LB-2000-3019

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-01-11
Publisert:	LB-2000-03019
Stikkord:	Forvaltningsrett, Erstatning, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo tingrett Nr 97-01114 A/61 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03019 A/01.
Parter:	Ankende part: Staten ved Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten ved advokat Fredrik Charlo Borchsenius). Motparter: Ole Imerslund AS Pengeautomater. (Prosessfullmektig: Addvokat Bjørn Soltvedt).
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Jan Hein Eriksen
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Lotteriloven (1939) §13, §1, §4, §9, §29, Lotteriloven (1995)

Saken gjelder krav om erstatning i forbindelse med søknader om tillatelse til å sette opp spilleautomater.

Ole Imerslund har i flere tiår drevet næringsvirksomhet i form av oppstilling og drift av spilleautomater på offentlige steder i Oslo og andre steder i landet. Fra ca 1980 drev han slik virksomhet i aksjeselskaps form gjennom AS Pengeautomater, der han eier alle aksjene og er daglig leder. Nedenfor omtales ankemotpartene for det meste under ett som Imerslund. Lagmannsretten kommer tilbake til spørsmålet om det erstatningskravet saken gjelder tilkommer Imerslund personlig eller aksjeselskapet.

Forholdene i saken reguleres av lotteriloven av 12. mai 1939 nr. 3, som ble erstattet av en ny lov om lotterier i 1995. Etter lotteriloven av 1939 var politiet tillagt det vesentlige av de forvaltningsmessige oppgavene i forbindelse med slike automatoppstilling: Etter lovens §9 var det forbudt å sette opp eller drive spilleautomater uten tillatelse fra politiet, og det het i paragrafens annet ledd at politiet kan oppstille de vilkår for tillatelsen som finnes påkrevd. I loven ble det skilt mellom spilleautomater og liknende apparater i lovens §9 og lotterier i lovens §1. Maskiner som mot innskudd ga gevinst ble ansett som lotteri dersom muligheten for gevinst berodde på «tilfellet», og tillatelse til lotteri kunne bare gis til inntekt for et samfunnsnyttig eller veldedig formål (§4). Spilleautomater som ikke ga noen form for utbetaling eller annen gevinst, såkalte underholdningsmaskiner, falt dermed utenfor lotteribegrepet. Men også pengeautomater og andre gevinstautomater falt utenfor lotteribegrepet dersom spilleren på en eller annen måte kunne påvirke utfallet, slik at dette ikke var rent tilfeldig. De vanligste pengeautomatene som ikke ble ansett som lotteri var opprinnelig de såkalte knipsekassene, der man ved å slå en mynt inn i maskinen med hånden kunne få gevinst, også kalt ferdighetsmaskiner. I begynnelsen av 90-årene begynte det å komme nye typer ferdighetsmaskiner, og omsetningen i markedet økte som følge av dette.

Søknad om tillatelse til oppstilling av spilleautomat ble sendt politiet etter at automateieren hadde gjort avtale med vedkommende lokalinnehaver. Slike søknader ble i Oslo ble behandlet og avgjort av Bevillingsseksjonen ved Oslo politikammer. En ledende tjenestemann her var politiinspektør Lars Haavik, som var den som avgjorde de fleste søknadene etter innstilling fra tjenestemenn ved seksjonen.

Den 7. september 1992 fikk Imerslund politiets tillatelse til drift av «to TV-underholdningsspill av godkjent type» i et restaurantlokale i Oslo. Etter dette tidspunkt og fram til februar 1993 sendte Imerslund inn til Oslo politikammer 10 automatsøknader som ikke ble avgjort. Søknadene gjaldt oppstilling av til sammen 10 ferdighetsautomater og 19 underholdningsautomater.

Som følge av at han ikke fikk svar på søknadene, tok Imerslund kontakt med advokat Pål Berg, som ba politiet om en forklaring. Det ble holdt et møte mellom partene i februar 1993. I brev 2. juli 1993 fra Oslo politikammer, Forvaltningsavdelingen, skrev politiinspektør Haavik slik til advokat Berg:

«A/S Pengeautomater - ulovlig oppsetting av automater

Oslo politikammer har den senere tid fått en rekke meldinger om oppsetting av ulovlige pokerautomater. På grunn av disse meldingene har en ved en anledning foretatt kontroll hvor det ble beslaglagt 6 ulovlig automater av typen «Perfect Biljard».

Informasjonen som tilfløt Oslo politikammer gikk også ut på at Imerslund gjennom sitt selskap A/S Pengeautomater var blandt de som satte ut ulovlige pokerautomater. Oslo politikammer besluttet derfor å stille i bero nye søknader inntil en eventuelt hadde fått avkreftet disse opplysningene. Etter vårt møte 02.03.93 og Deres brev av 11.03.93, møtte på mitt kontor 2 personer som selv drev som entreprenør i automatbransjen. Disse opplyste at de hadde vært innom noen steder i området ved Politihuset hvor det var oppsatt ulovlige pokerautomater. På forespørsel ble det opplyst at de ulovlige automatene var satt ut av Imerslund.

For å kunne kontrollere opplysningene undersøkte jeg selv et av disse stedene hvor det var 2 ulovlige spilleautomater, en Slotmaskin og en pokerautomat samt en automat fra firmaet til Imerslund. Ved forespørsel fikk jeg opplyst at det var samme firma som eide alle tre automatene.

På grunnlag av dette har det vært vår hensikt å gjennomføre kontroll på alle de stedene hvor vi har fått opplyst at det finnes ulovlige automater, med hensikt på å beslag av ulovlig automater og etterfølgende straffesak mot de som har satt opp automatene. På grunn av mannskapssituasjonen har en dessverre ikke vært i stand til å gjennomføre denne kontrollen.

Oslo politikammer finner imidlertid at det er så meget som taler for at Deres klient har utplassert ulovlige spilleautomater at en fortsatt ikke finner grunnlag for å behandle nye søknader.»

Etter dette klaget Imerslund ved advokat Berg til Sivilombudsmannen i oktober 1993. Sivilombudsmannen ga uttalelse 12. april 1994. I brevet fra Sivilombudsmannen står det blant annet:

«Ut fra den foreliggende dokumentasjon fremstår det uklart hvilke undersøkelser politiet har foretatt i forvaltningssaken, og politiet har også opplyst at den bebudede kontroll ikke har blitt gjennomført. Dersom politiet skal kunne avvente resultatene av etterforskningsarbeidet før søknadene om oppsettingstillatelser avgjøres, må det i det minste drives en aktiv etterforskning. I dette tilfellet har politiet i brevet til klagers advokat 2. juli 1993 uttalt at «på grunn av mannskapssituasjonen har en dessverre ikke vært i stand til å gjennomføre denne kontrollen». Samtidig fremholdes at «en fortsatt ikke finner grunnlag for å behandle nye søknader». Forvaltningsmyndighetene må anses å ha et ansvar for å få en sak ferdigbehandlet slik at en har mulighet for å få truffet en avgjørelse. Det kan ikke aksepteres at en søknad stilles fullstendig i bero på ubestemt tid, uten noen form for avklaring. En slik saksbehandling strider mot god forvaltningsskikk, og fratar også den enkelte søker muligheten til å ivareta sine interesser ved eventuelt å bringe saken inn for overordnet forvaltningsorgan. Politiet skulle således realitetsbehandlet Imerslunds søknad og forholdet må kritiseres.

Politikammeret opplyser at det nå vil fatte vedtak i denne saken ved en fornyet henvendelse fra klageren. Jeg tar dette til etterretning, men finner grunn til å bemerke at - dersom det ikke er nødvendig for sakens opplysning - bør søknadene fra Ole Imerslund kunne tas opp til behandling uten at det skal være nødvendig med noen ny henvendelse fra ham.»

Den 20. april 1994 gjennomførte politiet en omfattende kontroll av spilleautomater i Oslo. Et større antall automater ble beslaglagt. Åtte av automatene tilhørte A/S Pengeautomater, og Imerslund motsatte seg beslaget. Beslaget ble bragt inn for Oslo forhørsrett, som i kjennelse 11. juli 1994 fant at det var skjellig grunn til mistanke om brudd på lotterilovens regler i forbindelse med oppsetting og drift av automatene, slik at de fortsatt kunne holdes beslaglagt, men ikke lenger enn til 1. september 1994. Den 24. januar 1996 utferdiget politiet forelegg mot Imerslund for brudd på bestemmelser i lotteriloven. Forelegget var knyttet til tre av de beslaglagte automatene. Imerslund vedtok ikke forelegget, og saken ble brakt inn for Oslo byrett. Under hovedforhandlingen frafalt påtalemyndigheten forelegget for så vidt gjaldt en av automatene. Byretten fant at Imerslund hadde brutt lotteriloven §13 jf §9 ved at han i januar og februar 1994 hadde plassert ut to automater der det tidligere var gitt oppstillingstillatelser til andre automateiere, men hvor Imerslund selv eller hans selskap AS Pengeautomater ikke hadde noen tillatelse. Imerslund ble ilagt en bot på 10.000 kroner, subsidiært fengsel i 15 dager. Kravet om inndragning av de to automatene ble avvist, ettersom det var rettet mot AS Pengeautomater, og derfor etter byrettens mening ikke kunne pådømmes i saken. Borgarting lagmannsrett forkastet anke fra Imerslund over domfellelsen ved kjennelse 7. februar 1997.

Ved stevning 4. februar 1997 reiste Ole Imerslund og AS Pengeautomater søksmål mot staten ved Justisdepartementet med krav om erstatning for tap som følge av at Oslo politikammer hadde unnlatt å behandle oppstillingssøknadene. Videre krevet han 12.524 kroner i erstatning med tillegg av renter for de pengebeløpene som befant seg i de åtte beslaglagte automatene fra politiaksjonen i 1994, og 28.000 kroner med tillegg av renter for skader på maskinene. Det er opplyst at staten har gjort opp de to sistnevnte kravene under saken.

Daværende Oslo byrett avsa 20. juli 2000 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale Ole Imerslund/AS Pengeautomater kr 2.340.000 -tomillionertrehundreogførtitusenkroner-.

2. Ole Imerslund/AS Pengeautomater tilkjennes 95.500 -nittifemtusenfemhundre- kroner i saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Saksforholdet går fram av byrettens dom.

Staten ved Justisdepartementet har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Staten gjør i hovedsak gjeldende:

Det er ikke grunnlag for Imerslunds krav om erstatning. Det foreligger for det første ikke ansvarsgrunnlag. Politiet hadde opplysninger om at Imerslund drev ulovlig automatvirksomhet, og var da berettiget å stille Imerslunds søknader i bero til dette spørsmålet var nærmere avklart. Det må legges til grunn at politiet satt inne med opplysninger som klart indikerte at Imerslund var innblandet i ulovlig automatvirksomhet. Den tiden politiet brukte på å avklare situasjonen, må ses i sammenheng med ressurser og oppgaver ellers. Forvaltningsavdelingen ved Oslo politikammer hadde i denne perioden også utlendingssakene, slik at lotterisakene måtte nedprioriteres. Politiet gjennomførte en større aksjon mot automatvirksomheten i april 1994, og fikk der bekreftet opplysningene om Imerslund. Gjennom aksjonen, de etterfølgende beslagene og domfellelsen av Imerslund, var det klart at det ikke var grunnlag for å innvilge søknadene. Det var også usikkert om søknadene på dette tidspunktet fortsatt var aktuelle. Politiet kan derfor etter en helhetsvurdering ikke bebreides for å ha stilt søknadene i bero.

Selv om behandlingstiden skulle anses for å være for lang, innebærer dette ikke erstatningsgrunnlag for staten som arbeidsgiver. Uaktsomme forhold er ikke påvist, og det er ikke grunnlag for objektivt ansvar. Dessuten har Imerslund ikke selv bidratt i den aktuelle perioden til å få avklart spørsmålene knyttet til den påståtte ulovlige virksomheten.

Subsidiært anføres det at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom et eventuelt erstatningsbetingende forhold og det tapet Imerslund hevder å være påført. Her slutter staten seg til byrettens bemerkninger: Det må være klart at søknadene ville blitt avslått dersom de var blitt behandlet. Det vises til politiaksjonen, beslagene og domfellelsen av Imerslund. I en bransje som spilleautomatbransjen må det legges avgjørende vekt på aktørenes vandel. Selv om det ikke kunne påvises direkte at Imerslund var involvert i ulovlig spillevirksomhet gjennom utbetalinger fra eieren av lokalene, er manglende kontroll med slike forhold et relevant hensyn som tilsier nektelse. Staten viser også til politiinspektør Haaviks uttalelse om at et system med utbetaling av gevinst nødvendigvis forutsetter et samarbeid mellom automateieren og innehaveren av lokalet.

Byrettens uttalelser om at det foreligger usaklig forskjellsbehandling, er uklare og beror muligens på en misforståelse. Søknadene ville med rette blitt avslått, og noe spørsmål om usaklig forskjellsbehandling oppstår da ikke. Det er for øvrig godtgjort at det ikke var andre kjente innehavere av ulovlige automater som fikk lov til å fortsette virksomheten etter politiaksjonen i 1994.

Under enhver omstendighet er det ikke dokumentert at det foreligger noe tap. Imerslund har til tross for provokasjoner fra statens side unnlatt å legge fram regnskaper og tømmingsrapporter fra de aktuelle årene. Tapsberegninger kan ikke baseres på løselige muntlige forklaringer fra Imerslunds side. Tapet per automat kan under enhver omstendighet ikke settes høyere enn det Imerslund selv oppga til forhørsretten i 1994, nemlig 1.500 kroner per måned. Ett av Imerslunds selskaper, Automatindustrier AS, fikk senere innvilget oppstillingstillatelser, slik at tapsperioden under enhver omstendighet må bli forholdsvis kort.

Erstatningskravet er foreldet. Imerslund ble kjent med skaden og den ansvarlige for skaden da han i 1993 ble underrettet av politiinspektør Haavik om at politiet ikke ville behandle hans søknader på grunn av mistanke om straffbare forhold. Imerslund hadde da oppfordringer til å gå til søksmål, men valgte i stedet å henvende seg til Sivilombudsmannen. Rettsuvisshet gir ikke grunnlag for utsettelse av utgangspunktet for foreldelsesfristen, og Sivilombudsmannens rettslige vurdering av situasjonen var derfor uten betydning for foreldelsesspørsmålet. Imerslund var forretningsdrivende og hadde advokat, og han hadde oppfordring til å gå til søksmål senest ved årsskiftet 1993-1994.

Staten har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotpartene, Ole Imerslund og AS Pengeautomater, gjør gjeldende at byrettens dom i det alt vesentlige er riktig. Man har valgt ikke å motanke over erstatningens størrelse.

Det foreligger klart erstatningsbetingende opptreden fra politiets side. Dette er slått fast i Sivilombudsmannens uttalelse, som ankemotpartene slutter seg til. Politiets opptreden må anses som culpøs, men man kan også se det slik at det foreligger objektivt ansvar fra staten for mangelfull organisering av bevillingsvirksomheten.

Byretten har tatt feil når den er kommet til at Imerslunds søknader ville blitt avslått dersom de var blitt behandlet. Noe lovlig grunnlag for å avslå søknadene forelå ikke. Her har staten bevisbyrden, jf Rt-1997-343. Det er overhodet ikke godtgjort at noe kan bebreides Imerslund i forbindelse med automatvirksomheten, bortsett fra at han i to tilfeller i 1994 satte opp ellers lovlige automater på grunnlag av tillatelser opprinnelig gitt til et annet selskap. Dette må ses på bakgrunn av at politiet på dette tidspunktet på uholdbart grunnlag hadde nektet å behandle Imerslunds søknader i over et år, og dette må anses som helt bagatellmessige overtredelser av lotteriloven som ikke under noen omstendighet kunne begrunne avslag på søknader i et omfang som i realiteten representerte et yrkesforbud overfor Imerslund. Lidt tap må ansettes skjønnsmessig. På grunnlag av dokumentene i saken og Imerslunds forklaring for lagmannsretten er det satt opp en tapsberegning som varierer mellom ca 18 og ca 30 millioner kroner, avhengig av anskaffelsesomkostninger med videre. Tapet ligger under enhver omstendighet langt over det byretten har tilkjent.

Kravet er ikke foreldet. Imerslund hadde ikke foranledning til å reise søksmål før Sivilombudsmannens uttalelse forelå, og sak ble reist innen tre år etter dette tidspunktet.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med tillegg av 12 % rente p.a. fra den oppgjørsdato som lagmannsretten fastsetter og til oppgjør foretas.

Lagmannsretten er som byretten kommet til at det foreligger erstatningsplikt for staten i forhold til AS Pengeautomater, men med en annen begrunnelse. Videre må statens anke over tapsutmålingen delvis føre fram.

Ole Imerslund drev opprinnelig spilleautomatvirksomhet i et personlig firma. Fra 1970-årene har han drevet virksomheten i selskapet AS Pengeautomater, der han eier alle aksjene og er daglig leder og styreformann. Lagmannsretten ser det slik at den automatvirksomheten tvisten i saken er knyttet til, er drevet for aksjeselskapets regning og risiko, slik at den berettigede til erstatningskravet er aksjeselskapet, ikke Imerslund personlig. Staten må derfor frifinnes for kravet fra Imerslund personlig.

Når det gjelder vurderingen av politiets saksbehandling i forbindelse med beslutningen om inntil videre ikke å behandle Imerslunds søknader, slutter lagmannsretten seg til uttalelsen og kritikken fra Sivilombudsmannen. Som grunn oppga politiet at det var mistanke om straffbare forhold fra Imerslunds side i forbindelse med automatvirksomheten. Politiet måtte som utgangspunkt kunne vente med å behandle søknadene til dette var klarlagt, men som påpekt av Sivilombudsmannen måtte man innen rimelig tid foreta skritt for å få avklart spørsmålet. Beskyldningene mot Imerslund var satt fram av konkurrenter i automatmarkedet, og, som framholdt både av staten og politiet under ankeforhandlingen, var det forholdsvis lett å kontrollere om de var riktige. Det er forståelig at politiet ønsket å undersøke automatmarkedet gjennom en større aksjon. En slik aksjon ble imidlertid først gjennomført halvannet år etter at Imerslunds første søknad ble stilt i bero, og en så lang behandlingsutsettelse var i strid med god forvaltningspraksis. Imerslunds søknader ble heller ikke behandlet etter at aksjonen var gjennomført, til tross for Sivilombudsmannens klare anvisninger i april 1994 på at dette nå måtte skje. Etter den tiden som var gått, kunne det riktignok være noen tvil om alle søknadene fra Imerslund fortsatt var aktuelle. Dette forholdet kan imidlertid ikke få noen betydning for spørsmålet om erstatningsgrunnlag. Imerslunds søknader var ikke trukket tilbake. Dersom politiet manglet opplysninger for å kunne ferdigbehandle dem, måtte de, slik situasjonen var, ha vendt seg til Imerslund om dette, slik også ombudsmannens uttalelse må forstås. Viktigst er det imidlertid at det ikke var mangel på opplysninger som gjorde at Imerslunds søknader fortsatt ikke ble behandlet. Lagmannsretten legger til grunn at politiet mente å ha tilstrekkelig grunnlag for å avslå de foreliggende søknadene på grunn av straffbare forhold fra Imerslunds side, og valgte å avvente eventuelle nye søknader uten formelt å avslå de gamle. Som det går fram nedenfor, forelå det etter lagmannsrettens syn ikke noe slikt avslagsgrunnlag. Det forholdet at Imerslunds søknader ikke ble avgjort, og at det ikke er godtgjort at politiet bygget på et riktig grunnlag da man antok at det var grunnlag for å nekte dem innvilget, innebærer et erstatningsbetingende forhold som staten er ansvarlig for. Lagmannsretten kan derimot ikke se at det er grunnlag for erstatning knyttet til reglene om usaklig forskjellsbehandling.

Staten har anført at unnlatelsen av å behandle søknadene ikke under noen omstendighet har ført til tap for Imerslund eller AS Pengeautomater. Dersom søknadene var blitt behandlet, må det legges til grunn at de ville blitt avslått.

Lagmannsretten bemerker at en unnlatelse av å gjøre vedtak, som i det foreliggende tilfellet, gjør domstolenes kontroll med lovligheten av forvaltningens virksomhet vanskelig. I stedet for å foreta en kontroll av hvilke faktiske omstendigheter forvaltningen har bygget på i forbindelse med at et vedtak blir gjort, og hvilke hensyn forvaltningen i denne sammenheng har lagt vekt på, er domstolene i et tilfelle som det foreliggende henvist til å foreta en hypotetisk vurdering av hva forvaltningen sannsynligvis ville bygget på, og hva som sannsynligvis ville blitt resultatet av saksbehandlingen. I den grad vedtaket bygger på et skjønn som ikke er lovbestemt, vil i tillegg spørsmålet om det er sannsynlig at forvaltningen ville benyttet sin skjønnsmessige kompetanse, kunne skape særskilte problemer. I den grad det framstår som tvilsomt om forvaltningen ville gjort et vedtak til skade for AS Pengeautomater, må denne tvilen etter lagmannsrettens mening gå ut over staten. Retten finner en viss støtte for dette i avgjørelsen i Rt-1997-343. At den som har begått en feil som i utgangspunktet er erstatningsbetingende, normalt har tvilsrisikoen for en hypotetisk anførsel om at feilen likevel ikke ville påført motparten noe tap, følger også av alminnelig erstatningsrett, jf avgjørelser i Rt-2000-679, Rt-1996-1718 og Rt-1984-466.

Ved bedømmelsen av om det foreligger årsakssammenheng, må retten ta utgangspunkt i hvilket innhold vedtakene sannsynligvis ville fått dersom politiet hadde avgjort saken på en riktig måte. At politiet rent faktisk ville ha avslått søknadene dersom de var blitt behandlet i 1992-1994, er neppe tvilsomt. Men lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynliggjort at vedtak med et slikt innhold ville vært lovlige. Retten legger til grunn at søknader om oppstilling av spilleautomater stort sett ble innvilget dersom det ikke ble for mange automater på samme sted, og det ikke var noe å si på innehaverens eller automateierens vandel i forhold til bruken av automatene. Visse hensyn ble også tatt til beliggenhet og åpningstider i forhold til skoler osv. Aktuelle hensyn kunne for eksempel være slike som angitt i forskrift 2. november 1983 nr. 3629 fra Justisdepartementet, der følgende er hentet fra forarbeidene til lotteriloven §9: «Ved de avgjørelser det her gjelder, vil der i vesentlig grad måtte tas rent individuelle konkrete hensyn. Søkerens egen person, det lokale han vil benytte, dets beliggenhet, arten av den søkning han kan ventes å få, konkurranse med andre tilstelninger på stedet m.v., er faktorer som her vil telle».

Imerslund og AS Pengeautomater var innarbeidet som aktører i markedet, og de kunne som utgangspunkt regne med å få sine søknader innvilget. Det er ingen opplysninger i saken om at de aktuelle ti søknadene gjaldt lokaler med for mange automater, eller at det var andre ulemper knyttet til utplasseringene. Et eventuelt avslag måtte bygge på at det forelå ulovlig forhold i forbindelse med automatvirksomheten. Politiinspektør Haavik har for lagmannsretten forklart at det var forhold av sistnevnte art som gjorde at Imerslunds søknader ville blitt avslått dersom de var blitt behandlet.

Politiets mistanke til Imerslund og AS Pengeautomater gjaldt bruk av «ulovlige» automater, dels slik at automatene ikke lovlig kunne settes opp, dels slik at det forekom ulovlig virksomhet knyttet til ellers lovlige automater.

Politiet var kjent med at også rene underholdningsautomater kunne benyttes til ulovlig spill. Dersom automatene ga «gevinst» i form av en poengsum, eller gevinsten var angitt som en pengesum uten at denne summen førte til noen form for utbetaling fra maskinen, kunne ulovlige spill skje ved at betjeningen i vedkommende lokaler utbetalte gevinst eller ytet varer i form av mat eller drikke dersom spilleren oppnådde et godt resultat. Dette synes å være bakgrunnen for at Justisdepartementet 25. november 1980 sendte et rundskriv til politimestrene og lensmennene, betegnet «Forbud mot slotmaskiner», der det het at Justisdepartementet straks fant grunn til å beslutte at det inntil videre ikke skulle gis oppstillingstillatelse for slotmaskiner etter lotteriloven §9, og at gitte tillatelser for oppstilling av slike maskiner skulle tilbakekalles straks. Dette var maskiner spilleren startet enten ved å dra i et håndtak eller trykke på en knapp, slik at hjul i maskinen begynte å gå rundt og etterhvert endte opp med en kombinasjon av symboler som kunne gi gevinst, enten i form av spillemerker, som ikke skulle kunne veksles inn i penger, eller ved poeng eller kronebeløp som kom fram på maskinens front. Lagmannsretten forstår det slik at rundskrivet først og fremst var begrunnet i opplysninger om misbruk i form av ulovlig ytelse av gevinst slik som beskrevet ovenfor.

Av grunner som nevnt sendte Justisdepartementet videre 6. oktober 1987 ut et rundskriv til politimestrene og lensmennene betegnet «Forbod mot pokerautomatar». Justisdepartementet bestemte her at det ikke skulle gis tillatelse til å stille opp spilleautomater av typen «Coinmaster» pokerspill. Dette var underholdningsautomater som artet seg som et pokerspill, der man stadig kunne legge på nye mynter og oppnå høyere poengsummer. Forbudet ble begrunnet med at det hadde vist seg at en rekke lokalinnehavere betalte penger til spillerne i forhold til oppnådd poengsum. Det ble også angitt i rundskrivet at tillatelser som allerede var gitt, skulle tilbakekalles med virkning fra 1. januar 1988. Videre het det i rundskrivet at det i framtiden ikke bør gis tillatelse til å stille opp automater av «liknande type som «Coinmaster"», og politiet ble bedt om å vurdere å kalle tilbake tillatelser som allerede var gitt dersom en oppdaget at automatene ble benyttet på regelstridig måte.

I forbindelse med politiets aksjon i april 1994 ble som nevnt åtte spilleautomater som tilhørte Imerslund/AS Pengeautomater beslaglagt av politiet, og beslaget ble stadfestet av forhørsretten. Flere av disse automatene var angitt å være «ulovlige pokerautomater». Også i politiets brev til Imerslunds advokat 2. juli 1993 og i uttalelsen til Sivilombudsmannen 18. februar 1994 gjorde politiet gjeldende at man hadde klare indikasjoner på at Imerslund hadde stilt opp ulovlige pokerautomater.

Etter lagmannsretten syn er det ikke godtgjort at politiet kunne bygge på dette i forbindelse med en behandling av Imerslunds søknader. Uenigheten synes å dreie seg om spørsmålet om automater av typen Cherry Master og lignende automater var å anse som «ulovlige pokerautomater». Lagmannsretten forstår det slik at man på disse underholdningsautomatene kunne spille en form for «klespoker», det vil si at man gjennom kortspill oppnådde poengsummer som etter hvert førte til at en kvinne som var avbildet på skjermen tok av seg klesplagg. Ut over de opplysningene politiet har gitt i sine rapporter i forbindelse med beslagsaken og i politiinspektør Haaviks uttalelser for lagmannsretten om at disse maskinene er å anse som ulovlige pokerautomater, har staten ikke søkt å godtgjøre at dette er underholdningsmaskiner som er «av liknande type som «Coinmaster"», slik det heter i rundskrivet fra 1987.

I denne sammenheng bemerkes at rundskrivet er utformet som retningslinjer til politiet for behandling av søknader om automatoppstilling og spørsmålet om tilbakekall av søknader, og at «forbudet» mot oppstilling av automater av denne typen ikke er gitt i forskrifts form. Politiinspektør Haavik har for lagmannsretten forklart at bevillingsseksjonen var av den oppfatning at oppstillingen av slike automater likevel måtte anses i strid med tillatelsene, slik at oppstillingen var ulovlig, ettersom vilkåret etter tillatelsene var at det ble satt opp en underholdningsautomat «av godkjent type». Selv om det ikke eksisterte noen typegodkjenningsordning for underholdningsautomater på denne tiden, mente Haavik at automater som i rundskrivs form var erklært forbudt, måtte anses for ikke å være av «godkjent type». Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette, men peker på at det ikke ble utferdiget noe forelegg mot Imerslund eller AS Pengeautomater på et slikt grunnlag, og at staten, som nevnt ovenfor, ikke har godgjort at Cherry Master og lignende automater ble omfattet av «forbudet» i rundskrivet.

Det går fram av politirapporter skrevet i forbindelse med politiaksjonen i 1994 at på enkelte steder der Imerslund hadde automater, kom det fram opplysninger om at det var adgang til å vinne gevinster i form av mat og øl. På ett av stedene opplyste innehaveren at det gikk an å vinne mat og øl på poengsummen man oppnådde på automaten, aldri penger. På et annet spillested opplyste en gjest at det var adgang til å vinne penger dersom gevinsten på automaten var større enn fem hundre kroner, mens innehaveren opplyste at det ikke var mulig å vinne penger på spilleautomatene. Innehaverne av disse to stedene, der Imerslund hadde utplassert «Cherry Master»-automater, vedtok i 1994 forelegg for overtredelse av lotteriloven §13 jf §9. Gjerningsbeskrivelsene i foreleggene er noe uklart utformet, men det synes som om forelegget er gitt for oppstilling av automat av ulovlig type. Foreleggene kan imidlertid også forstås slik at de gjelder ulovlig utbetaling av gevinst på automatene.

Lagmannsretten kan ikke se at staten har godgjort at politiet ved behandlingen av Imerslunds søknader kunne legge til grunn at han forsettlig eller uaktsomt hadde medvirket til ulovlig utbetaling av gevinster knyttet til automatene. Det ble heller ikke utferdiget noe forelegg mot ham på et slikt grunnlag. I tilknytning til statens argumentasjon her bemerker lagmannsretten at dersom «gevinstutbetalingen» eventuelt skjedde i mindre omfang, for eksempel i form av mat eller drikke, måtte denne virksomheten ikke nødvendigvis involvere den som sto for tømmingen av automaten: I den grad dette var egnet til å trekke folk til lokalet, kunne innehaveren tenkes selv å stå for utgiftene.

Det er på det rene at Imerslund/AS Pengeautomater hadde stilt opp to underholdningsautomater på steder hvor tillatelsen opprinnelig ikke var gitt til Imerslund, men til en annen automatentreprenør. For dette ble Imerslund som nevnt dømt til en bot på 10.000 kroner, subsidiært fengsel i 15 dager. Oppstillingen fant sted i januar og februar 1994, i en situasjon hvor politiet i over et år hadde unnlatt å behandle hans søknader, og hvor det for øvrig må legges til grunn at den ene av automatene ikke ble tatt i bruk. Ved vurderingen av om Imerslunds søknader skulle innvilges, var det et relevant hensyn i negativ retning at det forelå et straffbart forhold knyttet til to av automatene. Lagmannsretten er også enig med statens prosessfullmektig i at dersom det var godtgjort at det forelå ulovlig spillevirksomhet knyttet til noen av automatene, måtte det kunne legges en viss vekt på dette selv om det ikke kunne legges til grunn at automateieren visste eller burde visst om det, dersom automateieren kunne anses for ikke å føre tilstrekkelig kontroll med bruken av automtene. Statens anførsel er imidlertid at det var grunnlag for å avslå samtlige søknader fra Imerslunds/AS Pengeautomaters side. I realiteten innebar dette at Imerslund ble avskåret fra å utvikle sin næringsvirksomhet i en tid hvor markedet for denne virksomheten var økende. Etter lagmannsrettens mening måtte en så drastisk begrensning av Imerslunds næringsvirksomhet som det her var tale om, kreve sterke grunner. Det følger videre av lagmannsrettens bemerkninger ovenfor at søknadene burde vært behandlet på et tidligere tidspunkt, det vil si før de straffbare handlingene ble begått. Etter lagmannsrettens mening har staten ikke godtgjort at politiet hadde et tilstrekkelig grunnlag til å avslå de ti søknadene fra Imerslund. I den grad Imerslund/AS Pengeautomater kan dokumentere et tap som følge av at søknadene ikke ble innvilget, er staten derfor erstatningsansvarlig.

Lagmannsretten er under noen tvil kommet til at erstatningskravet ikke er foreldet. Fristen løper fra skadelidte hadde naturlig foranledning til å reise søksmål, det vil si fra han ble eller burde blitt kjent med skaden og den ansvarlige for skaden, jf foreldelsesloven §9. Etter at vanlig behandlingstid for hver enkelt søknad var overskredet, var Imerslund åpenbart klar over at han var i ferd med å lide et løpende tap, og at han samtidig fortløpende risikerte et framtidig tap. Han var dermed klar over skaden, eller i hvert fall en del av den. For at foreldelsesfristen skulle begynne å løpe, måtte han imidlertid også ha oppfordring til å skaffe seg nødvendig kunnskap i forhold til ansvarsgrunnlaget. Lagmannsretten viser til Høyesteretts dom 20. desember 2001, sak nr 2000/1203, der det står: «[K]unnskapskravet gjelder ikke bare skaden og hvem som er ansvarlig, men også det forhold at skadeforvoldelsen kvalifiserer til ansvar. For at foreldelsesfristen skal begynne å løpe, må det faktiske resultat av den skadevoldende handling - «realskaden» - ha inntrådt, og tilstanden må ha manifestert seg på en slik måte at skadelidte objektivt sett har grunnlag for og oppfordring til å fremme erstatningskrav mot den ansvarlige,...». Den skadegjørende handlingen var i dette tilfellet en løpende unnlatelse av å behandle og innvilge AS Pengeautomaters søknader om spilleautomater. Politiets standpunkt om foreløpig ikke å behandle søknadene ble meddelt Imerslund i brev 2. juli 1993, og før dette kunne foreldelsesfristen etter lagmannsrettens syn ikke begynne å løpe. Men på dette tidspunktet var det objektivt sett ikke grunnlag for å konstatere at det forelå ansvarsgrunnlag. Som påpekt ovenfor, kunne politiets utsettelse av behandlingen være forsvarlig, avhengig av hvor lang tid politiet med rimelighet kunne bruke for å skaffe seg nødvendig oversikt over de faktiske forholdene som var av betydning for søknadene. En løpende unnlatelse av å utøve pålagte oppgaver fra offentlig forvaltningsmyndighets side, hvis ansvarsbetingende virkning er avhengig av lengden av og forvaltningens aktivitet innenfor det etterfølgende tidsforløpet, kan stille seg noe annerledes i forhold til foreldelsesreglene enn enkeltstående aktive erstatningsbetingende handlinger. Vurderingen av når en fortsatt skadegjørende handling knyttet til offentlig myndighetsutøvelse representerer et ansvarsgrunnlag, kan bli nokså flytende. Det lå riktignok i Imerslunds henvendelse til Sivilombudsmannen i oktober 1993 at Imerslund allerede på dette tidspunktet anførte at unnlatelsen av å behandle søknadene var rettsstridig. Men etter lagmannsrettens syn måtte Imerslund kunne la det gå noen tid før man kan si at han objektivt sett hadde grunnlag for å konstatere at det forelå rettsstridig og erstatningsbetingende atferd fra politiets side. Det må legges til grunn at foreldelsesfristen ble avbrutt ved postlegging av stevning 4. februar 1997, jf foreldelsesloven §29 nr 3. Etter lagmannsrettens syn ligger tidspunktet 4. februar 1994 innenfor det tidsrommet Imerslund måtte kunne vente før man kan si at politiets skadevoldende unnlatelse hadde manifestert seg på en slik måte at han objektivt sett hadde grunnlag for å fremme et erstatningskrav mot staten. Erstatningskravet er dermed ikke foreldet.

Til bruk for utmålingen av erstatning foreligger det forholdsvis sparsomt med opplysninger. Staten har provosert lagt fram årsregnskap og tømmerapporter for årene 1992 og 1994, uten at ankemotpartene har etterkommet dette. Unnlatelsen er blant annet begrunnet i at regnskapene fra 1992 og 1994 viser liten regnskapsmessig inntjening på grunn av store avskrivninger. Det foreligger imidlertid tømmerapporter av nyere dato,

Lagmannsretten anser det sannsynliggjort at AS Pengeautomater har lidt tap som følge av at oppstillingssøknadene ikke ble innvilget. I mangel av opplysninger ellers må tapet fastsettes skjønnsmessig. Det må imidlertid tas hensyn til at AS Pengeautomater har bidratt med lite grunnlagsmateriale for rettens vurdering. Retten har forståelse for at et tap ikke uten videre kan beregnes ut fra regnskaper fra den aktuelle perioden, men retten er heller ikke forevist tømmingsrapporter fra denne tiden, til tross for at staten under ankeforberedelsen som nevnt provoserte disse lagt fram. Det foreligger imidlertid tømmerapporter fra år 2000, jf også byrettens bemerkninger om dette. Ankemotpartenes prosessfullmektig har lagt fram en beregning som viser et netto inntektstap per automat per måned varierende fra 1.900 kroner til 3.150 kroner, avhengig av anskaffelsesprisen på den maskinen som ville blitt benyttet i det enkelte tilfellet. I sin forklaring for forhørsretten i forbindelse med beslaget av automatene oppga Imerslund inntektene av hver automat til ca 1.500 kroner per måned. Lagmannsretten tar dette tallet som utgangspunkt for tapsberegningen. AS Pengeautomater har i sin beregning forutsatt en tapsperiode på inntil åtte år. Lagmannsretten finner som byretten at det ikke er grunnlag for en så lang tapsperiode. Det må legges til grunn at Imerslund oppnådde å få godkjent tillatelser hos politiet fra og med 1994 gjennom et nystiftet selskap, Automatindustrier AS. Dette er et heleid datterselskap av AS Pengeautomater. Politiet har opplyst at disse søknadene til å begynne med ble innvilget fordi man ikke var klar over at Ole Imerslund sto bak også dette selskapet, og at man senere fortsatte denne innvilgelsespraksisen. Ved tapsberegningen må etter lagmannsrettens syn konsernet AS Pengeautomater og Automatindustri AS ses som en enhet, og det må antas at Automatindustrier AS etter hvert maktet å utplassere de fleste av de automatene som ellers skulle vært innvilget på et tidligere tidspunkt. På den andre siden må det legges til grunn at dersom politiet ikke hadde meddelt at man ville stille søknader fra Imerslund i bero, ville Imerslund sendt, og fått innvilget, flere søknader i perioden fram til våren 1994 enn de ti som forelå. Imerslunds beregninger bygger imidlertid på at han har gått glipp av oppstilling av 100 automater, noe lagmannsretten ut fra mangelen på nærmere dokumentasjon anser å være for høyt. Det er opplyst at Imerslund i perioden fra 1975 til 1995 oppnådde til sammen 235 oppstillingstillatelser i Oslo-området. På grunnlag av Imerslunds forklaring for forhørsretten i juli 1994, la forhørsretten til grunn at hans firma eide til sammen ca 200 automater i «Oslo- og Østlandsområdet». Det følger av det som er sagt her at det heller ikke er grunnlag for den delen av Imerslunds beregninger som bygger på en tapsperiode på åtte år, det vil si fra 1994 til 2001. På den andre siden må det ved tapsberegningen tas et visst hensyn til at det i perioden 1992 til 1994 ble et oppsving i automatvirksomheten fordi det kom nye gevinstautomater, såkalt ferdighetsspill, på markedet, og at Imerslunds selskap i denne perioden kom i en dårligere konkurransemessig stilling i Oslo-området enn han ville vært hvis søknadene hans var blitt innvilget. Videre må det tas hensyn til et visst rentetap, også i tiden mellom byrettens og lagmannsrettens dom, ettersom lagmannsretten fastsetter ny forfallsdato til to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Lagmannsretten setter skjønnsmessig erstatningen til 1 million kroner.

Statens anke har delvis ført fram, og saken må anses dels vunnet og dels tapt for både byretten og lagmannsretten, også når man tar hensyn til at staten etter at stevningen ble tatt ut har innfridd kravene om erstatning for beslaglagte pengebeløp og skader på automatene. Erstatningsbeløpet for tapte inntekter skulle riktignok etter påstanden fastsettes etter rettens skjønn, men i stevningen var dette tapet oppgitt til hele 126 millioner kroner, og AS Pengeautomater har ikke fått medhold i hovedprinsippene for beregningen av tapet. Etter dette tilkjennes ikke saksomkostninger for byretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §174 første ledd. Lagmannsretten ser ikke grunnlag for å benytte unntaksbestemmelsene i §174 annet ledd.

I tvisten mellom Ole Imerslund personlig og staten, må staten frifinnes. Denne delen av tvisten har ikke ført til ekstra omkostninger, og saksomkostninger tilkjennes derfor ikke for byretten og lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale 1.000.000 - enmillion - kroner til AS Pengeautomater senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.

2. I tvisten mellom AS Pengeautomater og staten ved Justisdepartementet tilkjennes ikke saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

3. Staten ved Justisdepartementet frifinnes for kravet fra Ole Imerslund.

4. I tvisten mellom Ole Imerslund og staten ved Justisdepartementet tilkjennes ikke saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.