LG-2002-848
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-08 |
| Publisert: | LG-2002-00848 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger namsrett 02-00009 - Gulating lagmannsrett LG-2002-00848. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-2002-00944. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Marianne Albretsen, Stavanger). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Egen). |
| Forfatter: | Lagdommer Erstad. Lagdommer Sjong. Lagdommer Drevland |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §403, Eierseksjonsloven (1983) §16a, Eierseksjonsloven (1997) §27 |
Saken gjelder begjæring om tvangsfravikelse av fast eiendom i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd.
I sak mellom ovenstående parter, avsa Stavanger namsrett den 22.2.2002 kjennelse med slik slutning:
«1.Begjæring am tvangsfravikelse tas ikke tilfølge.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke.»
Kjennelsen er vedtatt forkynt av kjærende parts prosessfullmektig den 28.2.2002.
Ved skriv datert 26.03.2002, innstemplet hos namsretten den 27.03.2002, har A påkjært kjennelsen til lagmannsretten.
Kjæremålet gjelder namsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Både de formelle og reelle forhold tilsier at kjærende part alene eier eiendommen. Løpende utgifter til renter og avdrag er betalt av henne. Hun bidro med hele egenkapitalen ved kjøp av seksjon nr. 1 og nr. 2. Boligen er oppført i selvangivelsene som hennes eneeie. Hun er alene ansvarlig for boliggjelden.
Kjæremotparten betalte strøm en gang, kommunale avgifter en gang pluss kr 10. 000,- ved en anledning. Han bidro med listverk og noe maling. Oppussing er betalt av kjærende part.
Kjæremotparten ordnet en del praktiske ting i forbindelse med kjøpene etter fullmakt fra kjærende part. At motparten førte seg selv opp som medskyldner på lån til seksjon nr. 2, var helt uten praktisk betydning. Penger som kjærende part lånte av motparten, er tilbakebetalt.
Kjæremotparten opprettet selv en leiekontrakt da han flyttet inn, og han har i en annen rettsak hevdet ikke å eie noe. Han har nå søkt gjeldsordning.
Namsretten har tolket loven for strengt.
Veien om ordinært søksmål vil ta tid og i mellomtiden må kjærende part «forsørge» motparten. Situasjonen for kjærende part og datteren er uholdbar.
Det legges med med slik påstand:
«1. B tilpliktes å fravike gnr. 58 bnr. 353.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger til A.»
B har gitt tilsvar til kjæremålet i skriv datert 15.04.2002. I tilsvaret anføres det at namsrettens avgjørelse er korrekt.
Boligen ble anskaffet i fellesskap og er i sameie. Motparten innga bindende bud, innbetalte sin del av kjøpesummen og er medansvarlig for lån på begge enhetene. Kjærende part har uten samtykke overført lånet på sitt navn. Kjæremotparten bidro i betydelig grad til oppussing. Det alt vesentlige av inventaret tilhører ham. Leieinntektene på utleiedelen, kr 13.000,- pr. måned, går med til å betjene hele lånet. Motparten har universitetsutdanning og tok imot en sluttpakke fra Statoil i januar 2001 på kr 850. 000,-. Han har fått kr 600 000,- fra et skrifteoppgjør. Fellesutgifter er i det vesentlige dekket av ham.
Det er ikke riktig at kjærende part må forsørge motparten eller at bosituasjonen er uholdbar for henne og datteren.
Det legges ned slik påstand:
«1. Namsrettens dom fastholdes, og B frifinnes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger, herunder omkostninger som B har i denne saken for Namsrett og Kjæremål. Disse kostnadene er kr 9.000,- inkludert konsultasjon med advokat.»
Kjærende part har i skriv av 30.04.2002 kommentert tilsvaret.
Lagmannsettens syn på saken:
Lagmannsretten finner saken klar for avgjørelse. Muntlig forhandling finnes ikke nødvendig jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd jf. første ledd.
Lagmannsretten viser innledningsvis til at namsretten synes å ha oppfattet det slik at fravikelsesbegjæringen refererer seg til eiendommen som sådann. Dette er korrekt ut fra den påstand som er lagt ned i begjæringen. Det fremgår likevel av kjærende parts prosesskriv dok. 4 og dok 10 i saken at kravet om fravikelse i praksis gjelder boenheten i husets andre etasje som er den partene har bebodd. Advokat Albretsen har pr. telefon til saksforberedende dommer opplyst at første etasje fortsatt er en egen boenhet og leid ut. Begjæringen må under enhver omstendighet vurderes ut fra kjæremotpartens pretensjoner om å være medeier i hele eiendommen.
Lagmannsretten vil også peke på et annet forhold som ikke har vært omtalt av partene og som namsretten heller ikke har bemerket. Dette gjelder forholdet til eierseksjonsloven av 23.5.1997 nr. 31. Det følger av lovens §27 at sameiets styre i visse tilfeller kan kreve fravikelse av en seksjon etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Dersom det rettes innsigelser mot begjæringen, skal behandlingen overføres til søksmåls former med mindre innsigelse fremstår som klart grunnløse.
I tråd med det som var situasjonen etter den tidligere eierseksjonsloven av 1983 §16a antar lagmannsretten at tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 pkt. e heller ikke nå kan anvendes overfor den som er eier av en seksjon, jf. Falkanger m. fl., 1995, bind II, side 749 og Rt-1986-441.
I foreliggende sak fremgår det av namsrettens kjennelse at det har skjedd en reseksjonering av eiendommen den 24.9.2001, men lagmannsretten har ikke kunnet finne dokumenter i saken om dette. Lagmannsretten legger til grunn at eiendommen ikke lenger er seksjonert, men at den enten utgjør et ordinært sameie eller er kjærende parts eneeie. Begrensningene i eierseksjonsloven §27 er da ikke aktuelle i det tvangslovens kap. 13 kommer direkte til anvendelse.
Lagmannsretten legger ellers til grunn at det fra kjæremotpartens side ikke påberopes andre grunnlag for å forbli på eiendommen enn medeiendomsrett til denne.
Som påpekt av namsretten, tar tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 pkt. e sikte på de klare tilfellene jf. vilkåret om at saksøkte «åpenbart» ikke har rett til å besitte eiendommen. Det skal i utgangspunktet mye til før dette vilkår kan anses oppfylt i et tilfelle hvor saksøkte pretenderer å være eier helt eller delvis av eiendommen. Dette vil oftest også være utgangspunktet ved samboerbrudd.
Lagmannsretten vurderer sakens realitet noe annerledes enn namsretten. Lagmannsretten finner det for sin del helt klart at de forhold kjæremotparten har vist til som begrunnelse for å kreve medeiendomsrett til eindommen ikke kan føre fram.
Det er ubestridt, såvidt lagmannsretten forstår at ervervet av den første seksjonen (2. etasje), fullt ut ble finansiert av kjærende part, til sammen kr 1.640.000,- hvorav av 700.000,- var kjærende parts lån alene i SR-Bank, jf. bilag 1 og 2 til begjæringen. Lagmannsretten forstår det slik at kjøpekontrakten er inngått av kjærende part alene, og at skjøte er utstedt til henne, bilag 1 til begjæringen. Det forhold at kjæremotparten var aktiv i forbindelse med budgivning og kontakt med SR-Bank, kan i en slik situasjon ikke i seg selv gi noen eiendomsrett til det som ble ervervet men må sees på som naturlig i det han også selv skulle bo i boligen. Kjæremotparten har for øvrig selv i tilsvaret til namsretten side 3, uttalt at når han ikke sto som medeier på skjøtet ( og heller ikke kjøpekontrakten), skyldtes dette at han» ikke hadde fullført sine skifteforhandlinger og av den grunn ikke ville trekke A inn i forhold som ikke var avklart.» Denne begrunnelse indikerer nettopp at partene ikke ønsket å blande sin økonomi på daværende tidspunkt og at det i alle fall ikke skulle skje noen sammenblanding av eierforholdet til boligenheten som fullt ut ble ervervet og betalt av kjærende part.
Lagmannsretten finner det klart at heller ikke det som skjedde i forbindelse med det senere ervervet av første etasje (utleiedelen), ga kjæremotparten noen medeiendomsrett til seksjonen og gjennom det til hele eiendommen da seksjonene senere ble slått sammen.
Kjærende part har vist til at han foretok pengeoverføringer til kjærende parts konto og at dette viser at han ervervet første etasje sammen med kjærende part. Lagmannsretten kan ikke legge dette til grunn.
Dersom det var slik at meningen var at kjæremotparten reelt sett skulle bli medeier, er det lite sannsynlig at han ikke ville sørget for å få dette formalisert. Noen begrunnelse for at han angivelig bidro med flere hundre tusen kroner under en slik forutsetning, uten at dette ga seg utslag i noe formelt ved kjøpet, har kjæremotparten ikke gitt.
Det fremgår for øvrig av kjæremotpartens opplysninger i tilsvaret til namsretten at kr 400.000,- først ble overført til kjærende parts konto i september 2001, dvs. flere måneder etter at kjøpet hadde funnet sted. Lagmannsretten finner det bevist at overføringen ikke hadde med finansieringen å gjøre. Når det gjelder overføringen av penger i februar 2001, er det erkjent av kjærende part at en del av beløpet i første omgang ble benyttet ved kjøpet av første etasje. Lagmannsretten finner det bevist at beløpet etter kort tid ble tilbakebetalt til motparten. Det dreide seg åpenbart om et kortvarig lån og ikke om et finansieringsbidrag med sikte på at kjæremotparten skulle bli medeier i seksjonen.
At kjæremotparten senere har bidratt ved noen anledninger til å dekke løpende utgifter på eiendommen, kan ikke gi ham eiendomsrett i eiendommen. Dette må sees på som et naturlig bidrag i forbindelse med at han bodde på eiendommen. Det er for øvrig ikke opplyst at han betalte ordinær husleie.
Kjæremotparten har ellers argumentert med at han har bidratt til oppussing av boligen, med inventar og løsøre og til å finansiere bl.a feriereiser for partene. Dette er heller ikke forhold som kan lede til medeiendomsrett slik saken ligger an. Lagmannsretten vil ellers bemerke at påstandene omkring medeiendomsrett og bidrag til oppussing, stemmer dårlig med det som fremgår av tingrettens dom av 30.1.2002 i sak mellom kjæremotparten og Advokat Companiet, jf. dommen side 8. Ifølge tingsretten har kjæremotparten da forklart at han i realiteten ikke eide noe, var uten arbeid og sosialklient. De midlene han nå hevder gikk inn i den eiendom saken gjelder, hevdet han den gang var medgått til å dekke gjeld. Etter lagmannsrettens oppfatning bærer kjæremotpartens anførsler preg av å være en etterfølgende argumentasjon for å få tilgang til verdier i eiendommen uten at anførslene har bevismessig dekning.
Lagmannsretten peker også på at dersom det var slik at kjæremotparten var medeier i eiendommen, hadde partene ytterligere en mulighet til å få dette formalisert i forbindelse med reseksjoneringen av eiendommen. Det er ikke opplyst at kjæremotparten tok initiativ til slik formalisering.
Lagmannsretten har som det fremgår, funnet at kjæremotparten ikke har ervervet eiendomsrett hverken til den første seksjonen som ble ervervet eller til den andre (utleiedelen). Når det er kommet til brudd mellom partene og eiendommen tilhører kjærende part alene, har kjæremotparten ikke lenger noen hjemmel til å besitte noen del av eiendommen. Det er på denne bakgrunn ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på situasjonen dersom det måtte legges til grunn at kjæremotparten hadde ervervet medeiendomsrett til utleieseksjonen alene.
Kjæremålet har ført fram. Det følger av tvistemålsloven §180 andre ledd jf. §172 føste ledd at kjæremotparten må dekke kjærende parts utgifter ved kjæremålet. For namsrettens vedkommende gis tvistemålsloven §172 første ledd anvendelse. Kjærende part har ikke oppgitt omkostningsbeløp som for lagmannsretten skjønnsmessig rettes til kr 2000,- pluss gebyr med kr 4 020,-, tilsammen kr 6 020,- og for namsretten samlet til til kr 6.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. B tilplikter å fravike gnr. 58 bnr. 353 i Stavanger.
2. I saksomkostninger betaler B til A kr 6.020,- kronersekstusenogtjue for lagmannnsretten og kr 6.000,- kronersekstusen for namsretten, innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.