Rt-1989-225
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-23 |
| Publisert: | Rt-1989-225 (61-89) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 96 K/1989, jnr 35/1989 |
| Parter: | Oslo losse- og lastekontor (advokat Erik C Aagaaard) v/styrets formann mot 1) Lars G Helleberg (advokat Harald Stabell) 2) Oddvar Dalmo 3) Bjørn A Jensen 4) Sverre J Johnsen og 5) Ola Vasseng. |
| Forfatter: | Bugge, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §179, §386 |
Oslo losse- og lastekontor fremsatte 14. april 1988 begjæring til Oslo byrett om at 16 oppsagte arbeidere skulle "fratre sine stillinger fra det tidspunkt retten bestemmer, og så lenge oppsigelsessakene behandles ved domstolene".
Oslo byrett avsa 7. mai 1988 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om fratredelseskjennelse tas ikke til følge."
Kjennelsen ble ikke påkjært.
Arbeiderne stevnet 20. april 1988 Oslo losse- og lastekontor med påstand om at oppsigelsene "er rettsstridige og ugyldige".
Oslo byrett avsa 10. august 1988 dom med slik slutning:
1. Saksøkte frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger".
Ved ankeerklæring av 14. september 1988 påanket fem av saksøkerne Oslo byretts dom til Eidsivating lagmannsrett. Oslo losse- og lastekontor tok til motmæle ved anketilsvar av 26. september 1988 og fremsatte samtidig begjæring om fratredelseskjennelse til lagmannsretten med påstand om at de ankende parter skulle fratre sine stillinger med øyeblikkelig virkning, samt at ankemotparten ble tilkjent saksomkostninger.
Eidsivating lagmannsrett avsa 8. desember 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Oslo losse- og lastekontors begjæring av 26. september 1988 om fratredelseskjennelse avvises.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Oslo losse- og lastekontor v/styrets formann har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg Den kjærende part hevder at lagmannsrettens lovanvendelse er feil og at det må være adgang til å få rettens vurdering av hvorvidt det nå vil være urimelig at de gjenstående ankende parter fortsatt skal stå i sine stillinger. Arbeidsmiljøloven kan neppe sies å være til hinder for at spørsmålet om fratredelse reises flere ganger i løpet av en oppsigelsessak ved domstolene. Rimeligheten av at arbeidsforholdet opprettholdes kan fremstå forskjellig på de forskjellige stadier i prosessen, og det ville ikke være i tråd med tankegangen bak denne bestemmelsen om arbeidsgiver eller arbeidstaker senere skulle være avskåret fra å prøve rimeligheten. Til støtte for et slikt syn vises til en dom avsagt av Arbeidsretten 29. april 1980, inntatt i Arbeidsrettens domssammling ARD-1980-34, og til en dom avsagt av Hålogaland lagmannsrett 27. januar 1983. Også Høyesterett har i et tilfelle inntatt i Rt-1987-1151, realitetsbehandlet krav om fratredelseskjennelse tatt opp under ankebehandlingen ved lagmannsretten, til tross for at slik kjennelse var tatt opp (og avslått) under byrettens behandling av saken.
Også tidsmomentet vil etter den kjærende parts syn kunne være av betydning, og det vises i den forbindelse til uttalelser i Ot prp nr 41 (1975-76), side 74-75. Når man vet at en oppsigelsessak i dag vil kunne ta flere år å ferdigbehandle i rettsapparatet, vil det åpenbart være urimelig om en kjennelse tidlig i prosessen skulle være til hinder for at spørsmålet tas opp på nytt dersom det oppstår endringer i de faktiske forhold eller de faktiske forhold blir avklaret på en måte som ikke har vært tilfelle tidligere.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålsmotpartene (de ankende parter) fratrer sine stillinger med øyeblikkelig virkning og så lenge oppsigelsessaken behandles ved domstolene.
2. Kjærende part tilkjennes sakens omkostninger".
Kjæremålsmotpartene har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Prinsipalt hevder de at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Subsidiært anføres det at det ikke kan være grunnlag for å avsi fratredelseskjennelse i h h t arbeidsmiljøloven §61 nr 4, da det ikke kan sies å være "urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling". Kjæremålsmotpartene viser til prosesskrift til lagmannsretten av 16. november 1988 hvor de har begrunnet sitt syn på dette. Når det gjelder de uttalelser i Ot prp nr 4 (1975-76) som den kjærende part viser til, hevder kjæremålsmotparten at det der skilles mellom det forhold at oppsigelsen er begrunnet i disiplinære forhold og at innskrenkning/rasjonalisering blir påberopt. Hovedregelen er at arbeidstakeren skal fortsette i stillingen. Til støtte for sitt syn vises det til en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 3. februar 1984.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 8. desember 1988 stadfestes.
2. Kjærende part betaler sakens kostnader.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og bemerker:
Lagmannsretten har antatt at det ved byrettens kjennelse av 7. mai 1988, som ikke ble påkjært, er rettskraftig avgjort at de oppsagte arbeidstakere ikke skal fratre stillinger så lenge oppsigelsessaken står for domstolene, og at kjennelsen derfor er til hinder for at ny begjæring om fratredelseskjennelse fremmes under ankesaken, jf tvistemålsloven §163 første ledd. Lagmannsretten viser til at det retten etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledds siste punktum tar stilling til, er om arbeidstakeren "under sakens behandling" skal fratre sin stilling.
Etter utvalgets oppfatning kan man ikke av loven ord "under sakens behandling" og rettskraftbetraktninger trekke en slik slutning. Utvalget antar at de beste grunner taler for å anse rettens avgjørelser etter den nevnte bestemmelse i arbeidsmiljøloven som midlertidige, iallfall i den forstand at arbeidsgiveren etter omstendighetene må kunne kreve fratredelsesspørsmålet påkjent av retten påny når oppsigelsessaken er bragt inn for ankeinstansen. Det vises til kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt-1987-1151, som synes å bygge på en slik forutsetning. I forarbeidene til arbeidsmiljøloven er spørsmålet, såvidt utvalget kan se, ikke berørt.
Utvalget viser også til at byretten i kjennelsen av 7. mai 1988 har konkludert med at "på det nåværende tidspunkt er betingelsene for å avsi kjennelse for fratreden ikke til stede". Det er da i seg selv ikke rimelig at arbeidsgiveren skal være avskåret fra å kreve spørsmålet vurdert av retten påny, om han mener at betingelsene har endret seg.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling av den kjærende parts begjæring av 26. september 1988, jf tvistemålsloven §386 annet ledd, jf 403 annet ledd.
I likhet med lagmannsretten antar utvalget at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.