RG-2000-728

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	1999-10-13
Publisert:	RG-2000-728 (105-2000)
Stikkord:	Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Trøndelag jordskifterett NR. 12/1964 O - Frostating lagmannsrett LF-1999-00211 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett - HR-2000-00209.
Parter:	Ankende part: Oppdal bygdealmenning v/styrets formann, Oppdal (Prosessfullmektig: Advokat John J. Stamnæs, Trondheim). Motparter: 1. Thorvald Storli, Oppdal, 2. Inger Marie Helmersen, Lønset, 3. Harald Kristen Storli, Lønset, 4. Ola J. Storli, Lønset, 5. Kirsti Storli Jenssen, Breivika og 6. Olaf Liabø, Lønset (Prosessfullmektig: Advokatfirma Røstum, Bjerkan & Stav ANS v/advokat Knut Røstum, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Sissel Endresen. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Jordskifteloven (1979) §62, §83

Saken gjelder tvist om grense i høyfjellsterreng mellom bygdeallmenning og private eiendommer.

Den 22. august 1964 fremsatte tre eiere av eiendommer i Oppdal krav ved tidligere Orkdal jordskifterett i medhold av daværende jordskiftelov §83 annet ledd om bruksordning av beitet innenfor Oppdal bygdealmennings arealer. Saken omfattet et betydelig antall parter, og ble fremmet ved jordskifterettens vedtak av 2. oktober 1968. Som ledd i jordskifterettens behandling er det avgjort en rekke tvister for å avklare de ytre grensene for allmenningen.

Denne saken gjelder grensedragningen mellom bygdeallmenningen og eiendommene Storli. Tvisteområdet utgjorde for jordskifteretten ca 25 000 dekar. Etter justert grensepåstand for lagmannsretten utgjør tvisteområdet for lagmannsretten ca 20.000 dekar.

I 1857 overdro staten sine allmenningsområder i Oppdal til «de Almindingerne brugsberettigede Gaardbrugere. Skogsområdene som ble overdratt, ble som forutsatt utskiftet i løpet av en fireårsperiode, mens øvrige arealer ikke ble utskiftet, og utgjør i dag Oppdal bygdealmenning. Grensene for området som i 1857 ble overdratt, var ikke klart angitt. I forretninger fra 1811 og 1819 er det gitt visse grensebeskrivelser. Høyfjellskommisjonen fastslo i 1919 at også områder i høyfjellet var overdratt allmenningen.

De første femti årene ble området administrert av kommunen. Senere ble Oppdal bygdealmenning etablert, med eget allmenningsstyre. Bygdeallmenningen omfatter et område på ca 1.2 millioner dekar, og grensene for området er i dag i det alt vesentlige fastlagt.

Storligårdene ligger innerst i Storlidalen, og utgjøres av gnr 155 bnr 1, Harald Kristen Storli, gnr 154 bnr 1, Thorvald Storli, gnr 154 bnr 2 Inger Marie Helmersen, gnr 156 bnr 1, Ola J. Storli, gnr 156 bnr 2, Kirsti Storli Jenssen, og gnr 156 bnr 3, Olaf Liabø.

Gnr 154 bnr 1 tilhørte tidligere Ingebrigt Storli. Gnr 156 bnr 3 tilhørte tidligere Arne Storli. Ingebrigt Storli og Arne Storli var parter da denne sak sto for jordskifteretten. De nye eierne, Thorvald Storli og Olaf Liabø har trådt inn som parter for lagmannsretten.

Storli ligger i Oppdal kommune og var matrikulert så tidlig som i 1696, da som tre bruk. Det meste av utmarken tilliggende gnr 154 og 156 er i sameie mellom de enkelte brukene, mens all utmark under gnr 155 er eneeie. Tvisten angår utstrekningen av utmarken til Storligårdene mot nordøst, nord og nordvest, lengst inn mot fylkesgrensen. Alle eierne er parter i saken.

Sør-Trøndelag jordskifterett avsa 1. september 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Grensen mellom Storli sameie og Oppdal Bygdealmenning går fra merkesten ved Hyttbekken og derfra i nordvestlig retning etter Hyttbekken og videre vassdraget i Hyttdalen og frem til fylkesgrensen ved den østligste Sprikletjønn.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Dommen stilles til påanke straks, jf. jordskifteloven §62 annet ledd.»

Oppdal bygdealmenning har anket saken til Frostating lagmannsrett. I anken er påstandslinjen endret under henvisning til at den nye grenselinje passer bedre med det som angis å være det naturlige vannskilleprinsippet. Tvisteområdet er således begrenset med ca 5.000 daa. Eierne av Storligårdene har inngitt tilsvar og motanket. Ankeforhandling ble holdt i Oppdal 7. - 9. september 1999. Styreformannen i Oppdal bygdealmenning og eierne av gnr 155 bnr 1 og 154 bnr 1 avga forklaring. For øvrig ble det avhørt ett vitne. Tvisteområdet ble befart, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Oppdal bygdealmenning har i det vesentlige anført:

Det avgjørende spørsmål er om tvisteområdet var omfattet av den allmenningsgrunn som ble overdratt ved kongeskjøtet av 1857. Senere disposisjoner og oppfatninger kan bare belyse hva slags rettslig status området ble ansett å ha på overdragelsestidspunktet. Etter overdragelsen har det ikke skjedd endring i områdets rettslige status.

Bygdeallmenningen må føre bevis for at området var allmenning ved overdragelsen. Temaet er om området i kjent tid har vært allmenning, og at det ikke senere, før overdragelsen, har endret rettslig status. Oppdal bygdealmenning har ført slikt allmenningsbevis.

Bygslingskontrakter utstedt av kongen er i rettspraksis erkjent som et svært sentralt bevis. Kongen hadde rettslig rådighet over allmenningen. Bygselskontrakter utstedt i 1750 og 1796 innebærer bygsling innenfor allmenningen. Kongeskjøtet av 1845 på eiendommen Vassenden og skyldsettingsdokumentet av 1846 for samme gir også uttrykk for dette. Når Oppdal bygdealmenning kan påvise bygselsforhold innebærer det at bevisbyrden blir snudd.

Det foreligger allmenningsbeskrivelser fra 1811 og 1819. Beskrivelsen fra 1811 har ikke samme rettslige status som den av 1819, og gjelder i hovedsak bare skogen. Beskrivelsen i forretningen av 1811 er ikke foretatt på bakgrunn av noen fullstendig befaring og må derfor vurderes kritisk. De områdene som ikke er beskrevet, er derimot behandlet i 1819-forretningen. Dette er en offentlig tingsforretning, og inneholder en hovedallmenningsbeskrivelse. Høyfjellskommisjonen bygde i hovedsak på denne beskrivelsen.

I forretningen av 1819 heter det at allmenningen omslutter hele Oppdal sogn. Det foreligger ingen sikker dokumentasjon for utstrekningen av Oppdal sogn, som antas å være en angivelse av kirkesognet. Det er lite som tyder på at Lønset anneks er holdt utenfor. Uansett går ikke grensene for annekssognet oppe i fjellene.

Avgjørelsen i Dindalsaken er ikke noe argument i denne saken. I Dindalsaken ble det påvist at dindalingene hadde disponert også over fjellområdene som eiere, noe som ikke er påvist i vår sak. Ved tolkningen av ordbruken i dokumentene må det hensyntas at oppdalingene ved bruk av retningsangivelsen nord mente nordvest, og sør mente sørøst. Etter forretningen i 1819 må det kunne konkluderes med at det sammenhengende området som omkranser Oppdal sentrum ble ansett som allmenningsgrunn.

Også i senere dokumenter er området ansett som allmenning, bl a i kommisjonsforlik i Folldalen i 1827.

I kongeskjøtet av 1857 er det ikke gitt noen beskrivelse av den grunn som ble overdratt. Skogen ble utskiftet de første seks år etter overdragelsen. En omfattende rettspraksis legger til grunn at allmenningsgrensen i Oppdal følger skogbandet, jf bl a Frostating lagmannsretts dom av 7. september 1954.

Dette er også sammenfallende med fogd Rønnows befaringsforretning i 1874, hvor han bl a nedtegnet grensene mellom bygdeallmenningen og Storligårdene. Selv om han presiserte at grunnlaget for opptegnelsen er mangelfullt, er beskrivelsen presis og rimelig grei å gjenfinne også på dagens kart. Henvisningen i kartbeskrivelsen til «de i Samejet endnu ikke optagne Strøg» må antas å sikte til forekomsten av setereiendommer innenfor allmenningen.

Høyfjellskommisjonen har i 1919 generelt fastslått at alt høyfjell i Oppdal var med i overdragelsen av 1857. Den slår fast at det ved overdragelsen ikke ble skilt mellom de forskjellige terrengtyper, men at man behandet det hele som et sammenhengende allmenningsområde.

Rene terrengmessige forhold tilsier også at grensen mellom Storligårdene og bygdeallmenningen går slik bygdeallmenningen påstår, idet grensen er trukket etter vannskillet.

Forhold etter allmenningskjøpet støtter at tvisteområdet var allmenning, det vises til at Oppdal bygdealmenning har disponert rettslig ved bl a å gi tillatelse til hyttebygging, og å utstede fiskekort i vann som ligger i tvisteområdet.

Storligårdene er gamle gårder som først ble bygslet, og deretter solgt ved kongeskjøte så tidlig som i 1664. I matrikkelen fra 1696 var Storli skyldsatt som tre bruk, og en beskrivelse fra 1879 angir at eiendommene omfatter innmark, utslått, skog og felles havning. Ingen av adkomstdokumentene gir konkret veiledning om avgrensningen. Når sistnevnte dokument omtaler «hosliggende fælles Havnegang» omfatter dette ikke flere tusen mål, jf Høyesteretts uttalelser bl a i avgjørelse inntatt i Rt-1973-1295 flg.

Harald Storlis beskrivelse i 1923 av gårdens eiendomsgrenser er i samsvar med bygdeallmenningens oppfatning.

Storligårdenes bruksutøvelse i tvisteområdet har vært utslag av en særlig bruksrett. At enkelte ikke-allmenningsberettigete kan ha en særlig bruksrett innenfor allmenningen må anses akseptert i allmenningsretten, jf bl a Rt-1989-107.

Som ankegrunn anførte bygdeallmenningen også feil i jordskifterettens saksbehandling, men frafalt dette.

I motanken anfører bygdeallmenningen at grensen uansett må følge vassdraget innover Hyttdalen til Sprikletjønnene slik det er fastlagt av jordskifteretten, slik at jordskifterettens avgjørelse i så tilfelle må stadfestes.

Oppdal bygdealmenning har nedlagt slik påstand:

«I. Hovedanken:

Grensen mellom Storli sameie og Oppdal bygdealmenning går:

1. Fra merkesten ved Hyttbekken til Hyttdalskammen (1308)

2. Fra Hyttdalskammen til Halsbekkhøa (1364)

3. Fra Halsbekkhøa til Storbekkhøa (1504)

4. Fra Storbekkhøa til Tohatten (1444)

5. Fra Tohatten øst (nord-øst) over langs kommunegrensen

II. Motanken:

Jordskifterettens dom stadfestes.

III. For begge ankesakene:

Oppdal bygdealmenning v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Eierne av Storligårdene har i fellesskap i det vesentlige anført:

Jordskifterettens avgjørelse er i det alt vesentlige korrekt, dog slik at jordskifteretten tar feil hva angår den nærmere avgrensingen mellom sameiet og allmenningen i øst.

Oppdal bygdealmenning har ikke ført bevis for at tvisteområdet var allmenning og således var inkludert i overdragelsen i 1857, slik den etter sikker rett må for å vinne frem. Skjæringspunktet er 1857, idet det etter dette tidspunkt ikke har skjedd endringer av områdets rettslige status.

Det sentrale bevis som er påberopt av bygdeallmenningen, synes å være fogdens bygselspraksis. Eksistensen av bygsel innenfor allmenningsområdet er ikke i seg selv tilstrekkelig som allmenningsbevis, slik at bevisbyrden snus. I Høyfjellskommisjonens redegjørelse for bygselspraksis pekes det nettopp på at fogdenes bygslingspraksis tjente mange formål og må vurderes kritisk, særlig når man befinner seg i grenseområdet for allmenningens utstrekning. Bygsling i området er følgelig bare ett av flere forhold som må vurderes. Minnildalsaken er ikke parallell med vår sak, idet denne omhandlet bygsling innenfor allmenningen.

Tvistene i Folldalen som endte ut i et forlik i 1827 gjaldt rett til neveruttak for enkelte bruk fra Oppdal. Storligårdene deltok ikke i forliket. Det er uholdbart å trekke slutninger fra dette og til tvisteområdets rettslige status.

Allmenningsbeskrivelsen fra 1819 er den mest utfyllende, men også 1811- beskrivelsen har betydning. Utsagnet i 1819-beskrivelsen om at allmenningen omslutter hele Oppdal sogn kan ikke forstås slik at det er en sammenhengende allmenning rundt Oppdal. Dette er uforenlig med at store områder i vest er erkjent som privat eiendom. Det er grunn til å anta at utsagnet kun gjelder Oppdal kirkesogn, slik at Lønset, annekssogn hvor Storligårdene ligger, er unntatt, jf bl a lensmann Wasleggens beskrivelse i 1826. Hvis gårder som soknet til Lønset anneks ikke hadde allmenningsrett, var det heller ikke allmenning i dette sognet.

Allmenningssalget i 1857 innebar at all statsallmenning ble solgt, både skog og fjell. Grensene for det solgte sammenfaller følgelig med det området som hadde vært allmenning i kjent tid. Salget skjedde til dem av de bruksberettigete som ønsket å delta. Det er erkjent at Storligårdene ikke var allmenningsberettigete. Andre gårder i Lønset annekssogn var heller ikke med, noe som tilsier at statsallmenningen grenset mot annekssognet. Også i matrikkelen skiller man mellom sognegrensene. I forbindelse med storskiftekommisjonens arbeid deltok folk fra annekset en periode i styret i Oppdal bygdealmenning, men ellers ikke.

Skogutskiftingen i regi av Thyrholm perioden 1857 - 1863 var avgrenset mot Storligårdene. Det arbeid Rønnow senere gjorde, er ikke noe sikkert bevis for hvor grensene går. Rønnow pekte selv på at materialet hadde betydelige feilkilder.

Storligårdenes bruk av tvisteområdet har vært eksklusiv. Området er en naturlig forlengelse av bruksområdene nede i dalen, og beitedyr har trukket innover helt til Sprikletjønnene. Andre gårder i Oppdal brukte ikke området, da det ligger for langt fra deres naturlige bruksområde. Det er på det rene at Storligårdene ikke er allmenningsberettigete. De kan da heller ikke ha noen særlige bruksrettigheter i allmenningen. Det vil være i strid med hele allmenningsinstituttet. Storligårdenes bruk er av samme karakter som i Dindalen.

De disposisjoner som Oppdal bygdealmenning har gjort i området, eksempelvis utstedelse av bygselkontrakter og oppsetting av fiskebu, kan være uttrykk for at bygdeallmenningen mente å ha slik disposisjonsrett. Dette er ikke tilstrekkelig som bevis for allmenning. Bl a utsetting av fisk og oppsetting av fiskebu var tålt bruk fra Storligårdenes side.

Bygdeallmenningens påstand innebærer at man aksepterer at gnr 155 bnr 1 har eiendomsrett i store deler av fjellområdene, mens de øvrige Storligårdene ikke har noen eierrettigheter i fjellene. Det har formodningen mot seg at brukene ble inndelt på denne måten.

I motanken anføres at grensen mot allmenningen i øst ikke bør følge bekkefaret, men trekkes opp til fjellbrona da dalsiden mot nordøst naturlig hører med i det sammenhengende beiteområdet. Det vises i så måte til prinsippet som omtales i NOU 1977:29 s 16.

Eierne av Storligårdene har nedlagt slik påstand:

«I Hovedanken

1. Thorvald Storli, Inger Marie Helmersen, Harald Kristen Storli, Ola J. Storli, Kirsti Storli Jenssen og Olaf Liabø frifinnes.

2. Thorvald Storli m.fl. tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

II Motanken

1. Grensen mellom Storli Sameie og Oppdal bygdealmenning går fra merkesten ved Hyttbekken og opp til toppen av Håmannshytten. Derfra går grensen etter fjellryggen frem til fylkesgrensen ved den østlige Sprikletjønn, jf inntegning på fremlagt kart i M 1: 25.000 (E.Hestenes).

2. Thorvald Storli, Inger Marie Helmersen, Ola J. Storli, Kirsti Storli Jenssen, Olaf Liabø tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

III Motanken fra Harald Storli frafalles.»

Lagmannsretten er i hovedanken kommet til samme resultat som jordskifteretten, og er i det vesentlige enig i dens begrunnelse som lagmannsretten vil vise til. I motanken er lagmannsretten kommet til et annet resultat.

Det avgjørende spørsmål er tvisteområdets rettslige status ved overdragelsen i 1857, idet det må legges til grunn at status ikke senere er endret. Bygdeallmenningen må føre bevis for at området har vært allmenning i kjent tid. Dette er uomtvistet mellom partene. Opplysninger om og beskrivelser av området forut for overdragelsestidspunktet må tillegges vesentlig vekt, med mindre det i mellomtiden har skjedd endringer av områdets rettslige status. Foreliggende materiale i tid etter overdragelsen er ikke avgjørende, men vil kunne bygge opp under den ene eller andre oppfatning.

Overdragelsesdokumentene for Storligårdene, geografisk avgrensing av området.

Ved avgjørelsen av grensespørsmålet er det naturlig først å ta utgangspunkt i Storligårdene, og eventuelle opplysninger om det området som i sin tid ble overdratt.

Det området som i dag utgjør Storligårdene, ble overdratt ved kongeskjøte av 1664. Ved matrikuleringen i 1696 var de oppdelt i tre bruk. Overdragelsesdokumentet angir ikke eiendommens utstrekning. Det er fra bygdeallmenningens side anført at dersom det hadde vært meningen å overdra store fjellområder, ville det ha vært naturlig med en nærmere avgrensning, jf forsåvidt uttalelsen i Ryphus-Meliensaken, Rt-1973-1295. Forholdene er etter lagmannsrettens oppfatning ikke sammenlignbare. Nevnte sak omfattet setereiendommers utstrekning innenfor allmenning, og det var på denne bakgrunn Høyesterett uttalte at det hadde formodningen mot seg at man har ment å overdra større områder. De samme hensyn gjør seg ikke gjeldende ved overdragelser av gårdsbruk. Lagmannsretten viser for så vidt også til at gnr 155 bnr 1 ubestridt og alene eier store fjellområder i vest, i alt omlag 60.000 daa.

Ut fra hjemmelsdokumentene kan det følgelig vanskelig trekkes bestemte slutninger om eiendommens utstrekning.

Gårdene ble senere oppdelt i mindre bruk. Fjellområdene i vest ble liggende til gnr 155, mens restområdene mot nord ble liggende dels som eneeie for gnr 155, dels i sameie mellom brukene under gnr 154 og 156. Dette er et argument for at sameiet eier den del av tvisteområdet som sameiernes øvrige utmark støter mot, da de som følge av delingen ellers ikke hadde hatt noen andel av fjellområdene som tillå de opprinnelige gårdene.

Opplysninger om og beskrivelser av allmenningens utstrekning.

Spørsmålet er så hvilke opplysninger som foreligger om allmenningens utstrekning og rettslige status, før og etter overdragelsen.

Kongeskjøtet av 1857.

I følge kongeskjøtet ble de «Staten tilhørende i Opdals Prestegjæld i Ørke- og Guldals Fogderier i Søndre Trondhjems Amt beliggende Almindinger» avhendet. Området ble overdratt til dem som fra før var bruksberettigete. Storligårdene var ikke bruksberettigete og følgelig heller ikke berørt av overdragelsen. Dokumentet angir ikke utstrekningen av området som ble avhendet. Høyfjellskommisjonen avgjorde i 1919 at det solgte omfattet både skog og fjellområder. Grensene mot privat eiendom tok kommisjonen ikke stilling til.

Allmennings- og andre beskrivelser før 1857.

Av fogd Elsters allmenningsbeskrivelse av 1811 fremgår det at engslettet ved «Devels Vandet, bøxlet til Erik Larsen Storlie», ligger utenfor allmenningen. Beskrivelsen av 1811 er relativt kortfattet, men interessant forsåvidt som den, som skrevet av fogden, nettopp angir bygsel fra kongen utenom allmenning. Utstrekningen av allmenningen i tvisteområdet er ikke nærmere angitt.

Allmenningsbeskrivelsen av 1819 hadde som siktemål en fullstendig beskrivelse av nettopp det området som senere ble solgt. Dette var en rettslig tingsforretning, og en rekke almuesmenn fra flere bygder både i og utenfor Oppdal deltok.

De enkelte allmenninger navngis, og deretter heter det:

«... der alle ligge i en sammenhængende Strækning og egentlig kun udgjør een Alminding. -

1: I Henseende til Bygdebeliggenhed ligger Almindingen og Almindingsfjeldene rundt omkring Opdals Sogn og egentlig indslutter Samme. -

2: Den grænser på nordre Kant mod fleere Gaardes Hjemrøster her i Opdal,..»

Bygdeallmenningen har anført at beskrivelsen klart indikerer at tvisteområdet ligger innenfor den sammenhengende strekningen som inneslutter «Opdals Sogn». Lagmannsretten bemerker at beskrivelsen uansett ikke kan forstås som om allmenningen i bokstavelig forstand er en sammenhengende strekning som omsirkler nåværende Oppdal kommune. Store områder i vest tilhører ikke allmenningen. For visse områder er dette fastslått i rettsavgjørelser, som i Dindalsaken, Rt-1963-1066. For andre områder har den rettslige statusen ikke vært bestridt. Slik grensen uomtvistet går i dag, utgjør allmenningen ikke i noen henseende en sammenhengende strekning slik som dokumentet synes å beskrive ved ordene «indslutter Samme». Denne angivelsen i dokumentet løser følgelig ikke spørsmålet om den nærmere avgrensningen av allmenningen.

Etter lagmannsrettens oppfatning rekker heller ikke beskrivelsen lenger enn til å angi beliggenheten av allmenningen i forhold til bygden, angitt som «Opdals sogn». Dette fremgår forsåvidt av dokumentet selv, jf uttrykket «i Henseende til Bygdebeliggenhed». Slik sett er det nærliggende å anta at betegnelsen «Opdals sogn» står i motsetning til annekset, idet uttrykket «sogn» gjelder kirkesognet, som fra gammelt av var delt i et hovedsogn, Oppdal, og et anneks eller kapellsogn, Lønset. Storligårdene tilhørte Lønset anneks.

Som påpekt av jordskifteretten er det uklart om annekset har utgjort en egen administrativ enhet. Lagmannsretten er imidlertid enig i jordskifterettens antakelse om at annekset har vært oppfattet som et eget, stedlig avgrenset område. Dette er lagt til grunn bl a i lensmann Wasleggens beskrivelse av 1826. Matrikkelen av 1838 skilte mellom hovedsogn og anneks forsåvidt angikk gårdenes beliggenhet. Også Rønnows beskrivelse må forstås slik at «Lønset annex» representerte et stedlig avgrenset område.

Hva som ligger i betegnelsen «Opdals Sogn» til forskjell fra annekset har vært tema bl a i Dindalsaken. Høyesterett tok ikke standpunkt til spørsmålet, men presiserte at en forutsetning om at allmenningen omfattet herredet, ikke utelukket at det innenfor herredet var områder som ikke var allmenningsgrunn. For Dindalens vedkommende slo Høyesterett fast at dindalingene hadde disponert rettslig også over fjellområdene, slik at de ble oppfattet som eiere.

Slik lagmannsretten ser det løser ikke beskrivelsen av 1811, og heller ikke forretningen av 1819, spørsmålet om tvisteområdets omfang, og derved dets rettslige status. I 1819- forretningen, som også la til grunn fogd Elsters beskrivelse, fremgår det for øvrig nettopp at grensene mellom de matrikulerte gårdenes hjemrøster og allmenningen ikke var bestemt. Det er også særlig grunn til å vurdere beskrivelsene kritisk i denne tvisten som angår avslutningen av allmenningen mot store sammenhengende private eiendommer, også i høyfjellet.

I 1811-dokumentet beskrev fogden områder i og utenfor allmenningen i tvisteområdet. Beskrivelsen ble uimotsagt vedlagt 1819- forretningen. I en uttalelse fra Storskiftekommisjonen i 1917 til Høyfjellskommisjonen ble det vist til at fogden har hatt liten lokalkunnskap. Det må dog antas at beskrivelsen ble vurdert før den ble vedlagt 1819-forretningen, hvor folk med lokalkunnskap var rimelig godt representert. Dokumentene har nærhet i tid. Da 1811-dokumentet inneholder helt konkrete beskrivelser, i motsetning til de mer generelle i 1819-forretningen, er det nærliggende å anta at opplysningene er uttrykk for datidens rettsoppfatning.

Det samme gjelder lensmann Wasleggens beskrivelser fra 1826 av bygsling i og utenfor allmenningen, og hvor bl a engsletter ved «Was Enget», dvs samme området som nevnt i 1811-beskrivelsen, ble sagt å ligge utenfor allmenningen.

Forliket om Folldalen i 1827.

I 1921 ble det holdt åstedssak i Folldalen. Saken gjaldt en tvist mellom oppdalinger og surnadalinger om bruksrettigheter i grenseområdet i nord, angitt som «en i Opdal formentlig tilhørende Sæterdal eller Almindingsdal». Saken ble forlikt i 1827. Under åstedssaken uttalte et vitne at området tilhørte «Opdal Bygdealminding». Som påpekt av bygdeallmenningen tilsier disse utsagnene at området også inn mot fylkesgrensen, dvs tvisteområdet, var allmenningsgrunn. Det interessante er at området omtales som bygdeallmenning, og ikke statsallmenning. Avgrensningen mellom det som ble betegnet som bygdeallmenning og private eiendommer, var neppe bedre avklart enn mellom statsallmenninger og private. Dessuten var ingen av Storligårdene med under forhandlingene, for å kunne imøtegå dette. Slik lagmannsretten ser det har følgelig dette utsagnet begrenset vekt.

Beskrivelser og oppfatninger etter overdragelsen i 1857.

Av kaptein Thyrholms befaringsrapporter i forbindelse med skogutskiftningen i perioden 1859 - 1863 fremgår det at skogutskiftningen var avgrenset mot Storligårdenes skog. En eventuell allmenning i tvistefeltet vil da bare kunne omfatte grunn ovenfor skogbandet. Dette står i motsetning til det som for øvrig kan sluttes av overdragelsesdokumentet, nemlig at allmenningen omfattet både skog og fjell. Tvisten for Høyfjellskommisjonen i 1919 angikk fjellområdene. At skogen tilhørte allmenningen var det ingen uenighet om. Slik sett har det formodningen mot seg at den opprinnelige allmenningsgrensen nettopp mot Storligårdene gikk i skogbandet.

Av de foreliggende beskrivelsene av området står fogd Rønnows befaringsforretning av 1873 over sameiestrekninger i Oppdal i en særstilling, forsåvidt som han i sin beskrivelse har avgrenset allmenningen mot Lønset anneks og også har utarbeidet kart som angir avgrensningen. Det er nærliggende å tolke kartet - og i alle fall deler av beskrivelsen - dit hen at det området partene i dag tvistes om, lå innenfor allmenningen.

Lagmannsretten oppfatter det da også slik at det er Rønnows grenseangivelse på kartet som bygdeallmenningen først og fremst baserer sin sak på.

Av Rønnows beskrivelse fremgår det at grensene i «Nordfjeldene» ikke har vært spesielt problematisk, og at han har trukket grensene mot «Lønset annex» etter «meddelte opgifter». Det er å bemerke at han, i tilfelle disse grensene er korrekte, har oppnådd en klarhet i den geografiske utstrekningen av annekset, en klarhet som det ikke senere har vært mulig å gjenskape, jf bl a Høyesteretts uttalelser i Dindalsaken, omhandlet ovenfor. Imidlertid presiserte Rønnow selv at hans arbeid var beheftet med betydelig usikkerhet, noe som må antas å gjelde beskrivelsene generelt. Det vises forsåvidt til jordskifterettens behandling av dette spørsmål.

Hva angår angivelsene på kartet viser lagmannsretten spesielt til feil inntegning av Tohatten i forhold til Sprikletjønnene. Ved Gjevilvassenden samsvarer kartet heller ikke med Thyrholms skogutskiftning. Det er også verdt å nevne at når det i Rønnows beskrivelse ved Vassenden fremgår at Storligårdene eier vestenfor en nordgående bekk, må det mest sannsynlig være Hyttbekken det gjelder.

Ved sammenligning av Rønnows og Thyrholms beskrivelser, og forsåvidt også 1811- beskrivelsen, må det konstateres at dersom grensen Rønnow anga på kartet er korrekt, er den i direkte motstrid til disse dokumentene, og indirekte også med 1819-forretningen. De sistnevnte dokumentene synes å ha et mer autoritativt preg. Dessuten var aktuelle interessenter i større grad representert ved de tidligere forretningene.

I forbindelse med tvist om kommunegrensene mellom Oppdal og kommuner i Møre- og Romsdal ga Harald Storli, daværende eier av gnr 155 bnr 1, i 1923 en beskrivelse av utstrekningen av sin eiendom. Bygdeallmenningen har anført at hans beskrivelse samsvarer med allmenningens grensepåstand. Harald Storlis grensebeskrivelse er ikke uttrykt på kart, og stedsangivelsene kan ikke med sikkerhet konstateres på dagens kartmateriale. Bl a anga han at grensen gikk over «Storbækhø», som på rettens kartmateriale snarere synes å være Storbekkhø like nord for fylkesgrensen enn Storbekkhøa i bygdeallmenningens påstandslinje. Det er vanskelig å trekke noen sikre slutninger om grensen mellom allmenningen og den private eiendommen på basis av dette dokumentet, som også er avgitt i en annen sammenheng.

De beskrivelser som foreligger i ettertid er etter lagmannsrettens oppfatning ikke egnet til å skape noen større klarhet i tvisteområdets rettslige status ved overdragelsen. Materialet gir uttrykk for til dels motstridende oppfatninger, og det er vanskelig å trekke slutninger fra grensebeskrivelsene i materialet til dagens kartmateriale.

Rettslige og faktiske disposisjoner i tvisteområdet før og etter overdragelsen

Det har vært disponert både faktisk og rettslig over tvisteområdet. Disposjonenes omfang og karakter kan gi grunnlag for slutninger om områdets rettslige status.

Bygslingspraksis.

Oppdal bygdealmenning har anført at den dokumenterte bygslingspraksisen tilsier allmenningsgrunn, idet fogdene nettopp disponerte over kongens grunn, og det var denne som ble overdratt i 1857. Bygdeallmenningen viser til at eksistensen av bygsel er et så betydelig allmenningsbevis at det innebærer at bevisbyrden snus. Lagmannsretten er i og for seg enig i at forekomsten av bygsel er av vesentlig betydning ved avgjørelsen om det er ført allmenningsbevis, men er av den oppfatning at konstatert bygsel ikke betyr at bevisbyrden snus. At et bevismiddel må tillegges relativt betydelig vekt er noe annet enn at den blotte forekomsten betyr at nødvendig bevis derved er ført med mindre motbevis føres. Bygslingspraksisen må for det første vurderes konkret. Dernest må man se den i sammenheng med, og avveie den mot øvrig foreliggende bevis for områdets rettslige status.

Påberopt praksis er bygslingen av et engslette ved Gjevilvatnet fra kongens allmenning til Lars Erichsen Storlie i 1750, og til Erik Larsen Storli i 1796. I 1845 fikk Lars Eriksen Storlie kongeskjøte på engslettet Vassenden. I 1891 fikk Erik Larsen Storli bygsel på et område omkring Storbekkhø av Oppdal formannskap som da bestyrte bygdeallmenningen.

Lagmannsretten viser til jordskifterettens omtale av enkelthetene ved disse bygslingene. Konkret bemerker lagmannsretten at 1811-beskrivelsen uttrykkelig angir at Erik Larsen Storlies bygsel i 1796 lå utenfor allmenningen. Dette er oppfatningen nettopp til fogden som var kongens mann i området. Det er ellers kjent fra andre saker at eiere i felles store utmarksområder har gjort bygselavtaler for å sikre seg fortrinnsrett til gode engsletter.

Kongens bygslinger til Storlibrukere i Vassendenområdet fremtrer for lagmannsretten som spesielle. Vassenden er helt i periferien av Storligårdenes interesseområde. Andre bygslinger før allmenningskjøpet, og som kan knyttes til tvisteområdet, kjenner man ikke til.

I Høyfjellskommisjonens kjennelse av 13. juli 1934 for niende grenseoppgangsfelt er fogdenes bygselspraksis behandlet. Det fremgår at det ved utstedelse av bygselsbrev i liten grad var foretatt undersøkelser om eiendomsforholdene. Videre uttaler Høyfjellskommisjonen at det avgjørende for hvilken beviskraft bygselspraksisen har, er om bygdefolket har ment at bygslingen skjedde utenfor privat eiendom. Kommisjonen viser også til at praksisen må sees i sammenheng med det behov bygsleren hadde bl a for et formelt bevis på enerett.

Når de påviste bygslingene innenfor tvisteområdet vurderes i lys av den kritikk som fra flere hold er gjort gjeldende mot å anse fogdenes bygslingspraksis som entydige allmenningbevis, konstaterer lagmannsretten at disse ikke i seg selv er avgjørende bevis i saken. Det vises også til at opplysninger i andre dokumenter, jf bl a 1811-beskrivelsen, lagt til grunn i 1819, og Wasleggens beskrivelse, tilsier at bygdefolks oppfatning nettopp var at området ikke var allmenningsgrunn.

Etter at allmenningen ble overdratt bygdefolket, har Oppdal kommune som allmenningsbestyrer tillatt bygsling av grunn innenfor tvisteområdet, jf den foran nevnte bygsling til Erik Larsen Storli i 1891. Lagmannsretten er enig med bygdeallmenningen i at slike rettslige disposisjoner tradisjonelt er et utslag av eierrådighet. Imidertid ble det tatt forbehold fra kommunens side om «enhvers lovlige og muligens bedre rett». Disposisjonen er også foretatt etter overdragelsen, og er av den grunn heller ikke avgjørende som bevis for områdets rettslige status fra gammel tid.

Utleie av jakt og fiskerettigheter.

Bygdeallmenningen har ved en rekke anledninger satt ut fisk i vann i tvisteområdet, og har solgt jakt og fiskekort. Lagmannsretten er enig med bygdeallmenningen i at dette kan ansees som typiske utslag av eierrådighet. Det er bemerkelsesverdig at denne praksisen har skjedd upåtalt fra Storligårdenes side, dersom de har kjent til dette.

Noe mer nyansert bør oppsettingen av fiskebu og utsettingen av fisk ses, idet dette etter vitneførselen mer kan betraktes som disposisjoner til alles fordel. Jakt- og fiskerettsdisposisjonene skriver seg fra dette århundre.

Faktisk bruk.

Den faktiske bruken av store utmarksområder, som det her gjelder, vil som regel kaste lys over eiendomsforholdene. Ofte blir denne det avgjørende bevismoment når grensene skal gås opp. Det er uomtvistet at Storligårdene har brukt tvisteområdet fra gammelt av, til jakt og fiske. Setre har ingen hatt innenfor tvisteområdet. Dyr fra Storli beitet innover Hyttdalen og i området ved Sprikletjønnene. Hvorvidt dyr fra andre gårder har beitet i området før allmenningskjøpet, er mer usikkert. Lagmannsretten bemerker at terrengmessige forhold tilsier at dyr fra Oppdalsgårder bare i begrenset utstrekning har beitet i området. Det var svært langt fra både gårder og setre, og behovet var neppe stort. Når det gjelder de to Vassendsetrene som har beitet ved Hyttdalen og helt inn ved Sprikletjønnene, er det grunn til å merke seg at disse setrene er utskilt fra Storlieiendom og solgt til to gårder i hovedsognet. Setrene anses å være etablert etter 1857. Et viktig moment ellers er at man i Storli fra gammelt av i betydelig utstrekning har tatt inn fremmede dyr til beite i tvisteområdet. Lagmannsretten viser forsåvidt til jordskifterettens behandling av disse spørsmål.

Bygdeallmenningen har erkjent at Storligårdene har en særlig bruksrett i allmenningen, selv om de ikke er allmenningsberettiget. Lagmannsretten påpeker at dette synspunktet ikke harmonerer godt med allmenningssystemet som sådant, men finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Det er likevel klart at bruksutøvelsen i seg selv ikke er noe avgjørende argument for at Storligårdene eier området.

Det foreligger ikke opplysninger om at det tidligere har forekommet rettstvister, verken om eiendomsrett eller bruk innenfor tvisteområdet.

Oppsummering og konklusjon.

Lagmannsrettens befaring har bekreftet at hele tvisteområdet såvel når det gjelder beliggenhet som avstander og terrengmessig avgrensning, naturlig hører under Storligården.

Lagmannsretten viser til gjennomgangen ovenfor og konstaterer at det ikke er ført bevis som sannsynliggjør at tvisteområdet fra gammelt av var allmenningsgrunn. Heller ikke argumentet om at grensen naturlig bør trekkes i vannskillet, kan få avgjørende betydning i dette tilfellet, så lenge ikke øvrige bevis med overvekt taler for at området innenfor har vært allmenningsgrunn i kjent tid.

Motanken - avgrensningen av allmenningen mot sameiets område mot nordøst.

Jordskifteretten har lagt til grunn at den nærmere avgrensningen mellom Storligårdene og bygdeallmenningen går langs langs Hyttbekken og innover dalbunnen i Hyttdalen og til den østligste av Sprikletjønnene. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at Storligårdene må gis medhold i sin påstand om at grensen naturlig må gå i dalsiden, oppe i fjellbrona. Lagmannsretten viser forsåvidt til at dette er en naturlig avgrensning av eiendommens bruksområde som beitemark.

Spørsmålet om avgrensning av slike områder i høyfjellsterreng er omhandlet i NOU 1977:29, som omtaler praksis fra Høyfjellskommisjonen. Det uttales i den forbindelse på side 16 annen spalte:

«Ved avgrensningen henholdt Høifjellskommisjonen seg i det vesentlig til tidligere prinsipielle betraktninger. En måtte opp på fjelleggen med allmenningslinjen. Å trekke den nede i de bratte styrtninger, snart høyt oppe og snart langt nede etter terrengets beskaffenhet - etter grensen for det nyttbare og det unyttede - ville være en uhyrlighet.»

Lagmannsretten tar etter dette Storligårdenes påstand i motanken til følge.

Motanken fra Harald Storli er trukket, og blir å heve. Han har ikke rettslig interesse i avgrensningen mot nordøst mellom sameiet og allmenningen.

Saksomkostninger.

Anken har vært forgjeves, og Oppdal bygdealmenning vil i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd bli pålagt å betale saksomkostninger til eierne av Storligårdene.

Motanken har ført frem, og Storligårdene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd.

Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å gjøre unntak fra de aktuelle bestemmelsenes hovedregler.

Eierne av Storligårdene har inngitt oppgave over saksomkostningene som samlet for hovedanke og motanke utgjør 75.413 kroner med tillegg av gebyr for motanken som på anketidspunktet utgjorde 12.875 kroner. Oppgaven er ikke bestridt, utgiftene ansees nødvendige og tas til følge, jf tvistemålsloven §176.

Advokat Røstum har antatt at ca 10 % av omkostningene i saken kan henføres til motanken. Fordelingen finnes rimelig og omkostningene i motanken inklusive gebyr settes etter dette skjønnsmessig til 20.000 kroner. Omkostningskravet i hovedanken utgjør etter dette 68.288 kroner.

Det har ikke påløpt særlige omkostninger for noen av partene for så vidt gjelder Harald Storlis deltakelse i motanken.

Dommen og kjennelsen er enstemmig

Slutning i dom og kjennelse:

1. Hovedanken og motanken:

Vestgrensen for Oppdal bygdealmenning mot utmarken under Storli går fra merkestein ved Hyttbekken og opp til toppen av Håmannshytten. Derfra går grensen etter fjellryggen frem til fylkesgrensen ved den østlige Sprikletjønn, jf inntegning på kart i M 1:25.000 utarbeidet av E. Hestenes, fremlagt under ankeforhandlingen som saksdokument 22.

2. Hovedanken:

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oppdal bygdealmenning til Thorvald Storli, Inger Marie Helmersen, Harald Kristen Storli, Ola J. Storli, Kirsti Storli Jenssen og Olaf Liabø v/advokat Knut Røstum 68.288 - sekstiåttetusentohundreogåttiåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. Motanken:

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oppdal bygdealmenning til Thorvald Storli, Inger Marie Helmersen, Ola J. Storli, Kirsti Storli Jenssen og Olaf Liabø v/advokat Knut Røstum 20.000 - tjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4. Motankesaken heves for så vidt gjelder Harald Storli.