Rt-1990-352
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-09 |
| Publisert: | Rt-1990-352 (84-90) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Jordskifte, Ankegjenstandens verdi |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 93 K/1990 |
| Parter: | Otto E. Thorheim (advokat Ronny Bølgen) mot Ingvild Eidnes (advokat Johannes Sellæg). |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §14, §15, §358, §359, Jordskifteloven (1979) §61, Lov om endringer i rettergangslovgivning (1986), §179, §356, §386, §392, §403, §8, §17, §63, LOV-1988-06-17-59, LOV-1988-06-24-8 |
I grensegangssak mellom Otto E. Thorheim, eier av gnr. 20 bnr. 12 i Bjarkøy, og Ingvild Eidnes, eier av gnr. 19 bnr. 6 i Bjarkøy, avsa Sør-Troms jordskifterett dom 15. juni 1988 med slik slutning:
"1. Grensa mellom gnr. 19 bnr. 6 og gnr. 20 bnr. 12 i Bjarkøy kommune skal gå fra midten av Klævsteinen til et punkt ved sjøen som ligger på den rette linjen mellom den av Arnljot Eidnes påviste rest av varde til midten av Klævsteinen og videre i samme rette linje til sjøen.- - -"
Thorheim anket dommen til Hålogaland lagmannsrett. I forbindelse med oversendelse av ankesaken ved brev 20. september 1989 uttaler jordskifteretten om kravet til ankesum:
"En kan ikke se at kravet til ankesum er oppfylt; jfr. §63 i jordskifteloven, siste setning. Tvistearealet utgjør ca. 550 m2. Ved salg av nausttomter på Sandsøy i Bjarkøy for ca. 5 år siden ble disse solgt for kr. 5,- pr. m2. Dette skulle tilsi en verdi på tvistegjenstanden på ca. 3.000 kr. - prisstigning medreknet. Det er her ikke regnet med den ankende parts utgifter med å flytte naustet da tvisten gjelder eiendomsretten til nausttomta, og det er verdien av denne som er av betydning for ankeadgangen. Det vises for øvrig til kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg i sak l.nr. 339 K/1984."
Ved kjennelse av 28. november 1989 avviste lagmannsretten anken med den begrunnelse at kravet til ankesum ikke var oppfylt. Retten uttaler at behandlingen av Thorheims subsidiære søknad om anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi først vil bli behandlet når kjennelsen om avvisning er rettskraftig.
Lagmannsrettens kjennelse har slik slutning:
"1. Anken avvises.- - -"
Lagmannsrettens kjennelse er i rett tid påkjært av Thorheim til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
Det anføres at retten etter tvistemålsloven §15 første ledd første punktum skal legge saksøkers oppgave over verdien til grunn så fremt den ikke finner den uriktig. Etter praksis er det tilstrekkelig at retten ikke kan se bort fra muligheten for at saksøkers verdiangivelse er riktig, jf. Rt-1975-786.
Det er videre vist til Ot.prp.nr.56 (1987-88) side 5 første spalte. Jordskifterettens henvisning til et nausttomtsalg på en annen øy i samme kommune for ca. 5 år siden vil neppe være en faglig underbygd uttalelse slik forarbeidene forutsetter.
Thorheim fastholder at jordskifterettens verdivurdering bygger på et skjønn som ligger utenfor all rimelighet. Sammenligningen med nausttomter på Sandsøy solgt for fem år siden for kr. 5,- pr. m2 fremtrer som tilfeldig og høyst usikker. Videre utgjør tillegg for prisstigning ikke mer enn 1,8 % pr. år. Jordskifteretten har ikke innhentet prismateriale fra frivillige omsetninger av tomter eller fra rettslige skjønn i distriktet. Det kan ikke sees at retten har tatt hensyn til strandlinjen på 25-30 meter eller til sandforekomster i sjøgrunnen.
Ved verdivurderingen må det spørres om tvistearealet kan ha en egen omsetningsverdi, mest praktisk ved fradeling og salg til nausttomter. Med en strandlinje på ca. 30 meter ville 3-4 naust kunne oppføres på arealet, og omsetningsverdien av strandarealet vil utvilsomt ligge over kr. 15.000,-.
Dersom tvistearealet ikke antas å ha en egen omsetningsverdi, er det mest nærliggende å anvende "differanseprinsippet" i ekspropriasjonsretten for avståelse av mindre striper av bebygde eiendommer, jf. Rt-1976-1507 og RG-1988-429. Man må altså foreta en verdivurdering av eiendommen med og uten tvistearealet for å danne seg et realistisk bilde av verdien. Den ankende parts eiendom er en boligeiendom på ca. 4 mål.
Tvistearealet utgjør 550 m2, en vesentlig del av eiendommens totale areal. En avståelse vil innebære at eiendommen mister det vesentligste av sin strandlinje og at resteiendommen får arronderingsmessige ulemper. At verdiforringelsen for den ankende parts eiendom langt vil overstige kr. 15.000 kan neppe være tvilsomt. Jordskifterettens overfladiske henvisning til et nausttomtsalg for ca. 5 år siden er fullstendig uholdbart ut fra et rettssikkerhetssynspunkt.
Etter tvistemålsloven §15 første ledd annet punktum kan retten forut for hovedforhandling oppta bevis for verdien, f.eks. ved befaring. Det vises til Ot.prp.nr.56 (1987-1988) hvor det uttales at lagmannsretten ved anke bør kunne vurdere verdsettingen på samme grunnlag som ved vanlig rettergang.
Thorheim anfører videre at det er en feil når lagmannsretten ikke har tatt stilling til søknaden etter tvistemålsloven §359 før spørsmålet om avvisning av anken ble avgjort.- - -
I tilsvaret har Ingvild Eidnes anført at lagmannsretten har fulgt tvistemålslovens regler ved avgjørelsen av tvistegjenstandens verdi. Det er ikke faktiske opplysninger i saken som kan rokke ved uttalelsen fra jordskiftedommeren eller lagmannsrettens vurdering. Det er intet som skulle tilsi at lagmannsretten opptok særskilt bevis om verdien eller foretok befaring.
Det fastholdes at den aktuelle eiendom ligger avsides til, at man ikke er kjent med noen omsetning av nausttomter i området, og at det ikke er plass til flere naust på tomten. Etter Thorheims beregning skulle bare grunnen til hans 4 måls eiendom komme på ca. 120.000. Dette rimer ikke med at han selv har betalt kr. 80.000 for eiendommen med påstående våningshus, uthus og naust for ca. 2 år siden. Anførslene om differanseprinsippet avvises som uholdbare.
Eidnes anfører videre at det ikke kan sees å være noe påbud om å behandle saken i den rekkefølge Thorheim hevder. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens beslutning om å avvise en anke. Utvalget har her full kompetanse.
Lagmannsretten har avvist anken fordi den har funnet at ankegjenstandens verdi ikke når opp til kr 15.000, se tvistemålslovens §356, jf §358. Retten har her lagt avgjørende vekt på den vurdering som jordskiftedommeren har gitt av tvistearealets verdi til ca kr. 3.000, som "ei sakkunnig utsegn om verdien", jf jordskiftelovens §63 annet ledd fjerde punktum, slik paragrafen lyder etter endringslov av 17. juni 1988 nr. 59, se Ot.prp.nr.56 (1987-1988) side 5. Den tidligere spesialregel i jordskiftelovens §61 tredje ledd jf §17 om verdigrense på kr 2.000 som jordskiftedommeren ved anke, med bindende virkning for lagmannsretten, skulle uttale seg om, ble her opphevet og erstattet med en henvisning til tvistemålslovens bestemmelser om ankesum og med regelen om en veiledende uttalelse fra jordskiftedommeren i jordskiftelovens §63.
Jordskiftedommeren baserte sin vurdering på en omsetningspris på kr. 5,- pr. m2 for nausttomter solgt i distriktet for ca 5 år siden, skjønnsmessig oppjustert for senere prisstigning. I den skriftlige vurdering er uttalt at det ikke er regnet med den ankende parts utgifter med å flytte sitt påstående naust "da tvisten gjelder eiendomsretten til nausttomta, og det er verdien av denne som er av betydning for ankeadgangen".
Lagmannsretten bemerker at selv om jordskiftedommerens verdset- telse er basert på priser som gjaldt overdragelser for ca. 5 år siden, "er det ikke noen omstendigheter i saken som skulle tilsi en prisstigning på henimot det femdobbelte, noe som er nødvendig for å nå opp i en antatt verdi av kr 15.000". Videre henviser lagmannsretten til jordskiftedommerens konkrete kjennskap til eiendommen og de stedlige forhold, "herunder påståtte sandfore- komster, strandlinje og sjøgrunn". Endelig uttaler lagmanns- retten at "spørsmål om flytting av naust, samt konsekvenser for den ankende parts gjenværende eiendom dersom jordskifterettens dom blir stående, dreier seg om økonomiske konsekvenser for den ankende part i en videre forstand. Dette tema faller utenfor den verdiansettelse som skal foretas etter tvistemålslovens §358 smh. §8. Differanseprinsippet i ekspropriasjonsretten kan derfor ikke anvendes ved slik verdsettelse".
Kjæremålsutvalget er ikke enig i denne lovforståelse.
Etter reglene i tvistemålsloven §14 og §15 jf §358 jf jordskifteloven §61 tredje ledd skal retten ved avgjørelsen av spørsmålet om ankeverdien legge den ankende parts oppgave til grunn, såfremt retten ikke finner den uriktig. Vedrørende pengekrav i erstatningssak er det i Rt-1930-315 fastslått at retten må tilsidesette den ankende parts oppgave når denne må antas å være "påtagelig uriktig". Dette syn er fulgt i en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 18. april 1975, lnr. 124 K/1975, referert i Anders Bøhn og Johs Strenge Næss: Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg og forberedende dommer i Høyesterett side 8. For anke i sak om eiendomsrett til fast eiendom, hvor verdispørsmålene generelt sett kan være vel så uoversiktlige, må det iallfall være riktig å stille det samme krav om at den ankende parts oppgave må være "påtagelig uriktig" for at retten skal kunne tilsidesette den. Se forøvrig Rt-1975-786 og også Bratholm/ Hov: Sivil rettegang 47, hvor det uttales at det bare er når oppgaven er satt meningsløst høyt, at retten skal bygge på at tvistegjenstandens verdi er mindre.
Når det gjelder saker om servitutter eller andre begrensede rettigheter i fast eiendom, fremgår det av tvistemålslovens §358 tredje ledd at verdien skal beregnes etter den verdi rettigheten har for rettighetshaveren når det er han som anker. Dette prinsipp må også gjelde på tilsvarende måte for verdifastsettelsen i saker om eiendomsrett til fast eiendom, se Ot.prp.nr.47 (1985-1986) side 80 i tilknytning til lov om endringer i rettergangslovgivningen av 27. juni 1986 nr. 48. I proposisjonen er det også behandlet et eksempel som ble bragt frem i høringsrunden. Det var her påpekt at selv om verdien av et omtvistet grunnstykke i en eiendomstvist har en ubetydelig verdi regnet etter vanlig kvadratmeterpris i distriktet, kan den indirekte betydning for partene være av langt større viktighet, eksempelvis ved at avkjøringsforholdet på en av partenes eiendommer er helt avhengig av utfallet av tvisten. Justisdepartementet bemerket til dette blant annet at man "således ved verdsettelsen av eiendomsretten til det omstridte grunnstykket måtte ta hensyn til at utfallet av tvisten er avgjørende for avkjøringsmuligheten for den ene eiendommen dersom det er eieren av denne eiendommen som anker". Justiskomiteen sluttet seg i Innst.O.nr.64 (1985-86) 15-16 til forslaget om kravet til ankesum også for saker som angår fast eiendom. Det fremkom her ingen kommentarer under behandlingen i Odelstinget og Lagtinget.
For lagmannsretten gjorde den ankende part, som for kjæremålsutvalget, gjeldende at en rekke konkrete forhold, knyttet til det omtvistede områdes beliggenhet, med strandlinje og sjøgrunn, gjør at sammenligningen med nausttomter solgt for 5 år siden "fremtrer som tilfeldig og usikker". Det er i denne forbindelse dels pekt på utnyttelsesmulighetene isolert sett av det omtvistede området og dels på verdireduksjonen av den gjenværende boligeiendom, dersom jordskifterettens dom blir stående - herunder omkostningene med å flytte påstående naust.
Etter kjæremålsutvalgets mening skal ankeverdien vurderes ut fra den økonomiske verdi tvisteområdet har for den ankende parts eiendom, med en slik utnyttelse av den som det vil være naturlig å regne med nå og fremover i tiden, se Rt-1962-62 og før nevnte Ot.prp.nr.47 (1985-1986) side 80. Ut over dette kan det ikke trekkes noen grense mot "økonomiske konsekvenser for den ankende part i videre forstand", slik lagmannsretten har gjort, så lenge det fortsatt dreier seg om det krav som søkes rettskraftig avgjort, nemlig grensene for eiendomsretten til tvisteområdet, se Rt-1937-349.
Da det er den ankende part som etter tvistemålslovens §14 jf §358 skal verdsette ankegjenstanden i penger, påhviler det ham å fremskaffe bevis som er nødvendig for at retten kan vurdere verdioppgaven. Slik denne sak ligger an, skulle lagmannsretten ha satt en frist for den ankende part til å fremkomme med bevistilbud i tilknytning til sine anførsler, før retten avgjorde spørsmålet om kravet til ankesum var tilfredsstillet. Den bevisførsel med mulig prosedyre det her kan bli tale om, er det påkrevet blir foretatt for lagmannsretten, se Ot.prp.nr.56 (1987-1988) side 4 spalte 2 og Ot.prp.nr. 47 (1985-1986) side 80. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves og saken hjemvises til ny behandling, se tvistemålslovens §403 annet ledd jf §386 annet ledd og §392 annet ledd.
Når det gjelder lagmannsrettens beslutning om å stille søknaden om anketillatelse etter tvistemålslovens §359 i bero til spørsmålet om ankesum er rettskraftig avgjort, kan utvalget ikke se at det er begått noen feil. Selv om §359 foreskiver at søknad om slikt samtykke skal fremsettes sammen med ankeerklæring, ligger det ikke i dette noe direktiv om at lagmannen skal ta standpunkt til søknaden før avgjørelsen om ankeverdien er rettskraftig avgjort. Dette må være et hensiktsmessighetsspørsmål i det enkelte tilfelle som etter sin art ikke kan påkjæres. En utsettelse av samtykkespørsmålet foregriper intet med hensyn til avgjørelsen av dette spørsmålet.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsretten kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.