Rt-1982-1088
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-03-09 |
| Publisert: | Rt-1982-1088 (240-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 97K/1982 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad) mot Staten ved Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Arne Fliflet). |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Psykisk helsevernloven (1961) §9a, Tvistemålsloven (1915) §474, §475, §9 |
Dommerne Blom, Holmøy og Hellesylt.
A ble tvangsinnlagt på Dikemark Sykehus 25. juni 1975. Samme dag klaget han over innleggelsen til Kontrollkommisjonen, og saken ble tatt opp. Den 25. august s.å. ble han utskrevet.
Etter gjennom flere år å ha forsøkt å bringe klarhet om innleggelsen var berettiget, rettet A i 1980 en henvendelse til Kontrollkommisjonen, som avga en uttalelse om at en innleggelse måtte antas å ha vært berettiget. Den 30. mars 1980 anla han sak mot staten v/Sosialdepartementet etter tvistemålsloven kap. 33, jfr. lov om psykisk helsevern §9a om innleggelsens berettigelse.
Staten påsto saken avvist bl.a. på det grunnlag at det ikke var adgang til å reise sak etter den rettergangsmåte som følger av tvistemålsloven kap. 33 når frihetsberøvelsen var opphørt.
Indre Follo herredsrett avsa kjennelse 18. juni 1981 om at saken skulle avvises. Eidsivating lagmannsrett kom i kjennelse av 26. januar 1982 til samme resultat.
I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålet oppfattes slik at det er rettet mot lagmannsrettens tolking av lov om psykisk helsevern §9a. Det spørsmål som er omtvistet i saken er om kontrollkommisjonens vedtak etter §9 om innlegging eller om å nekte utskriving kan bringes inn for domstolene etter tvistemålsloven kapittel 33 også når vedtaket ikke lenger har aktuell betydning.
Som bakgrunn for det foreliggende tolkingsspørsmål er det grunn til å peke på at tvistemålsloven kapittel 33 inneholder en rekke særlige rettergangsregler for saker som etter særskilt lovbestemmelse «kan reises mot offentlig myndighet til overprøving av administrative vedtak om frihetstap eller andre administrative tvangsinngrep (§474). Særreglene gjelder blant annet prosessdyktighet, partsstillingen i saken, hvem som skal anlegge sak, rett til å få oppnevnt prosessfullmektig på statens bekostning, tempoet i rettergangen, omfanget av domstolenes prøvingsrett, saksomkostninger, anke direkte til Høyesterett og adgangen til å anlegge ny sak. Så vidt omfattende særregler har etter utvalgets mening sin naturlige begrunnelse ved overprøving av administrative vedtak om frihetstap som har aktuell betydning for dem de gjelder. I flere av kapitlets bestemmelser er det også tydelig forutsatt at det er slike vedtak det siktes til.
Utvalget mener etter dette at det i tilfelle måtte fremgå klart av den lovbestemmelse som er grunnlaget for prøvingen etter kapittel 33, dersom denne prøving også skal omfatte vedtak som ikke lenger har aktuell betydning for dem de angår. Loven om psykisk helsevern §9a gir imidlertid ingen støtte for at prøving etter kapittel 33 også skal kunne skje når vedtaket ikke lenger har aktuell betydning, f.eks. fordi den person det gjaldt er utskrevet fra den institusjon hvor han var tvangsinnlagt. I slike tilfelle må det være de alminnelige regler om domstolskontroll av forvaltningsvedtak som må få anvendelse.
Det er i denne sak ikke grunn til å ta standpunkt til om en sak anlagt etter kapittel 33 kan fortsette når vedtaket om tvangsinngrep oppheves etter at sak er anlagt.
Ifølge stevningen i den foreliggende sak er saken anlagt etter kapittel 33, og ved det verneting som ville vært det rette om disse bestemmelser hadde fått anvendelse (§475 første ledd). Søksmålet må derfor avvises.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Staten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.»