LG-2001-2209
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-22 |
| Publisert: | LG-2001-02209 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnhordland herredsrett nr. 01-00252 M - Gulating lagmannsrett LG-2001-02209 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor Statsadvokat Gunnar H Fløystad mot A (Forsvarer: Advokat Bjørn Meltzer). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Arne Henriksen. Tingrettsdommer Åge Fred Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, Løsgjengerloven (1900) §17, §127, §128, §222, §228, §232, §267, §268, §291, §326, §54, §62, §63, §64, Straffeprosessloven (1981) §344, §345, §38 |
Sunnhordland herredsrett avsa 24 september 2001 dom med følgende domsslutning:
«1. A, født *.*.65, dømmes for overtredelse av straffeloven §127 første ledd første straffalternativ, straffeloven §227 første ledd første straffalternativ, straffeloven §227 første ledd annet straffalternativ, straffeloven §222 første ledd første straffalternativ, straffeloven §228 første ledd, jfr §232, straffeloven §326 første ledd nr 2, løsgjengerloven §17 (4 tilfeller), straffeloven §291 (tre tilfeller) og straffeloven §128, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, §63 annet ledd og §64 første ledd, til en straff av fengsel i 6 -seks- måneder. Dommen er en fellesstraff med den betingede del av Sunnhordland herredsretts dom av 30 oktober 2000. Til fradrag i straffen går 6 -seks- dager for utholdt varetekt.
2. Beslaglagt foldekniv inndras til fordel for statskassen.
3. Det skal betales erstatning til Kro Partner AS med kr 3.174,- -kronertretusenetthundreogsyttifire -, til Stord bu- og omsorgssenter kr 4.000,- -kronerfiretusen - samt Oddvar Lunde kr 300,- -kronertrehundre-. Alle erstatninger forfaller til betaling 14 -fjorten- dager etter at dommen er forkynt for A.
4. Saksomkostninger idømmes ikke».
Statsadvokatene i Hordaland har anket over straffutmålingen, og anken er tillatt fremmet ved lagmannsrettens beslutning 21 november 2001. Ankeforhandling ble holdt i Bergen 21 februar 2002. Her tok aktor utenfor ankegrunnene opp spørsmålet om lovanvendelse for så vidt angår ett av de forhold tiltalte er dømt for, jf nedenfor. Under ankeforhandlingen møtte domfelte og ga forklaring. Det ble ellers avhørt tre vitner og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.
Påtalemyndigheten har, når det gjelder lovanvendelsen, anført at herredsretten ikke hadde anledning til å omsubsummere fra straffeloven §267 jf §268 første ledd til §128, slik den har gjort. Det er således tale om straffebud som ivaretar ulike typer interesser, og det fremgår heller ikke at tiltalte har fått anledning til å uttale seg, slik han skulle etter straffeprosessloven §38 tredje ledd. Den riktige subsumsjon må i dette tilfelle være straffeloven §227, eventuelt §222.
Når det gjelder straffutmålingen, viser påtalemyndigheten til at dommen gjelder en rekke straffbare forhold, hovedsaklig i form av vold og trusler mot privatpersoner og offentlige tjenestemenn. Hensett til dette, samt til at dommen er en fellesstraff med en tidligere dom på 90 dager fengsel, er den straff som er ilagt, vesentlig for mild. Forholdene inntatt i tilleggstiltalebeslutning av 17 august 2001 post II og III, som gjelder trusler m.v. under særdeles skjerpende omstendigheter overfor drosjesjåfør, er alene så alvorlige at de kvalifiserer for en fengselsstraff som er lengre enn den herredsretten har idømt. At siktede tidligere er domfelt for overtredelse av straffeloven §227, synes ikke å ha vært tillagt reell vekt av herredsretten. For øvrig vises til Rt-1997-815, som ikke er helt parallell, men som viser straffverdigheten av de forhold det skal utmåles straff for. Videre vises til Rt-2001-730, som også kan gi veiledning her.
Det må være riktig å utmåle en fellesstraff, slik herredsretten har gjort, men en mer passende reaksjon bør være fengsel i ett år. Den rehabilitering som påberopes, gir ikke grunnlag for en mildere straffereaksjon, og det kan ikke være avgjørende at det har tatt tid før de eldste forhold er pådømt. For de øvrige forhold er saken således fulgt opp så raskt som det har latt seg gjøre.
Domfelte er enig i at den omsubsummering herredsretten har foretatt, går ut over de grenser som følger av straffeprosessloven §38 tredje ledd. Herredsrettens dom må derfor oppheves for så vidt gjelder domfellelse etter straffeloven §128. Under enhver omstendighet kan det forhold herredsretten har funnet bevis for, bare rammes av straffeloven §222, og ikke av lovens §227.
Når det gjelder straffutmålingen, anfører domfelte at forholdet i tilleggstiltalebeslutningen av 17 august 2001 post II og III ikke kan sammenliknes med de forhold som er beskrevet i Rt-1997-815. Denne avgjørelse, jf også Rt-2000-730, gir derfor liten veiledning ved straffutmålingen i dette tilfelle. For øvrig anføres at nærværende sak gjelder forhold av en annen art enn de forhold siktede er dømt for sist. Det bør derfor ikke fastsettes noen fellesstraff med denne dom.
Det understrekes ellers at straffutmåling skal være individuell, og at det etter praksis må telle med at det - som her - foreligger en reell rehabiliteringssituasjon. Domfelte har «stått på» for å få hjelp med sine problemer, og han har i denne forbindelse også brutt med sitt tidligere miljø.
Når domfelte har hatt problemer i forhold til kriminalitet, kan dette tilbakeføres til dårlig selvbilde og et oppløst samliv. En lengre fengselsstraff vil gjøre det vanskelig for domfelte å oprettholde kontakten med sine to barn, som han i dag har et nært forhold til. For øvrig pekes på at domfelte har vist vilje til å gjøre opp for seg, og ba i den anledning om at alle de forhold han var tiltalt for, skulle pådømmes under ett. Herredsretten var den gang ikke villig til å etterkomme dette. Det vises ellers til at noen av de forhold som pådømmes i nærværende sak, ble begått så langt tilbake som for tre år siden. Også dette bør telle med i formildende retning.
Lagmannsretten er enig med partene i at herredsretten ikke hadde anledning til å omsubsummere forholdet i tiltalebeslutningen post I fra straffeloven §267 jf §268 første ledd til §128, slik det her er gjort. Det riktige må, slik lagmannsretten ser det, være å henføre forholdet under §222 første ledd første straffalternativ. Etter det herredsretten har funnet bevist, jf beskrivelsen i dommen, kan det avsies dom for dette, jf straffeprosessloven §345 annet ledd annet punktum.
Når det gjelder straffutmålingen, er lagmannsretten enig med herredsretten i at det bør utmåles en fellesstraff med den betingede del av Sunnhordland herredsretts dom av 30 oktober 2000, jf straffeloven §54 nr 3. Herredsrettens betraktninger på dette punkt kan lagmannsretten tiltre.
Den straff som er utmålt av herredsretten - seks måneder som fellesstraff med en tidligere dom på betinget fengsel i 90 dager - er imidlertid slik lagmannsretten ser det, vesentlig for mild, og den må derfor endres i medhold av straffeprosessloven §344. En passende fellesstraff er etter lagmannsrettens oppfatning fengsel i ett år, i samsvar med aktors påstand for lagmannsretten.
Lagmannsretten legger særlig vekt på forholdene i tilleggstiltalebeslutningen av 17 august 2001 punkt II og III. Tiltalte dømmes således for alvorlige trusler overfor en drosjesjåfør, og for øvrig dømmes han bl a for legemsfornærmelse overfor en drosjesjåfør og for ved vold å ha motsatt seg pågripelse. Det er tale om en rekke enkeltstående handlinger, begått over tid, og begått også etter at domfelte skal ha fått kontroll med sine rusproblemer. At han er domfelt tidligere, bl a for trusler i 1996 og 1998, må også tillegges vekt. Når herredsretten bemerker at domfelte ikke synes «å innse hvilke lidelser han utsetter andre for ved sin fremferd under rus», er dette etter lagmannsrettens syn ganske treffende; hans perspektiv fremtrer som overveiende selvsentrert.
Herredsretten har redegjort for domfeltes rehabiliteringssituasjon i forhold til psykoemosjonelle problemer, høyt angstnivå og nedsatt psykisk kapasitet. Dette har også vært gjennomgått under ankebehandlingen. For lagmannsretten har domfelte ellers vist til at hans kontakt med barna vil bli vesentlig redusert hvis han må sone en lengre fengselsstraff. Også disse forhold må telle med ved straffutmålingen, men er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig ivaretatt ved aktors påstand. At det gikk over to år før det ble tatt ut tiltale for en del av de forhold som pådømmes, er slik lagmannsretten ser det, ikke noe moment av betydning i nærværende sak.
Straffen settes etter dette til fengsel i ett år. Saksomkostninger idømmes etter forholdene ikke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I herredsrettens dom gjøres den endring at henvisningen til straffeloven §128 utgår og at det tilføyes at overtredelse av straffeloven §222 første ledd første straffalternativ gjelder to forhold, samt at straffen settes til fengsel i 1 - ett - år.
Saksomkostninger idømmes ikke.