LG-2000-165

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	2001-01-22
Publisert:	LG-2000-00165
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett - Gulating lagmannsrett LG-2000-00165 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, HR-2001-00411.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Frode Folkestad). Motpart: X kommune v/ordføreren (Prosessullmektig: Kommuneadvokat Øyvind Aspelund).
Forfatter:	Lagdommer Jacobsen. Kst. lagdommer Solbakken. Ekstraord. lagdommer Solli
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Straffeloven (1902) §198, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §16, §57, §61c, §62

Saken gjelder tvist om oppsigelse av avdelingsleder i skolefritidsordningen (SFO) i X kommune.

Stavanger byrett avsa 23. desember 1999 dom og kjennelse med slik slutning:

I I dommen:

X kommune frifinnes.

II I kjennelsen:

Kravet om at A skal fratre stillingen under sakens behandling tas til følge. Fratredelsestidspunktt settes til 14 - fjorten - dager regnet fra dommens forkynnelse.

III I dommen og kjennelsen:

Hver part bærer sine saksomkostninger.

Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett som 27. mars 2000 avsa kjennelse med slik slutning:

1. A frifinnes for X kommunes krav om fratreden under sakens behandling.

2. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse i kjennelsen stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler X kommune til A kr 4.500,- - kronerfiretusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynning av kjennelsen.

Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som forkastet kjæremålet.

Dommen er rettidig påanket til Gulating lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger i tidsrommet 13. - 20. november 2000. Lagmannsretten var satt uten meddommere, idet retten og partene var enige i at meddommere var unødvendig jf arbeidsmiljøloven §61c. Den ankende part møtte personlig og ga forklaring. Det ble avhørt 31 vitner.

Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for byretten. Når det gjelder sakens bakgrunn, viser lagmannsretten til byrettens som tiltredes. For sammenhengens skyld redegjør lagmannsretten noe mer kortfattet for sakens bakgrunn.

Ankende part, A, er født *.*. 1965. Fra fødselen av har han hatt cerebral parese som gir ham en bevegelseshemming. Han går på en noe rykket måte og sleper føttene. Skaden medfører også at han er plaget med smerter i underekstremitetene. Særlig får han smerter når han må sitte stille i lengre tid. For øvrig har han ikke følger av skaden, hverken fysisk eller mentalt.

Etter et oppløst samboerforhold har A den daglige omsorg for to mindreårige barn.

A er utdannet førskolelærer ved Stavanger lærerhøyskole. Utdannelsen ble fullført i 1989. Hans første ansettelse etter fullført utdanning var ved Dale barnehage i X i perioden 17. juli 1989 til 1. februar 1990. Han ble ansatt i stilling som avdelingsleder, men gikk over i stilling som assistent i en annen avdeling. Fra 7. mars 1990 til 20. april 1990 var han ansatt som avdelingsleder i Z barnehage i Stavanger. Fra august 1990 til juli 1991 hadde han som ledd i en attføringsordning stilling i Æ barnehage. I perioden 1. august 1991 til 25. mars 1992 var han ansatt som avdelingsleder i Ø barnehage i - - - i Hordaland. Fra 1. april 1992 til juli 1995 var han ansatt som avdelingsleder i Å familiebarnehage i Stavanger.

Den 1. august 1995 begynte han som avdelingsleder i SFO ved Y skole i X kommune. Skolefritidsordningen var da nyetablert ved skolen. Organisatorisk var A plassert under skolens rektor, og hadde det daglige ansvar for driften av SFO. Foruten A som arbeidet i full stilling, var det ansatt to assistenter i deltidsstillinger. SFO var lokalisert i eget bygg sammen med tilbudet som det da var, til 6-åringene. A startet sitt arbeid med å utarbeide tema/årsplan for skoleåret 1995/1996. Dette skjedde i nært samarbeid med rektor. Også for skoleåret 1996/97 utarbeidet han tema-/årsplan. SFO holdt åpent fra kl. 0730 - 1630. I løpet av denne tiden var barna også på skolen. SFO skulle ha et pedagogisk opplegg, mulighet for frilek og andre aktiviteter som for eksempel lekselesing. Det ble også servert mat. Bemanningen var størst da barna kom fra skolen. Typisk, men ikke unntaksvis, var A til stede fra morgenen av og til rundt kl. 1500. Assistentene overlappet begge eller enkeltvis A og fortsatte til stengetid.

I begynnelsen hadde A tett kontakt med rektor og rådførte seg med ham om en rekke spørsmål. Han deltok også i den fastlagte møteaktiviteten med rektor og de øvrige lærere. Etter hvert ble det mindre kontakt med rektor, og A deltok nesten ikke på møtene som i utgangspunktet var obligatoriske, dersom ikke hensynet til tjenesten tilsa noe annet.

Allerede høsten 1995 begynte assistent B å reagere på sider ved As utførelse av arbeidet. Etter hennes oppfatning var det for mye tøys og tull med ungene som ble urolige. Det var også for mye rot og for lite systematisk informasjon om hvert enkelt barn. Det var mye frilek hvor A deltok på en slik måte at det virket som han slapp alle hemninger. Etter hvert syntes B også at A ble for opptatt av jentene. Det ble kosing, kjæling og unaturlig klemming. Han hadde spesielt to av jentene på fanget i lange tider av gangen. I den forbindelse sa hun en gang til A: «Som du sitter nå, kan du ikke sitte.» Han for da opp, og etter Bs oppfatning skyldtes det at han hadde dårlig samvittighet.

B tok forholdet opp med rektor i en medarbeidersamtale sent på høsten 1995. Rektor lovet å ta det opp med A, men på grunn av sykefravær ble det ikke noe av møtet før ved påsketider 1996. Rektor har som vitne forklart at han i denne samtalen tok opp spørsmålene rent generelt uten å blande inn spesielle navn. Rektor redegjorde for faren ved at man ikke oppførte seg naturlig. Både foreldre og kollegaer kunne da reagere. Etter rektors oppfatning ble situasjonen belyst så klart at A måtte forstå det som ble sagt. Da rektor senere forespurte seg hos B fikk han vite at A hadde tatt seg sammen etter samtalen. Da spørsmålene dukket opp igjen på et senere tidspunkt, har rektor forklart at han var skuffet over at resultatene fra samtalen i 1996 var så dårlige. Han hadde regnet med at problemene var løst etter denne samtalen.

Også den andre assistenten, C, reagerte på As opptreden i forhold til barna. Også han tok dette opp med rektor. Også en del av de øvrige lærere reagerte. Bortsett fra Bs ene utsagn direkte til A var det imidlertid ingen som sa noe direkte til ham. Flere har forklart at de reagerte med stirring og for øvrig med kroppsspråk slik at A skulle forstå at de misbilliget det de var vitne til.

Den 27. januar og 21. februar 1997 hadde rektor nye møter med A. Her ble det tatt opp en rekke forhold. For det første forholdet til D, som var den eleven A favoriserte mest. I rektors skriftlige referat fra møtet heter det om dette:

D ble befølt under genseren mens øyenvitne så på. D satt på SFO-leders fang. Hun ble lagt ned i baby-stilling (på armen).

Befølingen fortsatte.

D får gjøre som hun vil. De andre barna får repremande i situasjoner hvor D går klar.

SFO-leder kler på D når hun skal hjem.

Han kjører henne hjem etter at dagen er slutt. (Ofte)

Hun har vært med ham på handletur.

Det ble brukt mye tid på å forklare alvoret i det uakseptable forholdet til D. Rektors samtale med SFO's leder våren 96 ble nevnt. SFO-leder innså de feil som var begått, og ville rette opp i den oppståtte situasjon. Han tilbød seg også å snakke med Ds foreldre, noe rektor oppfattet positivt.

Det heter også i referatet:

SFO-leder erkjente sitt overtramp og gav uttrykk for vilje til å arbeide seriøst for om mulig å rette opp dette.

For øvrig ble spørsmål som forskjellsbehandling, grensesetting, gjennomføring av årsplan og samarbeide mellom de voksne tatt opp.

A ble senere anmodet om å undertegne rektors skriftlige referat, men motsatte seg dette fordi han ikke kunne akseptere at ordet «befølt» var benyttet.

Den 14. februar 1997 sendte fem ansatte ved Y skole - blant dem de to assistentene i SFO - brev til X skolekontor med klage på A:

Vi er en gruppe lærere ved Y skole som er sterkt bekymret over forholdene ved SFO. Bekymringen gjelder lederens adferd overfor barna som bruker tilbudet, og kan beskrives som følger:

1. Han driver klar favorisering av en jente (1.klassing), som får mesteparten av hans oppmerksomhet når hun oppholder seg på SFO. Han oppsøker barnet ofte gjennom hele dagen når han er på jobb. Han hjelper henne med av- og på-kledning hver dag. Han setter andre grenser for henne enn for de andre barna. Gjør hun noe galt snakker han til henne på en unnskyldende måte, mens de andre får kjeft for tilsvarende oppførsel. Hun får lov til ting som de andre ofte blir nektet. Barna sier at de synes dette er urettferdig. De har f.eks sett at favoritten har fått snop, men de får ingenting.

2. Generelt skjer det en klar favorisering av jentene foran guttene.

3. Lederen tar daglig, ofte, initiativet til å ha barnet på fanget. Hun sitter da oftest overskrevs med ansiktet mot han. Ved et konkret tilfelle høsten -96, befølte han barnet under klærne på bryst- og mageregionen. Dette ble observert av den ene assistenten på SFO, som av hensyn til de andre barna ikke sa noe, men forsøkte å stoppe ham med blikket uten at det medførte endret adferd overfor barnet. Han er også blitt observert av en assistent fra en annen avdeling ved skolen, mens han befølte to jenter på mage-/brystregionen.

4. Tendensiøs lek hvor han har gjemt snop i lommene som han lar flere jenter få lete etter rundt på kroppen sin.

5. Voldsom, støyende og kroppsnær lek og gjemsel i mørke ganger og rom med lederen som en svært aktiv deltager.

6. Han har over en lengre periode kjørt hjem jenta i 1.klasse etter endt dag. Ved et tilfelle ble han observert i å ta jenta med seg til X i arbeidstida, for etter eget sigende å utføre et privat ærend. Dette skjedde 10. januar 1997, og han ble sett idet han kjørte fra skolen mot X med jenta sittende i forsetet i bilen, kl. 12.45.

7. Assistentene forteller også om mangelfull oppfølging av aktivitetsplanen som han har utarbeidet, samt at elevlistene ikke er ajourførte slik at de vet hvilke barn som skal være der til hvilken tid.

Beskrivelsene vi her har gitt er basert på reelle observasjoner av en eller flere tilsatte ved skolen. Vi har prøvd å la være å si våre meninger om saken. Men vi mener at ansvarlige personer ved skolekontoret bør gjøres oppmerksomme på at vi føler at noe er galt, og hvorfor.

Rektor er kjent med saken og har ved to anledninger gitt vedkommende muntlig påtale/advarsel i forhold til hans adferd.

Første samtale ble gjennomført rett etter påske 1996. Andre samtale skjedde i to omganger i uke 4 og 5 1997.

Etter siste samtale med rektor er arbeidsituasjonen blitt ganske vanskelig for assistentene på SFO. De har ikke informert lederen om at de har snakket med rektor om dette, og føler også at det er svært vanskelig, om så umulig å si dette. Stemningen er ikke god og de må høre ham snakke om sine frustrasjoner som følge av samtalene med rektor. Dette har forøvrig skjedd mens barna oppholder seg i rommet.

Vi må gjøre oppmerksom på at foreldrene til omtalte elev i 1. klasse ikke er informert om dette fra skolens side. Lederen har på den annen side fortalt den ene assistenten at han har snakket med elevens foreldre og fortalt at han er offer for baksnakkelser v/skolen.

Vi håper at skolekontoret tar våre bekymringer på alvor, og at noe blir gjort så snart som mulig hensyn til barna som bruker SFO.

Da det ikke kom noen rask reaksjon på brevet fra X kommune, besluttet assistentene i SFO seg for å anmelde saken til politiet. Anmeldelsen ble etter det lagmannsretten forstår behandlet i forhold til straffelovens §198 om utuktig omgang ved misbruk av stilling. Saken ble 7. juli 1997 henlagt «idet intet straffbart forhold anses bevist».

I april 1997 gjennomførte personalkonsulent Terje Vatne Næss samtaler med flere ansatte ved Y skole om As forhold. Det ble satt opp referat i stikkordsform. Disse ble undertegnet.

Fra 13. mars 1997 ble A sykemeldt og var det til 18. august 1997 da han kom tilbake til arbeidet. Fra 2. september 1997 var han igjen sykemeldt til 12. mai 1998. Han ble så tilbudt permisjon med lønn fra X kommune. Den 4. august møtte han igjen på skolen og var i arbeid en kort periode. Han ble satt til vaktmesterarbeid. Deretter har han igjen vært permittert med lønn til dags dato. Kort etter at han ble sykemeldt første gang, ble han fra sin fagforening gitt hjelp til advokatbistand.

Våren og sommeren 1997 foretok forskjellige instanser i X kommune en vurdering av forholdet til A. Det var også stadig kontakt med As advokat. Den første oppsummering fra kommunens side ble foretatt ved skolesjefens brev av 4. august 1997 til rektor ved Y skole.

Det ble her gitt uttrykk for at man måtte regne med at A ville komme tilbake i arbeid. Rektor ble anmodet om å utarbeide arbeidsinstruks for SFO-leder og en beskrivelse av hvordan han skulle forholde seg til barna. Den 15. august 1997 var det et møte hvor deltakere var A og hans advokat, underskriverne av brevet av 14. februar 1997 og representanter for kommunens administrasjon. Møtet har vært betegnet som «konfrontasjonsmøtet». På møtet opplyste advokaten at A ville vende tilbake til sin stilling 18. august, og at han var innstilt på å rette seg etter de retningslinjer han måtte få og gjerne skriftlige retningslinjer.

Den 20. august 1997 - altså etter at han hadde vendt tilbake til arbeidet - ble A av X kommune tildelt en advarsel:

ADVARSEL - TJENESTEFORSØMMELSE OG UFORSTAND I TJENESTEN

Skolesjefen viser til klage datert 14.02 97 på Deres utøvelse av tjenesten som avdelingsleder for skolefritidsordningen ved Y skole. Samt forhold som er kommet frem i rapporter og møter i saken frem til 15. august 1997.

Det presiseres at Deres lederstilling gjør forholdene som de har erkjent spesielt alvorlige.

Advarselen gjelder følgende gjentatte forhold:

1. Mangelfull oppfølging/utførelse av aktivitetsplaner, elevlister og ansatte ved avdelingen.

2. Generell favorisering av jentene, og spesielt favorisering av E (96) og D (97) med stadig og kroppsnær kontakt.

3. Kroppsnær lek, og voldsom lek. (kampteknikk)

4. Brudd på skolens reglement. (avspasere uten godkjenning, ballspill inne, søtsaker på skolen)

5. Tjenesteforsømmelse ved å ikke rette seg etter pålegg gitt av rektor i muntlig advarsel på ovennevnte forhold. Skolesjefen ser svært alvorlig på ovennevnte beskrevne forhold, og Deres fremtidige arbeidsforhold vil bli gjenstand for oppfølging og vurdering. Dersom De ikke klarer å løse Deres oppgaver som avdelingsleder og spesielt innen ovennevnte områder, må De være forberedt på at dette vil kunne føre til opphør av Deres arbeidsforhold.

A besvarte advarselen i brev av 24. august 1997:

VEDR.: ADVARSEL - TJENESTEFORSØMMELSE OG UFORSTAND I TJENESTEN

Jeg viser til overnevnte advarsel datert 20.08.97. Jeg vil innledningsvis presisere at disse forholdene i store trekk aldri har blitt erkjent eller akseptert fra min side. Jeg har kun underskrevet på at jeg har mottatt ovennevnte advarsel. Dette er noe skole administrasjonen burde vite. Imidlertid tar jeg advarselen til etterretning og ber skole administrasjonen å skriftlig definere hva som menes med følgende, og hvilke personlige karakter trekk som blir tillagt meg i denne forbindelse:

Pkt. 1 Kroppsnær kontakt /lek og voldsom lek.

Pkt. 2 Generell favorisering av jentene, og spesielt favorisering av E (96) og D (97) med stadig og kroppsnær kontakt.

Kommunen ved skole administrasjonen har forsømt sin plikt ifølge lover og regelverk. Jeg tillater meg allikevel å be om en redegjørelse på følgende:

Pkt. 1 Hensikten med informasjonen gitt til uvedkommende ansatte ved Y Skole, samt foreldre.

Pkt. 2 Hva som har vært Fs oppgave i kraft av hennes rolle som Verneombud i denne saken.

Pkt. 3 Hvordan ansatte ved Y Skole kan spre rykter, i og utenfor skolen, som hentyder at jeg har en pedofil legning uten at skole administrasjonen tar noen form for affære for å få en oppklaring i hva som ligger i disse ryktene.

Pkt. 4 Hvorfor jeg ikke har mottatt en stillingsinstruks som klart definer hva mine arbeidsoppgaver består i, hvilke ressurser jeg har til rådighet og hvilken myndighet jeg har/ikke har i forhold til assistenter ansatt ved SFO.

Videre vil jeg be om at eventuelle fremtidige klager fra arbeids kollegaer eller andre blir gjort skriftlig med dato, detaljert beskrivelse av hva klagen går ut på, samt underskrift av klageren. Dette for å gjøre det mulig for meg å svare på eventuelle klager på en ryddig måte.

Den 19. september 1997 mottok skolesjefen et protestbrev datert 17. september 1997 vedlagt en liste med 108 underskrifter. Brevet lyder:

AD FØRSKOLELÆRER A - SKOLEFRITIDSORDNINGEN VED Y BARNESKOLE

Det er med fortvilelse og stor bekymring vi som foreldre til barn ved Y Barneskole konstaterer at førskolelærer A nå er vendt tilbake til sin stilling ved SFO. Vi krever at han fratas enhver mulighet til kontakt med våre barn. Slik vi opplever hans fremferd og væremåte representerer han etter vår mening en trusel for våre barns integritet.

Med A tilstede på Y Barneskole blir vi fratatt den trygghet for våre barns omsorg som er helt avgjørende for at vi skal kunne vise skolen den respekt og tillit som er nødvendig når vi skal overlate barna i skolens varetekt. Med hans tilstedeværelse går vi i en konstant frykt for at barna skal lide overlast og påføres psykiske skader for store deler eller resten av livet. En slik situasjon kan vi ikke godta! Vi har heller ikke som omsorgspersoner lov til å akseptere at barna muligens befinner seg i en situasjon som muligens kan påføre dem dyptgående traumatiske opplevelser.

At også skolens ledelse nages av frykt synes klart å fremgå av den tette oppfølging av A som skolens foresatte iverksetter straks han innfinner seg på arbeidsplassen. Vi opplever det som en bekreftelse på at vår frykt ikke er ugrunnet, i alle fall at vi ikke er alene om frykten. Etter vår mening har skolen plikt til å gjøre noe med situasjonen! Og vi forventer omgående reaksjon.

Skulle det vises seg at intet blir gjort, varsles skolesjefen om at vi vurderer å holde våre barn hjemme både fra skole og SFO så lenge A har et ansettelsesforhold ved skolen. Det er vår alvorlige bekymring for barnas ve og vel som har tvunget oss til å innta dette standpunkt.

Innen fredag 26. september 1997 må vi ha mottatt underretning om hva skolesjefen akter å foreta seg i sakens anledning.

På dette tidspunkt skiftet A advokat, slik at han fra nå av ble representert ved advokat Frode Folkestad. Det utviklet seg over relativt lang tid en skriftveksling mellom advokat Folkestad og kommunen. Fra kommunens side ble det et stadig mer tydelig standpunkt at man mente A burde finne seg et annet arbeid. Dog ble han fra kommunens side tilbudt fast stilling som lærerassistent ved - - - skole. Tilbudet fremkom i brev datert 17. august 1998:

A

Det vises til møtet på skolekontoret 14. august 1998 med deltakelse av A, advokat Frode Folkestad, kommuneadvokat Øivind Aspelund, skoleinspektør Ingvar Vignes, kontorsjef Ann-Christin Skretting og personalkonsulent Andreas Holst.

A har bedt vurdert om kommunen har annen stilling å tilby enn den han ble ansatt i sommeren 1995.om bebudet på møte fremsettes herved tilbud om at A overføres til assistentstilling for tiden ved - - - ungdomsskole. Arbeidsoppgavene vil for tiden omfatte å være assistent for 16-årig elev, assistent ved svømmeopplæring og praktisk arbeid bl.a ved skolens bibliotek.

Stillingsomfanget vil være 100%. Stillingen lønnes som assistent, stillingskode 6572, lønnsramme 1.1. lønnstrinn 2 - 14 avhengig av ansiennitet. Lønnstrinn 15 etter 10 års ansiennitet i kommunen. A tilbys lønnstrinn 15 (p.t. kr 180 700,- per år) som personlig ordning.

Som for andre stillinger kan arbeidsoppgaver og arbeidssted bli endret i forhold til behovene innen skolesektoren.

A aksepterte ikke tilbudet. Etter avtale foretok kommunens attføringskonsulent også en undersøkelse av mulighetene for alternativ beskjeftigelse i kommunen uten at det førte til noe konkret resultat.

Fra advokat Folkestads side var det et hovedsynspunkt at A skulle tilbake til sin stilling ved SFO Y. I hvert fall skulle han skaffes en tilsvarende stilling i X kommune. Berettigelsen av advarselen ble bestridt.

Den 2. september 1998 varslet X kommune om at man ville gå til oppsigelse av A:

VARSEL OM MULIG OPPSIGELSE

Under henvisning til forvaltningsloven §16 meddeles at rådmannen overveier å si Dem opp fra Deres stilling i kommunen.

Som hovedgrunnlag vises til de forhold som advarselen av 20.08.97 bygger på. Erfaringen viser at De ikke egner Dem som leder av SFO-Y. Deres væremåte har også ført til at foreldrene har varslet reaksjoner dersom De kommer tilbake til skolen, bl.a ved å holde barna borte.

Kommunen har hatt en omfattende korrespondanse og en rekke møter med Dem og Deres advokater. Herunder har det fra kommunens side forgjeves vært forsøkt å bidra til løsning, enten ved å tilby Dem økonomisk kompensasjon i forbindelse med at De sier opp eller ved å tilby Dem annen stilling i kommunen. Fra Deres side har det ikke vært fremsatt noe konkret forslag, selv om De har erkjent at De ikke har fått det til å fungere tilfredsstillende i stillingen ved SFO-Y.

For å skjerme forholdene ved skolen er De etter friskmeldingen 11.05.98 gitt permisjon med lønn, siste gang fra 20.08. inntil videre.

Før rådmannen treffer avgjørelse i saken, gis De anledning til å uttale Dem innen 30.09.98.

De har under sakens behandling anledning til å la Dem bistå av tillitsvalgt eller annen fullmektig.

Etter arbeidsmiljøloven §57 nr. 1 skal spørsmålet om oppsigelse så langt det er praktisk mulig drøftes med arbeidstakeren og med arbeidstakerens tillitsvalgte med mindre De som arbeidstaker ikke ønsker dette. Rådmannen ser det slik at et slikt møte mest hensiktsmessig kan holdes før ovennevnte uttalefrist utløper. Vi inviterer derfor til møte 24.09. kl. 08.30 på rådmannens kontor. På møtet deltar fra kommunens side kontorsjef Ann-Christin Skretting, skoleetaten, kommuneadvokat Øivind Aspelund samt undertegnede.

Vi ber om snarlig bekreftelse på møtetidspunktet og deltakelse ved å kontakte rådmannens sekretær Elin Nyhagen. De må i tilfelle selv varsle Deres tillitsvalgte om møtet.

Dette ble besvart ved advokat Folkestads brev av 8. september 1998:

Ad varsel om mulig oppsigelse - A

Jeg viser til Deres brev av 2. sept.d.å. Jeg vil ha en konferanse med A og meddele mine kommentarer.

Jeg vil allerede nå signalisere at advarselen fra august 1997 aldri har vært akseptert av A og at den nå mer enn 1 år senere ikke kan danne grunnlag for noen oppsigelse.

Undertegnede kan imidlertid ikke delta i møtet 24. september 08.30 på rådmannens kontor idet jeg fra og med 21. september til og med 1. oktober er opptatt i en større erstatningssak i lagmannsretten.

Ved X kommunes brev av 12. februar 1999 ble A meddelt oppsigelsen:

OPPSIGELSE

Herved sies De opp fra stillingen i kommunen som avdelingsleder for SFO-Y, hvor De har vært ansatt fra 07.07.95.

Oppsigelsesfristen er 3 måneder som regnes fra mottakelsen av dette brev.

Begrunnelsen for oppsigelsen er at De har vist Dem ute av stand til å fungere akseptabelt i stilling og ikke anses å være egnet til å arbeide selvstendig og med barn. Det vises bl.a til følgende forhold, jf. advarselen av 20.08.97:

1. Manglende evne/vilje til å ivareta lederoppgavene.

2. Mangelfull oppfølging/utførelse av aktivitetsplaner, elevlister og ansatte ved avdelingen.

3. Generell favorisering av jentene og spesiell favorisering av enkelte av dem med stadig og kroppsnær kontakt.

4. Kroppsnær lek og voldsom lek med barn.

5. Brudd på skolereglement (avspasering uten godkjenning, ballspill inne, søtsaker på skolen).

6. Tjenesteforsømmelse ved ikke å rette seg etter pålegg gitt av rektor i muntlig advarsel vedrørende ovennevnte forhold.

7. Manglende tillit hos foreldrene som har varslet at de ikke vil akseptere at De kommer tilbake til skolen.

Vi har merket oss at De ikke har sagt Dem villig til å forsøke å endre opptreden.

Avgjørende for oppsigelsen er først og fremst den virkning Deres væremåte har for kvaliteten på SFO-tilbudet og hensynet til barna og deres foreldre, hertil hensynet til SFO sitt omdømme, men dernest selvsagt også hensynet til medarbeiderne på skolen. Men vi mener at De også selv vil være tjent med å bli løst fra arbeidsoppgavene i SFO som De har vist ikke å beherske og som derfor også fremstår som en belastning for Dem selv.

De er blitt tilbudt annen stilling som De ikke mottok.

Arbeidsgiver har foreslått attføringstiltak som ikke har ført til noen løsning.

Kommunen har forgjeves stilt seg åpen for å drøfte en ordning med økonomisk bistand i en overgangstid.

De er også gjennom lengre tid gitt permisjon med lønn uten å nytte tiden til å skaffe Dem annet arbeid.

Oppsigelse er følgelig blitt nødvendig da det ikke har vist seg mulig å løse saken på annen måte.

Dersom De vil gjøre gjeldende at arbeidsforholdet ikke lovlig er brakt til opphør eller at De vil kreve erstatning pga. opphøret av arbeidsforholdet, kan De kreve forhandlinger med kommunen og reise søksmål mot kommunen etter bestemmelsene i aml. §61, jf. vedlagte lovtekst. Krav om forhandlinger må i tilfelle fremsettes skriftlig senest innen 2 uker etter at denne oppsigelse er mottatt. Ved forhandlinger har De rett til å la Dem bistå av tillitsvalgt eller annen rådgiver.

De har rett til å fortsette i stillingen så lenge tvisten er gjenstand for forhandlinger.

Søksmål må i tilfelle reises innen 8 uker fra forhandlingenes avslutning. Dersom det ikke har vært holdt forhandlinger, må søksmål reises innen 8 uker fra mottakelsen av oppsigelsen. Dersom De bare vil kreve erstatning, må søksmål reises innen 6 måneder fra mottakelsen av oppsigelsen. Et søksmål må rettes mot X kommune ved ordføreren som arbeidsgiver.

Dersom søksmålet er reist innen 8 uker fra forhandlingenes avslutning eller fra oppsigelsen fant sted og innen utløpet av oppsigelsesfristen, kan De fortsette i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom. Det samme gjelder dersom De innen utløpet av oppsigelsesfristen skriftlig underretter oss om at søksmål vil bli reist innen 8 ukersfristen. Dette gjelder likevel ikke hvis retten bestemmer at De skal fratre stillingen under sakens behandling.

Av hensyn til Dem selv og SFO opprettholdes vårt tilbud om permisjon med lønn så lenge De etter overstående fortsetter i stillingen. Vi vil på det mest bestemte frarå at De forsøker å gå tilbake til skolen, da dette formodes å utløse reaksjoner hos barn og foreldre. Kommunen har også måttet dekke behovet for arbeidshjelp på annen måte.

Etter flere forsøk på berammelse av forhandlingsmøte ble slikt holdt 22. april 1999. Protokollen lyder:

Forhandlingsprotokoll

Arbeidsmiljøl. §61 nr. 2

Møtet fant sted i X rådhus torsdag 22. april 1999.

Til stede var A sammen med adv. Frode Folkestad. For kommunen møtte skolesjef Liv Bente Daae sammen med kom.adv. Øivind Aspelund.

Møtet var kommet i stand etter anmodning av A.

Det var enighet om at forhandlingene skal fortsette i møte 5. mai kl. 12.

I brev av 5. mai 1999 tilskrev advokat Folkestad kommunen sålydende:

X kommune - A: Forhandlinger etter aml §61.

Jeg viser til samtale i dag og til protokoll av 22. april d.å., hvoretter forhandlingsmøtet skulle fortsette i dag.

I og med at ingen av partene har ytterligere å komme med er partene enige om at forhandlingene etter §61 er avsluttet fra i dag.

Det formelle møtet i dag utgår.

Jeg ber for ordens skyld om en bekreftelse på dette.

Stevning til Stavanger byrett er datert 30. juni 1999.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført at det er grunnlag for å kjenne oppsigelsen ugyldig.

Det er mangler ved oppsigelsens saklige og faktiske grunnlag, og den er urimelig. A har et rettskrav på å komme tilbake til Y skole, men han er innstilt på å få tilvist et annet tjenesteforhold dersom dommen går i hans favør. Det tas avstand fra at A ikke er egnet til å arbeide blant barn. Byretten har gitt en altfor streng karakteristikk av A. Advarselen har vært en alvorlig pekefinger. Saken har vært en lærepenge for A. Saken kom opp i en tid da det var sterkt fokusering på omsorg for andres barn. A har tatt til etterretning at det var uklokt å klappe på D. Han har beklaget dette og var lei seg for reaksjonen til Ds mor. Skolens ledelse burde ha grepet inn på en helt annen måte. Det burde vært gitt en kontant reaksjon. De feilene A har gjort er avgjort ved advarselen.

Forut for advarselen har kommunen vurdert om det var grunnlag for oppsigelse. Man var på det tidspunkt forberedt på foreldreaksjonen. Kommunen kom til at det ikke var grunnlag for oppsigelse. Etter at advarselen var gitt har A ikke foretatt seg noe som gir grunnlag for oppsigelse. En advarsel kan sammenlignes med en straffeprosessuell påtaleunnlatelse. Etter at slik er gitt, kan man ikke gi en annen reaksjon for samme forhold. Det at kommunen venter til 1999 med å gå til oppsigelse må også føre til at den settes til side.

Byretten har uttalt at A ikke hadde potensiale til å forandre seg. I brev av 24. august 1997 tok imidlertid A advarselen til etterretning. A hadde da full rett til å oppfatte det slik at saken var løst. Skolen utarbeidet retningslinjer. Det er ingen grunn til å tro at A ikke ville ha rettet seg etter disse. Rektor har som vitne forklart at han synes det så greit ut for videre tjenestegjøring da A kom tilbake til arbeidet.

Byretten har antisipert et mislighold. A har gjort så godt han kunne etter at advarslene kom, og det har ikke skjedd noe kritikkverdig. Det kom en kraftig foreldrereaksjon, men denne gir ikke grunnlag for at A ikke kan gå tilbake i stillingen.

Tilbudet om plassering ved - - - skole var ikke aktuelt på grunn av lønnsplasseringen. Det gjaldt dessuten kun for det skoleåret.

Når det gjelder de forskjellige faktiske begivenheter som danner grunnlag for oppsigelsen, kan det ikke kritiseres at A hadde barna på fanget. Heller ikke at han gikk og bar på enkelte barn. Barn har behov for tett kontakt. Det kan kanskje være uheldig å ha barn på fanget, men det er ikke kritikkverdig og ikke grunnlag for oppsigelse.

A har kanskje ikke vært den ideelle lærer, men det er ikke tema i saken. Det er ikke grunnlag for mistanke om seksuelle motiver fra As side. A har kanskje ikke vært så flink til å sette bastante grenser, som for eksempel assistent C, men det er ikke grunnlag for kritikk. De administrative forhold var kanskje heller ikke de beste, men det er ikke grunnlag for sterk kritikk. Når det gjelder anklagen om favorisering av jenter, kan det være noe i det, men det kan også ha vært overreagert. Når det gjelder spørsmålet om støyende lek og kroppsnær lek, er forholdet kanskje at A litt mye lekte på ungenes premisser. Tre av ungene deltok i As undervisning i kampsportteknikk. Det er ikke ført bevis for at A foretok brudd på skolereglementet for eksempel når det gjaldt avspasering. Det ble aldri reagert på dette eller krevd spesiell timeføring.

Før advarselen ble gitt hadde kommunen kunnskap om politianmeldelsen og om foreldreaksjonen.

Man valgte likevel ikke å gå til oppsigelse. Det må bety at man ikke vurderte forholdene som tilstrekkelig alvorlige.

Kommunens krav om fratreden uansett kan ikke tas til følge. Dette er en sikkerhetsventil som det skal mye til før den kommer til anvendelse. A er nå villig til å ta en annen stilling. Han vil imidlertid ikke ha en stilling som medfører en stigmatisering i forhold til å ha med barn å gjøre. Han er villig til å akseptere kontroll ved utførelsen av arbeidet.

Det kreves erstatning dersom oppsigelsen kjennes ugyldig. Erstatningen må også inneholde et element av oppreisning. Det foreligger ikke grunnlag for mistanke om seksuelle overgrep. Manglende inngripen fra skolens side har vært av betydning.

Under forutsetning av at oppsigelsen kjennes ugyldig, må erstatningen fastsettes skjønnsmessig begrenset oppad til kr 500.000.

Dersom kommunens krav om fratreden uansett fører frem, har A krav på høyere erstatning. Det er da mest sannsynlig at han vil gå over på arbeidsledighetstrygd. Det er dårlige prognoser for hans muligheter for fremtidig arbeid. Antagelig må han søke uføretrygd. Under den forutsetningen må erstatningen fastsettes skjønnsmessig begrenset oppad til kr 1.5 mill. kr.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

I ankesaken:

1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.

2. A frifinnes for kommunens krav om at arbeidsforholdet opphører.

3. A tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

4. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Vedr. krav om fratreden

1. Kommunens krav om fratreden avvises,

subsidiært: A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger.

Ankemotparten, X kommune, har i det vesentlige anført at det var saklig grunn til oppsigelse av A. A søkte som utdannet førskolelærer en lederstilling for SFO-Y. Som førskolelærer skulle han stå for noe og ha visse kvaliteter. Han skulle ha kunnskap om hvordan jobben skulle utføres. Hos A har det skortet fundamentalt på forståelsen av hva han skulle, og hva han ikke skulle gjøre. Dette skyldes enten manglende vilje eller manglende evne, kanskje mest det siste.

Den som har sviktende kvalifikasjoner har ikke krav på å få tilbud om annen stilling. Arbeidsgiveren behøver ikke skreddersy en ny stilling. Arbeidstakeren har heller ikke krav på å beholde lønnen dersom han tilbys annen stilling, det vises til hovedtariffavtalens pkt. 3. A fikk imidlertid tilbud om annen stilling ved - - - skole. Det var til en viss grad en komponert stilling uten at det fremkom avvikende forslag. Man kom heller ikke frem til en annen stilling gjennom attføringsordningen, og oppsigelse måtte da bli løsningen. A har nå fått lønn i 30 måneder og ikke gjort noe for å skaffe seg annet arbeid.

Det bestrides at advarselen ikke kan benyttes som grunnlag for oppsigelse. A har ikke lovet bot og bedring. Advarselen ble ikke akseptert. Etter kommunens oppfatning var det manglende vilje og evne til forbedring, og han har vist manglende innsikt og forståelse for situasjonen.

A pliktet å innrette seg etter de retningslinjer rektor ga i møtet ved påsketider 1996. Dette var en de facto advarsel. As virksomhet fortsatte.

Når det gjelder oppsigelsens holdbarhet, er det vesentlige at A har opptrådt på en slik måte at han har mistet grunnlaget for foreldrenes tillit. Dette er han ene og alene ansvarlig for. Opptreden med favorisering av jenter, nærkontakt, bæring, unger på fanget og å ta enkelte på kroppen under klærne er desidert egnet til å svekke tilliten hos foreldre og kolleger. De forskjellige punktvise forhold i oppsigelsen er godtgjort.

Etter konfrontasjonsmøtet 15. august 1987 mente arbeidsgiver med sikkerhet å ha grunnlag for oppsigelse. Det ble godtgjort at det forholdt seg som beskrevet i brev av 14. februar 1997 fra de ansatte ved skolen. At det forelå grunnlag for oppsigelse ble tydelig da A protesterte mot advarselen. Det fremkom også protester fra foreldrehold. Etter kommunens oppfatning forlot As advokat møtet med samme oppfatning som arbeidsgiveren. Kommunen regnet med at dette ville føre til at A ville ta opp med kommunen spørsmål om utvidet kompensasjon og slutte. Likevel måtte kommunen ta forholdsregler for en annen situasjon. Man måtte han en beredskapsplan i tilfelle A likevel valgte å komme tilbake. Rektor ble pålagt å lage en detaljert og omfattende plan for oppfølging av A for å hindre at han skulle gjøre noe galt hvis han vendte tilbake etter sykemeldingsperioden.

A har i ettertid fastholdt at det ikke var grunnlag for advarselen og har fremsatt nye og sterke innsigelser mot denne.

For kommunen var det nødvendig å foreta en omfattende vurdering av om oppsigelse var det eneste realistiske alternativ. På mange måter er oppsigelse minst ønskelig, og det er naturlig å prøve alle andre løsninger. En arbeidstaker vet at en kommune nødig går til oppsigelse. As advokat opptrådte avfeiende og bagatelliserende og forsinket behandlingen maksimalt. A fikk forlenget permisjon med lønn.

Skolefritidsordningen overtar en del av foreldreansvaret og arbeidet der må derfor utføres på betryggende vis for foreldrene. Når dette svikter, er det saklig grunn for oppsigelse. A er gitt sine muligheter uten at det har ført til varig bedring. Det er heller ikke berettiget håp om bedring.

Det er ubegripelig at A selv og hans rådgivere ikke har skjønt dette og søkt seg til noe annet.

I medhold av arbeidsmiljøl. §62 kreves det at arbeidsforholdet likevel må bringes til opphør om det ikke skulle være saklig grunn til oppsigelse. Hvis saklighetskravet ikke er oppfylt er det helt urimelig at arbeidsforholdet skal fortsette. Det vil representere en vanskjebne for A og være en en umulighet for SFO. Det er umulig at han skulle prøve å gjenoppta arbeidet ved SFO Y. Kommunen har heller ingen annen plass hvor han ville ha mulighet for å fungere. Det skyldes As selververvede omdømme som vil bli med ham i kommunen og være en belastning for ham og for kommunen.

Ankemotparten krever dessuten at A skal fratre under sakens behandling. Dersom kommunen får medhold, opphører ansettelsesforholdet når avgjørelsen er rettskraftig. I mellomtiden kan A innfinne seg på Y skole. Kommunen kan ikke basere seg på det høyst usikre om han vil avstå fra å tre inn i stillingen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt

Byrettsdommen stadfestes, dog slik at kommunen tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Subsidiært

Arbeidsforholdet opphører.

I begge tilfeller

A fratrer stillingen innen den frist retten fastsetter.

Lagmannsrettens bemerker:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Lagmannsretten tar først for seg den ankende parts prinsipale anførsel om at når det var gitt advarsel kunne de samme forhold ikke danne grunnlag for oppsigelse. A hadde ikke fått anledning til å godtgjøre at han ville rette seg etter advarselen.

Lagmannsretten legger til grunn at tjenestelige, disiplinære forhold kan avgjøres ved advarsel. Det gjelder også forhold som i og for seg er alvorlig nok til at det kunne medført oppsigelse. En advarsel er arbeidsgivers uttrykk for hva man ikke er fornøyd med, og hva man krever må bli anderledes i tjenesteforholdet.

Dersom arbeidstakeren gir uttrykk for at han ikke finner advarselen berettiget, slik at han ikke aksepterer å ville rette seg etter denne, må arbeidsgiver uhindret av advarselen, kunne bruke de forhold som lå til grunn for den, i en oppsigelsessak, dog må det være slik at en arbeidstaker kan gi uttrykk for uenighet, så lenge han gir uttrykk for eller viser at han vil innrette seg etter advarselen.

Etter at det var gitt skriftlig advarsel, ble det fra As side ved en rekke anledninger gitt uttrykk for at den ikke var akseptert. Heller ikke andre løsningsforslag fra kommunens side førte frem. A fastholdt at han ville tilbake til Y skole, eventuelt at han ville ha en annen stilling med tilsvarende avlønning. Selv om kommunen forsøkte å tilrettelegge forholdene for at A skulle vende tilbake til Y skole, så man neppe dette som realistisk. Kommunen fremholdt at etter «konfrontasjonsmøtet» var alle, også As daværende advokat, innforstått med at A ikke hadde noen arbeidsmessig fremtid ved SFO Y. Det som hadde skjedd, med manglende tillitsforhold, ga ikke grunnlag for det. Dertil kom foreldreaksjonen som også ga uttrykk for mangel på tillit. Den videre utvikling av saken viste at den ikke fant sin løsning ved advarselen, ikke minst fordi A selv avviste denne. Kommunen måtte da være berettiget til å se bort fra advarselen og søke en annen løsning.

A ga sin reaksjon på advarselen i brev av 24. august 1997. Han ga uttrykk for at han ville ta advarselen til etterretning, men tok også en rekke forbehold. Etter lagmannsrettens oppfatning gir ikke dette brevet alene noe uttrykk for at A ikke ville rette seg etter advarselen, som kunne gi kommunen anledning til å se bort fra denne. Det har åpenbart heller ikke kommunen ment. I brev av 9. september 1997 svarte kommunen bare at man ikke fant grunnlag for å kommentere brevet og at man var beredt til å følge opp A i arbeidet når sykmeldingen utløp.

I senere brev fra advokat Folkestad endres imidlertid tonen. Det ble gjentatt i flere brev at advarselen ikke var akseptert. Etter lagmannsrettens oppfatning førte det til at kommunen måtte legge det til grunn.

Første reaksjon kom i brev av 15. januar 1998. Det uttales der for det første at det reageres «svært over formuleringer i henhold til arbeidsinstruksen». Arbeidsinstruksen var etter lagmannsrettens oppfatning en viktig forutsetning for å kunne gi en advarsel, fordi den skulle legge faste rammer for As fremtidige arbeid. Det heter videre i samme brev: «Det er heller ikke grunnlag for den advarsel som A fikk 10. august 1997». Litt lenger ned i brevet heter det også: «A har aldri foretatt seg noe som kan gi grunnlag for advarsel for tjenesteforsømmelse eller uforstand i tjenesten». Etter lagmannsrettens oppfatning fremstår dette nærmest som en total avvisning av advarselen, ikke minst på bakgrunn av at A tidligere hadde beklaget sider av sin opptreden overfor D.

I brev av 25. mars 1998 heter det at «den gitte advarsel er urettmessig» og i brev av 15. april 1998 at «det er intet grunnlag for advarselen mot A». I brev av 8. september 1998 heter det: «Jeg vil nå signalisere at advarselen fra august 1997 aldri har vært akseptert av A» og i brev av 24. september 1998: «Jeg finner grunn til å klargjøre at en advarsel som er gitt, aldri har vært akseptert fra A». Etter dette står det for lagmannsretten som klart at As standpunkt var at hans fortsatte tjenesteforhold i X kommune ikke skulle baseres på den advarsel som var gitt. Det måtte X kommune legge til grunn.

Den ankende parts subsidiære anførsel er at X kommune ikke hadde saklig grunn til oppsigelse av A. Heller ikke denne anførsel fører etter lagmannsrettens syn frem.

I oppsigelsen datert 12. februar 1999 er det anført syv forskjellige, konkretiserte grunlag for oppsigelsen. Dessuten en sammenfattende begrunnelse som påberopes som den mest avgjørende begrunnelse. Den går på den virkning As væremåte har for «kvaliteten på SFO-tilbudet og hensynet til barna og deres foreldre».

De konkrete grunnlagene er sannsynliggjort for lagmannsretten med unntak av et underordnet punkt om ballspill inne. Punktene er av varierende betydning og alvorlighetsgrad. Etter omstendighetene legger lagmannsretten minst vekt på punktet om utvist tjenesteforsømmelse ved ikke å rette seg etter pålegg gitt av rektor i muntlig advarsel. Etter lagmannsrettens oppfatning kunne rektor vært langt tydligere og mer bestemt i sin kommunikasjon med A, også på et tidlig tidspunkt i saken. I det møtet rektor og A hadde ved påsketider i 1996 ble en lærers forhold til barn omtalt kun i generelle ordelag. Etter lagmannsrettens oppfatning var det på dette tidspunkt grunnlag for å ta konkrete beskyldninger opp med A og eventuelt gi ham en tydelig irettesettelse.

Det som må vektlegges mest er de forhold som går på kroppsnær kontakt. Særlig gjelder det at A ved en rekke anledninger har strøket D under klærne, på bar hud, på mageregion og overkropp for øvrig og at han også har lagt henne ned i «babystilling». A har i ettertid beklaget dette. For lagmannsretten står det som uforståelig at A som utdannet førskolelærer ikke i utgangspunktet har forstått det uholdbare i en slik handlemåte og de oppfatninger den kunne gi grunnlag for. Også favorisering av jentene og spesielt enkelte jenter, bæring av jenter og voldsom lek er lite skjønnsomt av en utdannet førskolelærer og gir ikke grunnlag for tillit. Utdeling av søtsaker til barna var et reglementsbrudd. A har heller ikke fulgt opp sine lederoppgaver, hatt en mangelfull føring av elevlister og har ikke fulgt opp aktivitetsplanene, uten at lagmannsretten finner grunn til å gå detaljert inn på det. Det kan spørres om miljøet har overreagert på As opptreden og fremsatt urimelige beskyldninger. Etter vitneførselen synes det som begge assistentene, B og C, hadde et spesielt varsomt syn på kroppskontakt. Flere av vitnene har også vært inne på at saken kom opp på et tidspunkt hvor man hadde «Bjugnsaken» friskt i minnet. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på at forholdene er registrert av flere personer, også personer med pedagogisk bakgrunn og lang erfaring. Det uholdbare ved enkelte handlinger er også nokså åpenbart.

Et spørsmål er om det må legges til grunn at A har hatt et seksuelt motiv for enkelte av sine handlinger. Enkelte vitner har gitt uttrykk for at han har «befølt» jentene og at de i dette legger nettopp et seksuelt motiv. Et par vitner har også vært inne på begrepet «pedofil» kan ha vært benyttet, men ikke ofte eller omfattende.

I byrettens dom heter det: «Vitner har forklart at A gjemte snop eller andre ting i lommene, og lot barna lete i bukselommene etter snop. En slik lek, kombinert med at A ofte brukte løstsittende klær, innebar at barna gjennom aktiviteten kom svært nær As kjønnsorgan. De vitner som observerte denne leken reagerte på denne unødvendige kroppsnære aktivitet. Det er grunn til å tro at også A anså dette som noe grenseoverskridende».

Lagmannsretten finner for sitt vedkommende ikke grunnlag for å fastslå at As handlinger var seksuelt eller grenseoverskridende motivert. For lagmannsretten står handlingene mer som svært ubetenksomme og naive. Naiviteten består i første rekke av at A ikke forsto at en del av det han foretok seg kunne misforstås nettopp som seksuelt motiverte handlinger.

Etter lagmannsrettens syn er det en totalvurdering av situasjonen som gjør oppsigelsen saklig begrunnet. A har opptrådt på en måte som har berøvet ham nødvendig tillit i forhold til kolleger, foresatte og ikke minst foreldre. A er utdannet førskolelærer og han søkte og fikk en stilling som avdelingsleder. Under rektors overordnede oppsyn hadde han det daglige ansvar for driften av SFO. Som medarbeider hadde han to ikke faglærte assistenter i deltidsstillinger. Tilliten til SFO avhang derfor i utpreget grad av A. Som fagperson måtte det forventes at han forsto hvilke krav som stilles til pedagogisk innhold, profesjonell opptreden og ivaretakelse av tillit for virksomheten. Lagmannsretten er ikke i tvil om at A her har sviktet. Det betyr ikke at han totalt sett er uten profesjonelle evner, men han maktet ikke lederoppgaven. Antakelig hadde han fungret bedre i en rolle hvor han sto under andres ledelse. Det er grunn til å tilføye at barna stort sett var godt fornøyd med A, ikke minst fordi han ikke var så streng. Enkelte foreldre har også gitt uttrykk for at de satte stor pris på A. I en totalvurdering blir det imidlertid utslagsgivende at A opptrådte på en måte som frarøvet ham nødvendig tillit.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Ankemotpartens subsidiære påstand behøver lagmannsretten etter dette ikke å ta standpunkt til.

Det er påstått saksomkostninger. Anken har ikke ført frem og i utgangspunktet skal den ankende part etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte ankemotparten omkostningene. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at man kan frita for erstatningsplikten. Det vises særlig til at lagmannsretten ikke har funnet grunnlag for å fastslå at As handlinger hadde et seksuelt tilsnitt. Lagmannsretten ser derfor noe anderledes på dette spørsmålet enn byretten, jf. det som er uttalt i premissene ovenfor. Det må legges til grunn at det for A har vært svært viktig ikke å ha beskyldninger om seksuelt motiverte handlinger sittende på seg. Gjennom lagmannsrettens premisser har han for så vidt oppnådd det i større grad enn for byretten. Det tillegges også betydning at kommunen - særlig rektor - kunne ha behandlet saken mer bestemt i begynnerfasen. Det kunne hatt stor betydning for det videre saksforløp.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Kravet om fratreden.

X kommune har fremsatt krav om at A skal fratre stillingen før saken er rettskraftig avgjort. Kravet ble fremsatt for byretten som tok det til følge, men det ble omgjort av lagmannsretten. Det vises til redegjørelsen innledningsvis.

I sin kjennelse har Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalt seg om rettskraftsspørsmålet og vist til avgjørelse i Rt-1989-225.

X kommune har anført at det vil være uholdbart om A nå, før saken er rettskraftig avgjort, skulle tre inn i stillingen ved Y skole. Man har ingen visshet for at han vil la være å tre inn.

A har motsatt seg kommunens begjæring.

Lagmannsretten bemerker at under henvisning til avgjørelsen i Rt-1989-225 er anledning til å ta spørsmålet om fratreden opp til ny prøvelse. Lagmannsretten tar imidlertid ikke begjæringen til følge. A er tilstått permisjon med lønn og har ikke krevd å få gå inn i stillingen. Dersom denne situasjonen vedvarer til det foreligger rettskraftig avgjørelse, er det nå ingen grun til å bestemme at han skal fratre.

Det er krevd saksomkostninger. Kommunens begjæring har ikke ført frem og kommunen må derfor erstatte A sakens omkostninger i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksreglene i annet ledd. Det er ikke inngitt egen omkostningsoppgave. Lagmannsretten legger til grunn at omkostningene har vært minimale. Begjæringen ble behandlet under ankeforhandlingen i hovedsaken. Saksomkostningene settes til kr 500.

Avgjørelsene er enstemmige.

Domsslutning:

- Stavanger byretts dom stadfestes.

- Partene bærer sine egne saksomkostninger.

I kjennelsen:

Slutning:

- Kommunens begjæring om fratreden tas ikke til følge.

- X kommune erstatter A sakens omkostninger med kr 500,- -kronerfemhundre- innen 2 - to - uker.