LB-2001-1709

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-03-11
Publisert:	LB-2001-01709
Stikkord:	Arverett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo skifterett og byskriveremb. Nr 00-01845 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01709 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00635.
Parter:	Ankende part: 1. A, 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Annæus Kr. Schjødt). Motpart: C (Prosessfullmektig: Advokat Per Racin Fosmark).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Jan Hein Eriksen. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Marianne Trætteberg
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, Arveloven (1972) §63, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §30, §62, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder tvist om gyldigheten av testamenter, krav om at arvelaters livsdisposisjoner skal kjennes ugyldige mv.

D døde 2. juni 2000, 90 år gammel. Hun hadde skiftet etter sin mann, som døde i 1966, og hadde tre barn, sønnene A, B og C.

Ved inngangen til 1990-årene besto Ds eiendeler, foruten av bankkonti og løsøregjenstander, av en leilighet i - - veien 52 C i Oslo, der hun bodde til sin død, og andeler i hyttene «- - -» (hytte nr. 1) i Østre Slidre og «***» (hytte nr. 2) i Øyer.

Over en periode på fem år opprettet D fire testamenter, som hadde til felles at den frie tredjedelen i boet ble testamentert til den yngste sønnen C. Testamentene er av 12. mars 1992, 11. mai 1994, 22. desember 1995 og 25. mars 1997. De første testamentene inneholdt bestemmelser om fordeling av løsøregjenstander mellom barn og barnebarn, men i det siste testamentet, som tilbakekalte alle tidligere testamenter, gikk det fram at C allerede hadde fått det meste av løsøret.

D eide hyttene hytte nr. 1 og hytte nr. 2 sammen med sin bror E. I brev 28. august 1986 ga D sin daværende juridiske rådgiver, advokat Roar Fløttre, fullmakt til «på beste måte og ordne sameieforholdet» i hytte nr. 1 og hytte nr. 2, slik at hyttene ble overdratt til de tre sønnene. Lagmannsretten legger til grunn at D forutsatte at de tre sønnene skulle komme fram til en sameieavtale om bruken av hytte nr. 1, som var den mest brukte og mest verdifulle. Det hadde gjennom årene vært noe uenighet både om vedlikeholdsforpliktelser og om bruken av hytta. Brødrene kom imidlertid ikke fram til noen sameieavtale, og dette ga grunnlag for en del uenighet mellom dem.

Samtidig er det på det rene at de to eldste brødrene var misfornøyd med disposisjoner foretatt av C etter fullmakt fra onkelen E. E døde i mars 1991, og de tre brødrene var blant hans testamentsarvinger. E testamenterte leiligheten sin til Cs to døtre. De to eldste brødrene ønsket etter dette nærmere opplysninger om Cs disposisjoner på vegne av onkelen før dødsfallet, blant annet oppussing av leiligheten. I et brev, sannsynligvis skrevet ved årsskiftet 1991-92 (datert «- - veien 91-92»), til sine tre sønner ga D uttrykk for sterk kritikk mot de to eldste sønnene fordi de urettmessig hadde angrepet den yngste broren i forbindelse med onkelens dødsbo. I et brev til advokat Fløttre datert januar 1992 ga hun advokaten fullmakt til å avslutte arbeidet med å få overført hytte nr. 1 til sønnene, men instruerte ham samtidig om at C skulle få overført hennes parter «slik at han får styringsretten i fellesskapet.» De to eldste sønnene mente at D hadde bundet seg til at hytte nr. 1 skulle eies med like deler av de tre, og at hun ikke kunne gå fra dette løftet. Tvisten førte til at A og B i begynnelsen av 1995 tok ut forliksklage og deretter stevning mot sin mor ved Oslo byrett med krav om at hun skulle utstede skjøte på saksøkernes deler av eiendommen. Byretten ga saksøkerne medhold, og saken ble anket til lagmannsretten. Partene gjorde her utenrettslig forlik.

I mellomtiden hadde D gjennomført en rekke økonomiske transaksjoner til fordel for C. Den 31. mai 1993 overførte hun 200.000 kroner til sønnens konto. I en senere erklæring datert 27. februar 1996 het det at dette var vederlag til C for hans innsats med hjelp og støtte til moren gjennom de siste 20-25 årene. Den 11. mai 1994, altså samme dag som testament nummer to ble opprettet, utstedte D en pantobligasjon med sikkerhet i leiligheten i - - veien der hun erkjente å skylde C 300.000 kroner. Obligasjonen var avdragsfri, med en renteforpliktelse på seks prosent per år. Fire dager senere skrev hun under på en avtale der det het at hennes høyeste ønske var at hun skulle få leve i sitt eget hjem så lenge dette var mulig, og at hun hadde spurt C med familie om de ville påta seg å hjelpe henne med dette. Etter avtalen skulle familien ha 30.000 kroner per år som basisgodtgjørelse for dette. Ved kjøpekontrakt datert 4. oktober 1995 overdro hun leiligheten sin til C for takst 670.000 kroner. Hun betinget seg livsvarig vederlagsfri bruksrett til leiligheten. Verdien av denne bruksretten ble beregnet til 392.000 kroner, som gikk til fradrag i kjøpesummen. Resten av kjøpesummen ble gjort opp ved at pantobligasjonen på 300.000 ble slettet samtidig som gjelden knyttet til den ble ansett innfridd. I tillegg ble som nevnt en rekke løsøregjenstander overført til C og hans familie.

Etter morens død begjærte de to eldste brødrene offentlig skifte. Det ble ikke oppnådd enighet, og ved stevning til Oslo skifterett 14. august 2000 reiste A og B søksmål mot C med krav om at Ds testamenter og disposisjoner knyttet til leiligheten skulle kjennes ugyldig. Senere ble søksmålet utvidet til å omfatte tilbakesøkingskravet som nevnt ovenfor. C reiste motsøksmål angående hytte nr. 1 og hytte nr. 2. Det synes ikke å ha vært reell uenighet angående forholdet knyttet til motsøksmålet, og denne delen av saken ble forlikt under hovedforhandlingen i skifteretten.

Oslo skifterett avsa 22. januar 2001 dom med slik domsslutning:

1. Ds testament av 25. mars 1997 kjennes gyldig.

2. For øvrig frifinnes C.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger.

A og B har anket skifterettens dom til Borgarting lagmannsrett. De gjør i hovedsak gjeldende:

Både livsdisposisjonene og dødsdisposisjonene til fordel for C er ugyldige. Det er etter ankepartenes mening ingen tvil om at D ønsket kontakt med alle deler av sin familie, og at hun ønsket sin formue fordelt likelig mellom sine tre sønner. Dette går fram av et utkast til testament hun skrev 29. januar 1992. De disposisjonene hun senere foretok til fordel for sin yngste sønn, gir ikke uttrykk for hennes egentlige ønske, og er ikke noe resultat av hennes frie vilje. C sørget for å isolere D fra omverdenen. De to eldste brødrene rettet rimelig og berettiget kritikk mot hans og hans ektefelles disposisjoner i boene etter E og F. C feilinformerte systematisk sin mor om forholdene knyttet til disse boene, og kritikken mot ham fra brødrene førte til at han begynte en lengre prosess med isolering av sin mor. Han sørget for at det ble skiftet lås til leiligheten hennes og for at hun fikk hemmelig telefonnummer. Dette avskar i realiteten D fra naturlig samkvem med de to eldste sønnene og deres familier. I flere tilfeller ga D uttrykk for at hun ikke fikk lov til å oppgi sitt telefonnummer, og at hun ikke fikk lov å slippe familien inn i leiligheten. Ikke en gang hennes gamle venninne G fikk telefonnummeret hennes da hun ba om det. Til henne sa D: «Det går ikke det, skjønner du» eller lignende. Det er åpenbart at denne isolasjonen er et resultat av påvirkning fra C, som visste at samkvem med utenforstående ville kunne påvirke hennes virkelighetsoppfatning. C gikk så langt at han ikke ga brødrene sine opplysninger om når moren var på sykehjem, og helt fram til moren lå på dødsleiet hadde hjelpeapparatet forbud mot å henvende seg til andre enn ham. Han isolerte sin mor helt til det siste.

Ds virkelighetsoppfatning ble i disse årene systematisk formet av C uten at hun hadde mulighet til å bli influert av motforestillinger. Gjennom utallige løgnhistorier har C påvirket sin mor til å gjennomføre disposisjoner hun egentlig ikke ønsket. Flere forhold viser at de erklæringene og brevene D har skrevet under på, ikke var uttrykk for hennes egen vilje. En rekke av formuleringene i brevene er åpenbart ikke hennes. I et brev har hun skrevet navnet på sin eldste sønn feil. Erklæringen 27. februar 1996 viser at hun ikke har vært klar over at hun allerede i 1993 overførte 200.000 kroner til C. En rekke dokumenter viser at hun var i villfarelse med hensyn til hva som var de faktiske forholdene. I et brev skriver hun at fordelingen av eiendommer på Hvaler etter hennes manns død innebar en fordeling til skade for C, til tross for at dette åpenbart er uriktig. Det har i en årrekke vært på det rene at brødrene her fikk en lik fordeling. Videre viser uenigheten om andelene i hytte nr. 1 at D hadde mistet virkelighetssansen. Det er helt på det rene at hun fordelte sin andel av hytte nr. 1 med en tredjedel på hver av sønnene, og at dette skjedde under en familietilstelning i 1986. Det er åpenbart at hun var påvirket av C når hun senere hevdet at denne tilstelningen ikke hadde funnet sted.

At hun hadde et annet syn på forholdene i familien når hun ikke var under Cs innflytelse, illustreres klart av det som skjedde under hovedforhandlingen i byretten i hytte nr. 1-saken. Her forklarte D i rettsmøtet at hun ønsket enighet mellom sønnene, og at hver av dem skulle få like store deler. Dette var stikk i strid med det standpunktet hun tidligere hadde inntatt under saken, og som åpenbart var influert av C. Etter at hun så hadde vært i samtale med C, trakk hun tilbake utsagnet om at hun ønsket forlik.

Illustrerende for situasjonen er erklæringen datert 15. juli 1997 som D har underskrevet. Her instruerer hun sin yngste sønn om å kaste kvitteringer og bilag. Erklæringene er meget påfallende, og viser etter ankepartenes mening at C var klar over at de disposisjonene han hadde foretatt, ikke tålte dagens lys. Han sikret seg på denne måten tilsynelatende morens samtykke til å kvitte seg med ubehagelig bevismateriale.

For så vidt gjelder dødsdisposisjonene, foreligger åpenbart en utilbørlig påvirkning, jf arveloven §63. Det vises til Arnholm, som i sin arverett gir som eksempel på utilbørlig påvirkning i et tilfelle som dette, hvor en arving systematisk baktaler andre familiemedlemmer overfor arvelateren. Det er også vist til Lødrup: Arverett (fjerde utgave) side 139, som omtaler den indirekte og systematiske påvirkning som utilbørlig. Det følger videre av rettspraksis, jf avgjørelse i Rt-1991-1414, at det er den som aktivt har søkt å bli begunstiget i et testament, som har bevisbyrden for at disposisjonen har gått riktig for seg. Når det gjelder livsdisposisjonene, foreligger det ugyldighet etter avtaleloven §30 og §33.

Ugyldigheten medfører at både testamentene og overføringen av leiligheten og utstedelsen av pantobligasjonen er ugyldige. I tillegg er overføringen av 200.000 kroner i 1993 ugyldig. Også betalingen av en advokatregning på 60.000 kroner i forbindelse med hytte nr. 1-saken må tilbakeføres boet. Betalingen er i realiteten skjedd i Cs interesse. Ytterligere kreves tilbakebetaling av 227.000 kroner som i følge bilagene er betaling for hjelp og pleie fra C og hans familie. Alternativt kreves tilbakeført et beløp tilsvarende den uforklarlige økningen i gjennomsnittlig forbruk som D hadde i årene 1995 til 2000. I tillegg kreves erstattet det rentetapet som er en følge av at Ds konto ble tappet for midler. Samlet kreves det betaling begrenset opp til 630.000 kroner. De av Ds løsøregjenstander som befant seg hos C da hun døde, kreves tilbakeført til boet slik det er angitt i påstanden.

Subsidiært anføres det at overdragelsen av leiligheten er en dødsdisposisjon som krever testaments form. Overføringen var uten realitet for D mens hun levde. Hun fortsatte å bo i leiligheten, og i realiteten er det hennes midler som er gått til betaling av husleien. Innfrielsen av pantobligasjonen i leiligheten hadde heller ingen praktisk betydning for henne, og hun har ikke oppnådd økonomiske fordeler ved overdragelsen.

Ankepartene har lagt ned slik endelig påstand:

1. Ds testament av 25.03.1997 og tidligere testamenter av 12.03.1992, 11.05.1994 og 22.12.1995 kjennes ugyldige.

2. Ds disposisjoner som gjelder overføring av hennes leilighet i - - veien 52 C i Oslo til C - omfattende pantobligasjon datert 11.05.1994, kjøpekontrakt datert 04.10.1995, erklæring datert 27.02.1996 og skjøte - kjennes ugyldige, og C dømmes til å overskjøte leiligheten vederlagsfritt til Ds dødsbo.

3. C dømmes til å tilbakelevere til Ds dødsbo følgende løsøregjenstander som står nevnt i Ds testament av 22.12.1995:

«Pistolene på kaminhyllen, muskedunderen og de to japanske lansene i gangen, sølvbollen fra Mexico, 1 stort firkantet fat fra Mexico, sølvskrin på TV, 6 store middagsgafler i sølv, 6 suppeskjeer med «B», 2 sølvskjeer med EWO, syltetøyskje i sølv, 2 små sølvskjeer for anretning, 1 gammel lang syltetøyskje i tvunnet sølv, dåpsbegeret mitt med Elisabeth, 3 sølv kakevaser, 2 arvesmykker i bergkrystall, middagsservise + kopper til 14 personer, Porsgrunnserviset med te- og kaffekopper, malte desserttallerkener fra Porsgrunn, 2 store sølv anretningsskjeer, 1 sølv sauseskje, 1 sølv kakespade, 1 sølv potetanretningsskje, 1 stor kompottskje i sølv, 2 små sølvkniver, 6 gamle tvunnede mokkaskjeer i sølv, 10 blå Porsgrunn tallerkener, 8 små dessertgafler i sølv, 8 små dessertskjeer i sølv, stor gaffel og kniv i sølv for steker, 1 sølvanretningsgaffel, 5 sølv fruktkniver, 2 små sølvkniver for anretning, 2 sølv lysestaker på kommoden, 2 sølvbrikker for øl/vin, 6 suppeskjeer med «B», 1 stor sølvskje for dessert, 1 sølv smørbrødklype, 2 små sølvkniver for anretning, en fin gammel tvunnet sølvskje, 2 små sølvkniver for anretning, 2 små søl lysestaker på bokhyllen i stuen, 2 sølvlysestaker på TV, 6 store middagsgafler i sølv, 4 middels store sølvskjeer, 1 sølv anretningsgaffel, 2 små sølvkniver for anretning, 2 små syltetøyskjeer i sølv, 2 små sølvbrikker for øl/vin, 1 sølv kakevase, 1 sølv kakevase, 2 store sølvanretningsskjeer, 1 sølv sauseskje, 1 sølv kakespade, 2 små sølvskjeer for anretning, 6 små tvunnede mokkaskjeer i sølv, smykker fra Ginny og A går tilbake til giveren, tykk armeing i gull, det gamle arvesmykket med gull i kjede.»

4. C dømmes til å tilbakebetale til Ds dødsbo et beløp utmålt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 630.000,-, med forfall 14 dager etter forkynnelse av dommen.

5. C dømmes til å betale de ankende parters saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten med tillegg av lovens morarente fra forfall 14 dager etter forkynnelse av dom eller kjennelse til betaling skjer.

Ankemotparten, C, har i hovedsak gjort gjeldende:

D var i sin fulle rette til å gi bort sin formue, både fast eiendom, penger og løsøregjenstander, til den hun måtte ønske mens hun levde. Hun var videre i sin fulle rett til å testamentere den frie tredjedelen av formuen til hvem hun ville. Det er ingen tvil om at D ønsket å gjennomføre de transaksjonene saken gjelder, og at hun var klar over hva hun gjorde. Dette er bekreftet av hennes advokater, av hennes lege, av hennes nabo og av en lang rekke erklæringer og brev i saken. Hennes standpunkt var rasjonelt begrunnet i hennes skuffelse over at de to eldste sønnene angrep C for hans befatning med onkelens økonomiske forhold, et angrep D oppfattet som helt uberettiget. Videre er det på det rene at D var bekymret over uenigheten knyttet til utnyttelsen av hytte nr. 1. Ettersom konflikten mellom brødrene økte, anså hun det nødvendig å sørge for at C fikk retten til å bestemme i sameiet. At hun reagerte sterkt på at hennes to eldste sønner anla sak mot henne om hytte nr. 1, er ikke vanskelig å forstå.

Anførselen om at C isolerte sin mor fra omverdenen, er uten grunnlag. Låsen til leiligheten ble skiftet av praktiske grunner. Også skiftet av telefonnummer hadde praktiske årsaker, men det var i tillegg begrunnet i at D ikke ønsket ubehagelige oppringninger fra sine to eldste sønner og deres familier.

I forhold til Ds livsdisposisjoner er det ikke påvist noe som skulle kunne føre til ugyldighet. Det er åpenbart at D har ønsket å overføre det alt vesentlige av sine midler til C som takk for at han og familien hjalp henne til fortsatt å kunne bo i leiligheten så lenge som mulig. Det er ingen tvil om at dette betydde svært mye for D. De to eldste sønnene ønsket i stedet at hun skulle på sykehjem, noe hun var sterkt i mot.

Overføringen av leiligheten var åpenbart en livsdisposisjon. Den hadde full realitet, ettersom D mistet den juridiske rådigheten over leiligheten. Samtidig ble hun fritatt for å betale husleie, og hun fikk slettet sin gjeld til C som en del av salgssummen. Leiligheten ble etter avtale solgt til takst.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Skifterettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. A og B dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for skifteretten og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra den i dommen fastsatte oppfyllelsesfrist til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten.

Som det er redegjort for ovenfor, anfører ankepartene at de fire testamentene D opprettet i perioden 1992 til 1997, og som alle bestemmer at C skal arve den frie tredjedelen av hennes formue, er ugyldige etter arveloven §63 på grunn av utilbørlig påvirkning fra Cs side. Videre krever de at Ds leilighet i - - veien 52 C, som C har fått seg overdratt, skal skjøtes tilbake til boet, og at C skal betale tilbake til boet et beløp begrenset opp til 630.000 kroner som han urettmessig har mottatt fra D. Lagmannsretten forstår ankepartene slik at de her gjør gjeldende at de overføringene som ble gjennomført mens D levde, er ugyldige etter avtalelovens regler, fortrinnsvis avtaleloven §33. Det anføres at C i forbindelse med overføringen av både leiligheten og pengene har påvirket D, dels gjennom å gi uriktige opplysninger, dels gjennom å holde korrekte opplysninger skjult, på en slik måte at det var i strid med redelighet og god tro av ham å akseptere overføringene. Synspunktet må forstås slik at D kunne og ville gjort ugyldighet gjeldende overfor C dersom hun hadde vært kjent med de faktiske forholdene, og at boet nå gjør ugyldigheten gjeldende. På samme grunnlag kreves også en rekke løsøregjenstander tilbakeført til boet. Videre gjelder en del av pengekravet tapte renteinntekter som C i stedet har oppnådd som følge av uttakene fra Ds konto. Her holdes C erstatningsansvarlig på culpagrunnlag. Også pengekravet for øvrig kan ses som et erstatningskrav. Subsidiært gjør ankepartene gjeldende at overføringen av leiligheten var en dødsdisposisjon som må kjennes ugyldig fordi testamentsformen ikke er benyttet.

Om Ds person bemerker lagmannsretten:

Det er på det rene at D med tiden fikk atskillige fysiske plager. I juli 1993 falt hun og knuste en albue, slik at hun en tid hadde vansker med å skrive. I desember samme år falt hun og fikk brist i ryggsøylen, noe som ga henne ryggproblemer og smerter resten av livet. Fra 1993 så hun stadig dårligere, men hun ble ikke ansett som funksjonelt blind. Av en journal fra Volvat Medisinske Senter 11. april 1994 går det fram at hennes venstre øye ble ansett som funksjonelt tapt, men at hun hadde et bra gangsyn og greide seg synsmessig i det daglige. Senere ble høyre øye operert, og hun så da bedre igjen. Hun hadde et illebefinnende 28. januar 1996, rett før hovedforhandlingen i byrettssaken om hyttene. I desember 1997 fikk hun et mindre slag/drypp, og hun var på Ås sykehjem fram til 6. januar 1998. Etter dette hadde hun fire rehabiliteringsopphold på inntil en måned på Røde Kors og Madserud sykehjem. Etter at hun kom ut fra Røde Kors 15. desember 1998, bodde hun hjemme til hun for siste gang ble innlagt samme sted 24. februar 2000. Her ble hun til hun døde 2. juni 2000.

Ved bedømmelsen av gyldigheten av Ds livs- og dødsdisposisjoner står spørsmålet om hennes alminnelige mentale tilstand mer sentralt enn spørsmålet om den fysiske. Her har ankepartenes anførsler under ankeforhandlingen vært noe varierende. Ut fra partsforklaringene er det lagmannsrettens inntrykk at de to eldste sønnene mener at deres mor forsto seg svært dårlig på selv nokså vanlige økonomiske transaksjoner, og at hun var så å si uten innsikt i forvaltning av midler. De har også framstilt henne slik at hun nærmest manglet egen vilje, og at hun var helt ute av stand til å motstå påvirkning fra sin yngste sønn. Argumentasjonen gir inntrykk av at ankepartene mener man her står overfor en person med klart under middels åndsevner og viljestyrke. Denne argumentasjonen er imidlertid ikke fulgt opp i ankepartenes prosedyre, og arveloven §62 er ikke direkte påberopt i saken.

Dette synet på Ds personlighet støttes bare av forklaringene til ankepartene og deres ektefeller. Forklaringene fra vitner uten direkte tilknytning til partene i saken går klart i retning av at D helt til det siste var en klar, bestemt og velorientert kvinne, som fullt ut forsto realitetene i de økonomiske og arvemessige disposisjonene hun foretok. I en erklæring fra doktor Lisbeth Bang datert 26. august 1996 heter det at D har forskjellige mindre fysiske plager tilsvarende hennes alder, og at hun «er iøvrigt frisk og klar.» I legeerklæring 27. januar 1998 skriver den legen hun hadde mest med å gjøre i 1990-årene, spesialist i allmennmedisin Anne Louise Kirkeengen, at D har vært pasient i hennes praksis siden 1991 og at hun har forskjellige fysiske plager tilsvarende hennes alder. Hun er mentalt velkonservert og hennes hukommelse er god. Doktor Kirkeengen har forklart for lagmannsretten at hun var på en rekke besøk hjemme hos D, ettersom D hadde vansker med å komme seg ut. Hun forklarte at D opptrådte meget adekvat, var klar og informert og at hun visste hva hun ville. Tilsvarende karakterstikker er gitt av lederen for hjemmetjenestene i bydelen. En nabo fra samme oppgang, H, som kjente D i en årrekke og jevnlig hadde samtaler med henne, karakteriserte henne som en fin dame som visste hva hun ville og som var meget belest. Hun leste avisen grundig hver dag.

Videre er både opprettelsen av de fire testamentene, opprettelsen av pantobligasjonen og salget av leiligheten gjennomført med bistand fra advokat. Testamentet 12. mars 1992 er opprettet etter korrespondanse med advokat Fløttre, og Fløttre er også ett av testamentsvitnene. Da Fløttre sendte testamentet over til D før det ble undertegnet, skrev han blant annet at en fordeling av den frie tredjedelen til ett av barna ikke var vanlig, og ba henne nøye overveie mulige konsekvenser dersom denne fordelingen ble opprettholdt. På tross av dette ble testamentsbestemmelsene til fordel for C altså gjennomført. Advokat Fløttre, som ellers må sies å ha tatt parti for ankepartene i saken, har forklart for lagmannsretten at det ikke var noen tvil om at D forsto hva testasjonen gikk ut på og konsekvensene av den. Derimot uttrykte han tvil om hvor klok denne bestemmelsen var.

Da tvisten om hytte nr. 1 kom opp, overtok høyesterettsadvokat Finn Arnesen og senere advokat Johan K. Engelschiøn, begge i advokatfirmaet Haavind & Haga, som Ds juridiske rådgivere. Advokat Arnesen sørget for opprettelsen av testamentet fra 1994, advokat Engelschiøn for de to siste testamentene. Begge advokatene har forklart at de hadde flere samtaler med D i hennes hjem om testamentene, og at det er hevet over tvil at hun forsto hva de gikk ut på, herunder at de var til fordel for den yngste sønnen på de to eldstes bekostning, og at de ga uttrykk for hva hun ønsket. Dette har advokatene også bekreftet som testamentsvitner. I dette tilfellet foreligger altså fire testasjoner over en årrekke som alle går i samme retning. Begge advokatene har forklart at C ikke var til stede når de hadde samtaler med D om testamentene, og at C overhodet ikke var involvert i testamentsopprettelsene i forhold til advokatene.

Også utstedelsen av pantobligasjonen og det senere salget av leiligheten til C skjedde i samråd med advokat. Pantobligasjonen er i tillegg vitterlighetsbekreftet av advokat Arnesen. I en erklæring 27. februar 1996 har D undertegnet en bekreftelse på disse transaksjonene. Her har advokat Engelschiøn gjort påtegning om at D har lest og er innforstått med innholdet av erklæringen, at hun har undertegnet erklæringen i advokatens nærvær og av egen fri vilje og at hun er ved full sans og samling.

Det er etter dette ikke grunnlag for å tvile på at D var klar over hva hun faktisk foretok seg da hun opprettet de fire testamentene til fordel for C og da hun stiftet panteforpliktelsen i leiligheten og gjennomførte salget av den. Det er også klart at overføringene var motivert av den betydelige hjelpen D mente hun fikk av C og hans familie slik at hun kunne fortsette å bo i leiligheten. Her tilføyes at det var naturlig på bakgrunn av Ds fysiske tilstand og det gode forholdet hun hadde til C at hun ga ham fullmakt til å ordne hennes økonomiske forhold.

Vilkåret for å kjenne testamentene ugyldige etter arveloven §63 er at arvelateren anses for å ha vært utsatt for «misleg», det vil si utilbørlig, påvirkning. Slik utilbørlig påvirkning kan foreligge selv om testamentene er opprettet etter juridisk rådgivning og med advokat som ett av testamentvitnene. At testamentet er opprettet på denne måten, er likevel av atskillig bevismessig betydning for spørsmålet om det foreligger ugyldighet, jf avgjørelse i Rt-1999-440.

Ankepartenes hovedanførsel, både i forhold til livs- og dødsdisposisjonene, er at C sørget for at D etter hvert ikke hadde noen «egen fri vilje». Om hva som anføres til støtte for dette, vises til lagmannsrettens gjengivelse ovenfor av ankepartenes anførsler.

Vurderingen av gyldigheten av både døds- og livsdisposisjonene reiser hovedsakelig den samme problemstillingen. Det er likevel den forskjellen at det som nevnt ovenfor kreves at det foreligger avtalerettslig ugyldighet for så vidt gjelder livsdisposisjonene, noe som gjennomgående må anses som et strengere krav enn bestemmelsen om «misleg påverknad» i arveloven §63. Slik saken ligger an, får forskjellen her ingen betydning.

Det foreligger som nevnt en rekke erklæringer fra D i saken, som hun dels har skrevet selv med hånd, og som dels er skrevet av C på maskin og undertegnet av henne. Ankepartene anfører at når det i disse skrivene gis uttrykk for beskyldninger mot og misnøye med ankepartene og deres familier, kan dette ikke være uttrykk for morens egentlige syn. Det hevdes at dette er et uttrykk for Cs synspunkter på konflikten mellom brødrene, og ikke uttrykk for morens «virkelige mening». Til dette bemerker lagmannsretten at enhver står fritt til å velge side i en konflikt, også i en konflikt mellom egne barn. I en slik situasjon velger man selv hvilket faktiske og moralske grunnlag man ønsker å bygge på, uten at dette normalt vil kunne føre til at økonomiske eller arverettslige disposisjoner anses ugyldige.

Ankepartene anfører imidlertid her at C i realiteten isolerte sin mor fra omverdenen og fra resten av familien på en slik måte at hun ikke var i stand til å korrigere hans opplysninger om og syn på konflikten mellom brødrene. Han sørget for at det ble skiftet lås i leiligheten og at hun fikk hemmelig telefonnummer, han nektet sin mor å åpne for slektninger som kom på besøk og han forbød henne å oppgi telefonnummeret sitt til den øvrige familien og andre bekjente, for eksempel venninnen G. Det anføres også at han helt fram til morens dødsleie nektet hjelpepersonell å ta kontakt med den øvrige familien om morens tilstand, og at han ikke ga den øvrige familien opplysninger om at moren i perioder var innlagt på sykehjem.

Etter lagmannsrettens mening framstår disse anførslene som ugrunnede. C har forklart at moren i 1994 hadde vansker med å åpne døren til leiligheten på grunn av skaden i albuen, slik at låsen ble byttet ut med en som var lettere å betjene. Forklaringen er bekreftet av naboen H. C har videre forklart at han så det som en selvfølge at hans mor selv måtte få bestemme hvem hun ønsket å gi nye nøkler til leiligheten til og hvem hun ønsket å omgås. Han har forklart at skiftet av telefonnummer i 1998 til et nummer som ikke sto i katalogen og ikke kunne fås på nummeropplysningen, skjedde etter ønske fra hans mor, som på den tiden hadde vanskelig for å bevege seg. Hun syntes det var plagsomt når telefonen ringte og hun ikke rakk den. Hun hadde også gitt uttrykk for at hun ikke ønsket ubehagelige samtaler med de to eldste sønnene. C har forklart at det var opp til hans mor hvem hun ønsket å gi nummeret til. Det var videre etter morens ønske at C var oppført som eneste pårørende som skulle kontaktes dersom noe skjedde med henne. Sjefen for hjemmetjenesten i bydelen, Sissel Baarstad, har forklart at hun etter oppfordring fra B ved årsskiftet 1997/98 henvendte seg til D for å høre om også B kunne oppføres som pårørende. Ifølge Baarstad sa D da fra at hun bare ønsket C oppført som pårørende.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke noe grunnlag for anførselen om at låsen ble skiftet og telefonnummeret endret etter initiativ fra C i den hensikt å isolere moren fra påvirkning fra andre. Tvert om taler opplysninger i saken med tyngde for at disse tiltakene skjedde ut fra praktiske formål og etter Ds egen bestemmelse, og at det var hennes eget ønske stort sett utelukkende å ha kontakt med Cs del av familien. Dette er i tråd med lagmannsrettens vurdering av Ds personlighet og mentale tilstand slik det er redegjort ovenfor. Det er for øvrig ikke riktig at hun var isolert fra omverdenen. Som nevnt hadde hun kontakt med sin lege, med sine advokater, med bydelsadministrasjonen og med hjemmesykepleiere og hjemmehjelpere, som besøkte henne flere ganger i døgnet. Hvilken begrunnelse hun kan ha gitt i samtaler med personer hun ikke ønsket å gi nøkkel eller telefonnummer til, er på denne bakgrunn av liten interesse for de spørsmålene saker gjelder.

Det er ikke uenighet i saken om at den som har livsarvinger og ikke sitter i uskifte, står fritt til å overføre sine eiendeler til andre i levende live, og vedkommende kan også fritt testamentere en tredjedel av sin formue. Dette kan som nevnt skje stort sett uansett hva som måtte være vedkommendes motiv for dette. Skal disposisjonene til en så klart disposisjonshabil og testasjonshabil person som D senere kunne kjennes ugyldige, må det derfor i praksis påvises at hun har vært i en eller annen form for villfarelse. Det er imidlertid ikke noe i saken som tyder på at D var i faktisk villfarelse på noen måte som skulle kunne få betydning for gyldigheten av disposisjonene. Tvert om er bakgrunnen for hennes holdning til sine tre sønner godt dokumentert i saken. I det håndskrevne brevet til sønnene datert årsskiftet 1991/92 går det fram at hun reagerte sterkt på at de to eldste brødrene sådde tvil om Cs økonomiske disposisjoner i forhold til sin onkel E, som C hadde fullmakt fra. Etter Ds syn hadde C vært meget hjelpsom mot sin onkel, og hun uttrykte sterk skuffelse over de to eldste brødrenes handlinger. Det er åpenbart at Cs framstilling av denne saken har hatt betydning for hennes standpunkt, men noe grunnlag for å hevde at C skal ha utnyttet noen villfarelse hos henne i denne sammenheng, foreligger ikke. Es livs- og dødsdisposisjoner ble for øvrig ikke angrepet. Cs ektefelle ble tilgodesett av en annen eldre slektning, F, som senere døde, og her oppsto en tvist med utenforstående testamentsarvinger. Det går fram av senere brev fra D at hun reagerte sterkt på at A og B også trakk dette boet inn i konflikten med C. Etter en del korrespondanse mellom advokater på begge sider ble resultatet at testamentsarvingene ikke angrep noen disposisjoner i F-boet. Også her var D i sin fulle rett til å ta parti for Cs familie.

Senere tilspisset konflikten seg, også mellom de to eldste sønnene og moren. Det er ikke grunn til å tvile på at D etter hvert ble av den oppfatning at C burde ha den avgjørende bestemmelsesmyndigheten for så vidt gjaldt hytte nr. 1. Dette kunne skje enten gjennom partsforholdene eller gjennom en sameieavtale. Hun mente dette problemet var aktualisert på grunn av konflikten mellom brødrene. Det går videre fram av dokumentene i saken at hun var av den oppfatning at det gaveløftet hun hadde formidlet til sin advokat i 1986, måtte kunne trekkes tilbake. Også dette er åpenbart et standpunkt hun tok i samråd med C, uten at det kan få noen betydning for gyldighetsspørsmålene. Om det standpunktet hun og sønnen inntok var rettslig holdbart, er uten betydning. Advokat Engelschiøn har forklart at det ikke var tvilsomt at D var full realitetsorientert om saken og motivert for å forsvare det hun så som sine egne og Cs interesser. Det er videre etter lagmannsrettens mening ikke vanskelig å forstå hvordan søksmålet mot henne fra hennes to eldste sønner påvirket hennes på forhånd negative syn på dem og forsterket hennes ønske om å tilgodese C.

Ankepartene har anført at C sørget for å holde deres mor borte fra dem. Dokumentene i saken gir et annet bilde. I håndskrevet brev 13. juli 1996 til A og B gjentok Ds sitt syn på det hun oppfattet som innblanding i F-boet og på overføringen av rettighetene i hytte nr. 1 til C. Videre skrev hun blant annet:

«Jeg har sendt dere flere brev de seneste årene. Alle brevene er ubesvart av dere til mig. Mitt seneste brev datert 28 juni 1996 til dere er også ubesvart.

Som svar på mine brev sender dere brev til C med uforskammet innhold og løgnaktige fremstilinger.

Innholdet i mine brev gir uttrykk for mine egne tanker og meninger. Jeg ber om respekt for min underskrift og mine selfølgelige rettigheter.»

B svarte henne 26. juli 1996. I brevet bekreftet han at han og den eldste broren hadde mottatt «bunkevis av brev fra C og deg», og at brevene var ubesvarte. Han argumenterte for at det var gode grunner til å angripe booppgjøret etter E, og hevdet at det forelå «økonomiske unndragelser av C». Videre argumenterte han mot morens standpunkt når det gjelder gaveoverføringene av hennes andel i hytte nr. 1 og for at en tilstelning i 1986 der gaven ble gitt, faktisk fant sted. Han argumenterte for at moren var påvirket av C og hans ektefelle under forhandlingene i byretten i hytte nr. 1-saken. Det går videre fram av brevet at moren hadde beklaget seg over at B og hans eldre bror ikke hadde opprettholdt kontakten med henne. Om dette skrev B: «Forklaringen er enkel: Det ser ut til at du ikke ønsker å opprettholde kontakten med A, meg og våre familier: - Når jeg er hos deg, så ber du meg om å gå. Da jeg sist var hos deg (mai 1996) så var du meget skeptisk, og det var såvidt jeg slapp inn til deg. - Når I eller J [de to eldste sønnenes ektefeller] har prøvd å ringe deg så legger du ganske fort på telefonrøret.» Videre spurte han om moren syntes at hennes atferd inspirerte brødrene til å opprettholde kontakten med henne, og minnet henne om hvilke tjenester han og hans kone hadde ytet henne, samtidig som han påpekte ubehageligheter som moren tidligere skulle ha vært utsatt for fra Cs familie.

Etter lagmannsrettens mening bekrefter Bs brev at de to eldste sønnene oppfattet seg i reell konflikt med sin mor, og at hun var tilbakeholden med å ønske omgang med dem og deres familier.

Ankepartene synes å mene at når det foreligger så mange brev og erklæringer undertegnet av D der hun bekrefter sitt ønske om å gjennomføre de forskjellige transaksjonene og uttrykker sterk kritikk av sine to eldste sønner, er dette et faktum som taler mot C. Argumentet synes å være at den store mengden av erklæringer indikerer en overproduksjon av bevis for å skjule et urettmessig forhold. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for denne anførselen. Det er ikke innbyrdes motstrid i Ds forskjellige erklæringer. Hun bekrefter sitt syn på konflikten mellom sønnene og gir en rekke ganger uttrykk for at hun ønsker å godtgjøre C og hans familie for omfattende hjelp og støtte opp gjennom årene. Hun bekrefter de økonomiske disposisjonene lagmannsretten ovenfor har funnet at hun utvilsomt gjennomførte med hensikt. Det er på den andre siden klart at brevene og erklæringene i vesentlig grad har vært motivert av ønsket om å dokumentere Ds disposisjons- og testasjonshabilitet for ettertiden. Dette bekreftes av det forholdet at det er tatt en rekke kopier, også av morens håndskrevne brev til de to eldste sønnene. C har i sin forklaring bekreftet at både han og hans mor anså dokumentasjonsbehovet for åpenbart, og at begge regnet med at de eldste brødrene ville angripe disposisjonene etter morens død. Lagmannsretten legger til at saken her viser at denne vurderingen av dokumentasjonsbehovet var riktig.

Ankepartene har særlig gjort et poeng av erklæringen fra 15. juli 1997, der D instruerer C om at «... kun de aller nødvendigste kvitteringer for betalte regninger skal beholde. Resten kastes.» De anfører at denne erklæringen er meget påfallende, og at dette må være en instruksjon fra C til moren om å gi ham fullmakt til å destruere ubehagelig bevismateriale. Etter lagmannsrettens syn er det mer nærliggende at erklæringen gir uttrykk for Ds syn på den konflikten mellom brødrene som kunne oppstå etter hennes død. Den kan meget vel ses som hennes måte å gjøre det klart at hun ønsket å beskytte den yngste sønnen mot angrep fra brødrene med krav om fullstendig dokumentasjon for alle økonomiske forhold og transaksjoner opp gjennom årene. Ds regninger ble betalt over brevgiro av C etter fullmakt, og etter det lagmannsretten forstår er ingen av disse bilagene kastet. Ankepartene har hatt anledning til å se dem. Det har vært reist kritikk mot et par transaksjoner under ankeforhandlingen, men kritikken er tilbakevist av C, og ankepartene har i prosedyren ikke hevdet at det er noe galt med disse overføringene. Midler til andre formål enn betaling av regninger fikk D ved at C tok ut penger på hennes minibankkort etter hennes anvisning. Det er klart at verken D eller C hadde noen plikt å oppbevare regninger og bilag for Ds husholdningsregnskap, og gjennom erklæringen 15. juli 1997 har D gjort det klart at det var hennes ønske at denne type bilag ikke skulle beholdes: C skulle ikke behøve å stå til regnskap for andre enn henne. Lagmannsretten tilføyer at dersom dette var motivet for Ds erklæring, hvilket er uttrykkelig sagt i erklæringen, må den kunne sies å ha vært velbegrunnet: I avhøret av C for lagmannsretten er det stilt kritiske spørsmål til to varekjøp og to kontantuttak. C har imidlertid tilbakevist kritikken, og forholdene har ikke senere vært nevnt i ankepartenes prosedyre.

Til støtte for anførselen om utilbørlig påvirkning har ankepartene vist til hovedforhandlingen i byretten i hytte nr. 1-saken. Det foreligger noe forskjellige versjoner av hva som skjedde under rettsmøtet, men det synes på det rene at D i sin forklaring åpnet for at man burde komme til et forlik om at de tre brødrene skulle overta hytta med like deler, og at hun ønsket at de kunne bli enige. Forliksforhandlingene førte imidlertid ikke fram, ettersom D senere på dagen holdt fast ved at hun ønsket å overføre sine andeler til C. Lagmannsretten kan ikke se at dette har særlig betydning for saken. Det er liten grunn til å tvile på at D innerst inne ønsket at sønnene hennes skulle bli enige om hytte nr. 1 og også ellers være vel forlikt, og at hun derfor ikke ville ha motsatt seg et forlik som gikk ut på dette. Forutsetningen hadde imidlertid hele tiden vært at brødrene skulle bli enige om bruken av hytta, for eksempel gjennom en sameieavtale, slik at framtidige konflikter kunne unngås. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe påfallende i at det på denne bakgrunnen ikke ble noe forlik. Lagmannsretten nevner at D hadde et illebefinnende og ble funnet bevisstløs et par dager før hovedforhandlingen, og at det en stund var tvil om hun kunne møte.

Med det synet lagmannsretten har på Ds utvilsomme disposisjons- og testasjonshabilitet, er det unødvendig å gå nærmere inn på anførslene fra ankepartene knyttet til enkeltdokumenter i saken. For ordens skyld nevner lagmannsretten at den mulige uklarheten som er knyttet til formuleringene av gavebrevet fra 1997 sammenholdt med overføringen av 200.000 kroner til C i 1993, må anses for å være uten betydning for saken. Det samme gjelder det forholdet at D i et brev til høyesterettsadvokat Arnesen datert 19. september 1995 tre steder har skrevet den eldste sønnens navn A feil. Det er etter rettens mening vanskelig å forstå at slik feilskrift skulle kunne underbygge påstanden om at brevet i realiteten er Cs.

Dermed gjenstår ankepartenes anførsler om at disposisjonene er ugyldige fordi D på forskjellige punkter var i villfarelse, en villfarelse som enten var påført henne av C gjennom utilbørlig påvirkning eller som han urettmessig har utnyttet. Det er etter rettens syn påvist lite fra ankepartenes side som kan underbygge en slik påstand. Lagmannsretten viser her til bemerkningene ovenfor om Ds disposisjonshabilitet og hennes rett til selv å velge sine beveggrunner når hun disponerte. I en situasjon hvor avdødes disposisjoner og erklæringer gir god innbyrdes sammenheng og er foretatt over en årrekke, skal det etter rettens mening mye til før det kan konstateres ugyldighet på grunn av villfarelse.

Som et eksempel på en villfarelse hos D har ankepartene vist til at hun i et brev skriver at eiendommene på Hvaler ikke ble likt fordelt etter farens død, noe som etter deres mening er i strid med de faktiske forholdene. Utsagnet viser etter lagmannsrettens syn ikke annet enn at D på dette tidspunktet ønsket å gi uttrykk for at hun ikke var enig med de to eldste sønnene i dette.

Videre synes det anført som en villfarelse hos D at hun ikke så noe grunnlag for kritikk av Cs og hans families disposisjoner i forhold til E og F. D så her som nevnt de to eldste sønnenes kritikk som uberettiget og ondsinnet, og hun tok parti for sin yngste sønn i denne konflikten. At hun her åpenbart i stor grad må ha bygget på Cs framstilling, kan ikke medføre noen avtalerettslig ugyldighet. Som nevnt ble det ikke senere rettet rettslige angrep mot noen disposisjon verken i E-boet eller i F-boet.

Videre anføres det at D tar feil når hun hevder at det ikke var noen familiesammenkomst i 1986 der andelene i hytte nr. 1 ble gitt til de tre sønnene. Dette var et sentralt punkt også under byrettssaken. D har i en rekke brev og erklæringer hevdet at noen slik sammenkomst ikke fant sted. Om dette er riktig eller uriktig, er uten betydning for saken. Det samme gjelder spørsmålet om de beskyldningene hun i noen brev satte fram mot enkelte medlemmer av familiene til A og B, hadde rot i faktiske forhold eller ikke.

Det følger av dette at det ikke er grunnlag for kravene om tilbakeføring av leiligheten til boet. Heller ikke er det grunnlag for kravet om tilbakeføring av overføringen på 200.000 kroner, overføringer betegnet som bistand for hjelp og pleie på til sammen ca 220.000 kroner eller betalingen av advokatregningen på 60.000 kroner i forbindelse med hytte nr. 1-saken. Det er ingen tvil om at det var D som var Haavind & Hagas klient, og hun har på vanlig måte betalt regningen derfra.

Videre er det ikke påvist noe som skulle tilsi at gjennomførte overføringer av løsøregjenstander til C og hans familie skulle være ugyldige.

Ankepartene har under henvisning til en beregning av Ds samlede gjennomsnittlige forbruk fram til 1994 anført at dette forbruket økte i perioden fra 1995 fram til hennes død, uten at det finnes noen naturlig forklaring på dette. De har som nevnt imidlertid ikke hatt innsigelser mot de regningene som ble betalt gjennom brevgiro. Det følger av lagmannsrettens syn på saken at dersom D ønsket å gi C kontante midler ut over de kontooverføringene som er dokumentert, var hun i sin fulle rett og fullt kapabel til dette. Anførselen fra ankepartene impliserer at C gjennom misbruk av morens minibankkort har underslått midler fra moren. Ut over henvisningen til høyere beregnet gjennomsnittforbruk er denne alvorlige påstanden ikke underbygget nærmere. Lagmannsretten finner den ugrunnet. Det nevnes at D etter det opplyste har signert samtlige kontoutskrifter, der minibankuttakene går fram.

Subsidiært anfører ankepartene at overføringen av leiligheten i realiteten var en dødsdisposisjon som krever testaments form, og derfor er ugyldig. Den ordningen som er gjennomført her, går ut på at eieren av en leilighet selger og overskjøter den på betingelse av at den nye eieren påtar seg eierforpliktelsene som for eksempel betaling av husleie, vedlikehold m v. Til fradrag i kjøpesummen går den beregnede verdien av livsvarig borett som selgeren betinger seg, og selgeren får så utbetalt det eventuelle mellomlegget mellom verdien av boretten og salgssummen. Det er uklart for lagmannsretten om ankepartene mener at en slik ordning i sin alminnelighet må anses som en dødsdisposisjon som krever testaments form. En slik anførsel er uholdbar. Ankepartene synes imidlertid å anføre at disposisjonen i dette tilfelle ikke har hatt noen realitet for D mens hun levde, fordi husleien reelt er betalt av midler som stammer fra D. Lagmannsretten finner at overføringen av leiligheten var en livsdisposisjon. Juridisk sett ble C eier av leiligheten og ansvarlig for den, med en påheftet livsvarig borett for moren. Kjøpesummen ble gjort opp ved at morens gjeld til sønnen ble slettet. C ble ansvarlig for å betale husleien (fellesutgiftene), noe han også gjorde, og moren ble fritatt for den løpende renteforpliktelsen knyttet til obligasjonen. Morens overføring av den juridiske disposisjonsretten til leiligheten til sønnene ble gjennomført og var en realitet.

Etter dette må skifterettens domsslutning punkt 1 og 2 stadfestes.

Anken har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må A og B ilegges saksomkostninger for lagmannsretten. I motsetning til skifteretten kan lagmannsrettens ikke se at det er noen grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd for så vidt gjelder saksomkostningene for skifteretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at C kan bebreides for at det kom til sak, og finner ikke grunnlag for å benytte noen av unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd.

Omkostningsbeløpene er i følge oppgavene på til sammen 117.600 kroner for skifteretten og 301.312 kroner for lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente. Av dette er henholdsvis 115.000 kroner og 230.640 kroner salær, for lagmannsretten inkludert merverdiavgift. Advokat Schjødt har på vegne av ankepartene protestert mot utgiftene til advokat Engelschiøn og sakkyndig vitne revisor Weidal på henholdsvis 15.233 kroner og 18.600 kroner. Advokat Fosmark har på vegne av ankemotparten anført at utgiftene var nødvendige, og lagt ved regningene fra de to. Slik saken har vært lagt opp fra ankepartenes side, anser lagmannsretten utgiftene for å ha vært nødvendige, jf tvistemålsloven §176. Oppgavene fra advokat Fosmark legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Skifterettens domsslutning punkt 1 og punkt 2 stadfestes.

2. I saksomkostninger for skifteretten betaler A og B en for begge og begge for en 117.600 -etthundreogsyttentusensekshundre- kroner til C senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen, med tillegg av renter etter den rentesatsen som gjelder til enhver tid etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 -tolv- prosent per år, fra forfall til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B en for begge og begge for en 301.312 -trehundreogettusentrehundreogtolv- kroner til C senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen, med tillegg av renter etter den rentesatsen som gjelder til enhver tid etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 -tolv- prosent per år, fra forfall til betaling skjer.