LA-1999-276
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-05 |
| Publisert: | LA-1999-00276 |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Mandal herredsrett nr.: 98-00257 A - Agder lagmannsrett LA-1999-00276 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00132. |
| Parter: | Ankende part: Carin og Fredrik Christensen (Prosessfullmektig: Advokat Selmar Johannessen). Ankemotpart: Solveig Robstad Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Svenn Aagestad). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann. Lagdommer Nils Simonsen. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §356, §153, §172, §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Servituttlova (1968) §2 |
Den 5. november 1999 ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jf. tvistemålsloven §153.
Saken gjelder tvist om bredden på en gangvei som benyttes som adkomst til en hytteiendom.
Vedkommende hytte ligger på gnr. 75 bnr. 61 i Mandal og eies av ektefellene Carin og Fredrik Christensen. Gangveien går i nordlig retning fra offentlig vei over naboeiendommen gnr. 75 bnr. 78, som eies av Solveig Robstad Hansen, og frem til hytta. De to eiendommer er utskilt fra gnr. 75 bnr. 4 i henholdsvis 1940 og 1947. Veiretten ble omlagt etter at bnr. 78 ble bebygd, og adkomsten har senere gått over bnr. 78 langs grensen til Otto Rostrups eiendom som støter til bnr. 78 mot vest. I 1991 anla eieren av bnr. 78 en steinlagt gårdplass helt inn til grensen mot bnr. 32, og eierne av bnr. 61 måtte gå over gårdsplassen for å komme frem til hytten. I 1996 anla eieren av bnr. 78 en adkomstkorridor for bnr. 61 langs grensen mot Otto Rostrup i en bredde på ca 1 meter. Korridoren er adskilt fra gårdplassen på bnr. 61 ved at det er plantet en hekk på østsiden av av korridoren.
Ved stevning 2. juli 1999 reiste Carin og Fredrik Christensen sak mot Solveig Robstad Hansen ved Mandal herredsrett med påstand om gangvei i en bredde på 2 meter. Herredsretten avsa dom i saken 23. november 1998 med slik domsslutning:
«1. Gnr. 75, bnr. 61 i Mandal har rett til gangvei over gnr. 75, bnr. 78 i Mandal i en bredde av 1,25 m frem til garasjebygg.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.»
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av domspremissene.
Carin og Fredrik Christensen har påanket herredsretten dom til Agder lagmannsrett og har fastholdt sitt krav om gangsti i 2 meters bredde. Ankeforhandling ble holdt i Mandal 28. oktober 1999. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. Det ble avhørt 4 vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Det ble dokumentert en del skriftlige bevis. Saken står for lagmannsretten i det alt vesentlige på samme måte som for herredsretten.
Carin og Fredrik Christensen har i det vesenlige anført følgende:
Bredden på gangveien er ikke fastsatt i de dokumenter som hjemler veiretten. Avgjørende blir da den bredde som har vært praktisert før gårdsplassen på bnr. 78 ble anlagt i 1991. Den tidligere gangvei gikk i en bredde på ca 2 meter mellom gjerdet mot Otto Rostrup og en hekk som var plantet inne på bnr. 78. Det vises i denne forbindelse til vitneprov fra tidligere eier av bnr. 61, Kirsten Bratgjerd Gogstad. Hun har forklart at hun i 1979, i forbindelse med at hun fraflyttet eiendommen, rygget en Folkevogn med tilhenger et stykke inn på gangveien.
Subsidiært gjøres gjeldende at lagmannsretten i medhold av servituttloven §2 fastsetter at gangstien skal være bredere enn det som følger av herredsrettens dom. Det påpekes at slik gangstien idag er innrettet med hekker på hver side, oppstår en «korridoreffekt» som skaper praktiske problemer f.eks. når man skal frakte med seg større ting. Veien er så smal at to personer ikke kan møtes. Den tjenende eiendom vil ikke påføres uforholdsmessige ulemper ved en slik beskjeden utvidelse det her er tale om.
Det bestrides at ankesumsgrensen i tvistemålsloven §356 ikke er oppfylt. Ved vurderingen etter denne bestemmelse skal det ses hen til den verdi utvidelsen av veiretten har for de ankende parter, og de ankende parters oppgave over verdien skal legges til grunn medmindre lagmannsretten finner denne påtagelig uriktig, jf. Rt-1990-352. Det hevdes at den betydningen utvidelse av gangveien vil ha for hytteeiendommens verdi langt overstiger ankesumsgrensen på 20.000 kroner.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Gnr. 75, bnr. 61 i Mandal har rett til gangvei over gnr. 75, bnr. 78 i Mandal i en bredde av 2 meter frem til garasje oppført på gnr. 75 bnr. 78.
Subsidiært:
2. Gnr. 75, bnr. 61 i Mandal har rett til gangvei over gnr. 75, bnr. 78 i Mandal frem til garasje oppført på gnr. 75 bnr. 78 i en bredde nærmere fastsatt etter rettens skjønn.
3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten.»
Solveig Robstad Hansen har imøtegått anken og i det vesentlige anført følgende:
Det bestrides at tvistegjenstanden oppfyller ankesumsgrensen. Det omtvistede stykke utgjør ca 15 m, og en utvidelse av veien fra 1,25 meter, slik herredsretten har fastsatt, til 2 meter, slik Christensens påstår, kan ikke innebære en verdiøkning for eiendommen med så mye som 20.000 kroner.
Det er intet i dokumentene som tilsier en veibredde på 2 meter. Det vises til forklaringer fra flere vitner om at bredden fra gammelt av ikke har vært på mer enn 1 meter.
Heller ikke servituttloven §2 gir hjemmel for en utvidelse av den bredde herredsretten har fastsatt. Med en slik bredde er det ingen praktiske vansker av nevneverdig art, og en ytterligere utvidelse vil ha en negativ virkning for innkjørselsforholdene på bnr. 61. Det vises videre til at det foreligger utkast til reguleringsplan der det område hytteiendommen ligger i, er regulert til boligformål, hvilket vil gi muligheter for en ordnet kjøreadkomst til de ankende parters eiendom gjennom ekspropriasjon. Også veiloven gir slik ekspropriasjonshjemmel.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
Anken nektes fremmet.
Subsidiært:
Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
I begge tilfelle:
Solveig Robstad Hansen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Som påpekt av de ankende parter under henvisning til Rt-1990-352 må det ved vurderingen av tvistegjenstandens verdi tas utgangspunkt i den interesse de ankende parter har i en endring av herredsrettens dom i samsvar med deres prinsipale påstand for lagmannsretten, og lagmannsretten skal herunder legge til grunn de ankende parters anslag for verdien medmindre dette fremstår som påtagelig uriktig. Med dette rettslige utgangspunkt finner ikke lagmannsretten grunnlag for å avvise anken fordi ankesumsgrensen i tvistemålsloven §356 ikke er oppfylt. Gangveien, slik den nå ligger, fremtrer som en smal sti der det knapt er plass for to personer å møtes. Dette preget forsterkes ved at det mot gårdplassen på bnr. 78 er plantet en hekk. Hekken er relativt nyplantet og var klippet noe ned da lagmannsretten var på befaring. Ettersom hekken vokser til vil passasjen måtte bli ennå trangere enn i dag. Også på Rostrups eiendom er det en hekk langs grensen. Denne var klippet ned da lagmannsretten var på befaring, men vil strekke seg innover gangveien når den på nytt vokser til. Det må antas at den verdimessige betydning av en slik utvidelse de ankende parter krever, vil avhenge av verdiene forøvrig på hytteeiendommen, slik at det verdiminus som en problematisk adkomst innebærer, vil gi seg et høyere kronemessig utslag for eiendommer som ellers har kvaliteter som betinger en høy verdi, enn for eiendommer som er av mer ordinær karakter. De ankende parters eiendom ligger et stykke fra sjøen og hører ikke til i de øverste prisklasser på Sørlandet. Beliggenheten forøvrig er imidlertid god med utsikt over sjøen, og det må antas at eiendommen har en omsetningsverdi i en størrelsesorden som lett kan påvirkes av om det er eller ikke er en noenlunde ordnet adkomst. På bakgrunn av de her nevnte forhold finner ikke lagmannsretten at de ankende parters vurdering om at den påståtte utvidelse innebærer en verdiforskjell på mer enn 20.000 kroner, kan sies å være påtagelig uriktig.
Når det gjelder sakens realitet er lagmannsretten kommet til at de ankende parters prinsipale påstand må tas til følge. Som påpekt inneholder dokumentene i forbindelse med utskillelse og tilhørende overdragelse av bnr. 61 fra bnr. 4 intet om gangveiens bredde. En slik avgrensning kan imidlertid søkes i hvordan veiretten har vært praktisert. Hyttetomten ble overdratt ved kjøpekontrakt fra 1934 og utskilt ved skylddeling i 1940. Adkomsten gikk opprinnelig et stykke inne på det område som senere ble utskilt som bnr. 78. Da dette område ble bebygd, antagelig i 1940-årene, ble gangveien flyttet slik at den gikk inntil et steingjerde i grensen mot den grunn som Otto Rostrup senere fikk overdratt og bebygget. På den annen side av gangveien ble det plantet en hekk inne på den grunn som tilhører bnr. 78, og formålet med denne hekken kan ikke ha vært noen annen enn å markere grensen for den gangvei som bnr. 61 var tillagt. Steingjerdet ble fjernet da Rostrup bygget sitt hus i 1959. I 1975 satte Rostrup opp en murkant i grensen, og denne tjener som fundament for det gjerde som står der i dag.
Lagmannsretten har ved sin avgjørelse lagt til grunn forklaringen fra Kirsten Bratgjerd Gogstad, tidligere eier av bnr. 61, om at hun i 1979 kunne rygge en folkevogn med tilhenger inn mellom gjerdet mot Rostrup og den gamle hekken på bnr. 78. Situasjonen må da ha vært at det på denne måten var markert en avgrensning av veiretten svarende til de ankende parters prinsipale påstand. Fra den annen side er det ført vitner som mener at gangveien ikke har vært mer enn omkring 1 meter bred. Vitnenes forskjellige oppfatninger på dette punkt kan imidlertid, i hvert fall delvis, forklares ved at de knytter seg til veibredden henholdsvis før og etter fjerningen av steingjerdet i 1959. Steingjerdet må antas å ha lagt beslag på en stripe av bnr. 78 langs grensen mot Rostrup, og fjerningen av gjerdet har da medført at bredden av gangveien har økt. Gangveien har hatt denne økte bredde i over 30 år fra 1959 til det ble anlagt ny gårdplass på bnr. 78 i 1991, og en slik praktisering av veiretten må anses å være bindende mellom partene på kontraktsmessig grunnlag.
Lagmannsrettens oppfatning støttes av gangveiens videre forløp fra øvre ende av den omtvistede strekning. Veien fortsetter her mellom garasjen på bnr. 78 og grensen mot Rostrup. Avstanden mellom denne grense og garasjen er 1,90 meter. Garasjen er av nyere dato, men skal ligge på samme sted der det tidligere var et hønsehus. Det er nærliggende å tenke seg at hønsehusets plassering hadde sammenheng med omleggingen av veiretten i forbindelse med at bnr. 78 ble bebygd og at grunnen mellom hønsehuset og nabogrensen var tenkt avsatt til gangveien.
Anken har ført frem, men saken har frembudt slik tvil at begge parter bør bære sine saksomkostninger for begge instanser, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Gnr. 75 bnr. 61 i Mandal har rett til gangvei over gnr. 75 bnr. 78 langs grensen mot Otto Rostrups eiendom og frem til garasjen på bnr. 78 i en bredde på 2 meter.
2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.