LH-2001-384
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-25 |
| Publisert: | LH-2001-00384 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tana og Varanger herredsrett - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00384. |
| Parter: | Sak nr. 01-384A: Ankende part: A, (Prosesfullmektig: Advokat Sjur Skjævesland). Ankemotpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Cato Helstrøm). Sak nr 01-385 og 1125A: Ankende part: B, (Prosessfullmektig: Advokat Lisbeth E. Rønning). Ankemotpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Cato Helstrøm). Ankemotpart: C, (Prosessfullmektig: Advokat Sjur Skjævesland). |
| Forfatter: | Lagdommer Helge Nilsen, formann. Lagdommer Aage Thor Falkanger. Ekstraordinær lagdommer Gaute Gregusson. Fagkyndige meddommere: Psykolog Eli Haugstvedt. Sosionom Per Aandahl. 2 alminnelige meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-19, §4-12, §4-1 |
Saken gjelder fastettelse av samværsrett ved tvungen omsorgsovertakelse, jf barnevernloven §4-19.
Tana og Varanger herredsrett avsa 16 februar 2001 dom med slik domsslutning:
«1. X kommune ved barneverntjenesten skal ha omsorgen for D født **.**.1990 og E født **.**.1994.
2. D og E gis rett til samvær med sin mor, B 1 - en - helg annenhver måned og med sin far 2 - to - ganger i året. Samvær skal være med tilsyn.
3. D og E gis rett til samvær med sin farmor, C, 2 - to - ganger i året.»
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens dom.
Sakens bagrunn var at Fylkesnemnda for sosiale saker i Troms og Finnmark ved vedtak av 8 mai 2000 hadde bestemt at X kommune skulle overta omsorgen for begge barna, at barna skulle plasseres i fosterhjem, at barna skulle gis samvær med sin mor en gang i måneden og med sin far to ganger i året, at alle samvær skulle være under tilsyn, samt at kommunen ikke skulle tilkjennes oppfostringsbidrag fra foreldrene. Barna hadde opphold ved Finnmark barne- og ungdomssenter inntil begge om sommeren 2001 ble plassert i fosterhjem, E i Y, D først i - - - og senere i ***, der de fortsatt bor.
B har 13 mars 2001 rettidig erklært anke mot herredsrettens dom. Anken gjelder domsslutningen punkt 2 om eget samvær med barna og punkt 3 om farmors samvær med dem. Det ble nedlagt påstand om at B skal ha samvær med barna fastsatt etter rettens skjønn.
X kommune har 4 april 2001 tatt til motmæle mot hennes anke og erklært aksessorisk motanke. Det ble nedlagt påstand om at herredsrettens dom om samvær stadfestes, men at Bs samvær med barna skal skje i Y.
A har 15 mars 2001 rettidig erklært anke mot herredsrettens dom. Anken gjelder domsslutningen punkt 2 om eget samvær med barna. Det ble nedlagt påstand om at herredsrettens dom slutningen punkt 1 og 3 stadfestes, samt at barna gis rett til samvær med sin mor en helg annenhver måned under tilsyn og samvær med sin far etter rettens skjønn.
X kommune har 4 april 2001 tatt til motmæle mot hans anke og nedlagt påstand om at herredsrettens dom om samvær mellom barna og faren, stadfestes.
Sakene ble 31 mai 2001 besluttet forent til felles behandling ved lagmannsretten.
C meddelte i prosesskrift av 4 desember 2001 at hun trer inn som part i ankesaken, og at hun tiltrer det som A har anført i saken.
Ankeforhandling ble avholdt 17, 18 og 19 desember 2001 i Tromsø. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt seks vitner og en rettsoppnevnt sakkyndig. Bevisførselen fremgår for øvrig av rettsboken. Etter rådslagning og stemmegivning ble enstemmig besluttet at bare rettens formann behøver å være til stede når dommen blir avsagt, etter forutgående sirkulasjon til rettens øvrig medlemmer.
B gjør i hovedsak gjeldende:
B krever at hun skal utøve samvær med barna i sitt hjem i X, ikke i kommunens bolig i Y. Hun aksepterer å skulle ha samvær med barna i det omfang (lørdag og søndag seks ganger årlig) og på den betingelse (under tilsyn) som herredsretten har fastsatt.
Herredsretten forutsatte i domsgrunnene at samvær skulle utøves i morens hjem i X, selv om dette ikke kom til uttrykk i domsslutningen, hvilket antas å bero på uteglemmelse. Samværets innhold skal som hovedregel overlates til barnevernet, men kan presiseres av domstolen. Barnevernets beslutning om samvær i kommunal leilighet i Y og nektelse av samvær i morens hjem i X etter at herredsrettens dom ble avsagt, innebærer tvangsinngrep som kan overprøves.
Samvær i eget hjem under naturlige omgivelser øker kvaliteten av samvær mellom foreldre og barn og samsvarer best med det biologiske prinsipp. Samvær under tilsyn vil innebære trygge omgivelser. Spesielle forhold som taler imot samvær i morens hjem, foreligger ikke.
B bor nå i ny og rommelig enebolig sammen med sin nye ektemann F i X. Hun arbeider på bensinstasjon på hjemstedet og går på skole i - - -. Han arbeider på eget gårdsbruk. B har nå, sammen med F, omsorgsevne for deres to felles barn. Seksuelle overgrep mot D og E ble begått av A, ikke F. Morens mulighet for senere å kunne få omsorgen for barna, tilsier at samvær bør utøves i hjemmet slik at deres tilknytningsforhold kan bevares og utvikles best mulig.
B krever at C ikke kan få samvær med barna fastsatt ved dom. Herredsretten tilkjente farmor samvær med barna etter eget initiativ, uten at påstand om dette var nedlagt, og uten at dette var avgjort av fylkesnemnda hvis vedtak kan overprøves. Saksbehandlingsfeilen som herredsretten har begått ved å tilkjenne farmor eget samvær, må medføre at saken avvises for så vidt.
B krever uansett at C ikke tilkjennes samvær med barna. Farmor kan uansett utøve samvær med dem i forbindelse med fars utøvelse av samvær, og har ikke behov for fastsettelse av eget samvær. Tilsyn bør fastsettes dersom hun tilkjennes samvær, hensett til at hun ikke greide å skjerme sin egen sønn under hans oppvekst.
B nedlegger slik påstand:
«1. B gis rett til samvær fastsatt etter rettens skjønn.
Samvær skal skje i Bs hjem. Samvær skal skje under tilsyn.
2. Cs samværsrett avvises. Subsidiært: C gis ikke rett til samvær.»
A gjør i hovedsak gjeldende:
A krever at han skal ha samvær med barna en helg, lørdag og søndag, fire ganger årlig. Han aksepterer å skulle ha samvær med barna på den betingelse (under tilsyn) som herredsretten har fastsatt.
Barna hadde vanskelig oppvekst under foreldrenes samliv. De ble deretter utsatt for grov omsorgssvikt fra sin mor, ved fysisk og psykisk mishandling. De ble videre utsatt for seksuelle overgrep fra F, ikke A. Begge jentene har fortalt om overgrep fra morens nye ektemann. Moren behandlet barna ulikt, ved å begunstige den ene på bekostning av den andre. B har sviktet barna også etter omsorgsovertakelsen, ved å unnlate å kontakte dem på telefon, hvilket hun har hatt anledning til etter avtale med fosterhjemmene.
Samværsordningen mellom foreldrene og barna bør ikke være ulik. Tilknytningen mellom barna og foreldrene synes å ha utviklet seg til å bli nokså likeverdig etter omsorgsovertakelsen.
A har reist søksmål mot B for å vinne daglig omsorg for barna, slik at han kan sørge for at begge kan forbli i fosterhjem så lenge som nødvendig. Han har innsett at omsorgsovertakelsen for barna fremstår som varig i overskuelig fremtid.
A har fortsatt daglig omsorg for G, etter at det ble inngått rettsforlik om dette i det søksmål som B hadde reist mot ham for å vinne daglig omsorg for sønnen.
C gjør i hovedsak gjeldende:
C krever at hun skal ha samvær med barna to ganger årlig, slik som herredsretten har fastsatt. Saksbehandlingsfeil ved herredsrettens avgjørelse av dette spørsmål bestrides. Farmoren bør ha samvær med barna uten tilsyn, som forutsettes utøvet som reisefølge for barna ved deres samvær med far, som bor annet sted i landet. A er enig i alt dette.
A og C nedlegger slik påstand:
«1. Sak nr 01-1125 A fremmes.
2. Herredsrettens dom punkt 3 stadfestes.
3. D og E gis rett til samvær med sin mor, B en helg, lørdag og søndag, 4 ganger per år. Samværene skal være under tilsyn, og skal ikke finne sted i Bs hjem.
D og E gis rett til samvær med sin far, A en helg, lørdag og søndag, 4 ganger per år. Samværene skal være under tilsyn.»
X kommune gjør i hovedsak gjeldende:
X kommune krever at B og A skal ha samvær med barna en helg, lørdag og søndag, fire ganger årlig, under tilsyn for begge, og ikke i hjemmet hos henne. Samværets omfang bør i samsvar med dette reduseres for henne og økes for ham.
Retten kan fastsette samvær mellom barna og foreldrene både kvantitativt og kvalitativt, uten å være bundet av partenes anførsler eller påstander. Avgjørelsen treffes skjønnsmessig og konkret.
Saken startet langt tilbake i tid, ved bekymringsmeldinger til barnevernet og ulike hjelpetiltak for begge barna, mens familien bodde i - - - - og X. Barnevernet har hatt kontinuerlig oppfølging av barna siden omsorgsovertakelsen. Fosterforeldrene har arbeidet beundringsverdig med jentene, som begge har vist betydelige fremskritt. Tilsyn har vært ført av barnevernet under alle samvær mellom foreldrene og barna.
Barna har uttrykt å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i hjemmet. Dette må tas på alvor slik barnvernet har gjort, og begrunne at samvær ikke bør skje i morens hjem, der overgrepene har skjedd.
B har ikke vist evne eller vilje til å ta barnas perspektiv. Hun føler seg urettferdig behandlet, forsøker å påvirke barna med hensyn til hva de skal mene i saken, og involverer dem i sine egne problemer. Hun avviser fortsatt å ville samarbeide med barnevernet og tilskriver dets ansatte skyld i saken.
A har under prosessen vist evne og vilje til å ta barnas perspektiv.
Men også han har bidratt til å høyne konfliktnivået i saken.
Siktemålet med omsorgsovertakelsen og fosterhjemsplasseringen er at den skal være langvarig. Barna har særskilte behov, etter å ha vært utsatt for omsorgssvikt i lang tid.
Årsaken til omsorgsovertakelsen for barna var det som ble anført for og lagt til grunn av herredsretten. Dette fastsholdes fortsatt.
Samværsordningen mellom foreldrene og barna bør være den samme. Grunnlag for ulike ordninger foreligger ikke lenger.
C har som farmor vært viktig for barna og antas fortsatt å ville være viktig for dem. Hun bør ha slikt samvær som herredsretten har fastsatt.
X kommune nedlegger slik påstand:
«1. Sak nr 01-1125 A fremmes.
2. Herredsrettens dom pkt. 3 stadfestes.
3. D og E gis rett til samvær med sin mor, B en helg, lørdag og søndag, 4 ganger pr. år. Samværene skal være under tilsyn, og skal ikke finne sted i Bs hjem.
D og E gis rett til samvær med sin far, A, en helg, lørdag og søndag, 4 ganger pr. år. Samværene skal være under tilsyn.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Ved avgjørelse av barnevernssak skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet, herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jf barnevernloven §4-1 som knesetter hensynet til barnets beste. Dette gjelder også for sak om omsorgsovertakelse og samvær, jf barnevernloven §4-12 og §4-19.
Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre, jf barnevernloven §4-19 første ledd. Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværet, men kan også bestemme at det ikke skal være samvær, jf barnevernloven §4-19 annet ledd.
Samværets hyppighet og varighet fastsettes av fylkesnemnda. Nærmere fastlegging av tidspunkt for det enkelte samvær, hvor samvær skal finne sted, hvem som skal hente og bringe barnet, hvem som skal eller bør være til stede under samvær osv, vil være spørsmål som naturlig tilrettelegges og om nødvendig avgjøres av barneverntjenesten. Avgjørelse om samværsrett innebærer minimumsrett til samvær, som barnevernet kan utvide, men ikke redusere.
Rammen for fylkesnemndas avgjørelse av samværsrett gjelder tilsvarende for domstolene. Det vises til avgjørelsene i Rt-2001-1420 og Rt-1998-787 samt til Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 51-52.
Herredsretten har, i likhet med fylkesnemnda, bestemt at barnevernet skal overta omsorgen for D og E med hjemmel i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a. Bestemmelsen gir rett til omsorgsovertakelse dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.
Herredsretten fant bevist, som grunnlag for avgjørelsen, at begge barna «gjennom årene har vært utsatt for grov omsorgssvikt», at moren «har utøvd vold overfor barna sine ved flere anledninger», at omsorgssvikten «også har bestått av følelsesmessig avvisning da særlig overfor D», at man «kan ikke utelukke at barna på et eller annet tidspunkt har blitt utsatt for seksuelle overgrep uten at en har noen sikre holdepunkter for hvem som eventuelt har forgrepet seg på barna», at den nye ektemann «ikke ... i særlig grad har styrket mors omsorgsevne», at begge barna «har spesielle omsorgsbehov» og «trenger oppfølging både i form av profesjonell behandling og omsorg i hverdagen», samt at omsorgsovertakelsen «vil være langsiktig». Det vises til herredsrettens dom side 8-12.
Lagmannsretten kan ikke se at bevisførselen under ankeforhandlingen, som gjelder spørsmål om samvær, gir grunnlag for annen bevisbedømmelse enn hva herredsretten har beskrevet for sin avgjørelse. Voldsutøvelsen mot barna forstås å ha bestått i gjentatte straffbare legemsfornærmelser av ulik art og omfang gjennom flere år. Utestengningen av barna fra hjemmet forstås å ha skjedd ved noen anledninger av forskjellig varighet, også vinterstid. Mistanken som ble reist om seksuelle overgrep mot barna forøvet i deres hjem, tilsier at avgjørelsen av samvær må bero på et konkret skjønn, der man på den ene side må ta hensyn til barnas rett til samvær med begge foreldrene, og på den annen side til at barna ikke bør utsettes for noen urimelig risiko, se avgjørelsen i Rt-2001-937.
Lagmannsretten finner at samvær mellom hver forelder og barna bør fastettes til minst fire ganger årlig, hver gang lørdag og søndag med fem timer hver dag - etter barnevernets nærmere bestemmelse. Hensynet til barnets beste tilsier at samvær ikke bør fastsettes ved dom ut over dette minimumssamvær. Dette samvær er noe begrenset i forhold til den rettsoppnevnte sakkyndiges anbefaling om årlige samvær for mor ved seks anledninger og far ved fire anledninger, hver gang lørdag og søndag. Årsaken til omsorgsovertakelsen og at den sannsynligvis vil bli langvarig, som ovenfor beskrevet, tilsier særlig at ytterligere samvær ikke bør fastsettes nå. Barna bør nå sikres god oppvekst hos fosterforeldrene uten forstyrrelser som kan virke uheldig.
Tilsyn under samvær og sted for samvær, som også har vært gjenstand for tvist i saken, kan mest hensiktsmessig og forsvarlig bestemmes av barnevernet, etter fortløpende vurdering av sakens utvikling. Barnevernet synes hittil å ha vurdert dette fornuftig og riktig.
Lagmannsretten finner videre at samvær mellom farmor og barna ikke bør fastsettes. Herredsretten har fastsatt slikt samvær uten at fylkesnemnda hadde bestemt dette og uten at noen hadde krevd dette. Omfanget av samvær mellom foreldrene og barna synes å være såpass omfattende, at samvær ikke bør fastsettes for andre. Hensynet til opprettholdelse av den gode kontakt mellom farmor og barna antas fortsatt å kunne ivaretas godt i samarbeid med barnevernet, for eksempel i forbindelse med fars samvær med barna, der farmor kan være reisefølge for dem. Spørsmålet om avvisning av saken om samvær mellom farmoren og barna, på grunn av manglende partsstatus, se Rt-2001-835, kan etter dette utstå.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B gis rett til samvær med barna D og E fire ganger årlig, hver gang lørdag og søndag i fem timer hver dag, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse.
2. A gis rett til samvær med barna D og E fire ganger årlig, hver gang lørdag og søndag i fem timer hver dag, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse.
3. C gis ikke rett til samvær med barnebarna D eller E.