LG-2001-1928
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-31 |
| Publisert: | LG-2001-01928 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett 2001-1231 - Gulating lagmannsrett LG-2001-01928. Anke til Høyesterett fremmet til behandling, deretter forkastet, se HR-2002-00296. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Erik Stolt-Nielsen) mot A (Forsvarer: Advokat Jostein Alvheim). |
| Forfatter: | Lagmann Martin Tenold. Lagdommer Jan Erik Erstad. Lagdommer Fredrik Staff |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §196, §52, §62, §64, Domstolloven (1915) §223, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeprosessloven (1981) §345, §436 |
Bergen byrett avsa 6. september 2001 dom med slik domsslutning:
«1. A født *.*..1979, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §196, jf. straffeloven §62 og §64, til en straff av fengsel i 75 -syttifem- dager som fellesstraff med Bergen forhørsretts betingede dom av 16. februar 2001. I medhold av straffeloven §52 flg. utstår fengselstraffens fullbyrdelse med prøvetid 2 -to- år.
2. Han frifinnes for post II i tiltalebeslutning av 20.4.2001.
3. Han frifinnes for krav om oppreisningserstatning til B.
4. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Påtalemyndigheten har anket dommen. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 10. oktober 2001 ble anken henvist til hovedforhandling.
Hovedforhandling ble holdt i Bergen tinghus 31. januar 2002. Tiltalte møtte sammen med sin offentlig oppnevnte forsvarer Advokat Jostein Alvheim. For påtalemyndigheten møtte statsadvokat Eirik Stolt-Nielsen. Ved rettsmøtets begynnelse viste det seg at advokat Sidsel Methlie, som møtte, ikke var oppnevnt som bistandsadvokat for fornærmede B. B har fremsatt krav om oppreisning, og frifinnelsen på dette punkt er anket av påtalemyndigheten. I forståelse med advokat Methlie, tok lagmannsretten kontakt med advokatfullmektig Ingrid Kjeldstad som opptrådte som bistandsadvokat for B under byrettens behandling av saken. Advokatfullmektig Kjeldstad sa seg villig til å prosedere oppreisningskravet for lagmannsretten, og rettsmøtet ble utsatt til kl. 09.45. Lagmannsretten tillot advokatfullmektig Kjeldstad å prosedere for lagmannsretten i medhold av domstolsloven §223 første ledd tredje punktum. Forøvrig fant lagmannsretten det ubetenkelig å fremme saken. Bistandsadvokaten bekreftet at det ikke ville bli prosedert på andre faktiske forhold enn det byretten har funnet bevist og forøvrig ut fra den psykologuttalelse som fremgår av utdragets side 21 i saken.
Tiltalte A er født *.*. 1979. Han bor - - - 148, X. Han er f.t. arbeidsledig, utdannet barne- og ungdomsarbeider men måtte slutte med dette som følge av byrettens dom. Han mottar dagpenger med ca kr 5.800,- netto pr måned. Han bor hos sine foreldre, har ikke gjeld.
Påtalemyndigheten har anført at det burde vært utmålt en særskilt, ubetinget straff for de forhold tiltalen gjelder. Avgjørelse i Rt-1999-1892 er ikke representativ for den straffskjerpelse som er signalisert gjennom forarbeidene til lovendring av 11. august 2000 nr. 76 og som tiltalen bygger på. Det er årsakssammenheng mellom handlingene og de plager fornærmede B har fått i ettertid, og vilkårene for oppreisning er til stede. Det kan ikke vektlegges i formildende retning at jentene frivillig ble med på handlingene eller at tilsvarende handlinger ifølge byretten ikke er uvanlige mellom yngre mennesker. Det må legges vekt på at tiltalte kom i kontakt med jentene over Internett og at han etter kort tid fikk dem med hjem og forgrep seg på dem. Det legges ned slik påstand:
«1. I Bergen byretts dom gjøres den endring at straffen fastsettes til 45 - førtifem - dager fengsel. Bestemmelsene om utsettelse med fullbyrdelse av frihetsstraffen og fellesstraff med forrige dom, utgår.
2. A dømmes sivilrettslig til å betale oppreisningserstatning til B fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 20.000,-.»
Forsvareren har anført at byrettens straffutmåling er korrekt. Byrettens faktumbeskrivelse må legges til grunn. Det foreligger ingen skjerpende omstendigheter i saken ut over at handlingene rammes av straffeloven §196. Handlingene skjedde frivillig fra jentenes side, og forholdet ble først anmeldt etter at foreldrene fikk kjennskap til saken via en av de fornærmedes venninner. Tiltalte har ikke utøvet press, tvang eller på annen måte misbrukt jentenes tillit på en utspekulert måte. Uttalelsene i forarbeidene til lovendringen av 11. august 2000 har ikke betydning for den foreliggende sak idet uttalelsene tar sikte på de grove tilfellene av seksuelt misbruk av barn. Tiltalte har mistet sitt arbeide som følge av saken, og dette må vektlegges i formildende retning.
Det legges ned slik påstand:
«Anken forkastes.»
Bistandsadvokaten har anført at vikårene for å tilkjenne fornærmede B oppreisning er til stede. Det er årsakssammenheng mellom de plager som beskrives i psykologuttalelsen og de handlinger tiltalte utsatte henne for. Hendelsene skjedde kort tid etter at tiltalte ble kjent med de fornærmede og etter få møter. Det var ikke et kjærlighetsforhold mellom fornærmede og tiltalte som kan forklare de plager fornæmede i ettertid har fått. Byrettens vektlegging av at lignende handlinger ikke er uvanlig, er feil. Det legges ned påstand i samsvar med statsadvokatens påstand pkt. 2.
Lagmannsretten finner at anken må bli å ta til følge og at det avsies ny dom, jf. straffeprosessloven §345 andre ledd. Lagmannsretten legger ved straffutmålingen og ved vurderingen av oppreisningskravet til grunn den faktabeskrivelse som fremgår av tiltalebeslutningens post I pkt. a og b og som byretten også har funnet bevist. Lagmannsretten finner at det bør utmåles en ubetinget fengselsstraff i saken og at denne passende kan settes til 30 dager.
Når det gjelder straffutmålingsnivået generelt i saker som den foreliggende, viser lagmannsretten til at handlingene er begått og tiltale tatt ut etter straffeloven §196 slik den lyder etter lovendringen av 11. august 2000. Lagmannsretten legger vekt på at det gjennom forarbeider til lovendringen klart er tilkjennegitt et ønske fra lovgiveren om å skjerpe straffen for seksuell omgang med barn. Lagmannsretten er enig med forsvareren i at den foreliggende sak nok ikke ligger i kjerneområdet for det lovforarbeidene særlig tar sikte på. Selv om det må antas at det først og fremst er grove seksualforbrytelser mot mindreårige, særlig små barn, lovendringen i første rekke tar sikte på, mener lagmannsretten at uttalelsene også har gyldighet for andre, og mindre alvorlige forhold. Straffeutmålingen må således avveies i forhold til karakteren av og grovheten i de handlinger den enkelte sak gjelder. Lagmannsretten mener likevel at byretten i for liten grad har vektlagt at det også for de saker som ikke er av de mest alvorlige, har vært et ønske fra lovgiveren om å skjerpe straffenivået noe.
Foreliggende sak gjelder seksuell omgang ved samme anledning med to piker hvorav den ene var 14 år og 2 måneder og den andre 15 år og 10 måneder da handlingene fant sted. Tiltalte var henholdsvis 7 år og 5 1/2 år eldre enn pikene. Handlingene fant sted overfor begge jentene samtidig og etter at tiltalte hadde kjent dem i kort tid i forbindelse med at han kom i kontakt med dem over Internett. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at tiltaltes handlinger hovedsakelig har vært motivert ut fra å et tilfredsstille kortsiktig, seksuelt behov. Det er ikke slik at handlingene har kommet som følge av et kjærlighetsforhold over tid. Lagmannsretten finner ikke i formildende retning å kunne legge vekt på at jentene frivillig ble med til tiltaltes bopel og at de ikke motsatte seg det som skjedde. Straffelovens bestemmelser om forbud mot seksuelle forbindelser med barn under en viss alder, forutsetter at det er den voksne som tar ansvar og ikke benytter seg av de muligheter som måtte oppstå til å oppnå seksuell kontakt med barn. I foreliggende tilfelle har tiltalte tatt initiativ til og oppnådd å få jentene med seg hjem, og lagmannsretten kan som nevnt ikke se at dette kan ha hatt annet motiv enn å oppnå seksuell kontakt med dem noe som også skjedde. Lagmannsretten legger heller ikke vekt på i formildende retning at saken først ble anmeldt etter at de fornærmede hadde fortalt om hendelsen til en venninne som så gjennom andre formidlet opplysningene til foreldrene. Endelig kan det etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke vektlegges som et formildende moment at handlinger av den karakter saken gjelder eventuelt foregår mellom yngre mennesker i ikke ubetydelig grad. Almenpreventive hensyn tilsier en følbar reaksjon på overtredelse av bestemmelsene også i de tilfeller hvor de fornærmede ikke er små barn selv om straffutmålingen vil være en annen og langt strengere i de grovere sakene. Lagmannsretten kan ikke se at det i foreliggende sak er andre formildende omstendigheter enn at siktede som følge av saken har mistet sitt arbeide og muligheten til å kunne arbeide med barn og ungdom som han er utdannet til. Lagmannsretten tar et visst hensyn til dette men finner ikke at det kan tillegges spesielt stor vekt. Med den utdannelse tiltalte hadde, burde han ha en særlig oppfordring til ikke å innlede et seksuelt forhold til barn han måtte eller burde forstå var under den seksuelle lavalder.
De forhold som pådømmes er begått før Bergen forhørsretts dom av 16. februar 2001. Lagmannsretten finner at det bør idømmes en særskilt straff for de pådømte forhold og at Bergen forhørsretts dom av 16. februar 2001 bør bli stående, jf. forøvrig straffeloven §64.
Lagmannsretten finner videre at vilkårene for å tilkjenne B oppreisning for lidt tort og smerte i forbindelse med handlingene under tiltalens post I b, jf. erstatningsloven §3-5 første ledd pkt. b er til stede. Lagmannsretten finner at tiltalte i alle fall opptrådte grovt uaktsomt ved ikke å bringe fornærmedes alder på det rene. Forøvrig legger lagmannsretten vekt på handlingens art og varighet, jf. §3-5, fjerde punktum. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at de problemer av helsemessig karakter som er beskrevet i psykologuttalelse av 3. september 2001 som er fremlagt i saken, har sin årsak i det overgrep fornærmede ble utsatt for fra tiltaltes side. Belegg for å tro at problemene skulle skyldes skuffelse over et brutt kjærlighetsforhold med tiltalte, er det ikke. Etter en samlet vurdering av forholdene ved handlingen og under hensyntagen til foreliggende rettspraksis, finner lagmannsretten at oppreisningsbeløpet kan settes til kr 10.000,-.
Når påtalemyndigheten har anket og det skjer en skjerpelse av reaksjonen overfor tiltalte, kan tiltalte ikke idømmes saksomkostninger, jf. straffeprosessloven §436 andre ledd første punktum.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. I byrettens dom, slutningens punkt 1, gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 30 - tretti - dager. Bestemmelsen om utsettelse av fullbyrdelse av straffen og fellesstraff, utgår.
2. A, født *.*. 1979, dømmes sivilrettslig til å betale oppreisning til B med kr 10.000,- kronertitusen innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen.