LG-2000-959
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-19 |
| Publisert: | LG-2000-00959 |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 99-02804 A/02 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00959 A/02. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat John G Flatabø). Ankemotpart: Vital Forsikring ASA (Prosessfullmektig: Advokat Henning Hauso). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Jon Atle Njøsen. Lagdommer Fredrik Staff |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1989) §13-13, §13-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §4 |
Saken gjelder tvist om oppgjør etter gjeldsforsikring.
B og A tegnet 25 april 1989 en gjeldsforsikring gjennom Bergen bank for felles boliglån på ca kr 1.100.000. De underskrev i denne forbindelse et forsikringsbevis med helseerklæring, der de hver for seg bekreftet, ved å krysse av for «ja» i forhold til en ferdig skrevet tekst, at «jeg er frisk og helt arbeidsdyktig og at jeg verken har eller tidligere har hatt sykdom eller skade som kan ha svekket min helse». Forsikringen ble akseptert av banken 2 juni.
B døde 13 april 1997, 52 år gammel, av leverkreft, etter å ha vært syk i vel et års tid.
Forsikringstilfellet ble meldt fra Bergen bank, nå Den norske Bank, til Vital Forsikring ASA 30 april. Vital mottok dødsattest 14 mai. I attesten var kreft oppgitt som dødsårsak, men i rubrikken «tidligere behandling» hadde legen skrevet «hypertoni [høyt blodtrykk] siden 30 år». Han oppga samtidig navn på en lege ved Sentralsykehuset i Akershus som referanse. Vital tilskrev nevnte lege 27 mai om Bs helsetilstand før forsikringen ble etablert. Legen svarte i brev 5 juni. Her fremkom det at B hadde hatt høyt blodtrykk siden slutten av 1960-årene, og at han hadde fått diagnosen «dilatert kardomyopati» etter en akuttinnleggelse i 1987.
Saksbehandler i Vital, Trond Hjørnevik, kontaktet hovedlegen i selskapet, med spørsmål om det var grunn til å tro at B var kjent med hvor livstruende diagnosen var. Hovedlegen besvarte henvendelsen 17 juni. Her anførte han at det var «utenkelig» at B ikke skulle være informert om at han hadde høyt blodtrykk og svekket hjerte. Han bemerket videre at man kanskje burde konferere med Bs lege om hvilke informasjoner han hadde fått om sin sykdom. Foranlediget av dette tilskrev Hjørnevik Bs lege 24 juli 1997 og ba oppgitt «når avdøde første gang søkte lege for sykdommen/lidelsen, når symptomene oppstod, utviklingen og når han fikk vite diagnosen». Henvendelsen ble ikke besvart. Den ble derfor fulgt opp ved nytt brev 1 oktober og rekommandert brev 19 desember. Heller ikke disse ble besvart.
Etter at Vital hadde konstatert at det ikke kom noe svar, kom man til at saken måtte avgjøres ut fra de opplysninger som forelå. I brev 18 februar 1998 meddelte selskapet at det ikke anså seg forpliktet til å utbetale erstatning. Som begrunnelse ble det vist til at man anså forsikringstakerens opplysningsplikt for svikaktig forsømt gjennom den helseerklæring han hadde avgitt.
A har ikke avfunnet seg med selskapets standpunkt, som imidlertid er fastholdt etter at hun gjennom sin advokat har fulgt saken videre opp. Hun har deretter brakt saken inn for Forsikringsklagenemnda, som i uttalelse 27 mai 1999 konkluderte med at den egenerklæring B hadde gitt om sin helse, var «klart uriktig» og at B «vanskelig [kunne] unnngå» å være oppmerksom på dette. Selv om vilkårene for avslag for så vidt var til stede, kom nemnda likevel til at avslaget var uberettiget. Det heter om dette oppsummeringsvis i nemndas uttalelse:
«Nemnda bemerker at selskapet burde ha vist en større aktivitet for fremdrift i saken på et tidligere tidspunkt. Nemnda er blitt stående ved at selskapets avgjørelse etter omstendighetene har trukket for lenge ut, og at selskapet således har tapt sin rett til å påberope svik, jfr FAL §13-13 annet ledd».
Vital har ikke godtatt Klagenemndas standpunkt, og A har derfor brakt saken inn for Bergen byrett med krav om dom for at Vital har plikt til å betale erstatning i henhold til gjeldsforsikringen. Byretten avsa dom i saken 29 februar 2000, med følgende domsslutning:
«1. Vital Forsikring ASA frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger».
Om saksforholdet ellers, og hva partene gjorde gjeldende for byretten, vises til byrettens dom.
A har påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus over to dager fra 1 oktober 2001. Her møtte Foss og ga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.
Ankende part har for lagmannsretten anført at når det påberopes svik, er det forsikringsselskapet som har bevisbyrden for dette. Det gikk flere måneder før selskapet gjorde gjeldende at det forelå svik, og dette må være for sent. Selskapet opplyste heller ikke at forsikringstaker kunne kreve nemndsbehandling, og de mangler som foreligger her, må føre til at avslaget blir ugyldig.
Når det gjelder sviksinnsigelsen, gjør ankende part særskilt gjeldende at en forsikringstaker bare har plikt til å gi riktige og fullstendige svar på de spørsmål som blir stilt. Spørsmålene må ikke være for ubestemte, og de spørsmål som er stilt i dette tilfelle, er nettopp den type generelle spørsmål som ikke er presise nok etter de anvisninger som gis i lovforarbeidene. Det retten må danne seg et inntrykk av, er hva forsikringstaker oppfattet og om han besvarte spørsmålene forsvarlig ut fra dette. Slik ankende part ser det, gjorde han dét. Det vises til Rt-2000-59, og til Gulating lagmannsretts dom i samme sak. Videre vises det til at forsikringsbransjen senere har endret spørsmålsstillingen, noe som bekrefter at den tidligere har vært uheldig.
Den forsikringstype det her er tale om, er en kollektiv forsikring som er tilrettelagt for enkel behandling. Tanken har tydeligvis vært å spare penger når spørsmålene utformes og søknader behandles, og så heller ta «krangelen» etterpå. Byrettens dom i nærværende sak er den eneste som legger til grunn at en forsikringstaker har utvist svik i et slikt tilfelle, og dette taler for seg.
Slik spørsmålene i egenerklæringen er stilt, inviterer de til subjektive vurderinger. Forsikringstaker her var håndverker og hadde etter alt å dømme begrenset innsikt når det gjaldt egen helsetilstand. De journaler som er fremlagt, sier heller ikke noe om hva legene har fortalt ham. Hans ektefelle, ankende part, er den som kjente B best, og det bilde hun formidler, gir det beste utgangspunkt for å vurdere hans sykdomsinnsikt. Ut fra dette må det legges til grunn at han følte seg frisk, og for øvrig må det ses hen til at han var i fullt arbeid det siste halve år før forsikringen ble tegnet. Han deltok også aktivt da ekteparet fikk bygget hus i denne periode.
Det er etter dette ikke ført bevis for at det foreligger svik. Under enhver omstendighet er det ikke påvist at forsikringstaker hadde til hensikt å skaffe seg en forsikringsdekning som han ellers ikke ville fått. Det minnes i denne forbindelse om at ekteparet ikke var kjent med den aktuelle forsikringsordning før de møtte for å underskrive lånedokumentene. Det var banken som tipset dem om ordningen, som var ny, og det brosjyremateriell som er fremlagt, peker også i retning av at B ikke hadde den hensikt som kreves for å kunne si at det foreligger svik.
Slik sviksbegrepet tolkes, kreves det at det ikke bare skal foreligge et klanderverdig forhold, men også at forholdet skal være kvalifisert uredelig. I denne forbindelse må det legges vekt på at spørsmålsstillingen, som nevnt, var uklar, og at det ikke var forsikringstaker som tok initiativ til å få tegnet forsikring. Videre må det ses hen til at forsikringstakers helsemessige situasjon på tegningstidspunktet var god. Også dette gjør det klart at det ikke forelå svik i dette tilfelle.
Subsidiært, dersom det legges til grunn at forsikringstaker har opptrådt svikaktig, anfører ankende part at ankemotparten ikke har påberopt seg dette «uten ugrunnet opphold». I forsikringsselskapets «midlertidige» avslagsbrev er det heller ikke opplyst at forsikringstaker kan kreve nemndsbehandling. Det pekes særlig på at det gikk syv måneder fra saksbehandler kom tilbake fra ferie til det «endelige» avslag ble gitt. Dette er for lang tid, jf NOU 1987:24 s 104 og fra rettspraksis bl a Rt-1995-283. Også Forsikringsklagenemndas praksis viser at det i dette tilfelle har gått for lang tid. Det pekes ellers på at partene er enige om at det ikke har fremkommet nye opplysninger etter 5 juni 1997. Det eneste selskapet har gjort etter den tid, er å henvende seg til en lege som aldri hadde behandlet pasienten for den aktuelle lidelse tidligere.
Det konkluderes etter ovenstående med at hvis det kan legges til grunn at det foreligger svik, har ankemotparten tapt sin rett til å påberope dette. Ankende part legger etter dette ned følgende påstand:
1. Vital Forsikring ASA er pliktig til å utbetale full erstatning etter gjeldsforsikring inngått mellom Bergen Bank Gjeldsforsikring og B og A den 25 april 1989.
2. Vital Forsikring ASA dekker sakens omkostninger såvel for byrett som for lagmannsrett.
Ankemotparten har for lagmannsretten anført at det måtte fremstå som klart for forsikringstaker at han hadde en sykdom som i høy grad preget hans liv gjennom mer enn tyve år. Det vises særskilt til at han hadde brukt betydelige mengder medisin gjennom mange år for å holde sykdommen i sjakk. Videre vises til at han var innlagt på sykehus bare to år tidligere fordi han avbrøt medisininntaket, med alvorlige helsemessige følger. Han ble aldri friskmeldt fra sin lidelse, og for ankemotparten var det av sentral betydning å få kjennskap til hans sykdomshistorikk. Det fikk man ikke, og man var derfor avskåret fra å foreta en forsvarlig risikoanalyse.
Når det gjelder spørsmålet om plikt til å gi nødvendige opplysninger om egen helsesituasjon, pekes det på at dagjeldende FAL §4 påla forsikringstaker en aktiv opplysningsplikt. Hva som ligger i dette, fremgår av bl a Rt-2000-59, som imidlertid ikke er parallell med nærværende sak. Det må understrekes at en forsikringstaker ikke kan «bokstavfortolke» de spørsmål som stilles i en egenerklæring. Han bør heller ikke kunne fortolke spørsmålene innskrenkende, sml for så vidt Rt-1997-1807. I dette tilfelle er parten bedt om å bekrefte både at han er frisk og at han ikke har hatt sykdom som kan ha skadet hans helse. Det skal ikke mye til for å legge til grunn at en forsikringstaker har plikt til å opplyse om helsemessige forhold, og plikten er ikke oppfylt her.
De sakkyndige vitner har forklart at B hadde en alvorlig sykdom som ble holdt i sjakk med medisiner. At sykdommen er alvorlig, fremstår som mer klart nå enn da saken stod for byretten, siden det nå er opplyst at den også har ført til organskader. At forsikringstaker underskrev på at han var «frisk», kan det ikke legges vekt på. Han må således ha visst at han trengte medisin i store mengder, og det vi står overfor, må være en fortrengning fra hans side.
Ankemotparten erkjenner at det er forsikringsselskapet som må føre bevis for at det foreligger svik. De krav til bevis som med rimelighet kan stilles, er imidlertid oppfylt, jf bl a Rt-1989-689. Det foreligger således en sykdom som har manifestert seg og forsikringstaker har vært innlagt på sykehus flere ganger etter en lang sykdomshistorikk. Helseproblemene var permanente, og saksforholdet er derfor annerledes enn i Rt-2000-59 nevnt ovenfor. Forsikringstaker kjente til at han gikk på medisiner og at han måtte gå til hyppig kontroll. Han visste også at faren var død av hjerteproblemer og at siste gang han selv var sykehusinnlagt, var det tale om en akuttinnleggelse der det ble vurdert å foreta en hjertetransplantasjon. Det må kunne legges til grunn at han var klar over at han måtte ta medisiner og med konsekvensene hvis han ikke gjorde dette.
Om forsikringstaker var kjent med de konkrete diagnoser og om det kan ha vært usikkerhet om enkelte sider av disse, må være uten betydning for saken. Det forelå således i alle tilfelle en blodtrykksykdom som var diagnostisert, og det var åpenbart av interesse for forsikringsselskapet å få vite om dette. Alt i alt må det derfor anses tilstrekkelig sannsynliggjort at det foreligger svik fra Bs side, og kravet om dekning under gjeldsforsikringen kan ikke tas til følge.
Det bestrides at ankemotparten har tapt sin rett til å påberope svik. Det skriv som ble sendt ankende part med melding om at det ble vurdert å avslå krav om dekning etter forsikringen, var et midlertidig avslag, og det kan ikke kreves at det skal opplyses om adgang til nemndsbehandling her. Det bestrides også at det har gått for lang tid fra selskapet mottok kravet om dekning under gjeldsforsikringen til kravet ble «endelig» avslått. Det understrekes her at når selskapet hadde mistanke om at det forelå svik, er dette så alvorlig at det måtte ha plikt til å «kvalitetssikre» sin vurdering. Ankende part hadde ikke grunn til å tro at selskapet hadde frafalt sin innsigelse, jf bl a NOU 1987:24 s 104. Det kan ikke kritiseres at saken ikke ble fulgt opp før etter at saksbehandler hadde avviklet sin ferie, og når behandlingen deretter trakk ut, hadde dette sammenheng med at Bs primærlege var alvorlig syk. At primærlegen ikke besvarte de henvendelser han fikk selv etter at han var purret opp, var upåregnelig for selskapet.
Det konkluderes etter dette med at selskapets avslag var berettiget, og det legges ned følgende påstand:
1. Bergen byretts dom av 29 februar 2000 punkt 1 stadfestes.
2. Vital Forsikring ASA tilkjennes saksomkostninger for Bergen byrett og Gulating lagmannsrett.
Lagmannsretten bemerker at byretten har lagt til grunn at B opptrådte svikaktig da gjeldsforsikringen ble etablert og at forsikringsselskapet - ankemotparten - ikke har tapt sin rett til å påberope seg dette. Lagmannsretten er enig med byretten på det første punkt, men har et annet syn enn byretten når det gjelder det siste spørsmål: Om avslag på krav om dekning under gjeldsforsikringen er gitt «uten ugrunnet opphold» etter FAL §13-13 første ledd annet punktum.
Byrettens bemerkninger omkring spørsmålet om det foreligger svik, kan lagmannsretten i det vesentlige tiltre. Oppsummeringsvis kan vises til at B hadde en sykdomshistorikk som hadde strukket seg over mer enn tyve år, hvori inngikk fem innleggelser på Rikshospitalet, og i det ene tilfelle var det endatil tale om en mulig hjertetransplantasjon. Han hadde et betydelig medisininntak for å holde blodtrykket under kontroll, og han hadde fått merke konsekvensene av unnlatt medisinering i forbindelse med den siste sykehusinnleggelse. Mot en slik bakgrunn har det all formodning mot seg at B kan ha vært uvitende om at han hadde helsemessige problemer som det knyttet seg en ikke ubetydelig risiko til. Han må videre ha vært klar over at det var tale om problemer som han ikke kunne «friskmeldes» for, - at det var medisineringen som gjorde at han kunne leve videre. At B levde et aktivt liv og neppe hadde full innsikt i alle diagnoser rundt sin egen helsetilstand rokker - slik lagmannsretten ser det - ikke ved dette.
I den egenerklæring B fikk seg forelagt da han tegnet gjeldsforsikring i 1989, ble han spurt ikke bare om han «er frisk», men også om han har eller har hatt sykdom eller skade som «kan» ha svekket helsen. Lagmannsretten er enig med ankende part i at når en egenerklæring formuleres slik, blir den som skriver under, langt på vei «invitert» til å foreta en subjektiv vurdering av egen helsetilstand. Videre var det banken som tok opp spørsmålet om gjeldsforsikring, ikke låntakerne selv. Det var også tale om en ny ordning som ble markedsført med liten understrekning - om noen - av de forbehold som var knyttet til ordningen. Slik sett kan det være grunnlag for kritikk, jf NOU 1983:56 s 87 om de avveininger som må foretas i slike tilfeller:
«Det er en forutsetning at de opplysninger selskapet ber om er rimelig konkrete. Det kan ikke kreves svar på spørsmål av typen «andre forhold som er av betydning for selskapets vurdering av helsetilstanden», eller lignende spørsmål som er så generelt utformet at de i realiteten overlater til forsikringstageren å vurdere hvilke opplysninger som er relevante. På den annen side må det ved besvarelsen av konkrete spørsmål kunne forventes en viss grad av omtanke og aktivitet fra kundens side. Vel har han ikke noen plikt til uoppfordret å gi informasjon om forhold som selskapet ikke har spurt om. Dette betyr imidlertid ikke at han kan «bokstavfortolke» spørsmålene og begrense sine svar til et minimum. Spørres det f eks om sykehusopphold, må kunden også si fra hvis han har vært innlagt på militære sykestuer o.l.»
At det kan være nødvendig å stille spørsmålene mer konkret, synes til dels også erkjent i bransjen, ved at de spørsmål som stilles i tilknytning til egenerklæring om helse, nå er gjort mer utførlige. Selv mot en slik bakgrunn er lagmannsretten, som byretten, kommet til at B må ha vært klar over at hvis han hadde gitt riktige opplysninger om sin helsetilstand, ville han ikke fått tegnet den aktuelle forsikring. Som byretten er lagmannsretten også kommet til at det fremtrer som kvalifisert uredelig å krysse av slik B gjorde. Det er mulig at han valgte å leve på en måte der han tok mindre hensyn til sin hjertelidelse, men ved underskrift av helseerklæringen brakte han seg i en situasjon der han skulle gi en forpliktende vurdering av sin helse. Hans sykehistorie var så alvorlig og fortsatt så aktuell at det var graverende at han unnlot å nevne noe om dette. B opptrådte derfor svikaktig, jf FAL §13-2 første ledd.
Når det gjelder videre oppfølgning av forsikringssaken, har ankende part anført at det skulle vært opplyst om adgangen til å kreve nemndsbehandling etter FAL §13-13 første ledd tredje punktum da ankemotparten sendte sitt «foreløpige» avslag i brev av 24 juli 1997. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Slik lagmannsretten forstår den aktuelle bestemmelse, er kravene til utforming av avslag, herunder informasjon om retten til å kreve nemndsbehandling, knyttet til det «endelige» avslag på krav om dekning under gjeldsforsikringen. I det brev som ble sendt fra ankemotparten 18 februar 1998 og der avslaget ble meddelt, er det gitt riktige opplysninger om dette. Ankende part kan derfor ikke høres med at avslaget skal være ugyldig på dette grunnlag.
Etter FAL §13-13 første ledd første punktum skal et forsikringsselskap, dersom det mener seg fri for ansvar bl a etter §13-2 om svik, gi beskjed om dette «uten ugrunnet opphold». Fristen løper fra det tidspunkt selskapet ble kjent med det forhold som medfører at reglene kan anvendes. Det var naturlig at saksbehandler valgte å følge hovedlegens råd om å kontakte primærlegen for å «kvalitetssikre» selskapets antakelse om at det kunne foreligge svik. Selv om det måtte antas at de forhold selskapet var blitt kjent med, var behandlet av spesialist og ikke av primærlegen, var det også naturlig at man henvendte seg til primærlegen for å få den informasjon man mente å ha behov for. At primærlegen var alvorlig syk og derfor ute av stand til å besvare selskapets henvendelse, må også ha fremstått som upåregnelig for selskapet. Slik lagmannsretten ser det, burde imidlertid selskapet ha fulgt saken opp på annen måte enn gjennom to korte purreskriv, det ene av 1 oktober og det andre av 19 desember 1997. Når det viste seg at primærlegen ikke svarte etter at det var gått så lang tid fra det første brev ble sendt 24 juli, burde selskapet således, slik lagmannsretten ser det, fulgt saken opp mer aktivt ved f eks å prøve å få avklart hvorfor henvendelsene forble ubesvart. At selskapet i stedet valgte en så defensiv tilnærming, til tross for den omfattende bakgrunnsinformasjon, jf bl a hovedlegens bemerkning om at det var «utenkelig» at B ikke skulle være informert om at han hadde høyt blodtrykk og svekket hjerte, kan vanskelig forsvares. Etter lagmannsrettens oppfatning må det «opphold» som forelå, sies å være «ugrunnet» i lys av de krav som stilles etter lov og praksis.
Ankemotparten har vist til at ankende part hadde advokat, som var klar over at selskapet ikke fikk kontakt med primærlegen og at også advokaten involverte seg i dette. Resonnementet synes å være at ankende part på denne bakgrunn ikke kan ha hatt grunn til å tro at selskapet hadde latt sine innsigelser falle, jf i denne retning også bemerkningene i NOU 1987:24 s 104:
«Det er ikke nødvendig at selskapet i den første beskjed gjør detaljert rede for hvordan det vil reagere. Det er nok at sikrede får et varsel om at det kan bli aktuelt å kreve avkortning eller ansvarsfrihet, og grunnen til dette. Selskapet må i så fall følge opp med en nærmere redegjørelse for hvilke reaksjoner det vil gjøre gjeldende. Dette må i og for seg gjøres innen rimelig tid; skjer det intet, vil sikrede etter hvert få grunnlag for å tro at selskapet vil la saken falle».
I nærværende tilfelle har selskapet ikke gitt annen informasjon enn den som fremkommer av brev til ankende part av 24 juli 1997. Her opplyses det at det «kan bli aktuelt» å gi avslag, det vises til helseopplysninger fremkommet i skrivet av 5 juni, og det konkluderes med at man vil komme tilbake til saken så snart de utbedte opplysninger «foreligger og er blitt vurdert». Deretter foretas ingen oppfølgning annet enn gjennom to purreskriv, hvoretter saken avgjøres 18 februar 1998 på grunnlag av de opplysninger forsikringsselskapet hadde mottatt for lengst.
Hvilke slutninger ankende part kunne trekke med utgangspunkt i at selskapet ikke gjorde mer enn å sende et par purreskriv til primærlegen, kan - slik lagmannsretten ser det - ikke være avgjørende i dette tilfelle. Det ligger fast at loven krever rimelig rask oppfølgning fra selskapet i tilfeller som disse, og i kravet om oppfølgning uten «ugrunnet» opphold må etter lagmannsrettens oppfatning ligge en viss objektivisering: Når det går så lang tid som i dette tilfelle, fra dødsfallet ble meldt og man fikk det materiale man til slutt fant å kunne avgjøre saken på grunnlag av, uten at det foreligger noen avklaring og uten annen aktivitet enn den som er utvist her, må det konkluderes med at saken ikke er fulgt opp så aktivt og så raskt som loven krever.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at anken fører fram, selv om den har vært i tvil for så vidt angår spørsmålet om oppfølgning «uten ugrunnet opphold». Spørsmål om saksomkostninger vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Den tapende part har hatt fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, verken for byrett eller lagmannsrett, i medhold av §172 annet ledd første alternativ.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. Vital Forsikring ASA er pliktig til å utbetale full erstatning etter gjeldsforsikring inngått mellom Bergen Bank Gjeldsforsikring og B og A den 25 april 1989.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.