Rt-1984-403
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-02-16 |
| Publisert: | Rt-1984-403 (71-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 16. februar 1984 i l.nr. 57 K/1984 |
| Parter: | A (h.r.advokat Håkon Helle) mot B (advokat John Heitmann). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Sandene, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §236, Barneloven (1981) §48, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Ifølge rettsforlik skulle faren ha en nærmere angitt samværsrett til partenes fellesbarn.
Sandnes namsrett ila den 27. september 1983 moren tvangsmulkt for hver gang hun gjennom sine handlinger hindret farens gjennomføring av samværsretten ved at hun ikke i samsvar med rettsforliket og gjeldende rett for øvrig hadde barnet hjemme og klar for avlevering til faren.
Moren påkjærte denne avgjørelse til Gulating lagmannsrett som 2. januar 1984 stadfestet namsrettens kjennelse.
I det videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalget kan her bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 2 og 3. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens tolking av barneloven §48.
Lagmannsretten har gitt følgende begrunnelse for å stadfeste namsrettens fastsettelse av tvangsmulkt:
«Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om det i en del tilfeller har vært umulig for A å oppfylle sine plikter etter rettsforliket. Skulle slike tilfeller oppstå ville for øvrig heller ikke plikten til å betale tvangsmulkt bestå. Men etter de foreliggende opplysninger må det antas at det har vært en del problemer med gjennomføringen av samværsretten etter rettsforliket og at dette, iallfall i en viss utstrekning, skyldes A's forhold. Det antas at regelen i barneloven §48 første ledd, annet punktum, gir anledning til å fastsette fremtidig tvangsmulkt for å motvirke mulig mislighold av den plikt som vedkommende ektefelle har til å sørge for at den samværsberettigede kan få gjennomført det lovlige samvær med barnet. Som også nevnt av namsretten vil en slik fremtidsrettet tvangsmulkt ikke være noen byrde for den ektefelle som er lojal overfor samværsordningen.»
Uten å ta stilling til den kjærende parts anførsel om at det i en del tilfelle har vært umulig å oppfylle forpliktelsene og om de problemer som har vært, skyldes illojal opptreden fra hennes side, eller eventuell umulighet, uttaler lagmannsretten at barneloven §48 første ledd annet punktum «gir anledning til å fastsette fremtidig tvangsmulkt for å motvirke mulig mislighold . . .»
Det er riktig at formålet med bestemmelsen i §48 om tvangsmulkt er å sikre oppfyllelse av samværsrett. Men bestemmelsen er ikke slik å forstå at den kan brukes for å motvirke et fremtidig tenkt mislighold hvor noe mislighold ennå ikke har manifestert seg. I §48 er henvist til tvangsfullbyrdelsesloven §236 og bestemmelsene sett i sammenheng må innebære at utgangspunktet - grunnvilkåret - for en fastsettelse av tvangsmulkt er at den av foreldrene som har barnet hos seg, i ord eller handling har vist at hun eller han ikke vil medvirke lojalt til å gjennomføre samværsretten til tross for at en gjennomføring ellers ville vært mulig. En annen forståelse av §48 ville kunne føre til urimelige og direkte sjikanøse krav om tvangsmulkt.
Lagmannsrettens uttalelser lest i sammenheng kan tyde på at lagmannsretten ikke har hatt den rette forståelse av barneloven §48. Og i alle fall er begrunnelsen mangelfull ettersom lagmannsretten ikke har tatt nærmere stilling til det bakenforliggende forhold.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Kjæremålet har ført frem og kjæremotparten må ilegges saksomkostninger, som settes til kr. 1000.
Kjennelsen er enstemmig.»