Rt-1973-1295

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-11-15
Publisert:	Rt-1973-1295
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 180/1973.
Parter:	Ole I. Forbregd m.fl. (høyesterettsadvokat Sverre Dragsten) mot Oppdal bygdealmenning (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt) og Olav S. Loe m.fl. (høyesterettsadvokat Sverre Dragsten) mot Oppdal bygdealmenning (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt).
Forfatter:	Sandene, Blom, Tønseth, Dick Henriksen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Jordfredningsloven (1860)

Dommerne Sandene, Blom, Tønseth, kst. dommer Dick Henriksen og justitiarius Ryssdal.

(Dommen er ikke gjengitt i sin helhet; nedenfor er gitt en oversikt over saksforholdet samt utsnitt av Høyesteretts votering.)

Vinstradalen med Vinstra går fra sør mot nord og løper

Side:1296

sammen med Drivdalen og Driva sør for tettstedet Oppdal. Sørligst i Vinstradalen ligger de tre Ryphus-setre (eiere Ole I. Forbregd, Martha Bjerkås Bøe og Inge Meslo) og lenger nord Mjøaseteren (eier Harald Bjerkås), Nordistuseteren (eier Arne Håvimb) og Oppistuseteren (eier John S. Rise). Ved fogdens bygselseddel av 23. februar 1787 ble setrene bortfestet for livstid til fem oppsittere med gårdsbruk nede i bygden. Kongeskjøter på Ryphus-setrene, Mjøaseteren og Nordistuseteren ble gitt henholdsvis 6. september 1854.23. februar 1848 og 13. april 1850. Det er ikke opplyst at det er gitt kongeskjøte på Oppistuseteren.

Området Melien ligger noen kilometer sørøst for Vinstradalens utløp i Drivdalen. Setrene der eies med 9/10 av Olav S. Loe, Olav O. Hoel, Ola O. Hoel og Magne Ørstad. Ved fogdens bygselseddel av 28. august 1769 ble setrene bortfestet for livstid til fem oppsittere med bruk nede i bygden. Kongeskjøte vedkommende Meliensetrene ble gitt 14. januar 1834.

Ved kongeskjøte av 23. mai 1857 ble statsalmenningen i Oppdal overdratt de bruksberettigede ved Oppdal kommune. Statsalmenningen gikk dermed over til å bli bygdealmenning.

Setereierne i de to områder reiste i 1960-årene saker for Orkdal jordskifterett mot bygdealmenningen med påstand om eiendomsrett til fjellområder tilsvarende havnestrekningene for setrene. Av setereierne i søndre Vinstradalen ble krevet et fjellområde på ca. 33.800 dekar og av setereierne i Melien-området ca. 22.600 dekar. Bygdealmenningen hevdet at setereierne bare eiet setervollene med påstående hus.

Orkdal jordskifterett (konst. jordskiftedommer O. Øfsti med jordskiftemenn) avsa 25. november 1969 kjennelse i de to saker. Jordskifteretten tilkjente setereierne fjellområder på henholdsvis ca. 19.200 dekar og 8.100 dekar og fastsatte grenser som svarte til dem som almenningsstyret hadde gått inn for i et vedtak av 1913. Dette vedtak bygget igjen På uttalelser som var gitt til storskiftekommisjonen i 1910 av daværende og tidligere formann i almenningsstyret.

Begge parter i begge saker anket til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten (lagdommerne E. Midelfart og Harald Diesen og konst. lagdommer, byfogd Bjarne Fjærtoft) avsa 8. oktober 1971 dom i begge saker. Lagmannsretten ga bygdealmenningen medhold og tilkjente kun setereierne eiendomsrett til setervollene med påstående hus.

Sakene ble for Høyesterett forent til felles behandling og avgjørelse.

Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom i begge saker. Førstvoterende, dommer Sandene (med tilslutning av dommerne Blom, Tønseth, konst. dommer Dick Henriksen og justitiarius Ryssdal) uttalte bl.a.:

«Jeg er i begge saker kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Utgangspunktet for vurderingen og avgjørelsen av de fremsatte krav er at både søndre Vinstradalen og Melien-området var

Side:1297

statsallmenning da fogden gav bygselsedlene. At tvisteområdene på nevnte tidspunkt tilhørte allmenningen, er under prosedyren for Høyesterett erkjent av de ankende parter. Grunnlaget for de fremsatte krav er de rettigheter som setereierne fikk ved bygselsedlene og kongeskjøtene. Spørsmålet blir da hvilke grunnstrekninger kongeskjøtene omfattet. Som påpekt av førstvoterende i saken om grensene for Hessdalens statsallmenning ( Rt-1956-1085, særlig side 1092), må dette spørsmål løses ved en konkret tolking av skjøtene etter en samlet vurdering av den utvikling som førte frem til salgene, og til det som må antas å ha vært formålet med overdragelsene. Ved denne vurdering vil bygselsedlene og formålet med bygslingene ha en sentral plass. Det samme gjelder den bruk som er gjort av vedkommende områder, både i bygseltiden og etter overdragelsene. I de foreliggende saker er det dessuten av de ankende parter påberopt enkelte særlige forhold vedkommende grensene for de overdratte områder. Dette gjelder eiendomsforholdene for to nærliggende seterområder (Rise setermark og Loe-setrene), og videre en uttalelse i 1913 om allmenningsgrensene. - Uttrykksmåten i bygselsedlene og skjøtene er ikke lik for søndre Vinstradalen og Melien-området. Jeg deler derfor behandlingen av disse dokumenter.

Når det gjelder søndre Vinstradalen, omfatter bygselseddelen av 23. februar 1787 samtlige setre; området er beskrevet som «en deel Sætter Havne og fæegange hvilke tager sin begyndelse fra Ole Olsen Riises' sætter ved den nordre Ende paa bege Siider til Elven Winstra, lige efter Dahlstrekningen og hen over Storslaaen i Winsterdahlen til den søndre Ende, som omtrendt kan være i længde 1/2 miil, og beliggende udi Fiældet i hans Mayts allminding». Senere bygslet fogden bort femteparter av det samlede seterområde etter hvert som de opprinnelige fem bygslere falt fra. Det er lagt frem en bygselseddel av 8. juli 1816 der det område som femteparten gjelder, er beskrevet på samme måte som i bygselseddelen av 1787. Det sies så: - - - - hvilken Ste Part udi fornævnte Sæterhavne og Fægange - - -Jon Jversen Riise for sin og Kones Livstiid, herefter skal være berettiget til at nyde bruge og beholde - - - ».

Kongeskjøte på Mjøaseteren ble gitt 23. februar 1848, og overdragelsen gjaldt femteparten «af Sæterhavningen Winsterdalen». For Høyesterett er som nytt dokument lagt frem søknaden om kjøp av 8. januar 1847; søkeren beskriver her eiendommen som den hennes avdøde mann «tilbøxlede Sætherhavning beliggende i Statens Alminding», og enken angir at hun ønsker å kjøpe «for at sikre mine Arvinger denne for min paaboende Gaard Mjøen nødvendige Havningsret». Kongeskjøte på Ryphussetrene ble gitt 6. september 1854, og overdragelsen gjaldt «to Femtedele af den uskyldsatte og umatriculerede Sæterhavning Vinstradalen». Uttrykksmåten en femtedel «af Sæterhavningen Vinsterdalen» ble brukt også i kongeskjøte av 13. april 1850 vedkommende Nordistuseteren. Skyldsetningsforretningen av 10. juli 1855 for Mjøaseteren og Ryphussetrene angir at det er oppført seterhus og finnes

Side:1298

setervoller, og kommer også inn på vollenes innhegning. For Ryphus-setrene uttales at seter- og engvollene med tiden lar seg noe forbedre ved opprydding og dyrking. Om havnegangene sies for Mjøaseteren at den «ikke (kan) beskrives ved nøiagtige Mærker, da den tildeels ligger i Fællesskab med flere Sæterhavne og strækker sig ud over vilde Fjelde», og for Ryphus-setrene at den er «af betydelig udstrækning og lader sig ikke nøiaktigen bestemme ved grænser og mærker, da kreaturene fare vidt omkring». Allerede ved skjøter av 31. august 1855 ble Ryphus-setrene solgt videre; etter skjøtene gjelder salgene en femtedel av «Sæterhavningen i Vinstradalen». Den ene av setrene ble overdratt videre ved skjøte av 30. januar 1860, men salgsgjenstanden var da beskrevet som «min eiende Sæter Ryphuus-sæter - - - med Huse og til- og underliggende Herligheder». - Den annen av Ryphus-setrene ble overdratt videre ved skjøte av 21. juni 1869, og nå var salgsgjenstanden igjen betegnet som en femtedel «af Sæterhavningen i Vinstradalen». Deretter ble seter-betegnelsen atter benyttet, etter de opplysninger som er gitt om en rekke overdragelser frem til århundreskiftet.

Også når det gjelder Melien-området, omfatter den første bygselseddel, av 28. august 1769, samtlige setre. Fogden uttaler her at han «Stæder og frelser, til Loes fem opsiddere - - -Stædet Mælien kaldet, som ligger Sødost fra gaardene Loe og Riise til fields, udi hans Mayts allminding - - - ; Ti maae fornævnte Loes opsiddere bruge og beholde foranførte Mælien til Sætterboelig for en hver deres Livetstiid - - - ». Senere ble av fogden bygslet bort femteparter av det samlede seterområde, etter hvert som de 5 opprinnelige bygslere falt fra. Det er lagt frem en bygselseddel av 27. august 1793, der det område femteparten gjelder, er beskrevet som i bygselseddelen av 1769, dog slik at bygsleren skal bruke parten til seterbolig «og Fæehavn for sine Kreature». Videre er lagt frem bygselseddel av 1. desember 1817 der de øvrige 4/5 av området ble bygslet bort til seks oppsittere på Loe; området er beskrevet som i bygselseddelen av 1793, dvs. at området er betegnet som «et Stæd Mæhlien kaldet» og at bruken er til «Sæterbolig og Fæhavn». Ved bygselseddel av 23. oktober 1818 ble den femtepart som bygselen av 1793 omfattet, bygslet bort På nytt; området ble betegnet som tidligere, men det var ikke uttalt noe om bruk til seterbolig og fehavn. - Kongeskjøte ble gitt for hele Melien-området 14. januar 1834, og overdragelsen gjaldt «den Staten tilhørende bygselledige Sæterhavning med Engesletter Mælien kaldet». For Høyesterett er som nye dokumenter i forbindelse med denne overdragelse lagt frem blant annet bygselinnehavernes søknad av 6. september 1833 om å få kjøpe Melien-området. De sa seg her villige til å oppgi bygselen og ønsket å kjøpe underhånden. I søknaden ble området benevnt «En i Opdals Prestegjeld - - -beliggende Sæterhavning Mælien», som «fra umindelige Tider (har) været benyttet under vore paaboende Gaarde, Loe og Bøe» Det ble opplyst i søknaden at strekningen ligger sa høyt til fjells at det er umulig å

Side:1299

bruke den til annet enn havnegang i setertiden, og at havningen er blitt uunnværlig for søkerne fordi kreaturene som «ere blevne vante til den, ingen andensteds kunde holdes i Rolighed». Søkerne ønsket «at komme i eiendommelig Besiddelse» av Melien-området for «at kunde disponere over hvad enhver af os er tilbygslet af den Strækning, der er aldeles uundværlig for vore Gaarde». Under behandlingen av søknaden brukte fogden og departementet betegnelsen «Sæterhavningen med Engesletter i Meelien», et uttrykk som ble anvendt også i kongeskjøtet. Som nytt dokument for Høyesterett er videre lagt frem de salgskondisjoner som kongeskjøtet viser til. Kondisjonene er i samsvar med et formular og gir ikke opplysninger av betydning for fastsettelsen av det solgte område. Skyldsetningsforretninger for de fem parter av Melien-området ble holdt 29. august 1834, og angir at det i seterhavningen er innhegnede setervanger med påstående seterhus. Til hver seter «følger Rettighed til Græsning og Skovning i Alt hvad der tilhører de saakaldte Mehlien imellem Elvene Kløft Elven og Fos Elven saaledes som Mærket for Mehlien stedse have været bestemte». I forretningen er angitt at setrene er beliggende langt til fjells, at veien er til det ytterste besværlig, at gressgangen er meget god, men at skog mangler fullstendig. Få år etter kongeskjøtet ble anparter av Melien-området solgt videre. I den første tid ble salgene angitt å gjelde en part «i Sæterhavningen Melien», Således etter to skjøter av 19. februar 1835, etter skjøter av 7. januar 1839,10. mars 1843 og 4. november 1848, etter makeskiftebrev av 4. november 1848 og etter skjøter av 4. november 1848 og 8. januar 1863. Men senere ble i stedet brukt betegnelsen «min eiende Sæter Melien» eller lignende uttrykk, således etter skjøter av 19. august 1847 og 8. januar 1864 og ved andre overdragelser som etter opplysningene fant sted i tiden fremover til århundreskiftet.

Før jeg går inn På fortolkningen av det foran omtalte dokumenttilfang, nevner jeg at de ankende parter har fremhevet at det må være av betydning at «Jordebogen» for 1819 tok med blant «Statens andet Gods» de forskjellige anparter i seterområdene i søndre Vinstradalen og Melien. For spørsmålet om fortolkningen av dokumentene og utstrekningen av de solgte områder kan jeg imidlertid ikke se at innføringen i jordeboken kan være av betydning.

Ordlyden i bygselsedlene og kongeskjøtene er vekslende. Men selve betegnelsene på bygselstrekningene og på de solgte strekninger trekker i retning av at bygslingene og overdragelsene gjaldt selve beitestrekningene, ikke bare setervollene. For så vidt kan jeg for området i søndre Vinstradalen vise til bygselsedlenes uttrykk «en deel Sætter Havne og Fæegange» og skjøtets «Sæterhavningen i Winsterdalen». Når det gjelder Melienområdet, angav bygselsedlene konsekvent at bygslingen gjaldt «Stædet Melien»; den første av bygselsedlene uttalte at Melien skulle brukes til «Sæterbolig», de to neste at bruken skulle være «til Sæterbolig og Fæehavn», mens den fjerde av bygselsedlene

Side:1300

ikke hadde noen tilsvarende bestemmelse om bruken. Men i skjøtet på Melien er brukt betegnelsen «Sæterhavning». Jeg antar at Melien-området ikke bør betraktes annerledes enn området i søndre Vinstradalen ut fra de uttrykk som er brukt i bygselsedler og skjøter. - Videre kan jeg ikke se at skyldsetningsforretningene har noen særlig betydning for fortolkningen av de nevnte uttrykk i bygselsedler og skjøter. Men jeg nevner i den forbindelse at det ville vært naturlig at skyldsetningsforretningene hadde inneholdt en nærmere grensebeskrivelse, dersom det var meningen at overdragelsene skulle gjelde havnestrekningene i fjellet. Heller ikke bør det legges noen særlig vekt på at det ved senere skjøter på anparter av områdene i søndre Vinstradalen og Melien i enkelte tilfelle er brukt uttrykket «min eiende Sæter», ikke part «i sæterhavningen».

Jeg antar imidlertid at det etter bygselsedlenes og skjøtenes innhold og ordbruk for øvrig vanskelig kan bli spørsmål om å forstå disse dokumenter slik at setereierne fikk en enerett til beite i de omfattende fjellområder, og at kongeskjøtene omfattet disse områder. Påstandene i de to saker viser at det da ville bli spørsmål om høyfjellsområder på mange tusen mål. Det måtte imidlertid etter min mening i så fall kreves en grensebeskrivelse i bygselsedler, skjøter og skyldsetningsforretninger som både gav et sikrere grunnlag enn uttrykksmåten «Sæterhavningen» for å anta at det virkelig var meningen å overdra arealer med en utstrekning som havneområdene, og som kunne gjøre det mulig å fastslå grensene uten at det var nødvendig i store deler å måtte falle tilbake På en vurdering. På dette sentrale punkt er angivelsen utilstrekkelig både i bygselsedler og i kongeskjøter vedkommende så vel området i søndre Vinstradalen som i Melien. - For søndre Vinstradalen er det i bygselseddelen av 1787 rett nok angitt et par grensepunkter i nord og i sør og en avstand mellom punktene. Men det er ikke nevnt hvordan grenselinjen i nord og sør skal være, og fremfor alt er ikke opplyst noe om grensepunkter og grenselinjer i øst og vest, således ikke om grenselinjene skal gå parallelt med elven ved fjellfoten, eller oppe i dalsidene, eller inne på fjellet. For Melien-området er det i bygselseddelen av 1769 angitt at området ligger sørøst fra gårdene Loe og Rise til fjells, og i dokumentene er det bare protokollen for skyldsetningsforretningen i 1834 som gir opplysning om grenser. Her er nevnt området mellom «Kløft Elven og Fos Elven». Det er imidlertid uklart hvilke elver det hermed siktes til, og dessuten er det også etter grenseopplysningen i skyldsetningsforretningen et åpent spørsmål hvor langt fra krysningspunktet mellom elvene at Melien-områdets østlige grenselinje skal trekkes. - For begge områder er således dokumentmaterialet mangelfullt og uklart. De geografiske forhold er heller ikke slik at grensene kan gi seg selv ut fra de sparsomme grenseopplysninger som dokumentene inneholder. Etter dette kan jeg vanskelig finne grunnlag for å forstå bygselsedlene, kongeskjøtene og skyldsetningsforretningene slik at setereierne fikk en enerett til beite i beiteområdene,

Side:1301

forståelse av dokumentene synes å måtte være at overdragelsene gjaldt grunn til seterhus med høvelig voll.

Denne oppfatning av dokumentene finner etter min mening støtte i hva som må antas å ha vært formålet med bygslingene og de etterfølgende kjøp. Her legger jeg vekt på at bygselinnehaverne hadde allmenningsrett, og at de derfor var beiteberettigede i allmenningen. For å utnytte beiterettighetene kunne de imidlertid trenge setre i passende avstand fra beitene; det er nærliggende at det var dette de tok sikte På, og som de sikret seg ved bygslingen. Av hensyn til nevnte formål var det ikke påkrevd at setereierne skulle få bygsel også på beiteområdene, der de likevel hadde de nødvendige rettigheter. - Det har etter min mening formodningen mot seg at fogden mente å gi bygseLett til beiteområdene. I den forbindelse peker jeg På at bygselsedlene inneholder bestemmelser om at ingen skal bli fornærmet eller skadelidende ved bygselinnehavernes fedrift. Denne bestemmelse støtter den oppfatning at bygselsedlene ikke mente å gi setereierne noe fortrinn til beite i havningsområdene. - Når bygselinnehaverne ønsket å få kjøpe de bygslede områder, må grunnen hertil for en vesentlig del være at bygseltiden var knyttet til bygseljnnehaveren og hans enkes levetid. Var setereieren eier også av den tilliggende grunn, ble det for hans etterlatte ikke nødvendig med noen bygselfornyelse ved hans død. Dessuten kunne setereierne når de var blitt eiere av seterområdet, selge videre; dette moment ble uttrykkelig nevnt i søknaden om kjøp av Melien, og i årene etter kongeskjøtene ble seteranparter hyppig solgt. Bygselinnehavernes uttalte hensikt med kjøpet er godt forenlig med at overdragelsen omfattet bare setervollen, ikke også havnestrekningene.

De opplysninger som foreligger om setereiernes bruk av de omtvistede strekninger, gir etter min mening ikke støtte for de ankende parters krav. Det er ikke holdepunkt for å anta at setereierne fra søndre Vinstradalen og Melien, først som bygselinnehavere og senere som eiere av den grunn som ble overdratt ved kongeskjøtene, har gjort noen eksklusiv bruk av de fjellstrekninger som de ankende parter nå krever. Etter de foreliggende opplysninger må jeg anta at beitingen av kreaturene fra de to seterområder bare samsvarer med den beiteadgang som allmenningsretten gir adgang til. Jeg slutter meg i det hele til det lagmannsretten har uttalt om beitespørsmålene. - På den annen side er det allmenningsstyret som har foretatt en del grunneierdisposisjoner vedkommende deler av de omtvistede fjellstrekninger, således bortleie for lengre tidsrom av fiskerettigheter i et par av vannene.

De ankende parter har begrunnet sine krav også med at det opp til søndre Vinstradalen og Melien-området er beliggende to private seterområder av betydelig utstrekning. Rise setermark i nordre Vinstradalen og Loeseter-området. De har vist til at i en skjønnsforretning fra 1864 etter §37 i lov av 16. mai 1860 om Jords

Side:1302

Fredning er uttalt at Rise-gårdenes hjemraster og seterhavninger ligger slik til at de går i hverandre og at det ikke kan trekkes noen grenselinje, og videre til at Loeseterområdet ved en utskiftning i 1868 ble ansett som å ligge utenfor allmenningen. Dette, hevder de ankende parter, må være av betydning når det nå skal avgjøres hvorvidt tilgrensende områder i søndre Vinstradalen og Melien er overdratt setereierne der ved kongeskjøtene. - Sammenligningen mellom de to sett med områder er etter min mening ikke holdbar. De geografiske og øvrige forhold er annerledes for søndre Vinstradalen og Melien-området enn for nordre Vinstradalen og Loeseter-området, og avstandene fra førstnevnte områder til Oppdal-bygden der gårdsbrukene ligger, er betydelig større enn fra sistnevnte områder. For øvrig er grunaget for setereiernes eiendomsrett til Rise setermark og Loeseter-området ikke opplyst.

De ankende parter har ellers særlig vist til at Oppdal allmenningsstyre 29. mars 1913 enstemmig vedtok de grenser for allmenningsgrunnen i Oppdal som under Opdal storskiftekommissions møte 24. august 1910 var hevdet av allmenningsstyrets daværende formann S. H. Sæther og den tidligere formann I. Clett MulI. Disse grenser var stort sett i samsvar med grensene på et kart som var opptatt av foged Rønnow i 1874, og de ble lagt til grunn av jordskifteretten for dens avgjørelser. - Både før og etter møtet i august 1910 for storskiftekommisjonen og i mars 1913 i allmenningsstyret hadde allmenningsstyret truffet vedtak som forutsatte en annen og videre grense for allmenningen mot setrene i søndre Vinstradalen og Melien-området, og Sæther og Mull hadde vært med på etterfølgende vedtak i allmenningsstyret, Mull også På forutgående vedtak. Dessuten hadde Mull som vitne for storskiftekommisjonen tidligere i 1910 uttalt at Ryphus-setrene var beliggende i allmenningen. Jeg har følgelig vanskelig for å forstå Sæther og Mulls standspunkt for storskifteskommisjonen i august 1910 og styrevedtaket i 1913. Styrevedtaket og Sæters og Mulls uttalelser er meningsytringer, og de vil som sådanne kunne ha bevismessig betydning. Derimot vil standpunktene ikke uten videre være avgjørende for spørsmålet om hvilke grunnstrekninger kongeskjøtene omfattet. Jeg nevner at forholdet er annerledes i nærværende saker enn i saken om fjellområdet mot Dindalen, der Høyesterett kom inn på den samme uttalelse fra 1910 og styrevedtaket av 1913 ( Rt-1963-1066); i saken fra Dindalen var det spørsmål om hvorvidt tvisteområdet i kjent tid overhodet hadde hørt til allmenningen. - Jeg er som nevnt kommet til at de foreliggende dokumenter - bygselsedler, skjøter og skyldsetningsforretninger- må forstås på den måte at kjøperne ikke fikk eiendomsrett til de store fjellområder det her er tale om, og jeg kan ikke finne at uttalelsen fra 1910 og styrevedtaket av 1913 kan lede til noe annet resultat. I denne forbindelse peker jeg også på at de ankende parter i sine påstander for j ordskifteretten og lagmannsretten og i ankeerklæringene til Høyesterett ikke avgrenset sine krav i samsvar med uttalelsen fra 1910 og styrevedtaket av 1913.

Side:1303

De ankende parter har subsidiært påstått å ha enerett til beite i tvisteområdet. Jeg kan ikke se at det i sakens dokumenter er grunnlag for noen slik særrett.

Som lagmannsretten er jeg således kommet til at de ankende parter i hver av sakene bare eier setervollene med påstående hus, og til at jordskifteretten bør fastsette og avmerke setervollenes omfang. - Jeg antar etter dette at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste, og finner heller ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

De ankende parter har ikke vunnet frem med sine anker. Men på grunn av den tvil som avgjørelsene har frembudt, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett.»