LH-1999-976
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-27 |
| Publisert: | LH-1999-00976 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr. 99-00284 - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00976. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00046. |
| Parter: | Ankende part: A. (Prosessfullmektig: Advokat Åge Walle). Ankemotparter: 1. X kommune. (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Asbjørn Løvik). 2. B. (Prosessfullmektig: Advokat Petter Bjørk). |
| Forfatter: | Førstelagmann Gaute Gregusson, formann. Lagdommer Kjell Martin Haug. Sorenskriver Rolf Eidissen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-19, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-1, §7-1 |
Saken gjelder omsorgsovertakelse og samværsrett.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Troms og Finnmark fattet den 10 desember 1998 slikt vedtak:
«1. X kommune skal fortsatt ha omsorgen for C, født *.*.82, og D, født *.*.85, jf. lov om barneverntjenester §4-21.
2. ......
3. D gis rett til samvær med A og B 2 ganger pr år med hver, jf. lov om barneverntjenester §4-19.»
A, representert ved advokat Åge Walle, brakte fylkesnemndas vedtak inn for Nord-Troms herredsrett til overprøvelse. Nord-Troms herredsrett avsa 13 oktober 1999 dom med slik slutning:
«Fylkesnemnda for sosiale saker i Troms og Finnmarks vedtak av 10 desember 1998 stadfestes, så langt det gjelder D, født *.*.85.»
Når det gjelder sakens faktiske bakgrunn forøvrig vises det til herredsrettens dom.
A har i rett tid påanket herredsrettens dom. X kommune, representert ved kommuneadvokaten og B, representert ved advokat Petter Bjørk, har tatt til motmæle.
Hovedforhandling ble avholdt i Tromsø 30. og 31. august og 1. september 2000.
Både A og B møtte og gav forklaringer. For X kommune møtte barnevernleder Laila Krogh. Lagmannsretten avhørte 4 vitner, herunder oppnevnt sakkyndig psykolog Gitte Wiel Dalan. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A har i hovedsak anført:
Spørsmålet om tilbakeføring reguleres av barnevernloven §4-21. Utgangspunktet er at vedtak om omsorgsovertakelse skal oppheves når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Det biologiske prinsipp står sterkt. As situasjon er endret siden saken ble behandlet i herredsretten. Hun har nå fast jobb, egen bolig og god økonomi. Hun har et nettverk rundt seg, og lever et stabilt liv. A er inneforstått med at det stilles særlige krav til den som skal ha omsorgen for D. Gitt massive hjelpetiltak fra kommunens side har A den nødvendige omsorgsevne. D har bodd utenfor hjemmet i lang tid. Hun har selvsagt knyttet seg til fosterhjemmet og miljøet i - - -, herunder skolen hvor det er laget et godt opplegg for henne. En eventuell tilbakeføring må derfor skje over lang tid. Det må dessuten settes inn hjelpetiltak som eliminerer risikoen for skader for barnet. A forstår at tilbakeføring vil representere et stort og vanskelig løft. Uten massive og riktige hjelpetiltak vil tilbakeføring ikke være forsvarlig. Mangel på ressurser skal imidlertid ikke hindre tilbakeføring, jf Ofstad/Skar «Barnevernloven» s 53. Retten står fritt i forhold til den sakkyndiges anbefalinger, jf eksempelvis Rt-1984-289, Rt-1991-668 og Rt-1992-1303. Det er forøvrig vist til Ofstad/Skar side 144 flg og Lindboe «Barnevernrett» side 115 flg.
Dersom kravet om tilbakeføring ikke fører frem, må retten ta stilling til spørsmålet om samværsrett. Barn og foreldre har rett til samvær. Gjennom de ni år som er gått siden omsorgsovertakelsen ble iverksatt har det vært gjennomført samvær. Psykolog Trond Indregard som foretok en sakkyndig utredning i 1992 anbefalte samvær. Det samme gjorde psykolog Vårum i en sakkyndig utredning fra 1993. I dom av 7 desember 1993 la Nord-Troms herredsrett til grunn at det bør være en besøksordning. Da saken var oppe for herredsretten i 1996 ble spørsmålet om samværsrett ikke tatt opp. Fylkesnemndas vedtak fra 1998 om reduksjon i samværsfrekvensen ble truffet uten at det forelå noen ny sakkyndig utredning. Det vises for øvrig til vitnet Steinar Forså som i sin forklaring opplyste at samværet i - - - våren 1997 foregikk uten noen form for uro. Samværene synes således å ha gått greit, i alle fall til i 1997. Generelt bemerkes at A ikke har fått noen veiledning i forbindelse med gjennomføringen av samværet. Både A og fosterhjemmet bør gis slik veiledning. Med hensyn til samvær vises det for øvrig til Ofstad/Skar side 24-31 og Haugli «Samværsrett i barnevernssaker» side 244-258.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Omsorgsovertakelsen for D, født *.*.85, oppheves.
2. Subsidiært. D gis rett til samvær med A fastsatt etter rettens skjønn.»
X kommune har i hovedsak anført:
Det er ikke grunnlag for å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse. D har særlige omsorgsbehov. A på sin side har store mangler som omsorgsperson. Disse manglene er av en slik art at de ikke vil kunne avhjelpes ved hjelpetiltak. Dertil kommer at A neppe vil være mottakelig for hjelpetiltak. Under enhver omstendighet har D fått slik tilknytning til fosterhjemmet og miljøet der at det vil føre til alvorlige problemer dersom hun nå flyttes.
X kommune slutter seg til den sakkyndige, psykolog Gitte Wiel Dalan, som anbefaler at ordningen med samvær innstilles. Utgangspunktet er riktignok at det skal være samvær mellom barn og foreldre. Av hensyn til barnet kan det likevel treffes vedtak om at det ikke skal være samvær. Det krever i tilfelle sterke grunner, og hensynet til barnet vil være avgjørende. Samvær er ikke nødvendig av hensyn til D. Hun vet hvem hennes biologiske mor er. I løpet av de ni år som er gått siden omsorgsovertakelsen, har det vært gjennomført samvær hos mor, i fosterhjem og på nøytralt sted. Det har vært gjennomført samvær både med og uten tilsyn. Man har forsøkt å gi mor veiledning, men uten at det har nyttet. D får reaksjoner i tilknytning til samvær med mor, uavhengig av forsøkene på tilrettelegging. Ds reaksjoner på samværene har medført at samværsfrekvensen er redusert ved to anledninger, fra 12 til 4 samvær pr år i 1996 og fra 4 til 2 samvær pr år i 1998. Samværene representerer en emosjonell belastning for D. A snakker med henne om ting som hun ikke har forutsetning for å forstå. D vet dessuten at A ikke aksepterer fosterhjemsplasseringen. Samværene bidrar således til å skape en usikkerhetfølelse hos D. Ds reaksjoner på samværene bidrar til å hemme og skade hennes utvikling, noe som er særlig alvorlig i lys av hennes lave funksjonsnivå. Ds reaksjoner på samværene påfører dessuten fosterforeldrene store belastninger. Skulle fosterhjemmet si opp avtalen vil det være en katastrofe for D. Ds reaksjoner på samværene med mor bidrar uansett til å tappe fosterforeldrene for krefter som de har behov for i forhold til de primære omsorgsoppgavene. Barneverntjenesten ser ikke hvordan man skal kunne makte å legge til rette for samvær på en måte som er uten skadevirkninger. Det vises i den forbindelse til det forhold at den sakkyndige, psykolog Gitte Wiel Dalan, ikke fant noen måte å gjennomføre samvær mellom mor og barn på som hun anså som faglig etisk forsvarlig. X kommune har nedlagt slik påstand:
«1. Nord-Troms herredsretts dom av 13 oktober 1999 stadfestes forsåvidt gjelder spørsmålet om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, jf barnevernloven §4-21.
2. A gis ikke samværsrett med D, født *.*.1985, jf barnevernloven §4-19.»
B slutter seg til anførslene fra X kommune og har nedlagt slik påstand:
«1. Nord-Troms herredsretts dom av 13 oktober 1999 stadfestes forsåvidt gjelder spørsmålet om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, jf barnevernloven §4-21.
2. A gis ikke samværsrett med D, født xx.xx.1985, jf barnevernloven §4-19.»
Lagmannsretten bemerker:
Det følger av tvistemålsloven §482, jf barnevernloven §7-1 i, jf sosialtjenesteloven §9-10 siste ledd, at retten, innenfor rammen av barnevernloven, skal prøve alle sider av saken, også de rent skjønnsmessige. Ytterligere følger av barnevernloven §4-1 at det ved anvendelse av bestemmelsene i kapitel 4 om særlige tiltak overfor barn skal legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Avgjørelsen skal treffes på grunnlag av situasjonen slik den er på tidspunkt for overprøvelse.
Vedtaket om omsorgsovertakelse ble truffet i 1991. Nord-Troms herredsretts dom av 13 oktober 1999 er den siste av i alt tre dommer Nord-Troms herredsrett har avsagt i anledning krav fra A om opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse.
Lagmannsretten er - som herredsretten - kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse. I motsetning til herredsretten, som la til grunn at As omsorgsevne er uendret, anser lagmannsretten at As omsorgsevne er svekket i forhold til tidligere. Det skyldes at As psykiske stabilitet, spesielt i forhold til spørsmål som har med D å gjøre, synes å ha utviklet seg negativt. Lagmannsretten baserer denne vurderingen på forklaring og skriftlig utredning fra oppnevnt sakkyndig, psykolog Gitte Wiel Dalan og As partsforklaring. Forøvrig kan lagmannsretten i det alt vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse hva gjelder spørsmålet om opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse. Hovedtyngden av lagmannsrettens bevisurdering vedrørende samværsspørsmålet, har direkte betydning også for omsorgsspørsmålet, og det vises for så vidt til bemerkningene i det følgende.
Når det gjelder spørsmålet om samvær er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Utgangspunktet etter barnevernloven §4-19 er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre. I alminnelighet legges til grunn at det er viktig for barn i fosterhjem å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre, både fordi det normalt er sterke følelsesmessige bånd mellom barnet og foreldrene, og for at barnet skal få en følelse av kontinuitet, jf Ot.prp.nr.44 (1991-1992) s 51. Det krever følgelig en særlig begrunnelse dersom hovedregelen i §4-19 skal kunne fravikes. I Ot.prp.nr.44 (1991-1992) fremholdes det videre at spørsmålet om samværsrett henger sammen med spørsmålet om varigheten av vedtaket om omsorgsovertakelse og målsetningen med vedtaket. I denne saken er det tale om en varig omsorgsovertakelse. Også ved vurdering av spørsmålet om samværsrett vil hensynet til barnet være avgjørende, jf barnevernloven §4-1 hvoretter det, som nevnt over, skal legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste ved anvendelse av bestemmelsene i barnevernloven kapitel 4. Barnets behov vil være styrende ved fastsettelse av samværsrett. D har et særlig sterkt behov for trygghet og forutsigbarhet. Det vises i den forbindelse til utredningen fra psykolog Gitte Wiel Dalan hvor det bl a uttales følgende:
«D fikk hjerneskade etter hjernehinnebetennelse i første leveår. Hun er diagnostisert mentalt retardert ved gjentagende undersøkelser fra 1991 til 1996, på nivå med moderat psykisk utviklingshemning. Hennes utvikling siden da støtter opp under denne diagnose.
I følge diagnosesystemet som brukes i helsevesenet i dag, ICD-10 beskrives moderat psykisk utviklingshemning slik:
IQ vanligvis mellom 35 og 49 (hos voksne, mental alder fra 6 til under 9 år), fører vanligvis til markert utviklingshemning i barndommen, men de fleste kan læres opp til å utvikle noen grad av uavhengighet i det å sørge for seg selv, oppnå adekvat kommunikasjon og noen skoleferdigheter. Voksne vil trenge varierende grad av støtte for å kunne leve og arbeide ute i samfunnet.
For Ds vedkommende er syn, hørsel og motorikk også påvirket av hjerneskaden. D har ikke samsyn, hun har mistet hørselen på et øre og hun har forsinket motorisk utvikling. Hun ha innlagt dren for å hindre utvikling av vannhode. Psykososial er Ds utvikling avvikende i fht. hennes evnemessige utvikling, idet hun har betydelig større behov for trygghet, stabilitet og forutsigbarhet enn det hennes evnemessige retardasjon skulle tilsi...»
Også tidligere sakkyndige har omtalt Ds særlige behov for trygghet og forutsigbarhet, jf eksempelvis psykolog Terje Galtung som i en sakkyndig utredning fra 1995 pekte på Ds behov for en «konsekvent forutsigbar tilværelse».
D har sterke reaksjoner både før og etter samværene med mor. I psykolog Gitte Wiel Dalans utredning beskrives reaksjonene slik:
«Ds reaksjoner i tilknytning til samvær med mor
Fostermor opplyser at D har til dels voldsomme før- og etteraksjoner ved samvær med mor. D har ingen slike reaksjoner i tilknytning til samvær med biologisk far.
Fostermor forteller at D i tilknytning til samvær med mor blir utrygg, ustabil, rastløs, lett oppfarende, svært krevende og utagerende, slik at hun kan renne på folk som hun er trygg på. Hun kan plukke seg til blods på fingrene. Hun kan «bli borte» og glemme av dagligdagse gjøremål, noe hun ikke gjør ellers. I perioder får hun det slik, at hun ikke skal ha mat. Hun blir fortere sliten enn ellers.
Utryggheten viser seg blant annet ved at D ikke vil sove alene om natten. Det skjer bare når mor skal komme eller har vært på besøk. Om natten blir søvnen forstyrret, både fordi D vil sove hos fostermor og fordi D ikke vil at fostermor sovner før henne. Hun holder fostermor over ansiktet, slik at fostermor må se på henne hele tiden. Belastningen på fostermor har dog latt seg dempe ved at D noen ganger har akseptert å sove på madrass på gulvet hos sin fostersøster.
D kan reagere med å tisse på seg. Tidligere kunne hun også bæsje seg ut.
Fostermor vurderer at det virker som om minner om mor også blir aktivert ved samvær med mor og at D på grunn av sin sene utvikling, først de senere år har klart å sette ord på sine opplevelser med mor. I tilknytning til stell etter at D hadde gjort seg ut etter samvær med mor, fortalte D at mor hadde dusjet henne med kaldt vann. Hun har også fortalt at mor har stengt henne inn på et mørkt rom og at mor har slått henne. Før samvær har D sagt at hun er redd mor skulle slå, når hun skulle komme på besøk.
D har fått menstruasjon, og fungerer så svakt at fostermor må dra på skolen for å skifte bind og stelle D. På grunn av menstruasjon var D redd, på grensen til det hysteriske, før siste samvær med mor, fordi D var redd at mor skulle reagere negativt i tilfelle D kunne ha blodflekker på tøyet.»
Den beskrivelse som gis, er bekreftet gjennom vitneførselen for lagmannsretten.
Psykolog Gitte Wiel Dalan beskriver i utredningen også de reaksjoner skolen har registrert i tilknytning til samværene mellom D og A. Fra utredningen hitsettes:
«Når det gjelder D opplyser Lange at han så på D, når hun i vår fikk vite at mor skal komme. D gikk da tilbake i utvikling. I matematikk glemte hun alt hun hadde lært det siste året. Lange så også mer utrygghet hos D. Hun ble klengete på voksne og virket mer engstelig for utagerende elever. Lange vurderer at før- og etteraksjonene til samværet varte lang tid, anslagsvis ca to måneder.»
A har - hva gjelder samværsspørsmålet - vist til psykolog Trond Indregards utredning av 3 oktober 1992 i anledning klagesak for Fylkesmannen i Troms. I den forbindelse vil lagmannsretten peke på at psykolog Indregard i utredningen understreket at dersom en samværsordning skal fungere til beste for barnet forutsetter det at A aksepterer og støtter opp under fosterhjemsplasseringen, slik at hun ikke skaper tvil og uttrygghet hos barnet mht fremtiden. A har, slik tre rettssaker viser, aldri akseptert omsorgsovertakelsen. Hun er dessuten, uten påviselig saklig grunnlag, meget kritisk til fosterhjemmet og i særdeleshet fostermor. Lagmannsretten ser Ds reaksjoner på samværene med A i sammenheng med at A, slik bevisførselen viser, ikke har skjermet D for konfliktene vedrørende fosterhjemsplasseringen. Reaksjonene ses også i sammenheng med As opptreden i religiøse spørsmål. A har for lagmannsretten forklart at hun har et kristent livssyn. På bakgrunn av hennes partsforklaring og bevisførselen forøvrig legger lagmannsretten til grunn at A i religiøse forhold opptrer på en til dels utagerende måte, som må virke skremmende for D. Hvorvidt Ds reaksjoner på samværene med mor også har sammenheng med vonde minner fra barndommen, slik ankemotpartene har anført, er det ikke nødvendig å ta stilling til.
Lagmannsretten legger, i samsvar med psykolog Gitte Wiel Dalans vurdering, til grunn at Ds reaksjoner som følge av samværene med A innebærer nærliggende fare for tilbakegang i Ds utvikling.
Også indirekte vil Ds reaksjoner på samværene med A kunne påvirke Ds situasjon negativt. Oppgaven som fosterforelder for D er svært krevende, som følge av hennes problemer av psykisk, fysisk og psykososial art. Dersom D skal kunne utvikle seg optimalt kreves det, som pekt på av psykolog Terje Galtung i utredningen fra 1995, omsorgspersoner med spesielle egenskaper og en særegen innstilling. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at fosterforeldrene har de egenskaper som kreves, og at de har ivaretatt omsorgsfunksjonen på en særdeles god måte. D har et nært og godt forhold til fosterfamilien. Fosterforeldrene har dessuten, i samarbeid med skolen, sørget for at det i skolesammenheng er laget et vel tilpasset opplegg, som gir D optimale utviklingsmuligheter. D vil likevel ha behov for omsorg og bistand utover den alminnelige myndighetsalder. Lagmannsretten forstår det slik at fosterforeldrene ønsker å legge til rette for at D også på sikt skal kunne bo på gården deres. Det er viktig for Ds videre utvikling at det ikke skjer noen endring i forholdet mellom D og fosterforeldrene. Ds reaksjoner både før og etter samværene med A innebærer imidlertid betydelige belastninger også for fosterforeldrene. Disse belastningene er uheldige for D, både fordi de tapper fosterforeldrene for krefter de har behov for til ivaretakelse av omsorgsoppgavene, og fordi de på sikt kan skape usikkerhet med hensyn til fosterforeldrenes vilje og motivasjon til fortsatt å påta seg omsorgsoppgavene.
Lagmannsretten ser ikke at de problemer som samværene mellom D og A skaper for D kan avhjelpes ved veiledning innrettet mot A. A har en svært negativ holdning til fosterforeldre og barnevern. Denne holdningen er rotfestet. A synes dessuten å mangle evne til å forholde seg realistisk til Ds funksjonshemning.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at det vil være best for D og hennes utvikling at samværene med A opphører. Lagmannsretten kan ikke se at hensynet til Ds følelse av kontinuitet taler mot denne løsning. Fosterhjemsplasseringen er, som pekt på innledningsvis, varig. Hensynet til Ds følelse av kontinuitet er ivaretatt ved at D kjenner sin biologiske mor.
Lagmannsretten forutsetter at barnevernet legger til rette for at A på hensiktsmessig måte holdes orientert om Ds utvikling.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Nord-Troms herredsretts dom av 13 oktober 1999 stadfestes forsåvidt gjelder spørsmålet om omsorgsovertakelse, jf barnevernloven §4-21.
2. A gis ikke samværsrett med D, født *.*.1985, jf barnevernloven §4-19.