LH-2001-345 (1)
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-26 |
| Publisert: | LH-2001-00345 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Senja herredsrett nr 01-00093 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00345. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Egen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ulf E Hansen). |
| Forfatter: | Lagdommer Inger Lyng. Lagdommer Bård Gaarder. Lagdommer Brynjar Østgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Barneloven (1981) §44a, §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-14, §13-8, §3-3, §4-1, §4-4 |
Saken gjelder tvangsfullbyrdelse av samværsrett.
De tidligere samboere B og A har et fellesbarn, C, født **.**.1990. Barnet har hele tiden bodd hos moren. B har hatt problemer med å få samvær med barnet. Partene har inngått flere rettsforlik om samvær, senest den 27 april 2000. Partene ble da enige om slik samværsordning:
Fra 1. mai 2000 til 1. september 2000 - annenhver tirsdag fra kl. 1600 til 20.00. Første gang 9. mai 2000.
Fra 1. september 2000 hver tirsdag fra kl . 16.00 til 20.00.
B henter og bringer C fra/til As bopel.
Samværene skjer i overvær av D og/eller E eller andre personer som begge parter aksepterer. Partene samtykker i at C får oppnevnt en støttekontakt av barneverntjenesten som skal overvære samværene, hvis de ikke blir enige om andre personer.
Det er meningen at samværene skal utvikle seg slik at det etter en tid blir aktuelt for C å overnatte hos faren. Dette skal ikke skje uten at C vil det. Det tas sikte på at overnattingssamvær skal skje innen påske 2001. Samværene skal vare fra lørdag kl. 1730 til søndag kl. 1730 og for øvrig vanlig samvær etter barneloven.
Begge parter har rett til telefonkontakt med C.
A sørger for at B får kopi av vurderingsbok/karakterbok når den foreligger.
B trekker tilbake begjæring om tvangsfullbyrdelse av 4. januar 2000.»
Samværsordningen fungerte ikke, og 20 november 2000 begjærte B overfor Senja namsrett tvangsbot overfor A for å få samværet gjennomført. Etter at sorenskriveren hadde hatt samtaler med partene og med ekteparet D/E, kom man 5 januar 2001 frem til en løsning, som partene ga sin muntlige tilslutning til. Ekteparet D/E påtok seg å medvirke til gjennomføring av samvær. Skissen er inntatt i herredsrettens kjennelse som det vises til.
Samværene fungerte fra 9 januar til primo februar 2001, og B trakk sin begjæring om tvangsbot. Samværet 6 februar 2001 ble ikke gjennomført. Under et samvær 8 februar 2001 hadde barnet uttalt til D/E at han ønsket samvær med faren, men at han var redd for at moren skulle bli sint. Advokat Hansen fremmet 14 februar 2001 på ny begjæring om tvangsbot. A har ikke uttalt seg til begjæringen.
Senja herredsrett avsa 15 mars 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. A dømmes til å betale en tvangsbot på kr 4.000,- for hver gang hun ikke bidrar til gjennomføring av samvær mellom C og B i samsvar med rettsforlik av 27. april 2000.
2. A dømmes til å erstatte B sakens omkostninger med kr 2.000,-, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
A har rettidig påkjært herredsrettens kjennelse og i det vesentlige gjort gjeldende:
Hun har ikke sabotert Cs samvær med faren. Barnet har vegret seg mot å dra til faren. Partene var enige om at samvær skulle være på barnets premisser og at hans ønsker skulle være avgjørende. Det kan ikke kreves at hun - hver gang gutten er syk eller uvel og av den grunn ikke vil dra til faren - må dokumentere dette med legeattest. Det kan ikke være nødvendig å dra sønnen til lege hver gang han ikke er helt i form, og for små ting hun ellers ikke ville oppsøkt lege for. Hun må også fritas for saksomkostninger.
A har lagt ned slik påstand:
Senja herredsretts kjennelse av 15. mars 2001 oppheves.
B har inngitt kjæremålstilsvar og i det vesentlige gjort gjeldende:
Rettsforliket fra 27 april 2000 kan danne grunnlag for fastsetting av tvangsbot.
Retten har korrekt fastsatt en stående tvangsbot for hver gang samvær nektes.
Det medgis at boten er forholdsvis høy, men økonomiske sanksjoner er det eneste virkemiddel som kan tvinge frem en samarbeidsvilje hos den kjærende part.
A benytter den minste anledning til å påberope seg at samvær er umulig. Hennes negative holdning fremgår tydelig, men er klarligvis ikke tilstrekkelig til å hindre samvær. Hun tar ikke hensyn til barnets beste og ser ikke hva hennes egenmektige atferd medfører av skade i forholdet mellom far og sønn.
B har lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.
Subsidiært:
Lagmannsretten fastsetter tvangsbot etter rettens skjønn.
I begge tilfeller:
Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 750,-.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Avgjørelse om samværsrett kan tvangsfullbyrdes ved tvangsbot etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 om fullbyrdelse av krav på annet enn penger, jf barneloven §48. Grunnvilkåret for fastsetting av tvangsbot er at den av foreldrene som har barnet hos seg, i ord eller handling har vist at hun eller han ikke vil medvirke lojalt til å gjennomføre samværsretten til tross for at en gjennomføring ellers hadde vært mulig, jf Rt-1984-403. Samvær kan ikke tvangsfullbyrdes dersom det foreligger forhold som gjør det «umulig», jf tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 tredje ledd jf §13-8 fjerde ledd. Samvær kan være umulig i lovens forstand dersom tvangsmessig gjennomføring vil utsette barnet for alvorlige psykiske belastninger, jf Rt-1997-1557.
Tvangsgrunnlag for samværsrett er i dette tilfelle Senja herredsretts rettsforlik av 20 april 2000, som kan tvangsfullbyrdes, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 jf §4-4 følgende.
A, som har den daglige omsorgen for barnet, har misligholdt samværsordningen mellom faren og barnet. Hun har i ord og handling vist at hun ikke vil medvirke lojalt til å gjennomføre samværet. Partene har inngått flere rettsforlik om samvær og A gikk så sent som i januar 2001 med på en ordning som på beste måte skulle tilrettelegge for gjennomføring av samvær.
Partene har bistand fra utenforstående til henting og bringing av barnet til samvær med faren. Gutten, som snart fyller 11 år, har uttalt at han ønsker samvær med faren, men at han er redd for at moren vil mislike dette. Ekteparet D/E som medvirker under samvær, har meddelt dette skriftlig til herredsretten.
Ut over å vise til at barnet ikke vil dra til faren, har A ikke grunngitt dette nærmere. Hun har ikke søkt å dokumentere barnets helseproblemer som skal være forårsaket av forestående samvær med faren med legeerklæringer eller annen sakkyndig dokumentasjon, eksempelvis fra skolen, barnevernet eller andre.
Det kan ikke bebreides B at samvær ikke har kommet i stand.
Tvangsmessig gjennomføring av samvær mellom B og C kan ikke ses å være umulig. Det foreligger ingen holdepunkter for å anta at samvær kan eller vil utsette barnet for alvorlige psykiske belastninger. As antydning av dette savner grunnlag i faktiske forhold og fremstår som trenering av samværsutøvelsen.
Herredsretten har fastsatt tvangsboten til 4.000 kroner for hver gang samværet ikke blir respektert av A. Lagmannsretten er enig i at det i den foreliggende sak er nødvendig at tvangsboten settes forholdsvis høyt, men finner likevel at herredsretten har satt boten for høy. Det foreligger ikke opplysninger om As inntektsforhold. Boten settes til 1.000 - ettusen - kroner.
B kan kreve å utøve samvær fullt ut i samsvar med rettsforliket, som etter opptrappingen er vanlig samvær etter barneloven. Det vil si samvær en ettermiddag hver uke, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske, jf barneloven §44a. Første samvær finner sted i uke 19 som ettermiddagssamvær. Første helgesamvær blir helgen fra 18 til 20 mai 2001.
A har tapt kjæremålssaken og skal derfor etter hovedregelen erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Lagmannsretten finner at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke kan anvendes. Omkostningene for lagmannsretten fastsettes til 750 kroner som finnes å være nødvendig for å få saken betryggende utført og er i samsvar med oppgave fra prosessfullmektig.
I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. A skal fra kjennelsens forkynnelse og inntil videre betale tvangsbot med 1.000 - ettusen - kroner for hver gang samværsretten mellom B og C ikke blir respektert. Boten tilfaller statskassen.
2. Herredsrettens kjennelse pkt 2 stadfestes.
3. A skal betale B saksomkostninger for lagmannsretten med 750 - sjuhundreogfemti - kroner. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.