Rt-1987-1052
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-09-11 |
| Publisert: | Rt-1987-1052 (297-87) |
| Stikkord: | Odelrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 101 B/1987, nr 289/1986 |
| Parter: | 1. Helga Nygaard 2. Gerd Laila Nygaard 3. Knut Sondre Nygaard (Advokat Helge Tofte) mot Sigrid Jore Bendiksen (Advokat Helge Aarnes - til prøve). |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Philipson, Skåre, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §1, §23, §2, §3, §6, Skjønnsprosessloven (1917) §38, Odelsloven (1974) |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder spørsmålet om eiendommen Havradalen, gnr 101 bnr 1 i Vinje, fyller vilkårene for odlingsjord. Eiendommen har et areal på ca 35.000 dekar og ligger mellom ca 950 og 1.400 meter over havet. Den har ikke vegforbindelse og er ikke bebodd. Tidligere lå det til eiendommen en dyrket innmark på ca 80 dekar. Denne ble neddemt ved en regulering av Bordalsvatnet i 1961, og gårdsdriften opphørte.
Sigrid Jore Bendiksen eier en ideell andel av eiendommen. Hun ønsker å selge denne til en av sine døtre som ikke har best odelsprioritet. I den forbindelse har hun begjært skjønn etter odelsloven §6 for å få avgjort hvorvidt eiendommen etter de endringer som har skjedd, fortsatt fyller vilkårene for odlingsjord, jf odelsloven §23. Motparter i denne saken er Sigrid Jore Bendiksens eldste datter og hennes to barn.
Vest-Telemark herredsrett avhjemlet 16 september 1985 skjønn med denne slutning:
"1. Eiendommen Havradalen g.nr. 101 b.nr. 1 i Vinje er odlingsjord.
2. Sigrid Jore Bendiksen dømmes til innen 2 - to - uker å betale til Helga Nygard kr. 10 480 - titusenfirehundreogåtti."
Sigrid Jore Bendiksen begjærte overskjønn, og Agder lagmannsrett avhjemlet l5 september 1986 overskjønn med slik slutning:
"1. Eiendommen Havradalen gnr. 101 bnr. 1 i Vinje fyller ikke vilkårene for odlingsjord etter odelsloven §1 og §2.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten framgår av under- og overskjønnet.
Helga Nygaard, Gerd Laila Nygaard og Knut Sondre Nygaard har anket overskjønnet til opphevelse, jf skjønnsprosessloven §38.
De ankende parter, som finner lagmannsrettens skjønnsgrunner noe uklare, anfører at det må være feil rettsanvendelse når lagmannsretten er kommet til at Havradalen ikke tilfredsstiller odelsloven krav etter §1 om at eiendommen "kan nyttast til landbruksdrift". Slik de to vollene - Videvollen og Viervollen - er beskrevet i skjønnene, må de anses som "jordbruksareal" i forhold til odelsloven §2, og de utgjør langt mer enn 10 dekar. Vilkåret i §1 om at eiendommen "kan nyttast til landbruksdrift" er da oppfylt, uansett om det er bosetning og drift på eiendommen. Bestemmelsen i §23 om at en eiendom kan tape sin karakter av odelseiendom når forholdene endrer seg slik at den ikke kan anses å fylle vilkårene for odlingsjord, tar særlig sikte på tilfelle hvor landbruksdrift blir uaktuelt på grunn av urbanisering. Bestemmelsen må anvendes med varsomsomhet på eiendommer som ligger i utkantstrøk.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts skjønn av 2. september 1986 i sak 4/1986 oppheves.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten mener at lagmansrettens skjønn må stadfestes, og anfører at vollene etter sin karakter og beliggenhet langt oppe i fjellet ikke gir grunnlag for å anse kravene til odlingsjord oppfylt, verken etter odelsloven §1 eller §2.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts overskjønn nr. 4/86 stadfestes.
2. De ankende parter dømmes in solidum til å betale ankemotpartens saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.
Dette er en sak hvor spørsmålet om eiendommen er odlingsjord, er fremmet som skjønn med hjemmel i odelsloven §6. Høyesteretts kompetanse som ankedomstol etter skjønnsprosessloven §38 er da begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse.
Det er udiskutabelt at det på Havradalen tidligere har hvilt odel. Spørsmålet er om endrede forhold har medført at eiendommen ikke lenger fyller vilkårene for odlingsjord og derfor etter odelsloven §23 ikke kan løses på odel.
Vilkårene for odlingsjord er fastsatt i odelsloven §1 og §2. Etter §1 er det et vilkår at eiendommen "kan nyttast til landbruksdrift og har ein viss storleik". Etter §2 første ledd kreves at eiendommen må ha et "jordbruksareal". Dette må minst være på 10 dekar, eller det må høre til "så mykje anna areal, rettar og lunnende" at den produksjonsmessige verdi tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal. Av annet ledd første punktum i §2 framgår det at hvis en eiendom overhodet ikke har jordbruksareal, eller dette er mindre enn fem dekar, er den ikke odlingsjord med mindre den - noe som forutsetningsvis går fram av annet ledds annet punktum - som skogeiendom fyller vilkårene for odlingsjord. Minimumsvilkåret for dette er at det produktive skogarealet er 100 dekar.
Både herredsretten og lagmannsretten har lagt til grunn at det produktive skogareal på Havradalen er under 100 dekar, og at eiendommen som skogbrukseiendom således ikke tilfredsstiller kravene til odlingsjord. Om dette har det heller ikke vært uenighet mellom partene.
Det er videre ikke omtvistet at skal Havradalen som jordbrukseiendom fylle kravene til odlingsjord etter §2, er det et vilkår for dette at de to setervollene i loven forstand kan anses som "jordbruksareal". Er svaret ja, hevder den ankende part at vilkåret etter §1 også foreligger, mens dette bestrides av ankemotpartene.
Jeg bemerker at det ikke går klart fram av overskjønnet om lagmannsretten har lagt til grunn at de to setervollene er å anse som "jordbruksareal" i forhold til odelsloven §2. Men lagmannsretten har under enhver omstendighet funnet at eiendommen ikke tilfredsstiller kriteriet "som kan nyttast til landbruksdrift", etter odelsloven §1. Ved denne avgjørelse har lagmannsretten lagt vekt på vollenes beliggenhet på over 900 meter over havet, at eiendommen ligger langt fra veg, at det ikke er praktisk-økonomisk å gjenoppta landbruksdrift på eiendommen og at det heller ikke vil være påregnelig med slik drift i overskuelig framtid. Den vurdering som her ligger til grunn for lagmannsrettens standpunkt, må Høyesterett bygge på. Selv om uttrykket i loven §1 "kan nyttast til landbruksdrift" først og fremst må anses å ta sikte på de naturgitte muligheter - jordens produktive evne - viker jeg tilbake for å anse det for uriktig rettsanvendelse at lagmannsretten, slik forholdene ligger an i denne saken, har trukket inn også de praktisk-økonomiske muligheter. Allerede den beskrivelse av vollene som framgår av skjønnet, viser at disse iallfall må anses for å ligge på den nedre grense for hva som kvalitativt kan gi grunnlag for karakteristikken "jordbruksareal" etter loven §2. Når driften dertil har vært uaktuell i snart en mannsalder, og det heller ikke anses påregnelig med drift i overskuelig framtid, finner jeg at lagmannsrettens rettsanvendelse må være holdbar.
Overskjønnet må etter dette bli å stadfeste.
Anken har ikke ført fram, men jeg finner etter omstendighetene at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens skjønn stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.