HR-2001-731-K - Rt-2001-835
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-20 |
| Publisert: | HR-2001-00731-K - Rt-2001-835 (152-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Familierett, Partsstatus, Samværsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om besteforeldre som overfor fylkesnemnda for sosiale saker hadde fremsatt krav om samværsrett med barnebarn som var under offentlig omsorg, hadde krav på partsstatus i saken for fylkesnemnda. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-2001-786 K - Høyesterett HR-2001-00731, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | X kommune (advokat Stig Åkenes Johnsen) mot A og B (advokat Sverre Kvilhaug) |
| Forfatter: | Coward, Skoghøy, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-19, Tvistemålsloven (1915) §404, Forvaltningsloven (1967) §41 |
Saken gjelder spørsmål om besteforeldre som overfor fylkesnemnda for sosiale saker har fremsatt krav om samværsrett med barnebarn som er under offentlig omsorg, har krav på partsstatus i saken for fylkesnemnda.
Det offentlige har overtatt omsorgen for C, født xx.xx.1994, og hun er plassert i fosterhjem. I november 2000 fremmet hennes besteforeldre, A og B, overfor Fylkesnemnda for sosiale saker for Hordaland og Sogn og Fjordane på grunnlag av barnevernloven §4-19 tredje ledd krav om samvær med henne. Etter at kommunen og A og B hadde fått anledning til å uttale seg om hvorvidt besteforeldre kunne gis partsstatus, traff lederen i fylkesnemnda 7. desember vedtak om at A og B ikke skulle gis status som parter i sak om samvær med C. Dette ble begrunnet med at de ikke hadde noe rettslig krav på å få behandlet sitt krav om samvær med barnebarnet, og at spørsmålet om de skulle gis partsstatus, i stor utstrekning antas å være overlatt til fylkesnemndslederens konkrete skjønn. Spørsmålet om A og B skulle gis samværsrett med barnebarnet, og omfanget av denne, «vil i tilfelle en samlet fylkesnemnd ta stilling til».
Fylkesnemnda behandlet deretter i møte 8.-10. januar 2001 bl.a kravet om samvær fra A og B. Disse var innkalt til møtet som vitner, men møtte ikke.
Ved stevning 3. januar 2001 reiste A og B sak for Nordhordland herredsrett med påstand om at deres krav om samvær med barnebarnet C skulle realitetsbehandles av fylkesnemnda. Herredsretten kom i kjennelse 7. mars 2001 til at A og B hadde krav på å få realitetsbehandlet kravet om samværsrett, og at det hadde krav på partsstatus i saken. Herredsrettens kjennelse har denne slutning:
«Fylkesnemndas vedtak av 7. november 2000 om at A og B ikke skal ha partsstatus i sak om samvær med barnebarnet C, oppheves.»
X kommune påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett og gjorde prinsipalt gjeldende at herredsretten hadde stilt for strenge krav til når leder av fylkesnemnda kunne avvise et krav om samvær fra andre enn foreldrene. Subsidiært ble det gjort gjeldende at en eventuell feil i fylkesnemnda ikke kunne anses å ha påvirket vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven §41. Dette ble bl.a begrunnet med at A og B hadde vært innkalt som vitner til møtet i fylkesnemnda, og at de da kunne ha møtt og begrunnet sitt krav om samværsrett ytterligere.
Gulating lagmannsrett avsa 8. mai 2001 kjennelse med slik slutning:
«Herredsrettens kjennelse stadfestes.»
X kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av lagmannsrettens lovtolking.
Den kjærende part - X kommune - har i korte trekk gjort gjeldende:
Så lenge barnets foreldre er i live, må det kreves særlige grunner for å gi andre enn foreldrene rett til samvær etter barnevernloven §4-19 tredje ledd. Herredsretten har lagt til grunn at fylkesnemndas adgang til å avvise en sak «i tilfelle [må] være begrenset til de saker hvor det ut fra realitetene er åpenbart at kravet ikke kan nå frem». Det samme har lagmannsretten lagt til grunn. Etter kommunens oppfatning må dette bero på en uriktig forståelse av §4-19 tredje ledd. Det har ikke vært lovgivers mening at alle med tilknytning til barnet skal kunne kreve samværsordning med barnet, uavhengig av i hvilken grad foreldrene selv er i stand til å ivareta samværet.
X kommune har nedlagt slik påstand:
«Fylkesnemndsleders vedtak av 7. november 2000 stadfestes.»
Kjæremålsmotpartene - A og B - har gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, og de har også fullt ut sluttet seg til lagmannsrettens begrunnelse. For øvrig har de vist til de anførsler de gjorde gjeldende for lagmannsretten.
A og B har lagt ned slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset i samsvar med tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og 3. Angrepet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking. Denne kan utvalget prøve.
Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Ved vurderingen av spørsmålet om A og B har krav på å få realitetsbehandlet sitt krav på samværsrett, har lagmannsretten tatt utgangspunkt i at barnevernloven §4-19 tredje ledd «ikke [setter] begrensninger forsåvidt gjelder kretsen av personer som i prinsippet kan tilkjennes en samværsrett», og at det heller ikke kan være noe til hinder for at et krav om samværsrett behandles i egen sak, dvs. uavhengig av saken om omsorgsovertakelse eller samværsrett for foreldrene. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning gir dette uttrykk for en riktig tolking av bestemmelsen.
Når den som fremsetter krav om samværsrett etter barnevernloven §4-19 tredje ledd, har en slik tilknytning til barnet at bestemmelsen rettslig gir adgang til å tilkjenne vedkommende samværsrett, må kravet realitetsbehandles, og ved denne behandlingen må den som har fremsatt kravet, ha rett til partsstatus. For at en begjæring om samværsrett etter barnevernloven §4-19 tredje ledd skal kunne avvises, må tilknytningen være så fjern at det er åpenbart at det ikke er rettslig adgang til å gi vedkommende samværsrett.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det er en mulighet for at det krav om samværsrett som A og B har fremsatt, kan føre frem, og at de da har rett til å få spørsmålet realitetsbehandlet og rett til partsstatus ved behandlingen. Dette bygger på en riktig forståelse av de vilkår som må stilles for behandling av krav på samværsrett etter barnevernloven §4-19 tredje ledd. Bevisbedømmelsen og den konkrete subsumsjon kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.