Rt-1947-399
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1947-08-20 |
| Publisert: | Rt-1947-399 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 290/1947 |
| Parter: | Forstkandidat Arnfinn Haave (overrettssakfører Viggo Dietrichson til prøve) mot Ambros O. Haave (høyesterettsadvokat C. A. Torstensen). Hjelpeintervenient: Erstatningsdirektoratet (uteble). |
| Forfatter: | Berger, Bahr, Soelseth, Evensen, Alten |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §19, Skjønnsprosessloven (1917) §62 |
Dommer Berger: Under odelstakst ved Tinn og Heddal herredsrett over gården Haave, nedre, g. nr. 94, b. nr. 1 i Heddal avsa skjønnsretten den 18 september 1945 kjennelse med sådan slutning:
«Prisnivået i tidsrommet 1 januar-8 april 1940 for faste eiendommer i distriktet blir å legge til grunn ved taksten.»
Ved odelstaksten den 5 oktober 1945 ble eiendommen verdsatt til kr. 615 000, hvorav for skogen kr. 560 000.
Besitteren av odelsgodset, forstkandidat Arnfinn Haave, forlangte overtakst, og under denne ble det den 10 oktober 1946 avsagt kjennelse med sådan slutning:
«Odelsgodsets verdi blir å fastsette til gangbar pris i egnen, slik som denne pris er blitt påvirket av prisbestemmelser for faste eiendommer av 8 oktober 1940.»
Ved odelsovertaksten den 16 oktober 1946 ble verdien av odelsgodset satt til kr. 880 000, herav for skogen kr. 800 000.
Arnfinn Haave har anket til Høyesterett over kjennelsen av 10. oktober 1946 og odelsovertaksten. Han hevder at det er uriktig at prisbestemmelsen i det hele tatt er anvendt ved verdsettelsen av odelsgodset. Prisdirektoratets kunngjøring av 8 oktober 1940 gjelder etter sitt eget innhold ikke ved odelstakster, det er her bare bestemmelsene i odelslovens §19 og skjønnslovens §62 om «full verdi etter gangbar pris i egnen» som har betydning. Og den pris som etter prisbestemmelsene fremkommer på en eiendom, er ikke noen gangbar pris, idet det viser seg at eiendommene ikke selges etter denne pris. Faktisk er eiendommenes verdistigning betydelig siden 1940, særlig på grunn av rentesenkningen og fordi prisene på landeiendommenes avkastning er steget vesentlig. Dette er faktisk kommet til uttrykk i pristakstene, se således Prisdirektoratets rundskriv av 27 juni 1945.
Den ankende part har nedlagt sådan påstand:
«1. Herredsrettens kjennelse oppheves.
2. Odelsgodset blir å taksere til full verdi etter gangbar pris i egnen
Side:400
og uten hensyn til prisbestemmelsene for faste eiendommer av 8 oktober 1940 og prisnivået i tiden 1 januar-8 april 1940.
3. Odelsovertaksten oppheves.
4. Overskjønnssaken henvises til en annen herredsrett.
5. Arnfinn Haave tilkjennes hos Ambros O. Haave saksomkostninger for Høyesterett.»
Motparten Ambros O. Haave har hevdet at prisbestemmelsene er anvendelige ved odelstakster, iallfall således som gjort ved overtaksten og har særlig fremholdt som urimelig om en odelsløser skulle betale mer for en eiendom enn en annen kjøper. Han har nedlagt sådan påstand:
«1. At den påankede odelsovertakst tillikemed den under 10. oktober 1946 avsagte kjennelse stadfestes.
2. At Ambros O. Haave hos Arafinn Haave tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Jeg er kommet til samme resultat som overskjønnsretten og henviser til dens begrunnelse som jeg i det vesentlige tiltrer. Odelstaksten skal etter odelslovens §19, jfr. skjønnslovens §62, fastsette eiendommens verdi etter gangbar pris i egnen på den tid taksten holdes. Hva skjønnsretten skal anse for gangbar pris avhenger av de salg av faste eiendommer som faktisk foregår på lovlig måte, og følgelig, så lenge prisen fastsettes av offentlige prisnemnder, av det prisnivå som disse myndigheters avgjørelser betinger. Prisforskriftene av 8 oktober 1940 får således bare indirekte betydning for odelstakster.
Da den ankende part ikke har fått medhold, må han betale motparten sakens omkostninger ved Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Odelsovertaksten med den påankede kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høesterett betaler Arnfinn Haave til Ambros O. Haave 1 000 - ett tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Soelseth, Evensen og Alten: Likeså.
Av skjønsrettens kjennelse (hj.d. Martens med skjønnsmenn Niri Lokja, John V. Ramberg og John Hefre):
- - - Retten finner at prisforskriftenes §1 fremdeles er av grunnleggende betydning. Retten er enig i det som er uttalt om odelstakster av Prisdirektoratet i Pristidende 1942 nr. 12 315-16. Prisdirektoratets rundskriv av 27 juni 1945 godtar på ingen måte de takster som er gått over lovlig pris etter prisforskriftenes §1, men innskjerper at prisforskriftenes §1 fortsatt må overholdes. Hvis de nå fungerende prisnemnder i motsetning til de tidligere vil og kan gi riktige takster, vil derfor prisnivået i dag for faste eiendommer falle sammen med prisnivået
Side:401
1 januar-8 april 1940. Dette blir da den nåværende lovlige pris, altså «gangbar pris i egnen».
Noe ulovlig prisnivå i forhold til prisforskriftene §1 kan skjørnsretten ikke legge til grunn. - - -
Av overtakstens kjennelse (dmf. Holmvang med skjønnsmenn forstmester Lunde, Skien, forstkandidat K. Amlie, Borgestad, skogeier Halvor Dale, Atrå, bonde Olav Torkilsbøen, Tinn Austbygd, bonde Sveinung Flaaten, Lisleherad):
- - -
Rettens mening:
Etter odelslovens §19 og skjønnslovens §62 tredje ledd skal skjønnet verdsette eiendommens verdi etter gangbar pris i egnen. Retten må da vurdere prisnivået, slik som dette faktisk har dannet seg under påvirkning - i første rekke - av prisbestemmelsene av 8 oktober 1940, uten å være direkte bundet av prisbestemmelsene. Det er her på det rene at den pris på faste eiendommer, som er godkjent av prisnemnder og prisankenemnder, faktisk er steget en del, særlig på grunn av stigningen på landeiendommers produkter, og skjønnet må ta hensyn til dette ved vurderingen, idet dette faktum må sies å virke inn på gangbar pris i egnen. - - -