LG-2001-1543
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-21 |
| Publisert: | LG-2001-01543 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett 2001-00149 - Gulating lagmannsrett LG-2001-01543. Anker til Høyesterett fra A og C nektet fremmet, HR-2002-00519. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Helge Wesenberg), B (Forsvarer: Advokat Oscar Ihlebæk), C (Forsvarer: Advokat Kaj Wigum) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Gert Johan Kjelby). |
| Forfatter: | Lagdommer Helge Lillebø. Lagdommer Rannveig Sjøvoll. Ekstraordinær lagdommer Mads Grimstad. Fire lagrettemedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §231, §232, §162, §233, §317, §352a, §391a, §39, §60, §62, §63, §64, Våpenloven (1961) §13, §33, §7, §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeprosessloven (1981) §326, §348, §354, §355, §376a, §41, §453, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
I straffesak avsa Bergen byrett 8. juni 2001 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*..1975, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd, straffeloven §162 annet jf. første ledd, straffeloven §162 første ledd, legemiddellovens §31 annet ledd jf. §24 første ledd, våpenlovens §33 første ledds 2. punktum, jf. §7, §8 og §13, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 21 - enogtyve - år som fellesstraff med Bergen byretts dom 11. oktober 2000, jf. straffeloven §64 annet ledd og med fradrag av 339 - trehundreogniogtredve - dager for utholdt varetekt.
A, født *.*..1975, dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale D og E oppreisningserstatning med kr 100.000,- - etthundretusen - kroner.
A, født *.*..1975, dømmes til å tåle inndragning av 1 stk. Baikal haglegevær, 9 stk. haglepatroner og kr 60.000,- - kronersekstitusen -, alt til fordel for statskassen.
Påtalemyndigheten bemyndiges til overfor A, født xx.xx.1975, å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 bokstav a-f for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
2. B, født *.*..1974, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd, straffeloven §162 første ledd, straffeloven §391a første og annet ledd, straffeloven §352a og legemiddelloven §31 annet ledd, jf. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 18 - atten - år og med fradrag av 410 - firehundreogti - dager for utholdt varetekt.
B, født *.*..1974, dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale D og E oppreisningserstatning med kr 100.000,- - etthundretusen - kroner.
Påtalemyndigheten bemyndiges til overfor B født *.*..1974 å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 bokstav a-f for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
3. C, født *.*..1975, dømmes for overtredelse av straffeloven §231, 2. straffalternativ jf. §232, straffeloven §162 første ledd, straffeloven §317 første ledd, våpenlovens §33 første ledd 2. punktum jf. §7 og §8 og legemiddelloven §31 annet ledd, jf. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 8 -åtte- år og med fradrag av 381 - trehundreogenogåtti - dager for utholdt varetekt.
C, født *.*..1975, dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av 1 stk. pistol Simson kal. 6,35 mm.
C, født *.*..1975, dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale D og E oppreisningserstatning med kr 100.000,- - etthundretusen - kroner.
4. A, født *.*..1975, B, født *.*..1974 og C, født *.*..1975, dømmes til in solidum innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til D og E med kr 21.320,- - enogtyvetusentrehundreogtyve - kroner.
5. A, født *.*..1975, frifinnes for post III, V, VI og VII i tiltalebeslutning av 28. mars 2001.»
A anket grunnet i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og det borgerlige rettskrav for tiltalens post I (etter straffeloven §233), inndragningen i tilknytning til forholdet i tiltalens post II (strl.§162) og subsidiært over straffutmålingen inkludert sikring. Påtalemyndigheten anket grunnet i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for frifinnelsen etter tiltalens poster III, V, VI og VII og bevisbedømmelsen under straffespørsmålet for forholdet i tiltalens post II.
B anket grunnet i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I og det tilhørende borgerlige rettskrav og subsidiært over straffutmålingen, herunder sikringen.
C anket over straffutmålingen, mens påtalemyndigheten anket grunnet i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for forholdet i tiltalens post I.
Ved lagmannsrettens beslutninger av 27. juli 2001 ble alle ankene henvist. Påtalemyndigheten trakk senere den delen av sin anke mot A som gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for frifinnelsen etter tiltalens poster III og V-VII, og ved lagmannsrettens kjennelse av 11 10 2001 ble ankesaken hevet for disse postene.
I reaksjonsprosedyren opplyste forsvarer at A trakk anken for størrelsen på inndragn-ingen etter post II, slik at byrettens avgjørelse er rettskraftig på det punktet.
Saken ble fremmet for lagmannsretten med samme tiltale som i byretten, tatt ut 28. mars 2001 av statsadvokatene i Hordaland, og hvor post I lyder:
«Post i gjelder nr. 1; A, nr. 2; B og nr. 3; C
I Straffeloven §233, første og annet ledd.
- for med overlegg å ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket til dette.
Grunnlag eller medvirkning til dette:
Natt til, eller om morgenen, onsdag 19. april 2000 i et hus i - - - 283 i Bergen, ble F drept. Drapet var planlagt og ble utført av B og C på oppdrag fra A. B og C oppsøkte F på bopel, medbringende et skytevåpen. F ble skutt i hodet med en pistol kal. 7,65. Han døde av knusningsskader i hjernen.»
Avslutningsvis i tiltalen står det:
«Strl §62 første ledd kommer til anvendelse. For nr 1; A får strl §64 anvendelse.
Post I er utferdiget etter ordre fra Riksadvokaten.
For nr 1; A og nr 2; B tas det forbehold om å nedlegge påstand om sikring, jf strl §39 nr 1 bokstav a - f for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
For post I tas forbehold om å nedlegge påstand om erstatning/oppreisning til Fs foreldre.
...............»
I ankeforhandlingen hørte retten forklaringer fra de tiltalte, 49 vitner og to sakkyndige. Det var noen dokumentbevis som angitt i rettsboken. For ordens skyld nevnes at lagretten ble satt med 11 medlemmer, seks kvinner og fem menn, jf. straffeprosessloven §355 andre ledd. Et av de mannlige lagrettemedlemmer fratrådte senere grunnet sykdom, slik at det var flere kvinner enn menn som deltok i avgjørelsen av skyldspørsmålet.
Tiltalte A er født *.*..1975. Han bor - - - 1, X, er f.t. i varetekt, ugift, bidragsplikt for 1 barn, uten inntekt eller formue. Han er tidligere straffedømt flere ganger, sist ved Bergen byretts dom av 11 10 2000 på 5 måneders fengsel for bl.a legemsbeskadigelse.
Tiltalte B er født *.*..1974. Han bor - - - 3, Y, er f.t. i varetekt. Han har 1 barn. Han er uten inntekt og formue. Han er tidligere straffedømt 4 ganger.
Tiltalte C er født *.*..1975. Han bor - - - 3, Z, er f.t. under såkalt «foregrepet domssoning». Han har ingen forsørgelsesbyrde. Han har ingen formue. Han er tidligere straffedømt en gang.
Alle tre tiltalte har benektet straffskyld i samsvar med tiltalen for post I, men erkjente skyld for legemskrenkelser som dekkes av mildere straffebestemmelser; A for medvirkning til legemsfornærmelse, B for legemsbeskadigelse, mens C har erkjent skyld i samsvar med byrettens dom for post I.
Lagretten var forelagt ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål for hver av de tiltalte i tilknytning til post I, og svarte nei på hovedspørsmålene for alle tre. De tre juridiske dommerne satte til side kjennelsen for A og B med hjemmel i straffeprosessloven §376a, mens kjennelsen for C ikke ble satt til side. Juryen ble deretter forelagt ett hovedspørsmål og to tilleggsspørsmål for C etter straffeloven §231 og «særlig farlig redskap»-alternativet i straffeloven §232, og svarte ja på alle. Idet juryens svar ble godtatt, er C kjent skyldig i forbrytelse mot straffeloven §231 første og andre straffalternativ, jfr §232 for sin delaktighet i forholdet beskrevet i tiltalens post I.
Reaksjonsspørsmålet omfatter også noen forhold der skyldspørsmålet er rettskraftig avgjort i byretten. De nærmere omstendigheter framgår av byrettens dom. I det følgende nevnes først mer om det faktum lagmannsretten legger til grunn for C i tilknytning til tiltalens post I.
F, født *.*. 1970, ble onsdag 19 04 2000 (onsdag i påskeuken) ca kl. 1100 funnet død på bopel av vitnet G som kom på besøk. F satt påkledd i en stol i stuen, og det var blodansamling på gulvet. Helsepersonell og politi som ble tilkalt var først usikre på dødsårsak, bl.a så man ikke bort fra at det kunne være selvmord. Ved obduksjonen samme kveld ble det konstatert at F var skutt i hodet med et våpen kaliber 7,65. Prosjektilet ble funnet i kroppen. Døden hadde inntrådt raskt og var en uunngåelig følge av skuddet. Fravær av våpen, tompatron og andre omstendigheter gjorde at politiet da så bort fra at det kunne være selvmord, eller for den del mulighet for vådeskudd.
F arbeidet på plattform i Nordsjøen og var kommet hjem kvelden før etter en to-ukers periode på riggen. Politiet fikk utskrift av telefonoppringninger til eller fra mobiltelefoner registrert på basestasjoner i distriktet, (senere har politiet systematisert oversikt over ca 100.000 slike oppkall), og fikk på den måten oversikt over hvem F hadde vært i telefonisk kontakt med. Både disse og andre elektroniske spor ble fulgt opp, politiet forhørte seg i Fs store bekjentskapskrets og det kom etter hvert fram andre opplysninger. Dette gjorde politiet sikre på at gjerningspersonen/-personene var å finne innen bestemte avgrensede miljø. B ble pågrepet og siktet for drapet den 25 04 2000, C den 24 05 2000 og A den 05 07 2000. Alle tre har sittet i varetekt etter det, men slik at C gikk over på s.k. foregrepet domssoning etter straffeprosessloven §453 den 22 06 2001. Også et par andre har vært pågrepet og siktet for delaktighet i forholdet, men de kom senere utenfor mistanke og sakene er henlagt for dem.
Ut fra juryens svar for C sammenholdt med de andre bevis, er det ikke omtvistet at B fikk et «torpedooppdrag» fra A om avstraffelse av F, at B aksepterte og fikk kameraten C til å bli med. De to dro til Åsane rundt kl. 0400 i bil C disponerte, parkerte en knapp halvtimes gange fra Fs bopel, og etter at de hadde gått til boligen hans, tok de seg inn i huset, en ombygd eldre hytte, i hvert fall den ene gjennom et vindu på kjøkkenet. Klokken var da anslagsvis rundt 06.00. F våknet av støyen og kom ned i stuen, satte seg i en stol og tok fram en sigarett. En av de to gikk bort til F og skjøt ham i hodet fra kort hold med et våpen tildekket av et klesplagg. Tildekkingen gjorde at det ikke ble avsetning av krutt etc. på F. De to forsvant umiddelbart fra huset og gikk tilbake i retning hvor bilen sto parkert. På veien skiftet de klær, vekket en kamerat og forsøkte forgjeves å få låne bil, og C ba også en annen bekjent han tilfeldig traff om å bli kjørt, noe vedkommende ikke hadde anledning til. De to skilte deretter lag slik at B tok buss til Eidsvåg, noen kilometer unna, mens C gikk tilbake til bilen og kjørte til Eidsvåg hvor han møtte B. De kjørte til et avsidesliggende sted i Jordalen hvor de gjemte noen av klærne de hadde brukt, før de kjørte tilbake til Bs daværende bopel.
Det kan også vises til beskrivelsen av det ytre handlingsforløp inntatt på side 10-15 i byrettens dom, jf. straffeprosessloven §41 tredje ledd.
Det er som nevnt uenighet om en del sentrale punkt i handlingsforløpet og bakgrunnen, bl.a konkret hvilken avstraffelse A hadde bedt B å utsette F for og hva som var bakgrunnen for oppdraget. For bedømmelsen av Cs forhold mener retten at det har minimal betydning hva som måtte bli resultatet av den fornyede behandling for A og B som er følgen av at de juridiske dommerne satte til side juryens kjennelse for de to. Slik bevisene i saken er, sammenholdt med juryens svar for C, mener retten at det er tålelig klart hvilket faktum som må legges til grunn for hans del. I straffutmålingen for C må retten basere seg på hans forklaring om at B ba ham bli med på et oppdrag som gjaldt avstraffelse med skyting i føttene på en person C ikke kjente, og at dersom C ble med, skulle det bli sørget for ettergivelse av en narkotikagjeld på kr 30.000 han hadde til H (C ble dømt for ervervet av narkotikaen i byretten, jf. tiltalens post XIV). C synes nokså umiddelbar å ha blitt klar over at det var A som var oppdragsgiver. Både C og B var betydelig ruspåvirket, trolig av amfetamin, ved anledningen, og C var også nedkjørt etter lengre tids rusmisbruk og at det hadde vært lite søvn på ham flere døgn grunnet amfetaminbruken. For ordens skyld presiseres at selv om retten må basere straffutmålingen for C på at det ikke er bevist at det var han som skjøt, er det ikke dermed sagt at den finner det bevist utover rimelig tvil at det var B som fyrte av det dødelige skuddet.
De rettspsykiatrisk sakkyndige har konkludert med at C har en s.k. «avhengig personlighetsforstyrrelse», som innebærer at han er lett påvirkelig, avhengig av andre, «hjelpeløshet» på egenhånd, har uvilje mot å protestere mot personer han føler avhengighet av osv. Den kritikkløse aksepten av å bli med på oppdraget, kan nok forklares på bakgrunn av disse personlighetstrekkene kombinert med at han var fysisk og psykisk nedkjørt etter lang tids tung narkotikamisbruk. Konklusjonen om personlighetstrekk støttes av den markante omlegging C har vist i fengselet, bl.a målrettet arbeid for å skaffe seg utdanning. Selv om denne bakgrunnen kan være en forklaring på Cs opptreden, har det etter rettens syn liten betydning i straffutmålingen. Å skyte en person i beina som avstraffelse er uansett en graverende handling. Ut fra utenlandsk forskning, slik den rettsmedisinske sakkyndige førsteamanuensis Lilleng gjorde rede for, har slik avstraffelsesmetode sjelden dødelig utgang forutsatt at offeret kommer raskt til lege, men den er livstruende om man treffer f.eks en stor pulsåre. Når det i tillegg, som her, er tale om to betydelig ruspåvirkede personer i en situasjon hvor det lett kan komme til affekt/håndgemeng, er det en nærliggende mulighet for «feiltreff», slik at man ikke treffer beina, men andre steder på kroppen hvor utfallet vil være fatalt. Slik lagmannsretten vurderer forholdet her, ligger det nær opp mot det forsettlige drap, og straffutmålingsmessig er det ikke grunn til å bedømme det vesentlig mildere. I bedømmelsen av den objektive grovhet må det i straffeskjerpende retning tas hensyn til at det var overlegg over tid idet C hadde iallfall et par timer til å tenke og ombestemme seg på, at han bidro grunnet tilsagnet om egen økonomisk vinning og det fatale utfallet det ble. På den andre side hadde han en mer passiv rolle. Arten av handlingen gir mindre rom for å ta hensyn til personlige forhold hos C i formildende retning, men det bør likevel legges noe vekt på at han kort tid etter pågripelsen ga en uforbeholden tilståelse for det han nå er dømt for, og at forklaringen hans bidro til avklaring iallfall av rammene for handlingsforløpet - selv om det som nevnt står uavklart nøyaktig hva As og Bs forhold besto i.
For C omfatter straffutmålingen også noen forhold etter narkotikalovgivningen, et heleri og et brudd på våpenloven, som han ble rettskraftig kjent skyldig i i byretten. Det vises til byrettens dom om de nærmere enkeltheter. Han er dømt for erverv av amfetamin for ca kr 30.000,-. Ut fra opplysningene om prisnivået, må det samlet ha vært minimum ca 50 g, men trolig mer. Også den ulovlige befatning med våpen som han er dømt for, er alvorlig. Etter lagmannsrettens oppfatning ville straffen for de forhold C rettskraftig ble kjent skyldig i i byretten, isolert ha ført til fengsel i bortimot et år.
Lagmannsretten har blitt stående ved at straffen settes i samsvar med aktors påstand til fengsel i 8 år. Til fradrag går de 395 dagene C satt i varetekt fram til han startet domssoningen etter straffeprosessloven §453.
Fs foreldre har krevd erstatning etter skadeserstatningsloven §3-5 andre ledd med kr 21.320 til dekning av påløpte begravelsesutgifter (utover det som dekkes av folketrygden) og oppreisningserstatning begrenset oppad til kr 100.000,-. Rettens juridiske medlemmer finner at vilkårene er til stede. Ut fra beskrivelsen foran må det legges til grunn at C grovt aktløst har medvirket til Fs død. Størrelsen på de påløpte utgiftene er ikke bestridt, og bl.a ut fra Rt-2001-274 settes oppreisningserstatningen til kr 100.000,-. Hvorvidt C kan kreve refusjon for noe av beløpene fra A/B er det ikke foranledning til å gå inn på her.
For de tiltalte A og B skal som nevnt forholdet beskrevet i tiltalens post I behandles på ny av andre dommere senere. I byrettens dom ble begge kjent skyldig i noen andre lovovertredelser, og hvor skyldspørsmålet er rettskraftig. Lagmannsretten antar at det nå skal fastsettes straff for disse rettskraftige forhold, og at reaksjonsavgjørelsen ikke skal utstå til den fornyede behandling av post I, jf. straffeprosessloven §354 sammenholdt med §348 og §326.
For A skal det fastsettes straff for salg av heroin til I, erverv av noe kokain til eget bruk, og ulovlig oppbevaring av våpen. Det settes også fellesstraff med dom på 5 måneders fengsel A fikk 11 10 2000 og hvor straffeloven §64 iakttas.
Det vises til byrettens dommer om de nærmere enkeltheter, men i ankebehandlingen har det vært omtvistet om det var ca 30 g eller rundt 50 g heroinholdig pulver A har solgt til I. I er dømt for ervervet og i den dommen ble straffutmålingen basert på at det var ca 50 g. Iallfall ut fra det som er nevnt foran om de subsidiære ankegrunnene, mener lagmannsretten at den ikke er bundet av byrettens bevisvurdering på dette punktet. Etter bevisføringen nå finner lagmannsretten kvantumsangivelsen så pass usikker at det ikke er grunnlag for annet enn å konkludere med at det minimum var ca 30 gram, men at det er reell mulighet for at det var mer.
Lagmannsretten setter straffen til fengsel i 3 år.
A har sittet 599 dager i varetekt, og alt unntatt to dager er grunnet i forholdet i tiltalens post I. Lagmannsretten mener at det likevel skal gis varetektsfradrag for den straffen som nå fastsettes. Det vises til den forståelsen av straffeloven §60, spesielt uttrykket «i anledning saken», som følger av Bratholm/ Matningsdal Straffeloven I.
B er i byretten rettskraftig kjent skyldig i kjøp, oppbevaring og bruk av mindre mengder narkotika, naskeri og et tilfelle av å ha båret kniv uten aktverdig grunn. Straffen finnes passende å settes som foreslått av aktor til fengsel i 60 dager, som er sonet gjennom utholdt varetekt. B har sittet i varetekt til sammen 668 dager.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. C, f. *.*..1975, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §231 første og andre straffalternativ, jf. §232, og de forhold han rettskraftig er kjent skyldig i ved Bergen byretts dom av 08.06.2001, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd og §63 andre ledd, til fengsel i 8 -åtte- år. Ved soningen fragår 395 -trehundreognittifem- dager for utholdt varetektsfengsel.
C dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dommen å betale erstatning til D og E med 121.320,- -etthundreogtjueentusentrehundreogtjuekroner -.
2. A, f. *.*..1975, dømmes for de forhold hvor han rettskraftig er kjent skyldig ved Bergen byretts dom av 08.06.2001, i fellesstraff med Bergen byretts dom av 11 10 2001, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd, §63 andre ledd og §64 til fengsel i 3 -tre- år. Ved soningen fragår 599 - femhundreognittini - dager for utholdt varetektsfengsel.
3. B, f. *.*..1974, dømmes for de forhold han rettskraftig er kjent skyldig i ved Bergen byretts dom av 08.06.2001, til fengsel i 60 -seksti- dager. Straffen er i helhet sonet ved utholdt varetektsfengsel.