LB-2000-2653
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-20 |
| Publisert: | LB-2000-02653 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Heggen og Frøland herredsrett - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02653 M/02 - Lagmannsrettens kjennelse oppheves i Høyesterett; HR-2001-01164. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Per Reehorst) mot A (Forsvarer: Advokat Øystein Storrvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Byrettsdommer Janne Tennøe. Herredsrettsdommer Helge Ståland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §438, §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §162, §34, §100, §449, §44 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §438, §444, §445 og §446.
A, født *.*. 1969, ble ved tiltalebeslutning av 8. september 1999, uttatt av Oslo statsadvokatembeter etter ordre av Riksadvokaten, tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd. Også B og C var tiltalt for forholdet, som gjaldt innførsel av ca 3,5 kg heroin fra Sverige til Norge.
Heggen og Frøland herredsrett avsa 30. desember 1999 dom i saken med slik domsslutning:
1.
Tiltalte nr. 1, B, født *.*..71, dømmes for overtredelse av straffelovens §162 tredje ledd, jf. første ledd, jf. femte ledd til en straff av fengsel i 7 -syv- år og 6 -seks- måneder.
Han tilkommer ved soning fradrag med 336 -trehundreogtrettiseks- dager for utholdt varetekt.
Han dømmes videre i medhold av straffeloven §34 til å tåle inndragning av NOK 20.000,-, -norskekronertyvetusen 00/100- til fordel for statskassen.
2.
Tiltalte nr. 3, C, f. *.*..79, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf. første ledd, jf. femte ledd til en straff av fengsel i 2 -to- år.
Hun tilkommer ved soning fradrag med 336 -trehundreogtrettiseks- dager for utholdt varetekt.
3.
Tiltalte nr. 3, A, f. *.*..69, frifinnes.
Saksomkostninger ilegges ikke.
For så vidt gjelder A, er dommen avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for domfellelse.
Påtalemyndigheten påanket den del av dommen som gjelder frifinnelsen av A, mens B erklærte anke over den del av dommen som gjaldt ham. Begge anker gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ankene ble ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 4. februar 2000 henvist til ankeforhandling.
B trakk sin anke tilbake, og ankesaken ble hevet for hans vedkommende ved lagmannsrettens kjennelse av 31. mars 2000.
Ankeforhandling i den gjenstående del av saken ble holdt 7. juni 2000. Lagmannsretten avsa samme dag frifinnelsesdom i saken.
Advokat Øystein Storrvik fremsatte 7. september 2000 på vegne av A krav om erstatning for uberettiget straffeforfølgning. Dels kreves reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med hovedforhandlingen i herredsretten og ankeforhandlingen med henholdsvis 10.822 kroner og 2.380 kroner, dels kreves erstatning for tapte arbeidsinntekter i varetektstiden med 29.184 kroner og skjønnsmessig erstatning for tapt arbeidsinntekt for tiden etter varetektsfengslingen, som førte til at han mistet sitt arbeid og ikke kom i nytt arbeid før i mars 2000. Endelig kreves oppreisning for den psykiske belastningen han fikk som følge av varetektsfengslingen. Disse skjønnsmessige krav kreves dekket med til sammen 200.000 kroner. Det samlede krav blir dermed 242.386 kroner.
Kravet har vært forelagt påtalemyndigheten til uttalelse, jf straffeprosessloven §449 første ledd. Oslo statsadvokatembeter har i påtegning av 24. november 2000, vedlagt påtegning fra Halden politidistrikt av 16. november 2000, meddelt at påtalemyndigheten ikke har kommentarer til den del av kravet som gjelder erstatning for reise- og overnattingsutgifter. For så vidt gjelder de øvrige deler av kravet, anføres at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446 ikke er oppfylt. Det er vist til politiets uttalelse, som i hovedtrekk går ut på at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har medvirket til det straffbare forhold, jf straffeprosessloven §444 1. punktum, og at det heller ikke foreligger særlig eller uforholdsmessig skade etter §445 eller særlige grunner for å tilkjenne oppreisning etter §446.
Advokat Storrvik, som med hjemmel i straffeprosessloven §100 annet ledd er oppnevnt som As forsvarer i erstatningssaken, har 13. desember 2000 kommentert påtalemyndighetens uttalelse. Han anfører at retten ved vurderingen av om det er sannsynliggjort at siktede ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen, må legge hovedvekten på de beviser som presenteres i den rett som har frifunnet siktede. Det vises til at dette er hovedbegrunnelsen for at erstatningskravet skal fremsettes for den rett som har avsagt frifinnelsesdommen. Denne rett vil, ut fra de beviser som ble presentert i retten, ha de beste forutsetninger for å vurdere dette bevistemaet.
Forsvareren viser til at aktor avbrøt bevisførselen under ankeforhandlingen etter at B gikk tilbake på sin forklaring. Det anføres at i denne spesielle situasjonen er i realiteten ingen bevis presentert for retten ut over As egen forklaring. Kriteriet i straffeprosessloven §44 er i realiteten et kriterium for bevisenes styrke. Bevisene må anses som meget svake når aktor på denne måten avbryter bevisførselen og ber lagretten svare nei. I en slik situasjon kan det selvsagt ikke kreves at siktede skal kreve bevisførselen fortsatt for å kunne underbygge at det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt handlingen, jf straffeprosessloven §444.
Det vil alltid være logiske problemer med å skulle sannsynliggjøre at man ikke har foretatt en handling man beskyldes for. Det avgjørende vil være i hvor stor grad aktoratets argumenter er avsvekket. I denne saken var den medsiktede Bs forklaring aktoratets hovedargument. Forklaringen er på ingen måte entydig i forhold til å tillegge A straffeansvar, og den blir ytterligere avsvekket når den blir trukket tilbake i lagmannsretten. Men allerede i herredsretten var bevisbildet så vidt avsvekket at flertallet frifant A.
I politiets påtegning av 16. november 2000 er det vist til en tidligere påtegning til forhørsretten av 10. juni 1999 med begjæring om varetektsfengsling av A. Politiet gjør gjeldende at det som fremkommer i begjæringen, i hovedsak fortsatt har gyldighet. Poenget er imidlertid at de argumentene som fremgår av fengslingsbegjæringen, ikke har stått seg gjennom en rettslig prøving og de medsiktedes forklaringer for retten har gitt et helt annet inntrykk enn det man kunne få ut fra politiforklaringene. Dette gjelder ikke bare B, men også C, som i herredsretten på direkte spørsmål fra As forsvarer svarte at hun ikke hadde inntrykk av at A var medskyldig i innførselen. I lagmannsretten kom man ikke så langt som til å føre C som vitne.
I politiets påtegning av 10. juni 1999 er det anført at A som organisator og bindeledd mellom D og B har lagt forholdene til rette for at C hentet heroinet i Praha, og at han har hatt løpende kontakt med mottakere av stoffet i Drammen og Trondheim. Medsiktede C står sentralt i forhold til politiets oppfatning av As rolle. Cs forklaringer bestyrker ikke politiets oppfatning, særlig ikke hennes muntlige forklaring i herredsretten.
Påtegningen av 10. juni 1999 viser dessuten tydelig hvor sentral Bs forklaring har vært for siktelsen. På side 2 i påtegningen er begrunnelsen for As medvirkning oppregnet i 12 punkter. 11 av disse 12 punktene tar direkte utgangspunkt i Bs politiforklaringer, nemlig dok. 07,04 og 07,05. Det siste punktet tar utgangspunkt i dok. 05,19, som er en egenrapport fra en polititjenestemann, men også i forhold til dette punktet er det resonnert i forhold til Bs politiforklaring.
Også denne gjennomgangen viser tydelig at det sentrale tema for å bevise As uskyld er å påvise at Bs forklaringer er inkonsekvente og at hans forklaring for herredsretten ble trukket for lagmannsretten.
For å begrunne at Bs forklaringer er inkonsekvente, vises først til side 18-19 i dok. 07,05. Han oppgir der å ha transportert minst 7 kg heroin til Drammen og Trondheim. Dette kommer i tillegg til det som senere ble beslaglagt og som han er dømt for. I dok. 07,04 - avhør av 18. februar 1999 - beskriver han hvordan A har medvirket til innførsel av disse heroinpakkene, se særlig side 12.
I forbindelse med avhør 16. mars 1999 (dok. 07,06) blir tidligere forklaringer opplest for B. Han oppgir da at avhøret av 8. februar 1999 «stemmer ei med sanningen», og viser til forklaringer av 25. februar og 16. mars 1999 som sannheten. Likevel hevder han på side 4 i samme forklaring at han og C har brakt 10,5 kg heroin til Norge og at dette har vært gjort på oppdrag fra D og A (d.v.s. A). Skylderkjennelsen for befatning med ca 10,5 kg heroin fastholder han på side 6 i forklaringen. Det bemerkes at ingen av de tre siktede noen gang ble tiltalt for 10,5 kg heroin, som B her innrømmer.
Det er svært vanskelig å få sammenheng i Bs forklaringer og derfor forståelig at det ikke ble tatt ut tiltale i samsvar med denne tilståelsen. Samlet gir hans forklaringer overfor politiet og herredsretten et uryddig inntrykk, som ble befestet da han kom med en helt ny versjon i lagmannsretten.
Forsvareren fastholder på dette grunnlag at det er sannsynliggjort at A ikke har foretatt den handling han var tiltalt for, og tilføyer at dersom lagmannsretten finner at spørsmålet om A har sannsynliggjort at han ikke har foretatt handlingen, er uklart fordi bevisførselen ble avsluttet av påtalemyndigheten, kan det være en mulighet at man avholder muntlig forhandling i medhold av straffeprosessloven §449 tredje ledd. Man vil da kunne høre de vitner som ikke ble hørt under ankeforhandlingen.
Forsvarerens uttalelse med forslag om muntlig forhandling i erstatningssaken har vært forelagt påtalemyndigheten, som i brev av 3. april 2001 har gitt uttrykk for at muntlig forhandling anses unødvendig og at lagmannsretten i vurderingen av erstatningsspørsmålet selvsagt kan bygge på den gjennomgåelse av bevismaterialet som fremgår av herredsrettens dom og av andre opplysninger i saken, i tillegg til de to sentrale forklaringen fra A og B som retten hørte under ankeforhandlingen.
Ingen av partene har nedlagt noen formell påstand.
Lagmannsretten bemerker:
Ved brev til partene av 5. april 2001 besluttet forberedende dommer at det ikke skal holdes muntlig forhandling i saken.
Lagmannsretten finner med hjemmel i straffeprosessloven §438 annet ledd at A har krav på dekning av de reise- og overnattingsutgifter han har hatt i forbindelse med hovedforhandlingen i herredsretten og ankeforhandlingen i lagmannsretten. Utgiftene til overnatting er oppgitt til 1.181 kroner for herredsretten og 1.200 kroner for lagmannsretten, mens transportutgiftene er beregnet etter statens satser for bruk av egen bil til 10.822 kroner. Transportutgiftene omfatter fire reiser mellom hjemstedet Flen (nær Stockholm) og Oslo, hvor forsvareren har sitt kontor. To av reisene er foretatt i sammenheng med rettsmøtene i henholdsvis herredsretten og lagmannsretten, mens de to øvrige reisene gjelder konferanser med forsvareren. Også utgifter til transport hjem ved løslatelse fra varetektsfengsling er medregnet. A ble da hentet av en venn som kjørte ham fra Halden til Flen.
De oppgitte utgifter på til sammen 13.203 kroner anses nødvendige. Det bemerkes at beløpet for overnatting i Oslo ble betalt for et dobbeltrom, idet As ektefelle var med som vitne.
Vilkåret for at A kan tilkjennes ytterligere erstatning for økonomisk tap med hjemmel i straffeprosessloven §444, er at det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Retten skal legge til grunn det mest sannsynlige alternativet etter de bevisregler som gjelder for krav om erstatning i alminnelighet. Dersom det ene alternativet ikke er mer sannsynlig enn det andre, går tvilsrisikoen ut over siktede. Vurderingstemaet er således et annet enn i straffesaken, hvor enhver fornuftig tvil skal føre til frifinnelse. Ved vurderingen kan lagmannsretten bygge på de opplysninger som fremgår av straffesaksdokumentene, ikke bare på den bevisførsel som fremkom under ankeforhandlingen.
As medsiktede B og C ble pågrepet på norsk side ved grensen mellom Sverige og Norge etter at tollvesenet fant fire pakker som viste seg å inneholde heroin i luftfilteret til bilen de kjørte. Herredsretten fant bevist bl.a. at B og C tidligere hadde vært i Drammen og Trondheim og hentet større kontantbeløp etter anmodning av A og hans bekjente D, og at de senere etter anmodning av A hentet en konvolutt i Marker som skal ha inneholdt NOK 70.000.
Om den innførselen som tiltalen gjaldt, la herredsretten til grunn at stoffet var hentet fra Praha til Sverige av C. Hun forklarte i herredsretten bl.a. at hun møtte D i Praha og inngikk avtale med ham om levering av den bag som senere viste seg å inneholde heroinet, og at han sa til henne at han ikke hadde snakket med B, men med A. B forklarte at han skulle få beskjed fra A i løpet av kjøreturen til Norge om hvor han skulle møte noen i Norge. Både B og C forklarte i retten at det var flere telefonsamtaler med A underveis mot Norge, og at den siste samtalen skjedde 2-3 minutter før de passerte grensen.
De innhentede opplysninger om samtaler fra As telefoner i de aktuelle tidsrom synes å bekrefte de medsiktedes forklaringer om As medvirkning.
Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at B har gitt innbyrdes motstridende opplysninger til politiet mens han selv var siktet, eller at han under ankeforhandlingen ikke fastholdt den forklaring han ga for herredsretten. Lagmannsretten fant det påfallende at B var helt uvillig til å forklare seg under ankeforhandlingen. Han ble innledningsvis orientert om vitneplikten og om at han forklarte seg under ansvar, siden hans eget forhold var avgjort ved rettskraftig dom. Han spurte flere ganger om han var nødt til å svare på spørsmålene, og da han fikk bekreftende svar på sitt spørsmål, gikk han over til å snakke et språk som ingen av de to tilstedeværende tolker i albansk forsto. De få uttalelser av generell karakter som B ga under rettsmøtet, gir etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for forsvarerens anførsel om at B «kom med en helt ny versjon i lagmannsretten».
Etter en samlet vurdering av bevisførselen under ankeforhandlingen, de foreliggende opplysninger om bevisførselen under hovedforhandlingen i herredsretten og politiforklaringene i saken finner lagmannsretten at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har medvirket til det straffbare forhold tiltalen gjelder. Etter dette foreligger ikke vilkårene for å tilkjenne ham erstatning i medhold av straffeprosessloven §444.
Selv om vilkårene etter straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt, kan erstatning tilkjennes etter §445 for «særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning» når dette «etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Bestemmelsen hjemler ikke erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning, herunder en tid i varetektsfengsel. A var varetektsfengslet fra 26. mai 1999 til 10. august 1999, d.v.s. i 77 dager. Et varetektsopphold av denne varighet er åpenbart ikke uforholdsmessig i en alvorlig narkotikasak, som det her er tale om. Heller ikke det konkrete økonomiske tap han har lidt i form av tapt inntekt i varetektstiden og deretter i tiden frem til mars 2000 som følge av at han mistet sitt arbeid på grunn av fengslingen, kan karakteriseres som «særlig» eller «uforholdsmessig». Det vises i denne forbindelse til forsvarerens opplysning om at A skal ha mottatt arbeidsledighetspenger i perioden etter løslatelsen. Anførselen om at As problemer med å komme i arbeid igjen har sammenheng med de psykiske problemer han hadde som følge av varetektsfengslingen og med den uvisshet som var knyttet til den kommende rettssak, kan ikke føre til en annen vurdering på dette punkt. Etter dette er lagmannsretten kommet til at heller ikke vilkårene for å tilkjenne erstatning for økonomisk tap med hjemmel i straffeprosessloven §445 er oppfylt i dette tilfellet.
Når vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 eller §445 ikke er oppfylt, er det ikke adgang til å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk skade etter straffeprosessloven §446.
Erstatningsbeløpet fastsettes etter dette til 13.203 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/Justisdepartementet betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 13.203 - trettentusentohundreogtre - kroner i erstatning til A. For øvrig frifinnes staten v/Justisdepartementet.