LB-2000-2557

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-07-09
Publisert:	LB-2000-02557
Stikkord:	Tjenestemannsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-2999A/62 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02557 A/01 - Anken til Høyesterett avvises; HR-2001-01242.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem). Motpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Jan Fougner).
Forfatter:	Lagdommer Egil F. Jensen, formann. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Lagdommer Thore Rønning. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1983) §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §366, §367, Forvaltningsloven (1967), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Arbeidsmiljøloven (1977) §12, §60, §7, §12

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av oppsigelse i arbeidsforhold og krav om erstatning.

A, som er født *.*.1948, har universitetsstudier i realfag. Hun ble cand.scient. (tilsvarer siv.ing./cand.real.) med hovedvekt på geofag i 1986. A var ansatt i Statskraft fra 1986-1996, det vesentlige av tiden som overingeniør.

I slutten av oktober 1996 ble A ansatt som overingeniør i NSB Infrastruktur, plankontoret. På dette tidspunkt var NSB under omorganisering. Jernbaneverket ble opprettet med virkning fra 1. desember 1996, og As ansettelsesforhold ble knyttet til Jernbaneverket, Hovedkontoret, plan- og sportilgangsavdelingen. Hun tiltrådte stillingen 1. januar 1997.

Plan- og sportilgangsavdelingen hører inn under Jernbaneverkets hovedkontor og har åtte medarbeidere. Det ledes av avdelingsdirektør B. Planavdelingens oppgaver er å sikre nødvendig plangrunnlag, plankvalitet og planreserve for jernbanenettet. Jernbaneverket har fått delegert myndighet fra Samferdselsdepartementet i saker som gjelder konsekvensutredninger, og plankontoret foretar den sentrale behandling av slike saker. Avdelingen har videre som oppgave å utvikle systemer, metoder, kompetanse og planforståelse

As arbeidsoppgaver var hovedsakelig å arbeide med konsekvensutredninger. I dette arbeidet skulle hun ha kontakt med offentlige myndigheter og regionkontorene i Jernbaneverket som var tiltakshavere for de ulike prosjektene. Videre skulle hun ha kontakt med eksterne organer og virksomheter.

Det oppsto etter hvert konflikter mellom A og flere av hennes medarbeidere og overordnede. Ledelsen i As avdeling mente konfliktene skyldtes samarbeidsproblemer som A hadde ansvaret for. A var av den oppfatning at problemene besto i at hun ble trakassert og mobbet av avdelingsdirektør B og andre ansatte.

Våren 1998 vurderte avdelingsdirektør B problemene med As arbeidsforhold som så alvorlige at han besluttet å omorganisere arbeidet i avdelingen som et forsøk på å bedre situasjonen. Det ble holdt et møte 25. mai 1998, og samme dag sendte han et brev til alle i avdelingen. Dette lyder som følger:

Arbeidsordningen vedrørende KU-saker og miljøforhold ved JDMP f.o.m. 25.05.98

Formell kontakt mot tiltakshavere, eksterne og Miljødepartementet foretas av avd.dir. B, telefon 22 45 .. og innleid konsulent C, JBV - Ingeniørtjenesten, telefon 22 45 ...

A saksbehandler høringsuttalelser til meldinger, KU - program og konsekvensutredninger med hensyn til naturfaglige tema.

D og E representerer primært avdelingen i øvrige miljøforhold.

Omorganiseringen innebar at A ikke lenger skulle forestå formell kontakt med tiltakshavere, eksterne organer m.v., samt Jernbaneverkets regionkontorer. A reagerte sterkt på forandringen og mente at hun ble fratatt det vesentlige av sine arbeidsoppgaver.

De ansvarlige i avdelingen var av den oppfatning at samarbeidsproblemene fortsatte, og den 19. juni 1998 var det et møte mellom A og assisterende jernbanedirektør F som var Bs direkte overordnede. I møtet presenterte F en skriftlig tilrettevisning for A som var datert samme dag. Det ble foreholdt henne at det ikke var inntrådt noen endringer til det bedre når det gjaldt hennes samarbeidsevner og dårlige innvirkning på arbeidsmiljøet. Videre ble det opplyst at det skulle avholdes en arbeidsmiljøundersøkelse ved avdelingen i regi av bedriftshelsetjenesten. Som begrunnelse for tilrettevisningen ble særlig vist til problemene med prosjektet Kulturminneåret, klage fra interessegruppen i Hole, «Miljøet i bygda vår», og forholdet til avdelingsdirektør B og de øvrige medarbeidere i avdelingen.

Meddelelse om arbeidsmiljøundersøkelsen ble sendt alle ansatte i plankontoret ved brev av 25. juni 1998. Undersøkelsen ble deretter gjennomført og meddelt personalavdelingen ved brev av 14. september 1998. Undersøkelsen konkluderte med at det forelå et psykososialt arbeidsmiljøproblem i avdelingen, og at problemet var knyttet til en bestemt person. Det fremholdes at problemene var av en slik størrelsesorden at det over tid kunne føre til at ansatte slutter eller blir sykemeldt. I et eget brev til planavdelingen fremgår det at den nevnte person er A.

Den 28. september 1998 ble det avholdt et møte hvor A og hennes rådgiver, advokat Per Egeness møtte. Fra Jernbaneverket møtte F, G og advokat Jan Fougner. Jernbaneverket meddelte at man så alvorlig på situasjonen, og at man antok at konklusjonen ville bli at man iverksatte en prosess for å avslutte As arbeidsforhold. Dette følger av referatet, hvor det også fremgår at advokat Egeness meddelte at han ikke ønsket å drøfte saken i møtet da det var mer naturlig å avvente Jernbaneverkets beslutning med hensyn til oppsigelsesspørsmålet.

Det ble deretter avholdt flere møter og utvekslet korrespondanse mellom partene.

Den 19. oktober 1998 sendte F innstilling til Tilsettingsrådet som konkluderte med at A burde sies opp fra sin stilling. Et enstemmig Tilsettingsråd tiltrådte innstillingen og sendt saken over til Personalkomiteen som ved enstemmig vedtak av 28. oktober 1998 besluttet at A skulle sies opp fra sin stilling. I brev av samme dag fra Jernbaneverket til A ble hun oppsagt.

A påklaget vedtaket om oppsigelse ved brev av 9. november 1998. Den 19. januar 1999 fattet Samferdselsdepartementet vedtak om at klagen ikke tas til følge.

A tok ut stevning mot Staten v/Samferdselsdepartementet den 29. mars 1999 med påstand om at oppsigelsen kjennes ugyldig, og at hun tilkjennes erstatning. Staten begjærte kjennelse for at A skulle fratre sin stilling før saken var rettskraftig avgjort.

Oslo byrett avsa dom og kjennelse i saken 10. mai 2000 med slike slutninger:

Domsslutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Slutning i kjennelse:

A fratrer den 1. juni 2000 sin stilling som overingeniør i Jernbaneverket.

A har i rett tid påanket dommen og påkjært kjennelsen om fratreden. Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 19. september 2000 ( LB-2000-02558) som stadfestet byrettens kjennelse.

A erklærte kjæremål over lagmannsrettens kjennelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse 2. november 2000 om at kjæremålet forkastes.

A fratrådte sin stilling i Jernbaneverket i løpet av annet halvår 2000.

Ankeforhandlingen i saken ble holdt i Oslo tinghus 12. - 19. juni 2001. Lagmannsretten var satt med fire arbeidslivskyndige meddommere. A møtte og avga forklaring. Staten var representert ved tidligere organisasjonsdirektør i Jernbaneverket, H som avga vitneforklaring. I tillegg ble det mottatt forklaring fra 20 vitner. Fjernsynsprogrammet «Når sant skal ties», sendt i «Brennpunkt» i NRK 23. januar 2001 ble avspilt under ankeforhandlingen. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har nedlagt slik påstand:

1. Oppsigelsen av A datert 28.10.98 kjennes ugyldig.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler erstatning til A etter rettens skjønn inntil 5 millioner kroner.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger til A.

Ankemotparten, Staten v/Samferdselsdepartementet, har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å erstatte staten v/Samferdselsdepartementet saksomkostninger for lagmannsrett med tillegg av forsinkelsesrenter for forbrukerskyldner i medhold av lov av 17. desember 1976 nr 100 §3 første ledd, fra forfall og til betaling skjer.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

For byretten ble det nedlagt påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, og at A skulle tilkjennes erstatning. I ankeerklæringen ble det ikke nedlagt påstand om erstatning. Erstatningskravet kan ikke avvises da det berodde på en lapsus at det ikke kom med i anken. Det vises for øvrig til tvistemålsloven §367.

Vilkåret i tjenestemannsloven §9 om at oppsigelse kan foretas når det foreligger saklig grunn i tjenestemannens forhold er ikke til stede. Det bestrides at A manglet personlige forutsetninger for stillingen, var illojal og utgjorde et arbeidsmiljøproblem i avdelingen.

A er et rikt utrustet menneske både når det gjelder intellektuelle evner og personlige kvaliteter. Hun har en lang og solid utdannelse, betydelig yrkeserfaring og gode samarbeidsevner. Hun var således meget godt kvalifisert for stillingen da hun startet arbeidsforholdet i Jernbaneverket. Det har ikke vært reist faglig kritikk mot hennes arbeid, bortsett fra noen bemerkninger i Bs vitneforklaring som er nye for lagmannsretten. Det må derfor legges til grunn at A utførte sitt arbeid svært tilfredsstillende faglig sett. Det vises i denne forbindelse til de gode skussmål hun har fått av en rekke vitner som har avgitt forklaring for lagmannsretten.

Imidlertid ble A fra tidlig i ansettelsesforholdet utsatt for usaklige angrep og kritikk Hun ble også trakassert og mobbet. Dette må skyldes at hun framsatte krav om høyere lønn, fordi hun var svært dyktig i sitt fag og hadde en sterk personlighet. Hun må ha virket utfordrende på de andre ansatte. Videre hadde hun mot til å si sin mening. I denne forbindelse vises til hennes utkast til brev i saken vedrørende Gardermobanen som B fant ikke å kunne bruke fordi han ikke ønsket fremsettelse av kritikk. Det var vanskelig for A å akseptere Jernbaneverkets tildekkende kultur.

Det bestrides at hun ikke gjorde et tilfredsstillende arbeid som prosjektleder for Kulturminneåret våren 1997. A påtok seg arbeidet etter eget initiativ, og det var vanskelig å få andre ansatte med i arbeidet. Etter en tid ønsket hun å trekke seg fra prosjektet. Det bestrides at det var F som tok henne av prosjektet. Det kom riktignok en del kritikk mot henne fra F, men denne fikk hun ingen anledning til å imøtegå. Under ingen omstendigheter var kritikken berettiget. Det kan heller ikke bebreides A at hun holdt det planlagte foredraget om Kulturminneprosjektet. Hun hadde gjort avtale om dette med utenforstående, nemlig Norske Sivilingeniørers Forening og fikk ikke beskjed fra F om at hun ikke skulle holde foredraget. Uansett kan hennes arbeid som prosjektleder for Kulturminneåret ikke brukes som begrunnelse for oppsigelsen. Saken ble ikke fulgt opp, og hun fikk ingen tilrettevisning eller veiledning før saken dukket opp igjen som en del av begrunnelsen for oppsigelsen over et år senere.

Det er påfallende at A ikke fikk noen rettledning og instrukser i sitt arbeid, særlig hvis Jernbaneverket vurderte det slik at hun hadde samarbeidsproblemer.

As prøvetid gikk ut 1. juli 1997. Det forelå ingen vurdering av henne før prøvetidens utløp, verken skriftlig eller muntlig. Således ble det ikke reagert på hennes arbeidsprestasjoner og heller ikke på hennes evner til å samarbeide med sine overordnede og øvrige ansatte i avdelingen.

Klagen fra interessegruppen «Miljø i bygda vår» ved I kan heller ikke danne grunnlag for oppsigelsen. Det bestrides at hun kan bebreides for sin opptreden overfor I. A redegjorde for sin oppfatning av saken i brev av 17. april 1998 til F. Det kom ingen henvendelser til A om saken etter dette brevet. Dersom F ikke var fornøyd med svaret, burde han ha forfulgt saken overfor A. Når det ikke ble gjort, må det legges til grunn at saken var opp og avgjort i og med As redegjørelse. Saken kan da ikke trekkes frem igjen et halvt år etter som en del av grunnlaget for oppsigelsen.

Det er ikke noe grunnlag for å bebreide A for de samarbeidsvanskene som F, B og de øvrige medarbeidere mener eksisterer i planavdelingen. Det er ikke riktig at A har vært oppfarende og kommet med beskyldninger overfor andre ansatte. Hun har heller ikke kommet med negative bemerkninger om personlig forhold. Det bestrides at hun har utspurt ansatte om hva de har sagt til ledelsen om henne, brukt deres tid unødig eller fremhevet seg selv som den mest kompetente ved avdelingen. Det var heller ingen problemer fra As side når det gjaldt J. Dersom det forelå reelle problemer, var det dessuten Jernbaneverkets ansvar som arbeidsgiver å ordne opp i vanskelighetene.

De skriftlige rapporter som flere ansatte har utarbeidet og overlevert til ledelsen på et sent tidspunkt i As ansettelsestid, kan ikke tillegges vekt. A bestrider de forhold som omhandles i rapportene. De har heller ikke vært forelagt A til uttalelse. De ble først fremlagt noen dager før hovedforhandlingen i byretten. Ved vurderingen av oppsigelsens saklighet kan det heller ikke legges vekt på de brev som A har skrevet til ledelsen og øvrige ansatte om sitt arbeidsforhold. Brevet fra A til advokat Per Egeness av 3. juni 1998 er uten enhver betydning da det er skrevet til ham som rådgiver og ble fremlagt i rettssaken ved en inkurie.

Det anføres videre at A heller ikke fikk noen veiledning og hjelp i sitt arbeidsforhold etter prøvetiden. Hun fikk ingen skriftlige eller muntlige advarsler eller andre former for tilrettevisning før på et meget sent tidspunkt. Dette er tungtveiende momenter ved vurderingen av oppsigelsens saklighet.

De endringer som ble gjort i As arbeidsområde i møtet og brev av 25. mai 1998, ligger ikke innenfor Jernbaneverkets styringsrett, men er i realiteten en endringsoppsigelse. As arbeidsoppgaver før dette tidspunkt fremgikk ikke av noe tilsettingsbrev eller stillingsbeskrivelse. Det må legges til grunn at hennes arbeidsområde samsvarte med det hun hadde utført frem til denne dato. A hadde en selvstendig saksbehandlerstilling hvor kontakten med eksterne organer og organisasjoner, departementer og andre utenforstående hørte med og var av stor betydning. Hun arbeidet med alle spørsmål i forbindelse med konsekvensutredninger og planer. Den 25. mai 1998 ble hun fratatt all kontakt både med eksterne miljøer og regionkontorene. Arbeidsoppgavene ble begrenset til internt arbeide med naturfaglige temaer når det gjaldt KU-program og konsekvensutredninger. Hun satt bare igjen med en flik av konsekvensutredningsarbeidet. Bs opplysning om at hun skulle gjøre evaluering av tidligere konsekvensutredninger kan ikke tillegges vekt. Dette arbeid var helt ubetydelig og gjaldt blant annet evaluering av konsekvensutredningen om Nord-Norge-banen som det aldri ble noe av. Disse endringer i arbeidsoppgavene var av en slik art at stillingen mistet sitt grunnpreg. I denne forbindelse vises til avgjørelsene i Rt-1997-1506, RG-1994-492, RG-1996-1311, RG-2000-1050 og NAD-1984-85 282 . Videre vises til Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold s. 36 - 37.

Temaet for saken er endringsoppsigelsen. Det var ved denne A i realiteten ble sagt opp. Det ble begått en rekke saksbehandlingsfeil ved denne oppsigelse. A fikk ingen anledning til å uttale seg før endringsoppsigelsen kom. Dette er i strid med de arbeidsrettslige og forvaltningsrettslige regler om varslingsplikt. Den senere formelle oppsigelse har ingen betydning i saken, heller ikke at det i forhold til denne ble sendt de nødvendige varsler og gjennomført en behandling av saken i samsvar med reglene.

Endringsoppsigelsen kom som et fullstendig sjokk på A. At hun etter dette tidspunkt kan ha vært noe vanskelig å samarbeide med skyldes den urettmessige behandling hun ble utsatt for. Dette forholdet kan derfor ikke tillegges vekt. Endringsoppsigelsen var usaklig, og A fikk sine tidligere psykiske reaksjoner tilbake, nemlig posttraumatisk stressyndrom som hun også hadde hatt i forbindelse med det som skjedde i Statskraft. Det er Jernbaneverkets ansvar at hun kom ut av balanse etter endringsoppsigelsen. Arbeidsgiveren har bevisst brutt A ned psykisk i denne tiden for å legge grunnlaget for den endelige oppsigelsen høsten 1998. Det vises i denne forbindelse til avgjørelsen i Rt-1997-1506 og Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold side 218 og 243-244.

Arbeidsmiljøundersøkelsen sommeren 1998 kan ikke tillegges betydning. Denne var bare et ledd i oppsigelsesprosessen og holder heller ikke faglige mål.

Ved vurderingen av oppsigelsens saklighet må det legges betydelig vekt på at Jernbaneverket har plikt til å søke å omplassere en arbeidstaker man mener ikke fungerer, før man går til oppsigelse. Denne plikten har Jernbaneverket ikke overholdt overfor A da det ikke foreligger noen reell vurdering av dette spørsmål.

I og med at oppsigelsen er usaklig og således ugyldig, har A krav på erstatning for inntektstap og oppreisning.

A sluttet i Jernbaneverket 2000. Hun var da psykisk nedkjørt og ute av stand til å arbeide. Denne tilstand ble forsterket ved den behandling hun er blitt utsatt for under rettssaken. Det vises til de nevnte rapporter som ble fremlagt noen dager før hovedforhandlingen i byretten, og den uberettigede påminnelsen om kravet om innbetaling av saksomkostninger i forbindelse med avgjørelsen om hennes rett til å stå i sin stilling mens saken pågår. Hun har søkt en rekke jobber uten å ha fått noen. I år 2000 fikk hun kr 83.631,- i trygd. I 2001 har hun mottatt rehabiliteringspenger med kr 457,- pr. dag og disse løper ut året. Hun vil sannsynligvis bli uføretrygdet fra 2002. På grunn av at A tok sin utdannelse i voksen alder kommer hun særdeles dårlig ut økonomisk sett. Hun vil få et økonomisk tap i størrelsesorden kr 2.361.800,-, og i denne forbindelse vises til fremlagt beregning. I tillegg kommer kravet om oppreisning.

Ankemotparten, Staten v/Samferdselsdepartementet, har i det vesentlige anført:

Det nedlegges ikke påstand om avvisning av erstatningskravet. Lagmannsretten må uansett ta stilling til spørsmålet av eget tiltak. Det gjøres imidlertid gjeldende at det ikke er grunnlag for å trekke inn kravet etter tvistemålsloven §367 jf. §366.

Vilkårene for oppsigelse i tjenestemannsloven §9 er tilstede. Grunnlaget for oppsigelsen ligger i tjenestemannens forhold, nemlig ved at det oppsto så store samarbeidsvanskeligheter mellom A og de andre ved avdelingen at det var saklig grunn til å si henne opp. Videre er det lagt vekt på at A ikke hadde de personlige forutsetninger for å fylle stillingen, og at det har funnet sted brudd på lojalitets- og lydighetsplikten overfor arbeidsgiveren. De betydelige samarbeidsproblemene har vært den avgjørende oppsigelsesgrunnen.

Som arbeidsgiver hadde Jernbaneverket en plikt overfor alle ansatte til å skape et godt arbeidsmiljø. Det vises i den forbindelse til arbeidsmiljøloven §7 og §12. Det vises også til NOU 1992:20 «Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle» s. 128 - 129 og s. 132. Da vanskene i planavdelingen ble så store at det daglige arbeid ble betydelig skadelidende, hadde avdelingens ledelse plikt til å sette i verk tiltak for å få løst problemene.

A hadde vedvarende og alvorlige samarbeidsproblemer både i forhold til sine overordnede og til sine medarbeidere i planavdelingen. Det er på det rene at slike samarbeidsproblemer kan gi grunnlag for oppsigelse. I denne forbindelse vises til avgjørelsen av Gulating lagmannsrett 29. september 1994, LG-1994-01369. Begrepet «saklig grunn» i tjenestemannsloven §9 har det samme innhold som den tilsvarende bestemmelse i arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. Dette medfører at rettspraksis om forståelsen av arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 vil ha stor betydning for anvendelsen av begrepet «saklig grunn» i tjenestemannsloven §9.

Da A tiltrådte sin stilling i Jernbaneverket ble hun mottatt med åpne armer. Både ledelsen og de øvrige ansatte i planavdelingen var ukjente med hvorledes arbeidsforholdet i Statskraft ble avsluttet. Det er ikke riktig at det var et ankepunkt mot A at hun hadde synspunkter på lekkasjene i Romeriksporten som avvek fra Jernbaneverkets meninger. Det var heller ikke noe punkt i bebreidelsene mot A at hun arbeidet for å få høyere lønn.

De alvorlige vanskelighetene startet omtrent samtidig med at A tiltrådte sin stilling.

Hun opptrådte på en måte som ligger utenfor det som kan forventes av en arbeidstaker. A var svært dominerende, fremhevet seg selv som den dyktigste i avdelingen og hadde en nedvurderende holdning til de andre, herunder B. Hun kom raskt i alvorlig konflikt med J og etter hvert med de fleste i avdelingen. Det ble også problemer i forhold til regionkontorene og eksterne organer. Det kom reaksjoner til ledelsen om As oppførsel fra utenforstående. A hadde store vanskeligheter med å akseptere divergerende oppfatninger og kritikk. Hun opptrådte truende og hissig overfor flere av sine kollegaer ved en rekke anledninger. Dette førte til at kollegaene forsøkte å unngå kontakt. Konsekvensene var at arbeidet i avdelingen ble vanskeliggjort. Flere ansatte henvendte seg til B og personalavdelingen for å få råd om hva de skulle gjøre. Når det gjelder bevisene for disse forhold, vises til vitneforklaringene og de skriftlige rapporter som de ansatte utarbeidet på bakgrunn av sine erfaringer.

A beskyldte de andre ansatte i avdelingen for mobbing og trakassering. Dette startet tidlig i arbeidsforholdet og omfattet også B. Slike beskyldninger ble også fremsatt skriftlig, blant annet mot J. Ankemotparten gjør gjeldende at det ikke var noe grunnlag for beskyldningene. Det er heller ikke grunnlag for As påstand om at det var en tildekkende kultur i Jernbaneverket.

Problemene ble tatt opp med A uten at det førte til noen endringer i samarbeidsforholdene. Det bestrides at A ikke fikk veiledning og instrukser i sitt arbeid. Disse ble gitt muntlig, og det kan ikke tillegges betydning i saken at disse ikke ble gitt skriftlige.

As utførelse av sitt arbeid som prosjektleder for Kulturminneåret er ikke tillagt avgjørende vekt ved vurderingen av om man skulle gå til oppsigelse, men er et eksempel på samarbeidsproblemene. På samme måte er episoden med Ringeriksbanen og interessegruppen «Miljøet i bygda vår» ved I et eksempel på As uakseptable adferd utad.

Våren 1998 var situasjonen svært vanskelig. Man ønsket likevel å gi A en ny mulighet. Dette var bakgrunnen for at man gjorde endringer i hennes arbeidsoppgaver i henhold til brevet og møtet 25. mai 1998. De endringer som da ble satt i verk ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. Det vises til avgjørelsene inntatt i Rt-1988-746, RG-2000-1050 og Rt-2000-1602.

As arbeidsoppgaver fremgikk av utlysingsteksten, tilsettingsbrevet og de oppgaver hun faktisk ble tildelt. Det har ingen betydning i saken at det ikke forelå stillingsbeskrivelse, arbeidsinstruks eller lignende. Brevet av 25. mai 1997 inneholder dessuten ikke noen uttømmende beskrivelse av As arbeidsoppgaver etter endringen. Brevet gjelder konsekvensutrednings- og miljøsaker. De oppgaver som beskrives ligger innenfor de oppgaver som fremgår av utlysingsteksten. Man hadde tidligere overveiet å dele arbeidet tematisk, slik at J og A arbeidet med hver sine sider av konsekvensutredningssakene. Imidlertid ble løsningen etter diskusjoner med A og J at man delte landet i fire deler slik at J og A fikk ansvar for hver sine landsdeler. Den 25. mai 1998 foretok man en arbeidsdeling som var mer på linje med den man opprinnelig vurderte - en mer tematisk deling. Det følger dessuten av tjenestemannsloven §12 at en tjenestemann må finne seg i endringer i arbeidsoppgaver og omorganisering av virksomheten. Det må også understrekes at As stilling var en saksbehandlerstilling uten lederoppgaver. At hun ikke lenger skulle ha ansvaret for de eksterne kontakter kan ikke være avgjørende. Arbeidsoppgavenes art og mengde var ikke vesentlig endret. Det er ikke riktig at A etter hvert ikke fikk noe å gjøre.

På denne bakgrunn bestrides det at omorganiseringen innebar en endringsoppsigelse.

As væremåte og samarbeid i avdelingen ble ikke radikalt endret etter 25. mai 1998. De betydelige samarbeidsproblemene var der i hele ansettelsesperioden. Det er således ikke grunnlag for As anførsel om at hennes reaksjoner og oppførsel etter 25. mai 1998 ikke kan tillegges vekt fordi de er forårsaket av endringsoppsigelsen som for henne fremsto som uberettiget.

Arbeidsmiljøundersøkelsen som ledet frem til rapporten av 14. september 1998 må tillegges betydelig vekt. Det er vanlig å foreta slike undersøkelser når det oppstår samarbeidsproblemer på en arbeidsplass. Undersøkelsen er utført på en forsvarlig måte, og konklusjonene er entydige.

Det bestrides at det er den angivelige endringsoppsigelse som er sakens tema.

Saken gjelder spørsmålet om oppsigelsen som fant sted 28. oktober 1998 var saklig.

Saksbehandlingen som ledet frem til oppsigelsen er i samsvar med reglene i tjenestemannsloven og forvaltningsloven, herunder er det gitt nødvendig varsel og ført forhandlinger med A og hennes rådgivere. Før oppsigelse ble besluttet, vurderte avdelingen mulighetene for omplassering av A. Dette var imidlertid ikke noen forsvarlig løsning da man kom til at samarbeidsproblemene ville bli de samme ved en annen avdeling.

Oppsigelsen av A er saklig, og det er da ikke grunnlag for krav om erstatning.

Lagmannsretten bemerker:

A ble oppsagt fra sin stilling 28. oktober 1998. På dette tidspunkt hadde hun vært ansatt i Jernbaneverket mindre enn to år, og spørsmålet om oppsigelsen er gyldig skal da avgjøres etter tjenestemannsloven §9. Det følger av denne bestemmelse at en tjenestemann kan sies opp fra sin stilling når det har saklig grunn i virksomhetens eller tjenestemannens forhold. Det er det siste alternativ som er begrunnelsen for oppsigelsen i denne sak. Ved vurderingen av om det foreligger saklig grunn til oppsigelse, er det forholdene på tidspunktet for oppsigelsen som skal legges til grunn.

Det er ikke omtvistet at begrepet «saklig grunn» i tjenestemannsloven §9 har det samme innhold som den tilsvarende bestemmelse i arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. Det vises til Torgeir Bjørnaraa m. fl.: Norsk tjenestemannsrett, side 329. Dette innebærer at rettspraksis om forståelsen av arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 vil ha stor betydning for innholdet av begrepet «saklig grunn» i tjenestemannsloven §9.

Lagmannsretten legger til grunn at A hadde tilfredsstillende faglige kvalifikasjoner for stillingen i Jernbaneverket, og at hun utførte sitt arbeid der med tilstrekkelig kvalitet og effektivitet. Det har da heller ikke kommet frem nevneverdig kritikk av hennes arbeidsprestasjoner.

Begrunnelsen for oppsigelsen er sammenfattet i oppsigelsesbrevet fra Jernbaneverket til A av 28. oktober 1998 side 1, fjerde avsnitt. Det heter her at A gjennom sin opptreden har forårsaket et alvorlig arbeidsmiljøproblem i planavdelingen, og at hun ikke synes å ha de personlige forutsetninger som er nødvendige for å fylle stillingen. Videre er det pekt på at det har funnet sted brudd på lojalitets- og lydighetsplikten overfor arbeidsgiveren. Staten har fremhevet at arbeidsmiljøproblemene og As personlighet var de avgjørende grunner for oppsigelsen.

A bestrider at det forholder seg slik som Staten har angitt. Hun hevder at de problemer som oppsto, blant annet skyldes at hun fremsatte krav om høyere lønn, og at hun systematisk ble mobbet og trakassert av sine overordnede og andre medarbeidere.

Det er ikke tvilsomt at alvorlige samarbeidsproblemer kan være oppsigelsesgrunn etter tjenestemannsloven §9. Lagmannsretten viser til Torgeir Bjørnaraa m.fl.: Norsk tjenestemannsrett, side 316-319 og avgjørelsen i Rt-1956-578 som det henvises til i boken. Samarbeidsproblemer på en arbeidsplass kan ha flere konsekvenser. Slike problemer kan gjøre det vanskelig og tungt for alle de ansatte. I denne forbindelse viser lagmannsretten til at arbeidsgiveren har ansvar overfor alle ansatte for at det er et godt arbeidsmiljø i virksomheten. Det fremgår således av arbeidsmiljøloven §7 at arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig både ut fra en enkeltvis og en samlet vurdering av de faktorer i arbeidsmiljøet som kan ha innvirkning på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. I arbeidsmiljøloven §12 nr. 1 er det fastslått at arbeidstakerne ikke skal utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Videre kan samarbeidsproblemer få konsekvenser for virksomheten. Slike problemer kan føre til at arbeidsprestasjonene blir dårligere, at arbeidet går for sent eller at virksomheten blir skadelidende på andre måter.

Spørsmålet i saken er om det forelå samarbeidsproblemer i planavdelingen, når disse i tilfelle oppsto og om årsaken til disse kan tilskrives A. Videre er det spørsmål om problemene var så alvorlige at det var saklig grunn til å si opp A fra hennes stilling.

Etter lagmannsrettens oppfatning har Staten sannsynliggjort at det oppsto alvorlige problemer i As arbeidsforhold, og at disse oppsto allerede kort tid etter at hun tiltrådte sin stilling. Samarbeidsproblemene utviklet seg i negativ retning og vedvarte i hele den tiden A var ansatt i Jernbaneverket.

F, som var assisterende jernbanedirektør da A var ansatt i Jernbaneverket, uttalte i sin vitneforklaring at han reagerte på As oppførsel allerede i et møte som ble holdt i januar/februar 1997. Hun hadde da skjelt ut enkelte i personalavdelingen i en mindre sak og skapt amper stemning.

F har også forklart at han var prosjektansvarlig for Kulturminneåret, og at han hadde mye kontakt med A i denne forbindelse våren 1997. Etter kort tid oppsto det problemer med A som prosjektleder. Blant annet kom A til F med detaljer, men unnlot å forelegge ham saker hun klart skulle kommet med og bestilte varer uten fullmakt. Hun endret mandatet for prosjektet på egen hånd og satte urealistiske korte frister. Han fikk stadige tilbakemeldinger fra delprosjektlederne om at A ikke fungerte og opptrådte konfliktskapende. F tok problemene opp med A, men hun klarte ikke å akseptere kritikk og rettledning. F måtte til slutt ta A av prosjektet. Dette skjedde i et møte med A 6. mai 1997, og hun fikk da god anledning til å imøtegå den fremsatte kritikk. Det er ikke riktig at det var A som trakk seg fra prosjektet, men hun ble utad gitt anledning til å fremstille det slik. F ble meget forundret da han fikk vite at A hadde holdt det omhandlede foredrag. Han hadde bedt en annen om å overta denne oppgaven og tok det som en selvfølge at A ikke skulle holde foredraget i og med at hun var tatt av prosjektet.

Avdelingsdirektør B, som var As direkte overordnede, har i sin forklaring for lagmannsretten opplyst at samarbeidsproblemene mellom A og ham oppsto kort tid etter tiltredelsen. A hadde vanskelig for å akseptere at han var hennes overordnede og var den som tok avgjørelsene om hvorledes sakene skulle behandles hvis de var uenige. Hun opptrådte uvanlig i avdelingsmøtene ved å fremheve sin kompetanse som den beste i avdelingen og nedvurderte de andres. Dette førte til at møtene ble lite konstruktive idet medarbeiderne la bånd på seg og heller tok opp saker ved andre anledninger. Det fruktbare samarbeidet og den gode stemningen i avdelingen ble borte. J ble ansatt i en tilsvarende saksbehandlerstilling som A omtrent samtidig med henne. As forhold til J ble svært problematisk fra første stund. A beklaget seg både skriftlig og muntlig over at J lå to lønnstrinn over henne og påsto at J uttalte seg ubehøvlet overfor henne og utsatte henne for mobbing. J sluttet i Jernbaneverket ved utgangen av 1997, delvis på grunn av As opptreden overfor ham. Flere av de andre ansatte kom også til B og beklaget seg over at det var vanskelig å samarbeide med A.

B har også forklart at A fremsatte beskyldninger om at han mobbet og trakasserte henne. Ved et tilfelle kom A inn på hans kontor og ville ha en samtale. I denne sa A at hun oppfattet det som mobbing og trakassering at B ikke støttet hennes lønnskrav. A uttalte også ved den anledning at han måtte være en forferdelig far og en forferdelig ektefelle når han oppførte seg så dårlig overfor henne som arbeidstaker.

K, som også arbeidet i planavdelingen, opplyste i sin vitneforklaring at hun den første tiden hadde et godt forhold til A. Høsten 1997 syntes hun forholdet begynte å bli vanskelig, og hun holdt seg noe unna A. Etter hvert ble det også problematisk på avdelingsmøtene på grunn av As oppførsel. Videre kom A stadig inn på Ks kontor og ville ta opp sine problemer. Hun sa at hun ble mobbet av B og av andre. Samtalene med A tok svært lang tid, undertiden halve dagen. K søkte ledig stilling som seksjonsleder, og A sa da til henne at hun ikke var dyktig nok for stillingen. Da K fikk stillingen, sa A blant annet at hun måtte ha fått stillingen på grunn av seksuelle forhold til sjefene. Denne samtalen var i mars-april 1998, men K tok ikke hendelsen med i sine notater om A som hun utarbeidet etter anbefaling fra H.

Vitnet N, tekniker i planavdelingen, uttalte i sin vitneforklaring at arbeidsmiljøet ble dårlig da A begynte i avdelingen. Det ble mange konfrontasjoner og mye krangling mellom A og de andre ansatte. Etter avdelingsmøtet 8. juni 1998 hvor A ba om å få slippe å delta i slike møter, kom hun inn på kontoret hans mens han satt i telefonen. A kom da helt bort til ham og sa «fy faen» inn i øret hans før hun forlot kontoret. N antok dette var en reaksjon på at han etter beskjed fra B protokollerte at hun hadde bedt om å få slippe å være på avdelingsmøtene.

H, som var organisasjonsdirektør da A var ansatt i Jernbaneverket, opplyste i sin vitneforklaring at hun hadde lite direkte kontakt med A. H var leder av personalkontoret, og hun ble kontaktet av de ansatte ved planavdelingen på grunn av at de hadde problemer med å samarbeide med A. Allerede tidlig i 1997 ble hun kontaktet av B som ville diskutere sine vanskeligheter i forhold til A. Etter hvert ble henvendelsene om A flere og flere. H anbefalte de ansatte å skrive ned de konkrete episoder med A som de opplevde som vanskelige og belastende.

I sin vurdering legger lagmannsretten betydelig vekt på det som er referert fra vitneforklaringene. Det er ikke grunn til å betvile at de hendelser og opplevelser som er beskrevet i all hovedsak medfører riktighet. Forklaringene omhandler de samme typer problemer og erfaringer. De som har forklart seg for lagmannsretten utgjør en stor andel av de ansatte ved avdelingen som i alt besto av åtte personer.

Lagmannsretten har i sine vurderinger også lagt vekt på skriftlige erklæringer fra de samme ansatte og fra G og L. Erklæringene er riktignok skrevet fra og med 28. mai 1998, men problemene som omhandles er av samme art som de som er omhandlet i vitneforklaringene. I denne forbindelse viser lagmannsretten til erklæringen av juni 1998 fra L hvor det blant annet beskrives en meget ubehagelig telefonsamtale fra A til L en fredag kveld i juni 1998. Det vises også til notat av 17. juni 1998 fra K hvor A samme dag skal ha uttalt til K at forholdene i avdelingen ligner mer og mer på et nazistyre, og notat av 8. desember 1998 fra L hvor det fremgår at A har uttalt at medarbeidere til tross for manglende kompetanse oppnådde å få en stilling fordi de hadde «et forhold» til en eller flere i ledelsen.

Videre har lagmannsretten i sin vurdering lagt betydelig vekt på resultatet av arbeidsmiljøundersøkelsen som ble foretatt i 1998 i regi av bedriftshelsetjenesten i NSB. Den omfatter alle som var ansatt i planavdelingen. Undersøkelsen konkluderte entydig med at det ble registrert et psykososialt arbeidsmiljøproblem. Det fremgår av rapporten at flere årsaker er vurdert, men at man var kommet til at problemet er knyttet til en person, nemlig A. Konsernoverlege i NSB, Ole Jørgen Hommern, som sto ansvarlig for undersøkelsen, har som vitne for lagmannsretten fastholdt funnene og konklusjonene.

Fra As side har det vært ført en rekke vitner som har forklart seg om As samarbeidsevner. Disse vitnene har hatt kontakt med A i andre forbindelser enn i Jernbaneverket. Forklaringene har derfor begrenset betydning for bedømmelsen av A som ansatt i Jernbaneverket.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke noe grunnlag for As påstand om at hun ble utsatt for mobbing og trakassering i Jernbaneverket. Riktignok har lagmannsretten en viss forståelse for at A kan ha følt at hennes arbeid for høyere lønn ble sett på med uvilje. Det kan reises spørsmål om Jernbaneverket burde ha vært mer imøtekommende i denne forbindelse, for eksempel ved å ha sagt til A at man ville arbeide for høyere lønn på lengre sikt. Videre antar lagmannsretten at det kan ha oppstått kommunikasjonsproblemer mellom B og A, og det kan ikke utelukkes at dette kan ha virket uheldig i forhold til A. Retten viser også til vitneforklaringen fra siv.ing. M som arbeidet i avdelingen frem til august 1998. Hun ga uttrykk for forskjellige arbeidsmiljøproblemer i forhold til seg selv, og retten oppfattet henne slik at dette var hovedgrunnen til at hun sluttet i avdelingen. Imidlertid finner lagmannsretten at disse forhold ikke har betydning i saken da lagmannsretten finner det bevist at de alt overskyggende arbeidsmiljøproblemer klart skyldtes As særegne atferd.

Lagmannsrettens vurdering underbygges av de øvrige skriftlige bevis i saken. Det fremgår av As notat av 19. september 1997 til B vedrørende lønnssaken at hun mente seg mobbet av J. A skriver også i notatet at: «Dette har vært en vond situasjon som urettmessig har påført meg store arbeidsmiljøbelastninger og vært i økende grad truende for min helse siden mai i år». Etter lagmannsrettens syn er det klart at slike grunnløse beskyldninger i skriftlig form har bidratt til de svært problematiske samarbeidsforhold. Beskyldningene ble gjentatt i forsterket grad i As notat av 15. oktober 1997 til JDO (organisasjonsavdelingen) med kopi til Norske Sivilingeniøres Forening. Det heter blant annet i notatet:

Jeg viser til seriøs og hyggelig mottakelse til samtale med deg på ditt kontor 14.10.97 hvor jeg tok opp en ubehagelig sak vedvarende mobbing fra kolleger.

- - -

Diverse subtil opptreden og diffus ryktespredning har kulminert med konkrete episoder av ufin og administrativ vanskelig karakter som beskrevet for deg. Konkret har dette gitt arbeidsmiljøbelastninger av vedvarende karakter. Blant annet er det av mobberne i omgivelsene etablert en holdning til at jeg skal ha oppvurdert mitt kompetansemessige egenverd fremfor andres, hvilket naturligvis er aggresjonsskapende. De faktiske forhold er at jeg har fått gjentakende signaler av trakassørene på at «de ikke er imponert over min kompetanse» og div. andre lite hyggelige uttalelser i samme lei ved «ømtålige» anledninger. Jeg har svart ved å markere min kompetanse og derved har de fått fremprovosert ønsket reaksjon. Som resultat er jeg satt utenfor arbeidsoppgaver og møter, der jeg utifra kompetanse og stilling naturlig ville burde blitt valgt som JDMPs representant.

- - -

Jeg finner situasjonen lite tilfredsstillende selv om hovedtrakassør sa opp sin stilling i går. Jeg ber JDO bidra til å rydde opp i disse uverdige arbeidsmiljøforholdene.

Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å legge nevneverdig vekt på episoden vedrørende As behandling av organisasjonen «Miljøet i bygda vår» ved I. Jernbaneverket fulgte ikke opp klagen fra I overfor A.

Når det gjelder As arbeid som prosjektleder for Kulturminneåret, vil lagmannsretten bemerke at dette forhold ikke kan tillegges særlig vekt fordi saken ikke ble fulgt opp overfor A i skriftlig form verken da hendelsen fant sted eller ved prøvetidens utløp. Imidlertid vil lagmannsretten bemerke at de erfaringer F gjorde i samarbeidet med A om Kulturminneåret, var av samme art som de øvrige vansker som oppsto. Videre underbygger disse forhold at samarbeidsproblemene startet tidlig i As ansettelsesforhold.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten etter dette kommet til at det ikke er tvilsomt at A ved sin atferd har skapt alvorlige samarbeidsproblemer i avdelingen. Disse har bestått i at A ved en lang rekke anledninger har opptrådt både høyrøstet og aggressivt overfor medarbeidere og ledelsen. Hun har videre kommet med en rekke ubegrunnede beskyldninger mot sine kollegaer av nedsettende og krenkende karakter. Lagmannsretten viser særlig til uttalelsen om hvorledes K hadde fått stillingen som seksjonsleder og karakteristikkene av B som far og ektefelle. Hovedinntrykket er at A har opptrådt konfliktskapende overfor sine medarbeidere. Lagmannsretten viser også til As sterke beskyldninger om mobbing og trakassering, som det ikke er noen holdepunkter for har forekommet. Etter lagmannsrettens syn har A ikke vist evne til å samarbeide med andre og har vist en uakseptabel væremåte overfor sine kollegaer.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det heller ikke tvilsomt at de samarbeidsproblemer som As forhold skapte, var svært alvorlige. Lagmannsretten vil bemerke at vanskelighetene var så betydelige at de ansatte begynte å få problemer med å få utført sitt arbeid på en tilfredsstillende måte. Det vises til Ns notat av 7. oktober 1998, siste avsnitt hvor det antydes at han kunne komme på tanken om å finne en annen arbeidsplass, og notat av 8. februar 1999 fra L, neste siste avsnitt hvor det fremgår at konfrontasjonen med A begynte å bli en så stor belastning at det gikk ut over nattesøvn, privatliv og arbeidsinnsats, samt Ks vitneforklaring. Videre vises til arbeidsmiljøundersøkelsen, avsnittet om oppsummering, hvor det fremgår at problemet var av en slik størrelsesorden at dette over tid kan føre til at ansatte slutter eller blir sykmeldt.

A har anført at hun ikke fikk rettledning og tilrettevisninger i sitt arbeid. Lagmannsretten oppfatter henne slik at hun mener problemene ikke ville utviklet seg hvis hun hadde fått slik veiledning. Lagmannsretten vil til dette bemerke at det uansett må kunne forventes at en arbeidstaker opptrer innenfor vanlige normer på arbeidsplassen. Dette må særlig gjelde når man som A har erfaring i arbeidslivet og høy utdannelse. Det skal også nevnes at både F og B forklarte for lagmannsretten at de tok opp problemene i samtaler, men at det var nærmest umulig å få noen dialog med A om det de mente var problemene.

Lagmannsretten kan ikke slutte seg til As anførsel om at det først var etter 25. mai 1998 at hun oppførte seg noe problematisk, og at dette ikke kan legges henne til last da oppførselen var fremprovosert av Jernbaneverket. Etter lagmannsrettens syn startet samarbeidsproblemene som allerede påpekt, kort tid etter at A tiltrådte stillingen i Jernbaneverket. Det vises til den ovenfor nevnte gjennomgang av vitneforklaringene og notatene av 19. september og 15. oktober 1997 fra A. Det var riktignok så at problemene økte etter hvert som tiden gikk, men lagmannsretten kan ikke se at det var noe markert skille den 25. mai 1998. Videre skal det bemerkes at Bs omorganisering av arbeidet var et forsøk fra hans side på å få A til å fungere på en akseptabel måte. Selv om noe av As reaksjoner kan tilskrives forandringene i arbeidsoppgavene, har de fleste av de omhandlede episoder og hendelser etter mai 1998 etter lagmannsrettens syn sin årsak i As personlighet og hennes manglende evne til å samarbeide med kollegaer. Det er den samme type problemer som går igjen i hele As ansettelsestid i Jernbaneverket.

A har anført at omorganiseringen 25. mai 1998 i realiteten var en endringsoppsigelse, og at Jernbaneverket har gjort seg skyldig i alvorlige saksbehandlingsfeil ved at den vanlige prosedyre med forhåndsvarsel, forhandlinger, formkrav til oppsigelsen, etc. ikke er fulgt. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til om det som skjedde 25. mai 1998 i realiteten var en oppsigelse. På bakgrunn av As atferd frem til dette tidspunkt hadde Jernbaneverket saklig grunn for å gjøre endringer i hennes arbeidsoppgaver. Eventuelle saksbehandlingsfeil i denne forbindelse ble under alle omstendigheter rettet opp ved den oppsigelse som fant sted høsten 1998. A har ikke gjort gjeldende at det ble begått saksbehandlingsfeil ved den anledning.

Etter dette konkluderer lagmannsretten med at oppsigelsen var saklig og dermed gyldig. Det er følgelig ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på As erstatningskrav eller de prosessuelle spørsmål som oppstår i den forbindelse. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1 blir etter dette å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal da avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at A må erstatte Statens saksomkostninger idet bestemmelsens unntaksregel ikke finnes anvendelig. Advokat Jan Fougner har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten med kr 77.500, hvorav kr 75.000 utgjør salær. Det er ikke innkommet innvendinger mot oppgaven. Lagmannsretten fastsetter omkostningene i samsvar med denne. Advokat Fougner opplyste under forhandlingene at omkostningskravet var redusert betydelig i forhold til honoraret det hadde vært naturlig å kreve for det betydelige arbeid saken hadde medført.

Staten har ikke krevet saksomkostninger for byretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten 77.500 - syttisjutusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom, med tillegg av forsinkelsesrenter for forbrukerskyldner i medhold av lov av 17. desember 1976 nr. 100 §3 første ledd, fra forfall og til betaling skjer.