LF-2001-321
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-23 |
| Publisert: | LF-2001-00321 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordmøre herredsrett nr. 00-897 M - Frostating lagmannsrett LF-2001-00321 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Frederik Meringen, Kristiansund) mot A (Forsvarer: Advokat Håkon Malm, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Ekstraordinær lagdommer Bård Olav Røsæg. Førstebyfogd Knut Almaas. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeprosessloven (1981) §326, §444 |
Lagmannsretten har den 28. mars 2001 besluttet å henvise anken over bevisdømmelsen under skyldspørsmålet til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven §326 første ledd.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansund den 23. august 2001. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt syv vitner, hvorav ett etter reglene om fjernavhør.
Aktor har nedlagt slik påstand:
«Tiltalte domfelles etter tiltalens post II til en straff av fengsel i 14 dager, samt bot stor kr 28.000,-, subsidiært 15 dager fengsel.
Tiltalte idømmes saksomkostninger etter rettens skjønn.»
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
«Tiltalte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med kr 21.530,-.»
Lagmannsrettens bemerkninger:
Saksforholdet fremgår i hovedtrekk av herredsrettens dom. Bakgrunnen for saken var at tiltalte hadde avtalt å hente sine to mindreårige barn hos sin forhenværende samboer om ettermiddagen lørdag den 18. desember 1999. Både han og samboeren bor på X. Tiltalte benyttet sin bil, og ankom på samboerens bopel en gang i tidsrommet mellom kl 1500 og kl 1600.
Et sentralt spørsmål i faktisk henseende er om tiltaltes tidligere samboer på noen måte ga uttrykk for at hun mente at tiltalte hadde inntatt alkohol, eventuelt at han var beruset, da han kom for å hente barna. Samboeren har hevdet at hun spurte tiltalte om dette, og at hun fikk et benektende svar, som hun ikke godtok. På grunn av dette ville hun ikke overlate barna til ham. Tiltalte hevder at det ikke ble reist spørsmål om alkoholpåvirkning, og at grunnen til at han ikke fikk hente barna var at deres mor var oppbrakt og i dårlig humør.
Lagmannsretten har funnet det godtgjort at tiltaltes tidligere samboer ga uttrykk for at han hadde inntatt alkohol. Ved denne vurdering har retten bygget på samboerens forklaring, samt på det forhold at hun senere ringte til lensmannskontoret og varslet om den mistanke hun hadde.
Spørsmålet blir så om tiltalte, ved å innta alkohol etter at han var kommet hjem til sin bopel, har overtrådt bestemmelsen i vegtrafikkloven §22 annet ledd. Bestemmelsen setter forbud mot å innta alkohol i de første seks timer etter kjøringen, «når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen».
Lagmannsrettens flertall, alle unntatt ekstraordinær lagdommer Røsæg, er kommet til at tiltalte må frifinnes for overtredelse av vegtrafikkloven §22 annet ledd. Ved vurderingen er det for det første lagt vekt på at det ikke var omstendigheter ved selve kjøringen, så som kollisjon eller utforkjøring, som skulle tilsi at det kunne bli politetterforskning.
Spørsmålet blir imidlertid om det kan sies å ha foreligget en mistanke om alkoholpåvirkning, idet en slik mistanke i seg selv kan være tilstrekkelig til at forbudet mot etterfølgende alkoholnytelse kommer til anvendelse, jf Rt-1975-476.
Flertallet har ikke funnet det godtgjort at det forelå andre omstendigheter enn samboerens påstand som kunne underbygge en mistanke om kjøring i alkoholpåvirket tilstand og at det ville bli iverksatt etterforskning på grunn av dette. Det er således etter flertallets syn ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at tiltalte faktisk hadde inntatt alkohol da han møtte opp hos samboeren for å hente barna. Det må derfor legges til grunn at det for tiltalte kun var samboerens påstand om at han hadde inntatt alkohol som kunne gi grunnlag for politietterforskning av den etterfølgende kjøring. Flertallet kan derfor ikke se at tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. For ham må samboerens påstand ha fremstått som en uriktig beskyldning. At tiltalte inntok anselige mengder alkohol etter at han var kommet hjem til sin bopel, utgjør etter dette intet brudd på bestemmelsen i vegtrafikkloven §22 annet ledd.
Lagmannsrettens mindretall, ekstraordinær lagdommer Bård Olav Røsæg, legger til grunn at tiltalte fikk melding fra sin tidligere samboer om at han ikke fikk med seg barna slik som avtalt fordi hun mistenkte ham for å ha nydt alkohol. Tiltalte kjørte så tilbake til sin bopel og begynte umiddelbart å drikke alkohol i relativt store mengder slik at blodprøver tatt av ham samme dag kl 1810 viste en alkoholkonsentrasjon på minst 2,22 promille. Dessuten benektet tiltalte til de politifolk som oppsøkte ham noe tidligere at han hadde kjørt bil denne ettermiddagen. I stedet forklarte han at barna var forsøkt hentet pr spark hos sin tidligere samboer. Mindretallet slutter av dette at tiltalte nok hadde inntatt alkohol også tidligere og fryktet etterforskning fra politiets side for forseelse mot vegtrafikkloven §22 første ledd og at han på den måte som er beskrevet ville redusere mulighetene for å bli dømt etter denne bestemmelse. Mindretallet antar at tiltalte således holdt det som en nærliggende mulighet at det ville bli iverksatt politietterforskning og at han således bør dømmes etter tiltalens pkt II.
Tiltalte har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for første instans, idet han ikke hadde forsvarer på det offentliges bekostning i herredsretten. Flertallet finner at kravet må tas til følge, og viser til straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum. Flertallet presiserer at tiltalte må anses å ha gjort det sannsynlig at han ikke har begått den handling som er grunnlag for siktelsen. Forsvarerutgiftene for første instans utgjør kr 21.530,-, som tilkjennes i erstatning. Avgjørelsen i pkt 3 i herredsrettens domsslutning må etter dette oppheves.
Domsslutning:
1. A, født *.*. 1954, frifinnes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 fjerde ledd jf §22 annet ledd.
2. Pkt 3 i herredsrettens domsslutning oppheves.
3. A tilkjennes erstatning av staten v/Justisdepartementet med 21.530 - tjueentusenfemhundreogtretti - kroner. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter at dommen er forkynt.