HR-1999-26 - Rt-1999-440
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-24 |
| Publisert: | HR-1999-00026 - Rt-1999-440 (96-99) |
| Stikkord: | Arverett, Gyldigheten av testament |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om et testament var ugyldig etter bestemmelsene i Arveloven (1972) § 62 og § 63. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Trondheim skifterett 23.10.1996 - Frostating lagmannsrett LF-1997-69 A - Høyesterett HR-1999-00026, nr 154/1998 |
| Parter: | 1. Berit Midttun, 2. Reidar Hilstads uskiftebo, 3. Karen Eide, 4. Petra Husby, 5. Gunvor Hevle, 6. Per Hilstad, 7. Ingeborg Illøkken, 8. Anna Grete Follstad, 9. Tor Hoel (dvokat Per Racin Fosmark - til prøve) mot 1. Odd Olav Mosbakk (advokat John Olav Engelsen), 2. Randi Høiseth, 3. Anders Hammer, 4. Randi Lefstad |
| Forfatter: | Stang Lund, Rieber-Mohn, Gjølstad, Dolva, Dissens: Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §62, §63, §3, §50, Arveloven (1854), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Vergemålsloven (1927) §15, §90a, §90c, Steriliseringsloven (1934) §4, Psykisk helsevernloven (1961) |
Dommer Stang Lund: Saken gjelder spørsmål om et testament er ugyldig etter bestemmelsene i arveloven §62 og §63.
Torleif Søbstad, født xx.xx.1909, levde hele sitt liv på gården Søbstad i Trondheim sammen med to søstre og en bror. Søsknene var ugifte og barnløse. De hadde i senere år liten eller ingen kontakt med sin øvrige slekt.
Søbstad gård var opprinnelig en eiendom på mer enn 550 dekar. Trondheim kommune eksproprierte i løpet av 1970- og 1980-årene store deler av gården, slik at denne ble redusert til bebyggelsen med ca 6-7 dekar tomt og ca 100 dekar utmark. Ekspropriasjonene skapte stor forbitrelse hos søsknene. De fastsatte erstatninger ble stående urørt i banken.
Søbstads søstre døde i 1984 og 1988. Hans eldre bror døde i november 1994, og Søbstad ble alene på gården. Det var ikke opprettet testament, og han overtok gården med innbo og øvrig formue, som i hovedsak var innestående i bank, og som i dag er ca 7,5 millioner kroner.
Etter brorens død fikk Søbstad først avlastningsseng, og fra januar 1995 langtidsavtale med Søbstad sykehjem. Han trengte behandling og pleie. Søbstad hadde ved innleggelsen lymfekreft, sukkersyke, anemi og et kronisk sår på venstre ben.
Side:441
Odd Olav Mosbakk, som er barn av Søbstads kusine Reidun Mosbakk, flyttet i nærheten av Søbstad gård i 1971. Han tok kontakt med søsknene på Søbstad. Kontakten besto i noen besøk på gården hvert år, og at han ved enkelte anledninger gikk til hånde. Mosbakk bisto Søbstad i forbindelse med brorens død. Han ble etter Søbstads ønske oppnevnt som hjelpeverge for Søbstad i februar 1995 for å bistå i økonomiske og praktiske gjøremål, jf vergemålsloven §90a. Grunnlaget for oppnevningen framgår av tilsynslege ved Søbstad sykehjem, Einar Skjegstads brev 5 januar 1995 til Trondheim overformynderi:
"Han er formuende, har i dag pga. en viss funksjonshemming vansker med å ta hånd om økonomi og eiendeler. Pas. selv er innstilt på å få oppnevnt som hjelpeverge Odd Olav Mosbakk, Lerkev. 14, 7080 Heimdal.
Pas. er orientert for alle kvaliteter og har selv fremsatt ønske om dette. Ut i fra medisinsk faglig vurdering er det rimelig å forvente at pas. ikke kan flytte tilbake til nåværende bolig i de første mndr."
Mosbakk var ganske ofte innom sykehjemmet eller på gården for å besøke Søbstad, og for å ta seg av økonomiske og praktiske gjøremål. Han fikk alle nøkler til gården sommeren 1995.
Ifølge Mosbakk snakket Søbstad og han våren og sommeren 1995 om hva som skulle skje med gården. Søbstads ønske var at slekten skulle føre gården videre, uten at noen ble nevnt. I forbindelse med overlevering av nøklene til gården tok Søbstad opp at andre måtte ta ansvar for gården, og ifølge Mosbakks forklaring ble det sagt at han skulle få ansvaret for gården.
Søbstad falt 18 august 1995 og slo bakhodet. Han ble sendt til skade- og akuttavdelingen ved Regionsykehuset i Trondheim og kom tilbake samme dag. Fallet førte til at han ble ganske redusert. Skjegstad har i journalnotat 23 august 1995 bemerket:
"Pas. falt og pådro seg et kutt occipitalt 18.08, pga. av en større blødning og vansker med å adaptere det valgte man å sende pas. ned til skade akutt. Han har ante og retrograd amnesi, har vært noe ustø, slapp, mistet noe av livsgnisten etterpå, men føler nå at husken med hensyn til tid, sted og dato m.m. har kommet. Han ligger i seng pga. middagshvil, er nå orientert for sted, mnd. ikke for dag, men årstid. Gir selv uttrykk for at han har vært borte og huske ikke noe fra hendelsen. Pas. har på nytt fallende hemoglobein, settes opp til klinisk trafusjon. Pas. er innstilt på det."
Søbstad fikk høyresidig lungebetennelse i slutten av august med til dels høy feber. Situasjonen torsdag 31 august beskrev Skjegstad slik:
"Kom 30 08 95 fra ØNH. Fremre tamponade + 2 enh SAG-blod akutt temp 39. Hoste. Noe forvirret. US: Blek, siver neseblod. Pulm ..."
Advokat Knut Røstum i advokatfirmaet Røstum, Bjerkan & Stav i Trondheim, hadde i første del av 1995 hatt et møte og bistått Søbstad med en gjennomgang av hans økonomiske forhold. Mosbakk forsøkte i slutten av august å få kontakt med Røstum med henblikk på å få satt opp et testament for Søbstad. Han var ikke tilgjengelig, og advokat Ola
Side:442
Oldren i samme advokatfirma tok på seg oppdraget. Mosbakk og Oldren hadde ikke vært i kontakt tidligere. Det var i første omgang tale om å opprette et testament på Søbstads fødselsdag 5 september 1995. Senere ble det spørsmål om Oldren kunne delta på et tidligere tidspunkt, og det som da passet var fredag 1 september.
Mosbakk hadde lagd et utkast til testament. Utkastet ble sendt advokatfirmaet fredag 1 september 1995 om morgenen. Advokat Oldren bearbeidet utkastet etter samtale med Mosbakk. Utkastet inneholdt blant annet en bestemmelse om at Mosbakk "skal ivareta Søbstad gård med inventar samt en halvdel av min øvrige formue". Oldren endret dette slik at gården samt en halvdel av den øvrige formue skulle "tilfalle" Mosbakk. Oldren og Mosbakk ble samme dag enige om å møtes på sykehjemmet kl 1430. Mosbakk hadde sørget for at den mangeårige regnskapsfører for søsknene på Søbstad, nå avdøde Olav Stene, og Skjegstad var til stede.
Søbstad hadde for første gang kontakt med advokat Oldren om ettermiddagen 1 september 1995. Den første samtale fant sted uten at Mosbakk var til stede, og utkastet ble lest opp.
Skjegstad hadde deretter en samtale med Søbstad før testamentet ble undertegnet. Det heter om dette i journalnotat 1 september 1995 kl 1550 "sykebesøk":
"Ser til pas. Beh. for hø. basal pneumoni. Ligger i seng. Temp. 38,8. Våken - igjenkjenner undertegnede. Orientert for sted - ikke år - måned, dag. Husker f.dag. Husker dag og dato - etter 5 min. Detaljert for hendelser langt tilbake i tid. Gjenkjenner vanlige gjenstander og vet hva de (glass, sugerør brukes til.) P 70. Pulm: Demp. + blærer basalt hø lunge. Konkl: Pas. med pneumoni - hvor det ut ifra en med. faglig vurdering er rimelig å anta at hans orienteringsevne nå er forbigående til det bedre. Totalt sett er tilstanden i bedring sett fra situasjonen v/sykebesøk 31/8 95."
Skjegstad forlot rommet og hadde en kort samtale med Oldren før journalnotatet ble skrevet. Oldren gikk deretter sammen med Stene inn til Søbstad. Forslaget til testament ble opplest på ny. Søbstad undertegnet testamentet sittende oppreist på sengekanten. Det hadde følgende innhold:
"Undertegnede Torleif Søbstad, født xx.xx.09, som ikke har livsarvinger, bestemmer med dette testament at det jeg etterlater meg ved min død skal fordeles slik:
1. Søbstad gård med alt inventar samt en halvdel av min øvrige formue skal tilfalle Odd Olav Mosbakk.
2. Resten av min formue fordeles med en halvdel til gjenlevende søskenbarn fra Hoel på morsiden og en halvdel til søskenbarn fra Hilstad eventuelt deres livsarvinger. ...........
Undertegnede spesielt tilkalte vitner, som er til stede sammen og som er godtatt av Torleif Søbstad som testamentsvitner, bekrefter at dette testament ble opplest langsom og tydelig for testator som i vårt nærvær uttalte at ovenstående inneholder hans testament og som han deretter underskrev. Vi underskriver
Side:443
etter testators ønske og mens han er til stede, samtidig som vi bekrefter at testator har full og normal dømmekraft."
Testamentet er datert 5 september 1995, men det er ingen tvil om at undertegningen fant sted den 1 september. Testamentvitnene var Ola Oldren og Olav Stene, som begge undertegnet samtidig etter at testamentet og vitnepåtegningen ble lest opp for tredje gang i nærvær av Søbstad. Det har en påtegning 22 november 1995 om at originalen er forevist Trondheim skifterett.
Skjegstad har 6 september nedtegnet i legejournalen tilstanden denne dag som var slik:
"Subfebril 38. Slapp, grålig i ansikt. Somnolent - virker mindre orientert enn v/1/9-95. Ingen nye subj. sm. plager. Norm. ventilasjon cor ua. pulm. Forts demp basalt - mindre enn v/notat 1/9. Totalt sett er pas almentilstand blitt forverret. Han fikk nattverd kl. 1300 etter eget ønske - Sep. antibiotika . Tilbys drikke."
Søbstad døde 8 september 1995. Hans dødsbo ble tatt under offentlig skifte i januar 1996. Under skiftebehandlingen hevdet avdødes fettere og kusiner som var slektsarvinger og samtidig arvinger etter testamentets punkt 2, at testamentet var ugyldig etter arveloven §62 og §63.
Slektsarvingene reiste sak om gyldigheten av testamentet for skifteretten rettet mot Mosbakk, Høiseth, Hammer og Lefstad som var livsarvinger til to av Søbstads søskenbarn, og som ikke ville få arv uten at testamentet ble opprettholdt, jf arveloven §3 første ledd. Søksmålet ble overført til behandling i søksmåls former. Reidar Hilstad døde under saksforberedelsen, og Ellisif Hilstad i uskifte trådte inn i saken.
Trondheim skifterett avsa 23 oktober 1996 dom med slik slutning:
"1. Torleif Søbstads testamente datert 5. september 1995 kjennes gyldig.
2. Berit Midthun, Reidar Hilstads uskiftebo v/Ellisif Hilstad, Karen Eide, Petra Husby, Gunvor Hevle, Per Hilstad, Ingeborg Illøkken, Anne Grete Follstad og Tor Hoel betaler - en for alle og alle for en -saksomkostninger til Odd Olav Mosbakk med kr 92000,- - kronernittitotusen -innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom."
Skifteretten fant ikke at Søbstad i høy grad var sjelelig svekket eller at Mosbakk utilbørlig hadde påvirket Søbstad eller misbrukt hans lettsinn, svakhet eller avhengige stilling.
Berit Midttun m fl anket til Frostating lagmannsrett, som 16 februar 1998 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Skifterettens dom stadfestes.
2. Berit Midthun, Reidar Hilstads uskiftebo v/Ellisif Hilstad, Karen Eide, Petra Husby, Gunvor Hevle, Per Hilstad, Ingeborg Illøkken, Anne Grete Follstad og Tor Hoel betaler - én for alle og alle for én - saksomkostninger for lagmannsrett til Odd Olav Mosbakk med 126.945 - etthundreogtjuesekstusennihundreogførtifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."
Side:444
Lagmannsretten la stor vekt på Oldrens forklaring, og fant at Søbstads siste vilje var i samsvar med det utkast som Mosbakk og Oldren hadde utarbeidet. Testamentsutkastet ble forelagt Søbstad først etter at han hadde gitt uttrykk for sin siste vilje overfor Oldren i samtale mellom de to alene. Det ble lagt til grunn at Søbstad på testasjonstidspunktet vurderte andre alternativer i forhold til Mosbakk. Disposisjonen framsto også ellers som naturlig. Selv om Søbstad 1 september 1995 var fysisk redusert og hans orienteringsevne nedsatt, forelå det ikke noe som tyder på at han var "i høg grad" sjelelig svekket. Lagmannsretten utelukket ikke at Mosbakk hadde påvirket at Søbstad opprettet testamentet. Lagmannsretten fant imidlertid ikke holdepunkter for at en slik eventuell påvirkning på noen måte hadde vært utilbørlig.
Berit Midttun m fl har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Partene Mosbakk og Midttun og 12 vitner har forklart seg ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Det er framlagt en skriftlig sakkyndig erklæring fra professor i geriatri, dr med Olav Sletvold, som også har forklart seg for skifteretten og lagmannsretten. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.
Berit Midttun m fl har for Høyesterett i hovedsak anført:
Testamentet er etter arveloven §62 ugyldig fordi Søbstad på grunn av fallet 18 august 1995 og alvorlig sykdom, i høy grad var sjelelig svekket da testamentet ble utferdiget. Lovens utrykk "i høg grad sjelelig svekt" omfatter også akutt sinnsforvirring og annen kognitiv svikt. Det avgjørende er om testator er i stand til å se og vurdere de alternativer som ut fra hans personlige stilling og tilknytning til slektninger og andre personer, naturlig vil framstille seg, jf Arvelovkomiteens innstilling sidene 224-225.
Ved bedømmelsen av om det foreligger høy grad av sjelelig svekkelse, må det legges avgjørende vekt på professor Sletvolds sakkyndige erklæring og forklaringene til Sletvold og tilsynslege Skjegstad om Søbstads mentale tilstand. Søbstad var i den aktuelle tidsperiode i en akutt forvirringstilstand (delir), og det er meget stor sannsynlighet for at dette også gjaldt da testamentet ble opprettet. Sletvold og Skjegstad har konkludert med at 1 september 1995 definitivt ikke var tidspunktet for å opprette testament.
Vitneforklaringene til advokat Oldren og andre vitner som var i kontakt med Søbstad i tidsrommet da testamentet ble opprettet, har begrenset betydning fordi delir og annen kognitiv svikt hos gamle vanligvis overses i betydelig grad også av leger og sykepleiere. Sykepleierne husker lite konkret fra 31 august og 1 september 1995. Søbstad var i en delirfase da testamentet ble opprettet, og da hjelper det ikke om testamentet leses høyt flere ganger.
Ut fra Søbstads mentale tilstand da testamentet ble opprettet, har testamentsarvingene en tung bevisbyrde for at høy grad av sjelelig svekkelse ikke har innvirket på testamentets innhold. Søbstad hadde ikke sommeren 1995 eller på noe tidligere tidspunkt gitt tilkjenne overfor andre at Mosbakk skulle overta gården og halve formuen. Testamentet er ikke en reproduktiv bekreftelse av Søbstads siste vilje, og det er
Side:445
usannsynlig at hans sinnstilstand ikke har hatt innvirkning på testamentets innhold.
Testamentets innhold er ikke rimelig og naturlig. Søbstads ønske om å bevare gården gjenfinnes ikke i testamentet slik dette ble utformet av Oldren. Søbstad fikk ikke anledning til å medvirke ved den endelige utforming av testamentet, og ble først kjent med dette umiddelbart før undertegningen. Testamentet inneholder ingen begrensninger i Mosbakks disposisjonsrett over gården eller hans del av bankinnskuddene. Slekten er heller ikke sikret forkjøpsrett ved frivillig salg.
Under enhver omstendighet er testamentet framkalt ved mislig påvirkning eller ved misbruk av Søbstads svekkelse eller avhengighet, jf arveloven §63. Til underbygging av dette er blant annet vist til at Mosbakk var meget aktiv ved opprettelsen, at han utarbeidet utkast med innsetting av seg selv som hovedarving, at han drøftet utkastet med en advokat som Søbstad ikke hadde hatt kontakt med tidligere, og at opprettelsen ble påskyndet da Søbstad fikk lungebetennelse i slutten av august. Mosbakk var drivkraften bak opprettelsen, og testamentet hadde ikke blitt opprettet uten Mosbakks mellomkomst. Testamentet kom i stand ved en utnyttelse av Søbstads svekkelse på grunn av fallet og sykdom, og dette har også betydning for anvendelse av arveloven §63.
Opprettelse av testament hørte inn under Mosbakks gjøremål som hjelpeverge. Da spørsmålet om å testamentere til fordel for ham kom opp, skulle han ha overlatt opprettelsen til nøytrale personer fordi han var inhabil, jf vergemålsloven §15. En eventuell tvil om Mosbakk mislig har påvirket Søbstad eller på annen måte misbrukt hans svekkelse eller avhengige stilling, må føre til at den testamentariske disposisjon er ugyldig, jf Rt-1991-1414 på side 1425.
Berit Midttun, Reidar Hilstads uskiftebo, Karen Eide, Petra Husby, Gunvor Hevle, Per Hilstad, Ingeborg Illøkken, Anna Grete Follstad og Tor Hoel har nedlagt slik påstand:
"1. Torleif Søbstads testament datert 5. september 1995 kjennes ugyldig.
2. Odd Olav Mosbakk dømmes til å betale sakens omkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra den i dommen fastsatte oppfyllelsesfrist."
Odd Olav Mosbakk har for Høyesterett i hovedsak anført:
Anken til Høyesterett gjelder for den vesentlige del bevisbedømmelsen. Høyesterett har vist forsiktighet med å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse når parts- og vitneforklaringer er sentrale, jf Rt-1991-1414 på side 1419.
Arveloven §62 om ugyldig testament er en lovfesting av tidligere rettspraksis. Lovens uttrykk "i høg grad sjeleleg svekt" viser at det kreves en kvalifisert grad av mental defekt. Rettspraksis underbygger også at det stilles svært strenge krav før et testament underkjennes på grunn av testators mentale tilstand.Testamentets innhold er naturlig og rimelig ut fra den kontakt Søbstad hadde hatt med Mosbakk. Søbstad hadde liten eller ingen kontakt med slektsarvingene fra langt tilbake, og to av de ankende parter var helt ukjent for ham.
Søbstads mentale tilstand ved opprettelsen av testamentet var ikke slik at han kan anses som i høy grad sjelelig svekket. Professor
Side:446
Sletvolds sakkyndige uttalelse er basert på legejournal og sykepleienotater (kardex). Det er en vesentlig svakhet at Sletvold ikke har samtalt med personer som var i kontakt med Søbstad i den periode da testamentet ble opprettet. Hans konklusjoner utelukker ikke at Søbstad var testamentsfør.Skjegstads forklaring må ses på bakgrunn av hans nedtegnelser umiddelbart før, under og etter at testamentet ble opprettet. Det framgår ikke av journalnotatene at Søbstad var svekket i en slik grad at han ikke kunne opprette et testament. Dersom Skjegstad hadde ment at Søbstad var mentalt svekket, burde han sagt ifra til advokat Oldren.
Oldrens grundige og samvittighetsfulle arbeid på sykehjemmet sikret at testamentet inneholdt Søbstads siste vilje. Oldren fant først ut hva Søbstad ønsket uten at Mosbakk var til stede, og først deretter ble utkastet til testament opplest. Etter å ha blitt foreholdt Sletvolds uttalelse var Oldren under bevisopptaket fortsatt ikke i tvil om at Søbstad var testamentsfør.
Mosbakk har heller ikke påvirket testator slik at testamentet må anses framkalt av ham, og i alle tilfelle har ikke påvirkningen vært utilbørlig, jf arveloven §63. Han hadde tilknytning til Søbstad gård og søsknene på Søbstad gjennom lengre tid. Mosbakk ble oppnevnt som hjelpeverge etter ønske fra Søbstad fordi han hadde formue og en viss funksjonshemming. Utover våren 1995 hjalp han til med praktiske og økonomiske gjøremål, og nøklene til gården ble overlevert Mosbakk i juli 1995. Det var derfor en naturlig oppfølging at Mosbakk også hjalp til med å få en oversikt over slektsarvingene, og sette opp utkast til testament i samsvar med Søbstads ønsker.
Vergemålsloven §15 får ikke anvendelse fordi Mosbakk ved opprettelsen av testamentet ikke handlet på vegne av Søbstad. Mosbakks egne interesser var heller ikke i strid med Søbstads interesser. Selv om Mosbakk burde ha kontaktet advokat på et tidligere tidspunkt, har dette ikke hatt betydning fordi Oldren sørget for at testamentet inneholdt Søbstads siste vilje.
Odd Olav Mosbakk har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts dom av 16.02.98 stadfestes.
2. Berit Midttun, Reidar Hilstads uskiftebo v/Ellisiv Hilstad, Karen Eide, Petra Husby, Gunvor Hevle, Per Hilstad, Ingeborg Illøkken, Anne Grete Follstad og Tor Hoel dømmes til å betale - en for alle og alle for en - til Odd Olav Mosbakk saksomkostningene for Høyesterett."
Ankemotpartene Randi Høiseth, Anders Hammer og Randi Lefstad har for Høyesterett gitt tilkjenne at lagmannsrettens dom er riktig i enhver henseende og at dommen må stadfestes. Det tas forbehold om samtidig å få dekket eventuelle saksomkostninger.
Jeg har under noen tvil kommet til at anken ikke kan føre fram.
Anken gjelder gyldigheten av et testament. Det anføres at Søbstad ved opprettelsen av testamentet var i høy grad sjelelig svekket, og at det ikke er usannsynlig at hans sinnstilstand har innvirket på testamentets innhold, jf arveloven §62. Alternativt gjøres gjeldende at hovedarvingen har framkalt testamentet ved mislig påvirkning eller ved misbruk av
Side:447
testators svakhet eller avhengige stilling, jf samme lov §63. Jeg behandler først §62.
Arveloven §62 bestemmer at en testamentarisk disposisjon er ugyldig når testator ved opprettelsen var sinnssyk, i høy grad hemmet i sjelelig utvikling eller i høy grad sjelelig svekket. Disposisjonen er likevel gyldig når det er usannsynlig at hans sinnstilstand har hatt innvirkning på disposisjonens innhold.
Det forelå før arveloven av 1972 flere avgjørelser hvor Høyesterett tok stilling til spørsmålet om underkjennelse av testamentariske disposisjoner på grunn av testators mentale tilstand. Komiteen som i 1962 framla forslag til ny arvelov, var noe i tvil om det var tilstrekkelig grunn til å foreta en lovregulering. Komiteen ble stående ved at loven burde gi opplysninger både om hvilke psykiske defekter som overhodet kan medføre ugyldighet, og hvordan defekten må ha preget testasjonen for at ugyldighet foreligger. For så vidt angår testators mentale tilstand uttalte komiteen (innstillingen sidene 224-225):
"Når det gjelder hvilke psykiske defekter som overhodet bør kunne medføre ugyldighet, angir utkastet - ved siden av at testator på testasjonstiden var sinnsyk - at han "var i høy grad hemmet i sjelelig utvikling eller i høy grad sjelelig svekket." Komitéen har nyttet samme terminologi som i utk. §54, som gjelder testamentsvitnenes kvalifikasjoner, og viser til det som er uttalt til §54 (s. 217).
Spørsmålet blir så videre hvilken virkning det bør ha at et testament er opprettet av en person med defekter som nevnt. Rettspraksis har gitt uttrykk for (se bl.a. HRD i Rt-1938-773), at ugyldighet ikke uten videre følger av at testator var sinnsyk o.l. - Komitéen mener at det ikke kan være tilstrekkelig for å anse testamentet gyldig at innholdet i og for seg er rimelig og forstandig (slik at man kan si at det er et resultat av fornuftige overveielser), og at testator har forstått hva han gjorde. Etter komitéens oppfatning bør det kreves noe mer. Testator bør dessuten ha hatt en noenlunde normal evne til å velge og vrake mellom stridende motiver - d.v.s. til å se de testasjonsalternativer som ut fra hans personlige stilling og tilknytning til slektninger og andre personer, naturlig vil fremstille seg. Det bør således ikke være tilstrekkelig til å redde testamentet at testator har foretatt en fornuftig disponering, når han på grunn av sin sinnstilstand ikke har vært i stand til å se at det fantes andre, like nærliggende og like fornuftige alternativer. Har han ikke vært i stand til dette, vil testasjonen være preget av hans psykiske defekter, og den bør ikke være gyldig."
Om forslaget til §54 (loven §52) uttalte komiteen (innstillingen side 217):
"Denne paragraf har regler om testamentsvitnenes kvalifikasjoner. Vitnene skal være minst 18 år gamle og ikke sinnssyke eller i høy grad hemmet i sjelelig utvikling eller i høy grad sjelelig svekket. Utkastet er i samsvar med arvelovens §50 tredje ledd, men terminologien er bragt i samsvar med de endringer som ble gjort i lov av 1. juni 1934 (nr. 2) om adgang til sterilisering m.v. ved den nye lov av 28. april 1961 (nr. 2) om psykisk helsevern."
Ved lov 28 april 1961 nr 2 ble blant annet §4 i dagjeldende lov 1 juni 1934 nr 2 om adgang til sterilisering endret. Før lovendringen kunne seksualinngrep uten samtykke tillates på sinnssyke og personer med
Side:448
særlig mangelfullt utviklete sjelsevner. Etter lovendringen i 1961 kunne seksualinngrep uten samtykke tillates foretatt på person som hadde en alvorlig sinnslidelse, eller i høy grad var hemmet i sjelelig utvikling eller i høy grad var sjelelig svekket. Komiteen til revisjon av sinnssykelovgivningen uttalte at forslaget ikke medførte noen endring av innholdet, slik loven ble praktisert, jf innstillingen avgitt 1955 side 82 spalte 2.
I proposisjonen til lov om arv mv uttalte departementet at arvelovkomiteens utkast til regler om ugyldighet av testamentariske disposisjoner var i samsvar med "rettstilstanden i dag", jf Ot.prp.nr.36 (1968-69) sidene 35 - 36.
Jeg forstår forarbeidene slik at arvelovkomiteen foreslo å skjerpe kravene til testasjonshabilitet, jf innstillingen sidene 224-225 gjengitt tidligere. Departementet mente imidlertid at utkastet var i samsvar med gjeldende rett, jf forrige avsnitt. Jeg bemerker at det fortsatt kreves en kvalifisert grad av sjelelig svekkelse for å underkjenne et ellers gyldig testament, jf eksempelvis Rt-1977-189 og Rt-1978-213. I denne forbindelse finner jeg grunn til å nevne at lovens uttrykk "i høg grad sjelelig svekt" ble introdusert ved lov 28 april 1961 nr 2 om psykisk helsevern i forbindelse med endring av den dagjeldende steriliseringslov. Iverksetting av seksualinngrep uten samtykke overfor personer som var i høy grad sjelelig svekket tilsier at graden av sjelelige svekkelse etter steriliseringsloven må ha vært kvalifisert hensett til inngrepets art. Jeg tilføyer at rettspraksis før arveloven også underbygger at det skulle meget til før en testamentarisk disposisjon ble underkjent på grunn av testators mentale tilstand, og at det måtte bevises at vilkårene for å underkjenne testamentet forelå oppfylt, jf eksempelvis Rt-1915-26, Rt-1937-49 og Rt-1960-311.
Spørsmålet blir etter dette om Søbstads mentale tilstand ved opprettelsen av testamentet 1 september 1995, var slik at en testamentarisk disposisjon ikke kunne finne sted. De ankende parter har om dette anført at fallet 18 august 1995 og deretter lungebetennelse med til dels høy feber, medførte at han var i akutt forvirring eller en konfusjonstilstand (delir) da testamentet ble opprettet.
Før jeg går nærmere inn på bevisene, finner jeg grunn til å si noe mer generelt om bevis. Ved bevisbedømmelsen er det grunn til å legge særlig vekt på det som kan sluttes av skriftlige nedtegninger fram til tvisten oppsto. Etterfølgende forklaringer for den dømmende rett og i bevisopptak må generelt ha mindre vekt fordi forklaringene i atskillig grad vil kunne være påvirket av konflikten og interessen i utfallet av saken, jf Rt-1995-821 på side 828. Jeg tilføyer at bevisføringen for Høyesterett er middelbar, og lagmannsretten har derfor hatt et bedre bevisgrunnlag enn Høyesterett. Dette tilsier forsiktighet med å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse så langt parts- og vitneforklaringer er sentrale, jf eksempelvis Rt-1991-1414 på side 1419.
Sletvold har i en skriftlig erklæring 28 desember 1998 til Høyesterett blant annet gjort nærmere rede for delirdiagnosen, sykehistorien og hendelsesforløpet. Etter diskusjon og vurdering konkluderer Sletvold:
"Ved testasjonstidspunktet var avdøde alvorlig syk og i en meget sårbar situasjon. Hans kognitive funksjon var fluktuerende og periodevis svekket. For den aktuelle tidsperioden kan man ut fra definerte kriterier sette delirdiagnosen.
Side:449
Det er meget stor sann synlighet for at dette også gjelder testasjonstidspunktet den 1.9.95.
Etter min vurdering var dette definitivt ikke tidspunktet for å opprette et testamente.
Det er en kjennsgjerning at delir og annen kognitiv svikt hos gamle vanligvis overses i betydelig grad. Dette gjelder både leger og sykepleiere. Det er rimelig å anta at ufaglærte vil ha enda større vansker med å registrere slik svikt.
Vurderinger og konklusjoner i denne erklæringen er basert på foreliggende skriftlige dokumentasjon og naturlig nok ikke på egne observasjoner, eller samtaler med involverte personer. Det skal understrekes at erfaringsmessig ville en spesialistvurdering i forbindelse med det aktuelle forløpet mest sannsynlig ha styrket undertegnedes konklusjoner ytterligere."
Sletvolds konklusjoner står til dels i motstrid til advokat Oldrens og to sykepleieres forklaringer for Høyesterett. Notatene i legejournalen samme dag testasjonen fant sted underbygger etter min mening heller ikke at Søbstads mentale tilstand var slik at lovens vilkår for å underkjenne testamentet er oppfylt.
Oldren hadde ikke hatt kontakt med Søbstad før han fredag 1 september om ettermiddagen hilste på Søbstad som da var sengeliggende. Han måtte før han undertegnet som testamentsvitne, bringe på det rene om utkastet til testament stemte med Søbstads siste vilje. Oldren hadde sin første samtale med Søbstad uten at Mosbakk var til stede. Etter at Oldren hadde fortalt hvorfor han var kommet, dreiet samtalen seg om gården Søbstad og gamle dager og gårdsdrift generelt. Om dette forklarer Oldren at:
"Vitnet sa til Torleif at Mosbakk hadde kontaktet ham fordi Torleif ønsket å skrive testament. Dette bekreftet Torleif. Torleif spurte først etter advokat Røstum. Torleif fortalte om gården, og om gamle dager. Torleif spurte hvor vitnet var fra, og vitnet svarte at han kom fra Stadsbygda. De snakket om gårdsdrift generelt, vitnet driver selv gård. De snakket om hvordan gårdene ble drevet i gamle dager, kontra i dag. De ble sittende og prate litt lenger enn det vitnet egentlig hadde tenkt.
Torleif ga uttrykk for at han syntes det var synd hvis gården skulle forsvinne. Torleif ønsket at gården skulle vært ivaretatt, og "fantaserte" om at den kunne bli et sted hvor folk kunne komme "å sjå". Han sa i denne forbindelse at han de senere årene ikke hadde fått gjort så mye, og at gården hadde forfalt en del. Gården skulle ha vært satt i stand, sa Torleif."
Etter Oldrens initiativ skiftet samtalen etter om lag en halv time til testamentet. Oldren forklarer om denne del av samtalen:
"Torleif bekreftet at han ønsket å sette opp testament. Vitnet spurte hva som skulle stå, hvordan det skulle forholdes når han falt fra. Da svarte Torleif at Mosbakk skulle ha gården, og for å sette i stand gården måtte han ha endel penger. Torleif ville at Mosbakk skulle ha halvparten av pengene. Resten skulle deles mellom mors- og farsslekta. Vitnet spurte om det var flere enn Mosbakk som skulle nevnes ved navn, og hvorfor Mosbakk ble nevnt. Til dette svarte Torleif at Mosbakk hadde hjulpet ham de senere årene, uten at det ble snakk om
Side:450
hvor lang tid dette var. Mosbakk hadde sett etter eiendommen, hadde skiftet ruter, og hadde hjulpet til med å betale regninger. Vitnet tror ikke onnearbeid ble nevnt. Torleif sa at han ikke hatt noen kontakt med slekta i de senere år. Vitnet spurte også om det var andre enn Mosbakk som burde påskjønnes for å ha hjulpet ham, men Torleif svarte at det ikke var andre, han hadde ikke hatt mye kontakt med folk, og var ikke sikker på hvem av slekta for øvrig som var i live.
Vitnet gjentok for Torleif oppsummeringsvis at Mosbakk skulle få gården og halvparten av pengene, og spurte om det var slik han ønsket det. Torleif svarte da: "Ja, synes du ikke det du også, da?" Vitnet ga ikke uttrykk for noen mening, og sa at det var Torleif som besemte.
Vitnet sa til Torleif at han hadde fått et utkast til testament fra Mosbakk, som han hadde pusset på og renskrevet. "Jeg kan lese opp det jeg har skrevet", sa vitnet og det ble videre sagt at: "Dersom du nå er enig i det som står der, at det er slik du har tenkt det og er sikker i din sak, kan vi - når legen har vært inne, og hvis forholdene ligger til rette for det - skrive under". Vitnet sa også at han i motsatt fall kunne komme tilbake om mandagen."
Testamentet ble deretter ifølge forklaringen første gang lest opp for Søbstad, og Oldren sa til Søbstad at han "ikke trengte å ta stilling til dette før tilsynslegen hadde vært inne".
Skjegstad gikk deretter inn til Søbstad og snakket med ham. Observasjonene under samtalen ble samme dag nedtegnet i journalen som er gjengitt tidligere. Det framgår ikke av journalnotatet at Søbstad da skulle ha vært akutt forvirret eller i en konfusjonstilstand (delir). Tvert om viser notatet at Søbstad mestret enkle tester for gjenkjenning og erindring. Søbstad var våken og gjenkjente Skjegstad. Han var orientert for sted, husket påminnet dag og dato etter fem minutter og gjenkjente vanlige gjenstander. Konklusjonen var at det ut fra en medisinsk faglig vurdering "er rimelig å anta at hans orienteringsevne nå er forbigående til det bedre".
Oldren gikk deretter på ny inn til Søbstad sammen med testamentsvitnet Stene. Testamentet ble lest opp nok en gang og Oldren spurte om Søbstad ønsket å gi Mosbakk gården og halvparten av pengene. Søbstad sa da ifølge vitnet: "Ja, synes du ikke det, du også da?" Oldren svarte at Søbstad bestemte. Søbstad ønsket å undertegne testamentet, og han ble hjulpet opp slik at han satt på sengekanten da han undertegnet. Oldren leste deretter opp testamentet for tredje gang, og vitnepåtegningen ble nå tatt med. Søbstad bekreftet at dette var hva de hadde blitt enige om. Oldren og Stene attesterte som vitner. Oldren forlot deretter sykehjemmet.
Oldren har, etter å ha vært foreholdt Sletvolds uttalelser i erklæring 28 desember 1998, fastholdt at han overhodet ikke er i tvil om at Søbstad mentalt sett fullt ut var i stand til å opprette testament. Hans oppfatning underbygges i noen grad av forklaringene til avdelingssykepleier og daværende sykepleier og gruppeleder for den etasje i sykehjemmet Søbstad hørte til.
Avdelingssykepleieren har forklart at hun alltid hadde ansett Søbstad som klar og orientert. Rundt 1 september 1995 oppfattet hun at Søbstads fysiske tilstand var redusert, men mentalt hadde hun ikke merket
Side:451
noe spesielt. Dette vitnet hadde vært på arbeid i det aktuelle tidsrom, men kunne ikke under bevisopptaket uttrykkelig huske om hun så Søbstad 31 august eller 1 september.
Gruppelederen var eneste sykepleier i annen etasje. Hun oppfattet Søbstad som fysisk svekket etter fallet, og at han ikke kom seg helt igjen rent fysisk. Mentalt oppfattet hun Søbstad fortsatt som klar og orientert. Vitnet mener hun ville ha sett om hans mentale tilstand hadde forandret seg. Vitnet var på arbeid 28 august til og med fredag 1 september. Hun hadde god kontakt under daglig stell av hans sår, medisinering og ved servering av mat. Etter å ha vært foreholdt Sletvolds konklusjoner sier vitnet at hun reagerer på hans beskrivelse. Hun mener ut fra en lang erfaring å kunne skille mellom pasienter i en delirtilstand og de som ikke er det.
Skjegstad har i sin forklaring for Høyesterett fastholdt at Søbstad ikke var senil, sterkt medisinert eller kraftig eller åpenbart desorientert 1 september 1995. Vitnet tilføyde imidlertid at han som privatperson den gang gjorde seg tanker om at det "på grunn av pasientens allmenntilstand ikke var riktig å utstede noe testament", og at han fant det "etisk, moralsk og følelsesmessig betenkelig å sette opp et testament i og med at Søbstad var svekket".
Sletvold har konkludert med at man ut fra de definerte kriterier kan sette delirdiagnose for den aktuelle tidsperiode, og at det er meget stor sannsynlighet for at dette også gjelder testasjonstidspunktet. Jeg finner i denne sak ikke nødvendig å gå inn på hvorledes delirdiagnosen forholder seg til lovens uttrykk "i høg grad sjeleleg svekt". En vurdering av om en person i høy grad er sjelelig svekket krever etter min mening normalt en psykiatrisk undersøkelse i tilfelle dette er mulig, og i alle fall samtaler med personer som hadde kontakt med avdøde i det aktuelle tidsrom. Selv om en medisinsk sakkyndig ut fra legejournal og sykepleienotater (kardex) kan danne seg et generelt inntrykk av en persons allmenntilstand, og på dette grunnlag også danne seg et inntrykk av pasientens mentale tilstand, kreves det etter arveloven §62 helt konkrete holdepunkter for å fastslå at testator var i høy grad sjelelig svekket. Jeg tilføyer at det ville vært påfallende om Skjegstad etter en samtale med Søbstad rett før testasjonen, ikke hadde anmerket i journalnotatet noe om at hans tilstand var slik at han led av akutt forvirring, eller at det iallfall framgikk om Skjegstad var i tvil om hans mentale tilstand. Dette hadde vært naturlig i og med at Skjegstad visste om formålet med samtalen før han utførte enkle tester for å vurdere gjenkjenning og erindring, og at han uttrykkelig gjorde oppmerksom på at resultatet av samtalen ville bli nedtegnet i legejournalen.
Jeg finner på denne bakgrunn ikke å kunne legge avgjørende vekt på Sletvolds skriftlige erklæring og hans sakkyndige vitneprov, som utelukkende bygger på skriftlige nedtegninger.
Skifteretten og lagmannsretten har etter å ha hørt parter og vitner funnet at testamentet ikke kan tilsidesettes etter arveloven §62 fordi Søbstad ved opprettelsen av testamentet ikke var i høy grad sjelelig svekket. Bevisførselen for Høyesterett har ikke gitt grunnlag fra å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse. Jeg finner etter dette at de ankende parter ikke har sannsynliggjort at Søbstad var i høy grad sjelelig svekket da han opprettet testamentet 1 september 1995. Ut fra
Side:452
min konklusjon er det ikke nødvendig å gå inn på om det er usannsynlig at en eventuell svekkelse har hatt innvirkning på testamentets innhold.
Jeg går nå over til å drøfte om testamentet er ugyldig fordi disposisjonen er framkalt ved mislig påvirkning eller ved misbruk av testators svakhet eller hans avhengige stilling.
Arveloven §63 bestemmer at en testamentarisk disposisjon er ugyldig når den er framkalt ved tvang, svik eller annen mislig påvirkning eller ved misbruk av testators lettsinn, svakhet eller avhengige stilling. Også denne bestemmelse var ny i arveloven av 1972. Arvelovkomiteen mente at et testament burde være ugyldig i alle tilfelle hvor det ikke gir uttrykk for testators vilje, eller det er framkalt ved svik eller liknende forhold eller ved misbruk av testators lettsinn ol, jf innstillingen side 225 spalte 2. Deretter fortsatte komiteen:
"Den praktisk viktigste av de foreslåtte ugyldighetsgrunner er trolig den som gjelder "annen utilbørlig påvirkning". Her vil man fange opp tilfelle av påtrykk eller utnyttelse, som det kan være vanskelig å stemple som tvang, svik eller misbruk av testators lettsinn, eller hvor man kvier seg for å bruke en slik karakteristikk. - Ikke enhver påvirkning medfører ugyldighet; den må for å være relevant kunne betegnes som utilbørlig. Her må man vurdere hele forholdet mellom testator og den som øvet påvirkningen, eventuelt også forholdet til den begunstigede hvis dette er en tredjemann. Har arvelateren på sin side mens han levet fått fordeler (eksempelvis pleie og stell) av den som øvet påvirkningen, eller av den begunstigede, vil man bare sjelden kunne si at påvirkningen er utilbørlig. I slike tilfelle må man ta hensyn til hvor stor begunstigelse det gjelder. Er den betydelig, vil man lettere si at påvirkningen har vært utilbørlig, enn hvor begunstigelsen er liten."
Departementet la også her til grunn at utkastet var i samsvar med gjeldende rett, jf Ot.prp.nr.36 (1968-69) side 182 spalte 1.
Ved vurderingen av om testator har vært utsatt for utilbørlig påvirkning er det av betydning å se på om testasjonen framtrer som naturlig eller rimelig ut fra testators tilknytning til den innsatte arving, jf Rt-1991- side 1414 på side 1424. Jeg tar her utgangspunkt i at søsknene som bodde på Søbstad gård var sterkt knyttet til gården, og at de i senere år hadde liten eller ingen tilknytning til slekten. Dette gjelder også de søskenbarn som er ankende parter. Det må kunne legges til grunn at Søbstad ut over et alminnelig ønske om at gården og formuen skulle forbli i slekten, ikke hadde noen spesiell foranledning til å bestemme at arven skulle gå til de ankende parter.
Søbstad hadde imidlertid kontakt med Mosbakk fra den tid alle søsknene fortsatt levde. Kontakten besto i at Mosbakk besøkte Søbstad gård, og at han etter hvert gikk til hånde med visse praktiske gjøremål. Det var derfor naturlig at Søbstad, etter at han flyttet til sykehjemmet, ønsket at Mosbakk hjalp til med økonomiske og praktiske gjøremål. Jeg finner grunn til å understreke at oppnevningen av Mosbakk som hjelpeverge etter Søbstads ønske, ikke skjedde på grunn av Søbstads mentale tilstand, men av praktiske grunner fordi han i noen grad hadde en legemlig funksjonshemming, jf vergemålsloven §90a. Ut over
Side:453
våren og sommeren 1995 var kontakten mellom Søbstad og Mosbakk relativ hyppig, og Mosbakk fikk i juli 1995 overlevert nøklene til gården. Hensett til at Søbstads kontakt med slekten i mange år hadde vært svært begrenset eller helt fraværende, ville det etter min mening ikke være unaturlig eller urimelig at Søbstad opprettet et testament til fordel for Mosbakk.
De ankende parter har for Høyesterett særlig framhevd at Mosbakk utarbeidet et utkast til testament og framkalte testamentet ved å misbruke Søbstads svakhet eller hans avhengige stilling. De har blant annet vist til at Søbstad forut for og ved opprettelsen av testamentet var alvorlig syk, febril og derved meget svak. Mosbakk misbrukte sin stilling som hjelpeverge til å få opprettet et testament med seg selv som hovedarving.
Jeg finner det klart at bistand i forbindelse med opprettelse av et testament vil være en del av oppdraget som hjelpeverge. En hjelpeverge vil være inhabil når han selv har en interesse som strider mot interessene til den han er oppnevnt for, jf vergemålsloven §90c jf §15. Mosbakk var etter min mening inhabil da han utarbeidet et utkast til testament med seg selv som hovedarving, framla utkastet for advokat og deretter deltok ved advokatens bearbeiding av utkastet. Han skulle utvilsomt ha trådt til side og overlatt til advokaten og eventuelt en settehjelpeverge eller annen nøytral person å forberede og gjennomføre den testamentariske disposisjon da det oppsto spørsmål om han selv skulle arve.
Mosbakks inhabilitet medfører ikke i seg selv at testamentet blir ugyldig etter arveloven §63. Det vil imidlertid være et moment at testator ved opprettelsen har hatt hjelp av en inhabil hjelpeverge, og dette kan lettere føre til at testamentet anses framkalt ved mislig påvirkning eller ved misbruk av testators svakhet eller avhengige stilling når hjelpevergen er innsatt som arving.
Jeg er enig med de tidligere instanser i at Mosbakk medvirket til at testamentet ble opprettet på en slik måte at han må anses for å ha framkalt det. Spørsmålet er om dette skjedde ved mislig påvirkning eller ved misbruk av Søbstads svakhet eller hans avhengige stilling. Når jeg under noen tvil har kommet til at testamentet ikke kan tilsidesettes etter arveloven §63, skyldes dette at Mosbakks tidligere tilknytning til Søbstad gjør at testasjonen til fordel for ham framtrer som naturlig og rimelig i dette tilfellet, og at Oldrens framgangsmåte ved opprettelse av testamentet sikret at dette ble slik Søbstad ønsket.
Anken har ikke ført fram. Jeg finner imidlertid at saken har budt på slik tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, jf tvistemålsloven §180 jf §172 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
Dommer Skoghøy: Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Da testamentet ble opprettet, var Torleif Søbstad syk, og etter bevisførselen
Side:454
må det legges til grunn at han også var noe desorientert og mentalt svekket. Jeg er imidlertid enig med førstvoterende i at han likevel var testasjonsfør. Testamentet kan derfor ikke kjennes ugyldig etter arveloven §62, og på dette punkt kan jeg i det vesentlige tiltre førstvoterendes begrunnelse.
I motsetning til førstvoterende er jeg imidlertid kommet til at testamentet må kjennes ugyldig etter arveloven §63.
Skifteretten har på grunnlag av umiddelbar bevisførsel lagt til grunn at Odd Olav Mosbakk var "drivkraften bak testamentets opprettelse" og "uten Mosbakk intet testamente". Når skifteretten likevel kom til at testamentet ikke kunne kjennes ugyldig, var det fordi den mente at den påvirkning Mosbakk hadde utøvd, ikke var utilbørlig.
Lagmannsretten kom til samme resultat som skifteretten, men når det gjelder spørsmålet om Mosbakk hadde påvirket Søbstad til å opprette testamentet, uttrykker den seg noe mer forbeholdent. Den sier at det ikke kan "utelukkes at Mosbakk har påvirket Søbstad til å opprette testament", men at det ikke var holdepunkter for at "en slik eventuell påvirkning på noen måte har vært utilbørlig".
På grunnlag av bevisførselen for Høyesterett mener jeg at det må legges til grunn at det var Mosbakk som var drivkraften bak opprettelsen av testamentet. Det fremgår imidlertid av §63 at ikke enhver påvirkning av testator vil føre til at testamentet blir kjent ugyldig. For at testamentet skal bli kjent ugyldig, må påvirkningen være utilbørlig. Når jeg har kommet til at testamentet må kjennes ugyldig, er det fordi Mosbakk var oppnevnt som hjelpeverge for Søbstad.
Som førstvoterende har fremholdt, falt bistanden i forbindelse med opprettelse av testamentet klart innenfor hjelpevergeoppdraget, og når dette er tilfellet, var Mosbakk inhabil til å bistå Søbstad ved opprettelsen av testamentet. Det førstvoterende sier om betydningen av dette, er jeg enig i.
Etter vergemålsloven §90a er det et vilkår for å få oppnevnt hjelpeverge, at vedkommende "på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan vareta sine anliggender". Etter min mening vil den rettssikkerhet som tilbys de som får oppnevnt hjelpeverge, ikke være tilfredsstillende om man skal tillate at hjelpevergen skal kunne utnytte funksjonen som hjelpeverge til å bli tilgodesett i testament. Den som trenger hjelp for å vareta sine anliggender, skal ikke risikere å bli utnyttet av den som blir oppnevnt som hjelper.
I vår sak var det en legemlig funksjonshemning som var grunnlaget for at Søbstad fikk oppnevnt hjelpeverge. Slik denne saken ligger an, kan jeg imidlertid ikke se at dette har noen særlig betydning. For det første var Søbstad på det tidspunkt testasjonen ble foretatt, også mentalt svekket. For det andre kan den som trenger hjelp på grunn av en legemlig funksjonshemning, ha et like stort behov for å bli beskyttet mot utnyttelse, som den som trenger hjelp på grunn av en psykisk lidelse eller mental svekkelse.
Arveloven §63 rammer blant annet tilfeller hvor testamentet er "framkalla ved ... misbruk av testators ... avhengige stilling". Etter mitt syn må det at en hjelpeverge - slik tilfellet er her - aktivt sørger for at den som er satt under hjelpevergemål, tilgodeser hjelpevergen
Side:455
ved testament, anses som et klart misbruk av hjelpevergefunksjonen, og må etter min mening som regel medføre at testamentet må kjennes ugyldig.
Som begrunnelse for å opprettholde testasjonen har førstvoterende blant annet vist til at Mosbakk har hjulpet Søbstad med forskjellige gjøremål, at han er den av slektningene som i løpet av de siste årene hadde hatt mest kontakt med Søbstad, og at testamentet derfor fremstår som fornuftig og rimelig. Det er på det rene at kvaliteten av testasjonens innhold er et viktig bevismoment ved vurderingen av testators testasjonsevne, se P Lødrup: Arverett, 4 utg (1999), side 135. Selv om det også ved vurderingen etter §63 må legges en viss vekt på om testasjonen har et fornuftig og rimelig innhold, vil imidlertid dette momentet stå langt mindre sentralt i forhold til denne bestemmelse. Bestemmelsen i §63 rammer ulike former for tilblivelsesmangler. Den som er satt under hjelpevergemål, har også krav på å bli beskyttet mot testasjoner som for utenforstående kan fremstå som fornuftige.
Førstvoterende har også fremholdt at advokat Oldrens fremgangsmåte ved opprettelsen av testamentet har sikret at testamentet ble slik Søbstad ønsket. Jeg er enig i at bistanden fra Oldren må tillegges vekt. Jeg finner imidlertid ikke at den forholdsvis begrensede kontakt Oldren hadde med Søbstad, kan være tilstrekkelig til å opprettholde testamentet. Det var Mosbakk som var drivkraften bak opprettelsen av testamentet, og som jeg har vært inne på, må det legges til grunn at Søbstad var noe desorientert og mentalt svekket. Under disse omstendigheter mener jeg at testamentet må kjennes ugyldig som stridende mot arveloven §63.
Det kan diskuteres om ugyldigheten bare rammer den del av testamentet som tilgodeser Mosbakk (testamentets punkt 1), eller om den også må ramme den del av testamentet som tilgodeser andre slektninger (testamentets punkt 2). Etter min mening må testamentets punkt 1 anses som en forutsetning for punkt 2, og dersom punkt 1 underkjennes, faller forutsetningen for punkt 2 bort. Jeg er derfor kommet til at testamentet må underkjennes i sin helhet.
Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stang Lund.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.