Rt-1949-228
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-02-25 |
| Publisert: | Rt-1949-228 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 16 B/1948 |
| Parter: | Erling Munthe (høyesterettsadvokat Jakob Hilde) mot Harald Fuglesten (høyesterettsadvokat Edvard Årstad). |
| Forfatter: | Schjelderup, Schei, Berger, Thrap, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §19, Skjønnsprosessloven (1917) §62, Prisloven (1947) §16 |
Under odelstakst avgitt ved Ryfylke herredsrett 9. juli 1947 ble eiendommen Stensland g.nr. 55 b.nr. 4 i Hjelmeland verdsatt til 50 000 kroner folgefritt, hvorav på skogen 12 000 kroner. Folgen ble verdsatt til 5 000 kroner.
Odelsløseren, Erling Munthe, og besitteren, Harald Fuglesten, var begge misfornøyd med verdsettelsene og begjærte overtakst. Ved denne, som ble avgitt 1. oktober 1947, ble eiendommen uten skogen verdsatt til 40 000 kroner, skogen til 14 000 og folgen til 7 000. Om grunnlaget for verdsettelsen anføres det i takstforretningen: «Ved takseringen av eiendommen til gangbar pris har skjønnsretten lagt til grunn de vanlige lovlige priser, slik som de for tiden blir fastsatt under prisnemndas kontroll og med utgangspunkt i prisnivået for faste eiendommer 1. januar-8. april 1940. Derimot kan ikke skjønnet finne å være bundet av pristakstnemndas skjønn angående verdien av denne ene eiendom.»
Side:229
Erling Munthe har påanket overtaksten til Høyesterett for å få den opphevet på grunn av uriktig rettsanvendelse. Han gjør gjeldende, at da gården våren 1946 ble solgt til ankemotparten, hadde pristakstnemnda satt høyeste lovlige salgspris til 34 000 kroner, skogen innbefattet. Når da overtaksten kom til en verdi av 54 000 kroner, mener han, at loven her er feilaktig anvendt, idet man ikke kan ha tatt i betraktning de lovlige salg, der har vært av eiendommer i Hjelmeland eller distriktet for øvrig, basert på pristaksten for fast eiendom. Han gjør også gjeldende, at besitteren etter at pristaksten var avholdt har hogget en del skog og solgt den for 3 000 kroner, og at der på den annen side senere ikke er foretatt forbedringer av eiendommen. I henhold til dette har han påstått overodelstaksten underkjent og seg tilkjent saksomkostninger.
Harald Fuglesten bestrider i sitt tilsvar, at overtaksten er grunnet på feilaktig lovanvendelse og viser for så vidt til den ovenfor gjengitte anførsel i takstforretningen. Om vedsalget opplyser han, at det var for veden levert Stavanger han fikk ca. 3 000 kroner, og at det har vært utgifter til hogst, fremføring og transport. Han har påstått overtaksten stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.
Saken er for Høyesterett overført til skriftlig behandling.
Av nye dokumenter skal her nevnes en forespørsel fra Fuglestens advokat av 2. mars 1948 til formannen i prisnemnda for Hjelmeland, herr Jone J. Vadla. I brevet er til sammenligning nevnt bl.a.: «..... 2. Pristakst 31. mars 1947 for Pundsnes, g.nr. 63 b.nr. 3 av skyld m. 3,39, kr. 36 000. Skattetakst kr. 17 700, hvorav for skog kr. 3 000». I tilknytning hertil lød spørsmålet: «Jeg tillater meg å forespørre, om De ved sammenligning med andre takster finner, at den i april 1946 satte pristakst for Stensland i oktober 1947 synes å ligge for lavt i forhold til det prisnivå, som prisnemndas praksis har influert på. Hvis De kan se, om der er foregått salg av andre eiendommer, som kan anvendes til sammenligning med Stensland, vil jeg være takknemlig for å bli tilsendt utskrift av takstene.» Til dette svarte herr Jone J. Vadla i brev av 6. mars s. å.:
«Då prisnemnda for Hjelmeland 26. april 1946 fastsette pristakst for garden Stensland, var to av medl. i nemnda, nemlig underteikna og Lars Mæland helst av den meining, at taksten vart sett heller lågt. Men slik tilhøva for seljaren var, fann ein likevel å kunna gå med på det.
Vedk. taksten på garden Pundsnes skal opplysast, at ein der gjekk ut frå pristakst på samme gard avh. 5. februar 1941 på kr. 23000. Det vart berre gjort tillegg for påkostnad av hus, jord, planting av frukttrær, og at kår var falt burt, tilsamen kr. 13 000, som var tillagd fyrre taksten.
Det har ikkje vore andre pristakstar eller eigedomssal som kan samanliknast med Stensland det eg kjenner til.
Eg kan elles opplysa, at prisnemnda ikkje finn å kunne leggja likningstakstane til grunn for eigedomstaksering i Hjelmeland, då del i fleste høve er heller gamle.»
Høyesterett kan ikke finne det godtgjort, at skjønnsretten
Side:230
har bygget sin verdsettelse på noe annet grunnlag enn det, den har gitt uttrykk for under takstforretningen. En viser her fortrinsvis til de opplysninger, formannen i Hjelmeland prisnemnd har gitt. Heller ikke kan en finne det sannsynliggjort, enn si godtgort, at skjønnsretten skulle ha latt være å vurdere opplysningene om den foretatte vedhugst og den verdiforringelse av eiendommen, som den ankende part hevder, at denne skulle ha medført. Hva angår §16 i mellombels lov av 30. juni 1947 nr. 12 om at det, når løsningssum skal fastsettes etter odelslovens §19 og skjønnslovens §62 ikke må tas høyere pris enn det ved frivillig omsetning er lovlig, så viser bestemmelsens motiver, at hensikten har vært å fastslå, hva der allerede etter anordningen av 8. mai 1945 og tidligere prisregulerings forskrifter var gjeldende rett; se Ot. prp. nr. 152 for 1945-46 side 12 med henvisning til Prisdirektoratets merknader side 44. Lovbestemmelsen har således ikke endret det grunnlag for vurderingen som i de i Rt-1947-399 og 1948 258 refererte høyesterettsavgjørelser er lagt til grunn og nærmere presisert.
Den ankende part må betale sakens omkostninger ved Høyesterett.
Domsslutning:
Odelsovertaksten stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Erling Munthe til Harald Fuglesten 800 - åtte hundre - kroner.