndragningsspørsmålet. Jeg legger da vekt På at det ikke i dommen er holdepunkt for at det var domfeltes hensikt å unndra seg plikten til å betale toll i Norge, og På at han så vidt forstås var instruert av sitt selskap om å følge gjeldende norske tollforskrifter. Selv om generalpreventive hensyn gjør det nødvendig å følge en stram inndragningspraksis ikke bare når det gjelder direkte tollsvik, men også når det gjelder andre overtredelser av tolloven, antar jeg at det er en for streng reaksjon på den overtredelse som har funnet sted, at man ved siden av den idømte bot også foretar full inndragning av tingenes verdi. Jeg antar at inndragningen i dette tilfelle bør begrenses til halvparten av tingenes verdi, og stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at inndragningen settes til 10.000 - ti tusen - kroner.
Dommer Gundersen: Idet jeg for øvrig i det vesentlige tiltrer det som er uttalt av førstvoterende, antar jeg at allmennpreventive hensyn må lede til at den av herredsretten fastsatte inndragning bør opprettholdes. Jeg stemmer for at anken forkastes.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.
Kst. dommer Dick Henriksen: Likeså.
Justitiarius Ryssdal: Som dommer Gundersen.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.