LB-1999-2087
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-16 |
| Publisert: | LB-1999-02087 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Særlige rettergangsregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr 98-02378 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02087 K/04. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-2000-00037K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Rognlien). Kjæremotpart: Staten v/ Sosial- og helsedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokatfullmektig Borgar Høgetveit Berg). |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg, formann. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Psykisk helsevernloven (1961) §3, §5, §9a, Tvistemålsloven (1915) §301, §474, §54, §87, §97, Psykisk helsevernloven (1961), Rettshjelpsloven (1980) §19 |
A, født *.*. 1956, ble ved vedtak av 22 oktober 1997 innlagt på Blakstad sykehus etter §3 i lov om psykisk helsevern (loph) av 28 april 1961, og ble ved etterfølgende vedtak av 6 november 1997 beholdt tvangsinnlagt, jf samme lovs §5. Han klaget til Kontroll-kommisjonen, men forlot sykehuset 23 november 1997 før kommisjonen hadde behandlet klagen, og ble formelt utskrevet 26 januar 1998 uten å ha vendt tilbake. Kommisjonen behandlet likevel klagen og fattet 17 mars 1998 slikt vedtak:
1. As klage over tvangsinnleggelse i Blakstad sykehus med hjemmel i lov om psykisk helsevern §3 den 23 oktober tas ikke til følge.
2. Klagen over fortsatt tvangsinnleggelse i Blakstad sykehus med hjemmel i lov om psykisk helsevern §5 den 6.11.1997 tas til følge.
Ved stevning av 9 november 1998 anla A sak mot Staten etter reglene i tvistemålsloven kap. 33 for å få vedtakets pkt.1 opphevet. Saksøkte påsto imidlertid søksmålet avvist, og Asker og Bærum herredsrett avsa den 9 juni 1999 kjennelse med slik slutning:
Sak nr. 98-3278 A for Asker og Bærum herredsrett avvises.
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, og kjæremotparten har tatt til gjenmæle i tilsvar av 6 juli 1999 fra Regjeringsadvokaten v/ advokat Ingvald Falch, senere fulgt opp av advokat Borgar Høgetveit Berg. Lagmannsretten har innvilget den kjærende part fri sakførsel med fritak for rettsgebyr og oppnevnt advokat Knut Rognlien som prosessfullmektig for ham, jfr rettshjelpl. §19 nr. 2.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Herredsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til herredsretten for fortsatt behandling.
Subsidiært:
Saken fremmes.
I begge tilfeller:
A tilkjennes sakens omkostninger.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Kjennelsen er beheftet med uriktig lovanvendelse og saksbehandlingsfeil. Herredsretten har således tatt feil når den har funnet at A ikke kan få vedtaket prøvet etter at han er utskrevet, og retten har i den forbindelse lagt for stor vekt på Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1982-1088. Denne avgjørelse gjaldt imidlertid prøving av «vedtak» etter lov om psykisk helsevern §5, og at det må stilles aktualitetskrav for overprøving av slike vedtak betyr ikke at samme krav også må stilles for prøving av vedtak etter §3. Innleggelse etter §3 vil alltid være tidsbegrenset til 3 uker, og det vil da ikke være praktisk mulig å få prøvet et slikt vedtak før denne tidsperioden er utløpt. Hvis prøvelsesretten her ikke skal bli rent illusorisk, må prøving også kunne skje etter at vedtaket ikke lenger er virksomt. Det er ikke gjort noe unntak i tvistemålsloven kap. 33 for innleggelse etter lov om psykisk helsevern §3, mens sistnevnte lov s §9a på den annen side gir generell adgang til domstolsprøving både for innleggelse og nektelse av utskrivning.
Saksforholdet i Rt-1982-1088 var for øvrig forskjellig fra nærværende sak på flere relevante punkter. Kontrollkommisjonen hadde der ikke truffet noe formelt vedtak, og avgjørelsen hadde heller ingen aktuell betydning for saksøker etter at det var gått 6 år fra han ble utskrevet. Han hadde da både arbeid og bolig. I nærværende sak foreligger derimot et konkret vedtak fra kontrollkommisjonen, som A umiddelbart har brakt inn for domstolen til prøvelse. Han har i dag verken arbeid eller bolig, og hans problemer med å skaffe dette har direkte sammenheng med at han ble innlagt på Blakstad og derigjennom stemplet som alvorlig sinnslidende. Han har derfor et klart aktuelt behov for å få prøvet vedtakets gyldighet også nå etter at dets umiddelbare virkning er bortfalt.
Under enhver omstendighet var det en saksbehandlingsfeil av herredsretten å avvise saken uten å vurdere subsidiært om søksmålet kunne fremmes etter tvistemålsloven kap. 30.
Endelig har den kjærende part opprinnelig reist inhabilitetsinnsigelse mot samtlige dommere ved Asker og Bærum herredsrett, uten at dette senere er fulgt opp av hans prosessfullmektig.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
Herredsrettens kjennelse stadfestes.
Til støtte for dette anføres:
Staten mener herredsrettens avgjørelse er riktig og slutter seg til dens begrunnelse. Det var ingen feil å avvise saken uten subsidiært å vurdere om den kunne fremmes etter tvistemålsloven kap 30, og eventuelt brudd på en mulig veiledningsplikt her fra rettens side strekker seg ikke så langt at det kan ha innvirket på resultatet.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og slutter seg til dens begrunnelse.
Det må anses på det rene at A anla sitt søksmål etter tvistemålsl. kap. 33, jf. henvisningen i stevningen til tvistemålsloven §474, som trekker opp virkeområdet for dette kapittel. Lov om psykisk helsevern av 28 april 1961 §9a gir dernest uttrykkelig anvisning om at kontrollkommisjonens vedtak om innlegging eller å nekte utskrivning kan bringes inn for retten etter reglene i tvistemålsloven kap 33. Dette kapitel inneholder spesielle rettergangsregler for saker om overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep, og særreglene er tilpasset de spesielle behov slike inngrep gir dem som utsettes for det. Spesialreglene har således å gjøre med kostnadsfri advokatbistand og hurtig tempo i saksbehandlingen, samt tilrettelegging av verneting m.v. for saksøkere som ikke er fri til å bevege seg omkring. Hvis tvangsinngrepet imidlertid løsnes, er behovet for særordningene ikke lenger det samme uavhengig av om det tidligere inngrep berodde på vedtak om innleggelse eller fortsatt tvangsopphold etter henholdsvis §3 og §5 i lov om psykisk helsevern.
Lagmannsretten viser til forarbeidene ( Ot.prp.nr.49 (1967-1968)) og St.melding nr. 32 (1976-77) og Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 26 januar 1982. Videre vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse i Rt-1982-1088, der det bl.a. heter:
«Loven om psykisk helsevern §9a gir imidlertid ingen støtte for at prøving etter kap. 33 også skal kunne skje når vedtaket ikke lenger har aktuell betydning, for eksempel fordi den person det gjaldt er utskrevet fra den institusjon hvor han var tvangsinnlagt. I slike tilfeller må det være de alminnelige regler om domstolskontroll av forvaltningsvedtak som må få anvendelse.»
Lagmannsretten er da enig med herredsretten i at søksmålet fra A ikke kunne fremmes som søksmål etter tvistemålsloven kap. 33 i november 1998, idet han på dette tidspunkt ikke lenger var underlagt noe slikt tvangsinngrep som dette kapittels særlige rettergangsregler forutsetter. Han måtte derimot kunne reise sak etter de alminnelige regler om overprøving av forvaltningsvedtak, og domstolen ville i den forbindelse måtte prøve spørsmålet om rettslig interesse etter tvistemålsloven §54 på vanlig måte. Lagmannsretten er imidlertid også enig med kjæremotparten i at det ikke kan sies å være noen saksbehandlingsfeil ved herredsrettens avvisningskjennelse at retten ikke subsidiært vurderte om saken kunne vært fremmet etter reglene i tvistemålsloven kap.30. Man stod her ikke overfor noen forsømmelse eller feil som kunne rettes, slik at veiledningsplikt ble utløst, jf. tvistemålsloven §301, §97 og §87, men overfor et valg av rettergangsregler som saksøker ikke hadde adgang til å ta.
Lagmannsretten finner etter dette at herredsrettens kjennelse verken er beheftet med lovanvendelses- eller saksbehandlingsfeil, og den blir derfor å stadfeste. En har imidlertid ikke dermed tatt stilling til om A kan sies å ha tilstrekkelig rettslig interesse i å få kontrollkommisjons vedtak prøvet av domstolen etter vanlige regler for overprøving av forvaltningsvedtak, jf. tvistemålsloven kap. 30.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Herredsrettens kjennelse stadfestes.