LB-2001-2925
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-21 |
| Publisert: | LB-2001-02925 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett Nr 01-6482 F/81 og 01-5974 F/81 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02925 M/01 (Oslo lagsogn). |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Erik Førde) mot A (Forsvarer: Advokat Thomas Randby). |
| Forfatter: | Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Lagdommer Thore Rønning. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §59, §62, Straffeprosessloven (1981) §344, §436, §437 |
Oslo forhørsrett avsa 15. august 2001 dom med slik domsslutning:
1. A, f. *.*..55 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd og straffeloven §162 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 til fengsel i 1 - ett - år og 7 - sju - måneder.
2. Ved soning av straffen fragår 33 - trettitre - dager for utholdt frihetsberøvelse under etterforskning.
Om det nærmere saksforhold vises til forhørsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt straffutmålingen. Lagmannsretten henviste anken til ankeforhandling ved beslutning av 14. september 2001.
Ankeforhandling ble avholdt 21. november 2001 i Oslo tinghus. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner.
Forsvarer la ned slik påstand:
Siktede anses på mildeste måte.
Aktor nedla slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Domfelte illegges saksomkostninger med kr 5.000.
Lagmannsretten bemerker:
A er i Oslo forhørsrett domfelt for forsettlig overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd ved fredag 25. august 2000 ca kl. 0125 å ha innført 248,08 gram kokainholdig stoffblanding fra Sverige til Norge via Svinesund tollsted. Han ble videre domfelt for overtredelse av straffeloven §162 første ledd ved mandag 19. april 1999 ca kl. 1735 i - - gt. i Oslo å ha oppbevart ca 36 gram kokain.
Lagmannsretten legger i samsvar med siktedes forklaring for forhørsretten til grunn at han før 25. august 2000 etter tips fra en bekjent, en asiat, fikk vite at det var mulig å få tak i kokain til en rimelig pris i Gøteborg. Asiaten skyldte ham penger etter kortspill, og siktede ville redusere sitt tilgodehavende dersom det viste seg mulig å skaffe seg slikt kokain for kr 30.000. Siktede har i lagmannsretten forklart at gjelden i såfall ville bli redusert med kr 140.000, samlet pris for partiet ble derfor kr 170.000. Siktede kjørte alene til Gøteborg, kjøpte partiet for kr 30.000 og kjørte tilbake til Norge. Han ble imidlertid stoppet av tollere ved tollstasjonen på Svinesund. Der ble han anholdt, og pakken med kokain ble beslaglagt. Siktede tilstod ved pågripelsen at kokainet var hans.
Lagmannsretten legger, som forhørsretten, til grunn siktedes forklaring om at hele partiet var ment til eget bruk, og at han ikke hadde tanker om videresalg. Siktede har misbrukt kokain i flere år med et gjennomsnittlig dagsforbruk på mellom 3 til 4 gram. Han har videre opplyst at kjøpet av kokain og utgifter til livsopphold er blitt finansiert dels gjennom private kjøp og salg av brukte biler gjennom avisannonser og dels gjennom pokerspill.
Om partiet på 36 gram kokain har siktede forklart at dette var til eget bruk. Han fikk løfte om å overta partiet gratis. Han hentet det i en park i Oslo, men ble senere pågrepet av politiet. Begge pågripelser har angivelig skjedd etter tips til politiet.
Lagmannsretten har ved straffutmålingen lagt vekt på at siktede har innført et betydelig kvantum kokain. Spredningsfaren synes i dette tilfelle åpenbar selv om partiet i utgangspunktet var ment til eget bruk. Siktede hadde løpende finansieringsbehov for fortsatt kokainbruk, og det forelå derfor en nærliggende risiko for at det ville oppstå behov for ham til å sikre finansieringen ved salg til andre. Innførsel av 248,08 gram kokain med den beskrevne spredningsfare sammenholdt med oppbevaring av 36 gram kokain tilsier etter foreliggende høyesterettspraksis, jf. Rt-2000-3, en ubetinget fengselsstraff i området tilsvarende som fastsatt av forhørsretten.
Lagmannsretten har i skjerpende retning lagt vekt på at siktede i 1993 ble dømt for en alvorlig narkotikaforbrytelse ved domfellelse etter bl.a straffeloven §162 første og tredje ledd til fengsel i fire år. Straffen ble sonet i årene 1994 til 1996.
Lagmannsretten legger i formildende retning en viss vekt på at siktede umiddelbart etter pågripelsen 25. august 2000 tilstod forholdet, og han har senere fastholdt tilståelsen slik at det ble grunnlag for pådømmelse av saken i Oslo forhørsrett. Det vises til straffeloven §59 annet ledd hvor det fastsettes at dersom siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse, skal dette tas i betraktning ved straffutmålingen. Plikten knytter seg imidlertid i følge bestemmelsens forarbeider bare til det å ta i betraktning ved straffutmålingen at den siktede har tilstått. Om tilståelsen bør tillegges betydning, må avgjøres av retten i den enkelte sak.
Lagmannsretten finner i dette tilfelle at tilståelsen bare kan tillegges begrenset betydning. Siktede ble tatt på fersk gjerning, og det må legges til grunn at han regnet med at han ikke hadde særlige muligheter for å unnslippe straffansvaret. Tilståelsen har imidlertid i noen grad lettet det videre etterforskningsmessige arbeid og lagt til rette for en forenklet rettslig behandling.
Lagmannsretten tillegger det mindre betydning at kokainmengden var av lav kvalitet. Etter det opplyste var styrkegraden om lag 21 %. Siktede ble først klar over den lave stoffkvaliteten ved etterfølgende analyse. Han kjøpte og innførte til Norge kokain i den tro at denne var av god kvalitet. Straffverdigheten i hans opptreden må vurderes i lys av dette.
Lagmannsretten tillegger det større betydning at siktede har ervervet stoffet til eget forbruk. Det vises til Høyesteretts dom Rt-2001-129 som forhørsretten har henvist til. Lagmannsretten vil likevel bemerke at siktedes stilling ikke kan sammenlignes med domfeltes situasjon i nevnte høyesterettsavgjørelse.
Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering av ovennevnte forhold at det ikke foreligger et åpenbart misforhold mellom de straffbare handlinger og den av forhørsretten utmålte straff, jf. straffeprosessloven §344. Anken blir derfor å forkaste.
Siktede blir etter dette å idømme ansvar for saksomkostninger ved lagmannsrettens behandling, jf. straffeprosessloven §436 annet ledd jf. første ledd. Saksomkostningene settes etter skjønn til kr 5.000. Siktedes økonomiske evne til å betale er vurdert, jf. straffeprosessloven §437 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 5.000 - femtusen - kroner.