LA-1999-1660
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-09 |
| Publisert: | LA-1999-01660 |
| Stikkord: | Odel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vest-Telemark herredsrett nr. 99-00019 - Agder lagmannsrett LA-1999-01660. Anket til Høyesterett; Else Kvaalen frifinnes, HR-2000-01456. |
| Parter: | Ankende part: Else Kvaalen (Prosessfullmektig: Advokat Olav Felland). Ankemotpart: Olav T. Kvaalen (Prosessfullmektig: Advokat Trine Buttingsrud Mathiesen). |
| Forfatter: | Nils Simonsen, formann. Erik Holth. Justitiarius Anne Cathrine Frøstrup. Meddommere: Gardbrukar Berit Smeland. Gardbrukar Jon Lilleland. Byggmester Helge Lars Fjellerud. Skogbrukssjef Åse Egeland |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §1, §23, §2, Tvistemålsloven (1915) §169, §172, §180, §335, §375, §12, §19, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Delingsloven (1978), Jordlova (1995) §55 |
Saken gjelder i det vesentlige spørsmålet om eiendommen Gisløys, gr 102 bnr 1 i Vinje er odelseiendom etter odelsloven §1 og §2 sammenholdt med §23.
Else Kvaalen sitter med Gisløys i uskiftet bo etter ektemannen Knut Kvaalen, som døde i 1995.
Knut Kvaalen overtok en fjerdepart av Gisløys i 1946, og de resterende tre fjerdeparter to år senere. Som selgere av de nevnte tre fjerdeparter er oppført Knut Kvaalens tre brødre, Halvor, Sigurd og Olav T Kvaalen. Olav T Kvaalen var ikke myndig i 1948 og underskrev ikke kontrakten.
Gisløys har, i hht jordregisteret i Vinje, et samlet areal på omlag 11 000 daa. Herav er 23 daa jordbruksareal, 3 150 daa skog og resten «annet areal», dvs. fjellvidder og annet impediment. Skogsarealet av betydning er fordelt på tre teiger, en skogteig på omlag 600 daa med i det vesentlige furu og to teiger i det vesentlige med lauvskog. Sannsynligvis er lauvskogarealet og «annet areal» større enn oppgitt i registeret, slik at totalarealet kan være opp mot 20.000 daa. Eiendommen ligger i en høyde over havet på mellom 700 og 1.300 meter. I totalarealet inngår også en seter, Kråkemostøylen.
Bygningene på Gisløys, hovedhus, eldhus, stabbur, fjøs, løe og stall ligger omlag 4 km fra ordinær bilvei. I 1960 årene ble det anlagt en enkel traktorvei fra bilveien frem til bebyggelsen. Det er ikke innlagt strøm, vann eller ordnet kloakkavløp. Bygningene er gamle og ikke egnet for helårs beboelse eller bruk. Det har ikke vært fast bosetting på Gisløys siden 1947. Jordbruket opphørte i første del av 1950 årene. På Kråkemostøylen finnes tre bygninger: «Nyhytta» oppført i 1977, «Bjørndalshytta», som er en 30-40 år gammel tømmerhytte, og et sel. Bortsett fra at taket på Bjørndalshytta må fornyes er alle tre bygningene i relativt god stand. Det er bilvei helt frem og innlagt strøm.
I stevning av 1 februar 1999 til Vest-Telemark herredsrett reiste Olav T Kvaalen, ved prosessfullmektig advokat Trine Buttingsrud Mathiesen, odelssøksmål mot Else Kvaalen med krav om odelsløsning på Gisløys. Else Kvaalen tok til motmæle ved prosessfullmektig advokat Olav Felland, i det hun prinsipalt hevdet at Gisløys ikke er odelseiendom, jf odelsloven §1, §2 og §23, subsidiært at Gisløys ligger i driftsenhet med hennes andre jordbrukseiendom, Heggtveitmoen i Tokke. Deling av eiendommene krever samtykke fra landbruksmyndighetene slik at Gisløys ikke kan løses på odel. Atter subsidiært ble anført at Olav T Kvaalen solgte sin fjerdepart til Knut Kvaalen i 1948 slik at odelsloven §19 hindrer odelsløsning av nevnte fjerdepart.
Herredsretten avsa dom den 23 august 1999. Dommen har følgende slutning:
«1. Eiendommen Gisløys gnr 102 bnr 1 i Vinje er odelseiendom.
2. Olav Kvaalen har i forhold til Else Kvaalen odelsløsningsrett til eiendommen.
3. Else Kvaalen dømmes til innen 2 -to- uker å betale Olav Kvaalen kr 58.355,20 - femtiåttetusentrehundreogfemtifem 20/100 i erstatning for saksomkostninger.»
Else Kvaalen, ved prosessfullmektig advokat Felland, har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Olav T Kvaalen ved prosessfullmektig advokat Buttingsrud Mathiesen har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt på Rauland høyfjellshotell 16, 17 og 18 august 2000. Etter krav fra Else Kvaalen ble lagmannsretten satt med fire sakkyndige meddommere. Det ble hørt partsforklaringer fra begge sider, åtte vitner og holdt åstedsbefaring.
Om saksforholdet for øvrig, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens domsgrunner vises til herredsrettens dom. Partene er fremdeles enige om at jorbruksarealet på Gisløys alene ikke er tilstrekkelig til at eiendommen kan «nyttast til landbruksdrift», slik odelsloven §1 krever. Else Kvaalen har, som ny anførsel for lagmannsretten, gjort gjeldende at skogarealet på Gisløys ikke dekker araelkravet til skogeiendom på 100 daa i odelsloven §2. For øvrig står saken i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Ankende part, Else Kvaalens anførsler for lagmannsretten kan oppsummeres slik:
Odelsloven §1 fastslår at odelsrett bare kan hevdes til fast eiendom som kan «nyttast til landbruksdrift», og har en viss størrelse. Av odelsloven §23 følger at eiendommer som etter skiftende forhold ikke lenger fyller vilkårene for odlingsjord etter §2 ikke kan løses på odel.
Gisløys tilfredsstiller ikke odelslovens krav til odlingsjord. Det er tale om et veiløst, strømløst og høyt beliggende bruk som har vært fraflyttet i 53 år. Eneste adkomst er en traktorvei som bare er farbar om sommeren. Eiendommen faller utenom alle tilskuddsordninger etter jordbruksavtalen. Skogen har ikke vært drevet de seneste 50 år, og det er heller ikke grunnlag for regningssvarende drift i fremtiden.
Gisløys er naboeiendom til Havradalen og må i alle sammenhenger av betydning anses likeverdig med denne. Høyesterett har, i en avgjørelse inntatt i Rt-1987-1052, avgjort at Havradalen ikke er odelseiendom.
Det er på det rene at jordbruksarealet på Gisløys ikke fyller kravet til odelsjord. Herredsretten har vurdert eiendommen som skogeiendom, men feilaktig lagt til grunn at produktivt areal utgjør 100 daa eller mer, ref odelsloven §2. Odelsloven §2 forutsetter at det er tale om normal skog i et normalt beliggende område. Skogteigen på Gisløys, som er det eneste skogarealet som kan inngå i en arealberegning etter odelsloven §2, er ingen normal skog i odelslovens forstand. Virket er kun egnet til å dekke eget behov for bygnings- og vedlikeholdstømmer, gjerde, hesjestaur og ved. Største delen av skogteigen ligger over verneskogsbeltet på 760 moh og skal ikke inngå i arealberegningen. Bare omlag 177 daa ligger under verneskoggrensen. I følge avdelingssjef i Telemark Tømmersalgslag Roy Reidarsens registrering av juli 1999 er store deler av arealet på 177 daa uproduktivt. Reidarsen har i sin registrering regnet med at det i bestand 1 må gjøres fradrag med 10%, i bestand 2,3,4 og 7 med 20% og i bestand 5 med 30%. Hertil kommer at forstkandidatene Jens Risvand og Øistein Sønstegård, i deres uttalelse av august 2000, mener at Reidarsen har overvurdert produksjonskapasiteten. Det må da legges til grunn at skogteigen ikke tilfredsstiller kravet til 100 daa produktivt areal. I et hvert fall må det, på grunnlag av de samme betraktninger, være på det rene at skogen uansett ikke er tilstrekkelig til at Gisløys fyller kravet «kan nyttast til landbruksdrift» i odelsloven §1.
Skogen kan ikke drives etter vanlige forstmessige prinsipper, mht planting, rydding, avstandsregulering og tynning.
Herredsretten har antatt at skogteigen gir grunnlag for en årlig avvirkning på 44 m3 . Tallet er åpenbart for høyt. Reidarsen har, bl a under hensyntagen til «flerbruk» kommet til et tall på 25 m3 . Risvand og Sønstegård er kommet til 30 m3, uten fradrag for flerbruk. Med fradrag for flerbruk vil man komme ned mot 23 m3, overensstemmende med det Vinje kommune har lagt til grunn i sin uttalelse av 29 juni 2000.
I Else Kvaalens driftsavtale med Telemark Tømmersalgslag fra august 2000, omfattende 23 m3 virke i den lettest tilgjengelige delen av skogteigen, er betalingen salgslaget skal ha for å hugge og kjøre frem virket satt til kr 170 pr m3 . Tømmervirket må i hovedsak karakteriseres som slip, med et visst innslag av skur. Prisene som oppnås for slikt virke ligger i dag mellom kr 150 og kr 200 pr m3, En eventuell drift av skogen vil derfor måtte gå med tap. Nettoen vil uansett ikke kunne overstige kr 2.500 pr år.
Det vil heller ikke være mulig med regningssvarende drift i de to lauvskogteigene. Virket kan bare nyttes til ved, noe det ikke er marked for i denne delen av fylket. Områdene med lauvskog er vanskelig tilgjengelige slik at driftskostnadene vil bli svært høye.
Andre inntektsmuligheter, som elg-, rein-, småviltjakt og fiske er beskjedene.
Erstatningen for fallretter, kr 25.000 pr, år kan Else Kvaalen løse inn i et engangsbeløp når hun selv ønsker. Inntektene skal derfor ikke hensyntas, jf Rt-1993-1093.
Kostnaden ved å erverve og drive eiendommen vil være betydelige. Bare kostnadene til vedlikehold av bygningsmassen vil, i følge vurderingen fra byggmester Hallvard Ljostad, utgjøre rundt kr 16.000 pr år. Hertil kommer kostnadene til erverv av eiendommen og kjøp av driftsmidler.
Gisløys vil aldri kunne gi noe «tilskudd av betydning til familiens underhold» slik odelsloven krever, jf bl a uttalelser i Tysværdommen, Rt-1998-450. Eiendommen er i dag, og i overskuelig fremtid, kun egnet til fritidsformål.
Subsidiært er anført at Gisløys utgjør en driftsenhet sammen med Else Kvaalens landbrukseiendom Heggtveitmoen i Tokke. Selv om eiendommene ligger i ulike kommuner har Knut og Else Kvaalen drevet eiendommene i samdrift, som en driftsenhet. De to eiendommene kan ikke deles uten samtykke fra landbruksmyndighetene.
Under enhver omstendighet vil Olav T Kvaalen ikke ha løsningsrett for den fjerdeparten han overdro til Knut Kvaalen i 1948, jf odelsloven §19, tredje ledd.
Else Kvaalen har lagt ned slik påstand:
«1. Eigedomen Gisløys, gnr 102, bnr 1 er ikkje odelseigedom.
2. Olav Kvålen har ikkje løysingsrett til Gisløys, gnr 102, bnr 1 heilt eller delvis.
3. Ankemotparten erstattar sakskostnadene for Else Kvaalen for heradsretten med tillegg av 12% rente og sakskostnadene for lagmannsretten.»
Ankemotparten, Olav T Kvaalen gjør gjeldende at herredsrettens dom er korrekt i såvel resultat som begrunnelse og at dommen bør stadfestes. Han har ellers sammenfatningsvis anført:
Anførselen om at Gisløys ikke fyller kravet i odelsloven §2 til minst 100 daa produktiv skog fremkom første gang under prosedyren for lagmannsretten, og må avvises som for sent fremsatt, jf tvistemålsloven §335 og §375, annet ledd.
Avdelingssjef Roy Reidarsen har i skogregistreringen fra juli 1999 anslått skogteigens totale areal til 612 dekar. Av dette er 355 produktivt. Arealkravet i odelsloven §2 er oppfylt med god margin.
Når arealkravet i odelsloven §2 er oppfylt skal det mye til for å nekte odelsløsning med grunnlag i kravet i odelsloven §1 om at eiendommen må «kunne nyttast til landbruksdrift». I lønnsomhetsvurderingen må også andre inntektsmuligheter enn skogsdrift, så som jakt, fiske og utnyttelse av utmarksarealene hensyntas. Selv om jordbruksarealet isolert sett ikke er tilstrekkelig til å fylle odelslovens krav må også de muligheter som ligger her tas med. Lauvskogen er vel egnet til produksjon av ved.
Roy Reidarsen ga klart uttrykk for at skogteigen på Gisløys er drivverdig. Driftsforholdene er enkle, med lett tilgang til god kjørevei. Etter dagens regelverk ville man oppnådd driftstilskudd på linje med andre skogeiendommer.
I og med at Gisløys i odelsrettslig sammenheng må vurderes som skogeiendom er kvaliteten, beliggenheten og vedlikeholdskostnadene for bygningsmassen uten betydning.
Investeringskostnadene i forbindelse med skogsdrift er ubetydelige. En naturlig driftsform vil være å ta ut virke hvert 10-15 år. I den grad kostnader til erverv av eiendommen skal medtas må det legges inn en ikke ubetydelig egenkapital som det ikke skal beregnes avkastning av.
Når det gjelder forholdet til delingsforbudet er anført at odelsloven går foran delingsloven, jf RG-1996-268. Heggtveitmoen tilhører Else Kvaalens rådighetsdel i det ekteskapelige felleseiet, mens Gisløys tilhørte Knut Kvaalens del. De to eiendommene kan da uansett ikke regnes som en driftsenhet i delingslovens forstand, jf Rygg/Skarpnes «Odelsloven m/kommentarer» s 72.
Olav T Kvaalen var mindreåring da hans angivelige fjerdepart ble solgt til Knut Kvaalen i 1948. Han har aldri hatt grunnbokshjemmel til noen del av eiendommen og var ikke involvert i det som skjedde i 1948. Overformynderiet var ikke koplet inn, og ingen har underskrevet kontrakten fra 1948 på vegne av Olav T Kvaalen. Odelsloven §19, tredje ledd får da ikke anvendelse.
Olav T Kvaalen har lagt ned slik påstand:
«1. Vest-Telemark herredsretts dom av 23.08.1999 i sak 99-00019A stadfestes.
2. Else Kvaalen tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3, første ledd, 1. punktum, for tiden 12 %, fra utløpet av oppfyllelsesfristen og frem til betaling.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige også tiltre herredsrettens begrunnelse for resultatet. Lagmannsretten har imidlertid funnet at saken byr på mer tvil enn det herredsretten har gitt uttrykk for.
Lagmannsretten har følgende supplerende merknader:
Gisløys er, etter sin art, beliggenhet, bebyggelse og tidligere bruk en landbrukseiendom, et gårdsbruk. Eiendommen har innmark, skog og seter. For inntil 50 år siden ble det drevet ordinær gårdsdrift med storfe, sau og hest. Eiendommen har også et betydelig utmarksareal.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at jordbruksarealet på Gisløys i seg selv ikke gir grunnlag for å bruke eiendommen som landbrukseiendom, og at den derfor i odelsrettslig sammenheng må vurderes som skogeiendom.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at Gisløys oppfyller arealkravet til skogeiendommer i odelsloven §2 på 100 dekar produktivt areal eller mer. Lagmannsretten legger, overensstemmende med uttalelsene i Ot.prop.nr.59 (1972-1973) «Om lov om odelsretten og åsetesretten» s 52 til grunn at uttrykket «produktivt skogareal» er brukt i samme betydning som i produksjonstabellene som benyttes i skogbruket, dvs som nedre grense for skog av 5 bonitet, produksjonsevne på minst 100 liter pr dekar. Avdelingssjef Roy Reidarsen har i skogregistreringen han gjennomførte på skogteigen på Gisløys i juli 1999 kommet til at av et samlet areal på 612 daa utgjør det produktive areal 355 daa. I bonitetsberegningene har han benyttet en annen klassifiseringsordning enn i Ot prop nr 59, 1972-73. I følge Reidarsen er bonitetsfordelingen innenfor det produktive areal 111 daa i bonitet F11 og 244 daa i bonitet F8. Betegnelsen F8 og F11 i systemet Reidarsen har benyttet innebærer en høyere produksjonsevne enn bonitet 5 som nevnte Ot.prop betegner som et minimum. Forstkandidatene Sønstegård og Risvand har noen innvendinger mot Reidarsens plasseringer innen de ulike bonitetklasser, men synes i det vesentlige enige i Reidarsens syn mht størrelsen på det produktive arealet. Lagmannsretten legger til grunn Reidarsens syn mht størrelsen av det produktive arealet i skogteigen på Gisløys. Lagmannsretten er ikke enig med Else Kvaalen i at arealet over verneskoggrensen ikke skal regnes med i arealberegningen etter odelsloven §2. Gjeldende retningslinjer for forvaltning av verneskog i Telemark pålegger skogeier meldeplikt til skogbrukssjefen. Skogbrukssjefen må ha gitt tilbakemelding før hogst i verneskogbeltet kan iverksettes. Retningslinjene gir også visse generelle regler for hogsten, men intet hogstforbud. Lagmannsretten legger til grunn at skogareal innenfor verneskogbeltet skal tas med i arealberegningen etter odelsloven §2 så lenge kravet til produksjonsevne på minst 100 liter pr daa er oppfylt. Det er da, i den sammenheng det her er tale om, ikke nødvendig å trekke inn de to lauvskogteigene.
Det neste spørsmålet blir om Gisløys, vurdert som skogbrukseiendom, kan «nyttast til landbruk» slik odelsloven §1 krever og om endringene i måten å drive landbruk på, herunder synet på drivverdighet etc representerer et slikt «skifte av tilhøva» som avskjærer odelsløsning etter odelsloven §23.
Kravet til at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, innebærer at det er vilkårene for landbruksdrift på eiendommen-og ikke den aktuelle bruken - som er avgjørende. Landbruksdrift behøver ikke å være den eneste tenkelige utnyttingsmåten, men den må være en påregnelig driftsmåte. Det er ikke et vilkår at eiendommen kan være familiens eneste næringsgrunnlag, men den må kunne gi et tilskudd av betydning til familiens underhold. Problemstillingen er om det, ut i fra de rådende forhold eller sett i et lengre tidsperspektiv, fremstår som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift. Om en eiendom kan nyttes til landbruksdrift, må vurderes objektivt. Eiendommen skal bedømmes som en selvstendig driftsenhet.
Avdelingssjef Reidarsen har i sin forklaring for lagmannsretten vurdert skogteigen på Gisløys som klart drivverdig. I følge Reidarsen avviker ikke driftsforholdene der seg fra andre skogeiendommer der Telemark Tømmersalgslag opererer. Dersom det søkes om det vil det bli gitt tilskudd bl a til skogkulturarbeider på linje med andre skogeiendommer i Vinje. I skogregistreringen av juli 1999 har Reidarsen anslått det årlige balansekvantum til 44 m3 . I følge Reidarsen kan kvantumet økes noe ved skogkulturarbeider. Han har anbefalt et driftsmønster basert på uttak hvert 10. - 15. år. Forstkandidatene Sønstegård og Risvand har anslått netto årlig balansekvantum til ca 40 m3 og den årlige nyttbare tilveksten til ca 30 m3 . I følge Sønstegård og Risvand vil årlig bidrag fra skogteigen, basert på dagens priser, ligge mellom kr 2.875 og kr 6.000. Lagmannsretten legger dette til grunn, idet det neppe er mulig å anslå bidraget nøyaktigere enn det.
Lagmannsretten vil heller ikke se bort i fra at det øvrige skogarealet på Gisløys, dvs de to teigene med lauvskog, vil kunne gi et visst netto utbytte. Påregnelig driftsform vil i så fall være vedproduksjon. Det er snakk om relativt store arealer, med betydelig innslag av hogstmoden bjørk. Driftsforholdene er varierende, men må på visse områder kunne karakteriseres som relativt gode. Investeringer i nødvendige driftsmidler for å drive ut og bearbeide virket vil være relativt små. Det er på det rene at det drives en del vedproduksjon i området, som det åpenbart er et marked for.
Skogen kan drives uavhengig av bosetting på eiendommen og stiller heller ingen krav til driftsbygninger av betydning. Bygningens plassering, alder, vedlikeholdsmessige tilstand og hensiktsmessighet spiller derfor i denne sammenheng liten rolle.
Når det anses å være grunnlag for regningssvarende drift av skogen, må det også kunne tas hensyn til påregnelige inntekter ved utnyttelsen av andre muligheter på Gisløys, herunder Kråkemostøylen, utmarken og rettighetene knyttet til denne. De to hyttene på Kråkemostøylen ligger i et attraktivt friluftsområde og representerer betydelige inntektspotensialer, både som utleieobjekt isolert sett og i kombinasjon med utleie av jakt- og eller fiskerettigheter. I tillegg til fiske hører det til eiendommen småviltjakt over et betydelig område, fellingstillatelse for en elg samt reinsjakt. Inntektsmulighetene knyttet til hytteutleie, jakt og fiske utnyttes ikke optimalt slik eiendommen drives i dag.
Etter lagmannsrettens syn kan det heller ikke sees bort i fra at hovedhuset på Gisløys vil kunne nyttes til utleie med et visst økonomisk utbytte, eventuelt i kombinasjon med jakt eller utnytting av jordbruksarealet.
Lagmannsretten er etter dette, men under tvil, kommet til at Gisløys kan «nyttast til landbruksdrift», slik at også kravet i odelsloven §1 er oppfylt. Lagmannsretten kan heller ikke se at «skifte i tilhøva», jf odelsloven §23 gjør at eiendommen ikke lenger fyller vilkårene for odlingsjord. Slik lagmannsretten vurderer det er det realistisk at det i fremtiden vil bli en øket etterspørsel med sikte på landbruksdrift for slike eiendommer som det her er tale om. Skogteigen, Kråkemostøylen og de betydelige utmarksområdene vil her være av særlig betydning.
Lagmannsretten bemerker at Gisløys på sentrale punkter skiller seg fra eiendommen Havradalen, Rt-1987-1052 . I Havradalsaken var på det rene at eiendommen, som skogbrukseiendom, ikke fylte vilkårene for odlingsjord. Tvistepunktet var om to setervoller var jordbruksareal som kunne nyttes til landbruksdrift, hvilket ble besvart benektende. Også i Tysværsaken, Rt-1998-450 var spørsmålet om jordbruksarealet var tilstrekkelig til at eiendommen kunne nyttes til landbruksdrift.
Agder lagmannsrett har, i en sak pådømt 26 august 2000 (sak nr LA-1999-01233 A) kommet til at en fjellgård i Bykle ikke er odlingsjord. Lagmannsretten har bemerket at avgjørelsen bød på atskillig tvil og gitt uttrykk for at saken representerer et grensetilfelle, hvilket også nærværende sak gjør. Også i Byklesaken ble eiendommen vurdert som skogeiendom. I motsetning til i nærværende sak var det utelukkende tale om lauvskog, med et driftsopplegg kun basert på produksjon av ved. Som det vil fremgå vil vedproduksjon på Gisløys bare være en liten del av den samlede skogsdrift.
Også når det gjelder Else Kvaalens subsidiære anførsel om at Gisløys må anses som en driftsenhet sammen med hennes andre eiendom, Heggtveitmoen i Tokke, slutter lagmannsretten seg til herredsrettens dom og den begrunnelse herredsretten har gitt. Lagmannsretten finner også støtte for sitt syn i Rt-1980-151, der førstvoternede, med tilslutning fra de øvrige uttaler:
«Av det jeg allerede har sagt, vil det fremgå at jeg ikke legger avgjørende vekt på jordloven §55 i den foreliggende sak. I og for seg må det antas at de to eiendommene utgjør en driftsenhet som etter §55 ikke kan deles uten fylkeslandbruksstyrets samtykke. Men, delingsforbudet i §55 må - slik også lagmannsretten fremhever - stå tilbake dersom Ragnar har rett til å kreve den ene gård i henhold til odelsloven §12».
Når det gjelder anførselen om at Olav T Kvaalen har tapt retten til å løse en fjerdedel av eiendommen på grunn av overdragelsen i 1948, slutter lagmannsrettens seg til herredsrettens resultat og begrunnelse.
Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1 og 2 blir etter dette å stadfeste.
Else Kvaalen har tapt saken fullstendig. Saksomkostningsspørsmålet for herredsretten skal avgjøres med grunnlag i tvistemålsloven §172. Lagmannsretten finner at saken har vakt såvidt stor tvil at hun hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten, slik at saksomkostninger for herredsretten ikke bør ilegges, jf tvistemålsloven §172, annet ledd.
Anken har vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal avgjøres på grunnlag av tvistemålsloven §180, første ledd. Lagmannsretten finner at saken, også for lagmannsretten, har vært såvidt tvilsom at Else Kvaalen også bør fritas for saksomkostningene for lagmannsretten.
Godtgjørelse og utgifter til sakkyndige meddommere skal utredes av Else Kvaalen, jf tvistemålsloven §169.
Dommen er enstemmig.
Dommen er blitt forsinket som følge av vansker med å finne tidspunkt for domsavsigelse som passet for dommerne. Domskonferanse ble holdt umiddelbart etter ankeforhandlingenes avslutning. Domsutkast forelå og ble sendt dommerne i uke 35. Utkastet er på alle vesentlige punkter identisk med dommen.
Ankefristen er 1 -en- måned.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1 og 2 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herreds- eller lagmannsrett.