Rt-1935-1014

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-12-05
Publisert:	Rt-1935-1014
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57/2 B s.a.
Parter:	Firma Harald Wesenberg, Bergen (overrettssakfører Gunnar Greve til prøve) mot Brødrene Aarsæther A/S, Aalesund (advokat Finn Torjusen).
Forfatter:	Sunde, Alten, Motzfeldt, Schjelderup, Hartmann, Grette, Rivertz
Lovhenvisninger:

Dommer Sunde: Ved Bergens byretts dom av 3 mars 1934, avsagt med fagkyndige domsmenn, blev Harald Wesenberg dømt til at betale til Brødrene Aarsæther A/S kr. 4453.34 med 4 pct. aarlig rente derav fra 7 juni 1933 til betaling skjer, men blev forøvrig frifunnet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Ved Bergens overretts dom av 15 mars 1935 blev byrettens dom stadfestet. Saksomkostninger tilkjentes ikke.

Harald Wesenberg har efter erholdt anketillatelse paaanket overrettens dom og har til begrunnelse for anken anført de samme innsigelser som er gjort gjeldende for de underordnede retter. Han har paastaatt sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Brødrene Aarsæther A/S' paastand gaar ut paa stadfestelse av overrettens dom med tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.

Angaaende saksforholdet henviser jeg til byrettens domsgrunner. Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter som imidlertid efter min mening ikke har bragt saken i nogen endret stilling.

Jeg er kommet til samme resultat som de underordnede retter og kan i det vesentlige tiltrede deres begrunnelse. Med hensyn til reklamasjonens betimelighet henholder jeg mig til overrettens begrunnelse. Efter det resultat jeg kommer til finner jeg at den ankende part bør bære sakens omkostninger for Høiesterett.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Harald Wesenberg til Brødrene Aarsæther A/S 1500 kroner. Opfyllelsesfristen er 3 dager fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Alten: Enig med førstvoterende.

Dommerne Motzfeldt, Schjelderup, de ekstraordinære dommere lagmann Hartmann og høifjellsdommer Grette og dommer Rivertz: Likesaa.

Av byrettens dom:

Ved sluttseddel av 5 september 1932 kjøpte Brødrene Aarsæther A/S, Aalesund, av firmaet Harald Wesenberg, Bergen, 15.000 kg. prima 50/60 cm. Sunnmørs og Stadt sei at buntes i 50 kg.s eksportbunter til en pris av kr. 10.75 pr. 20 kg. sjøfritt Bergen for skibning efter nærmere ordre i september-oktober. Sluttseddelen inneholder saalydende klausul: «Salget

Side:1015

skjer mot offentlig kommunal vrakers attest, der fri tar selge ren for videre ansvar.» Brødrene Aarsæther A/S videresolgte varen til forskjellige kjøpere i Sverige. Vrakningen blev foretatt ved fiskevraker Jacob Rasmussen og vrakerattester blev utstedt den 10 og 11 oktober 1932, hvori varen betegnes som prima storsei, sunde og friske varer av 1932 aars fangst. 70 bunter bestemt for Gøteborg og 30 bunter bestemt for Norrkøping blev avskibet den 13 oktober. 200 bunter bestemt for Stockholm blev avskibet den 27 oktober 1932. En tid efter fikk Brødrene Aarsæther reklamasjoner fra sine svenske kjøpere - først vedkommende Stockholm-partiet og senere vedkommende Norrkøping-partiet. Reklamasjonene gikk i det vesentlige ut paa, at der var makk i fisken. Brødrene Aarsæther reklamerte videre til Harald Wesenberg - dog kun forsaavidt angaar at fisken var makkspist. Kjøperen av Stockholm-partiet stillet dette i sin helhet til selgerens disposisjon. Efterat besiktigelse var avholdt i Stockholm og prøvebunter mottatt tilbake, fant Brødrene Aarsæther for sin del at maatte godta reklamasjonens berettigelse og partiet blev - efter forhandling ogsaa med Harald Wesenberg - returnert til Bergen. Harald Wesenberg anerkjente derimot for sitt vedkommende ikke reklamasjonens berettigelse. Av Norrkøping-partiet blev likeledes 9 bunter returnert hertil. Her blev en granskning ved sakkyndige avholdt og Brødrene Aarsæther solgte derpaa den returnerte vare tilbake til Harald Wesenberg for kr. 5 pr. 20 kg., idet de var blitt enig om et saadant salg istedenfor den i loven om kjøp §34 anviste fremgangsmaate.

Brødrene Aarsæther beregner sitt tap paa affæren til kr. 6109.79, som firmaet krever erstattet av Harald Wesenberg. - - -

Det er paa det rene, at der var gaatt «makk» i fisken. - - - Det blev ved en biologisk undersøkelse fastslaatt, at «makken» var larver av en bille, kallet ptinus tectus. Det er videre paa det rene, at fiskepartiet har vært smittet med denne bille allerede før avskibningen fra Bergen, mens det laa paa Wesenbergs boder. Tilstedeværelsen av den slags biller paa Wesenbergs boder blev konstatert under den foran nevnte granskningsforretning. Og vrakeren Jacob Rasmussen og Wesenbergs gesell Joachim Olsen har som vidner forklart, at de under vrakningen saa saadanne smaa insekter, som var falt ned fra fiskefangene, spasere paa sorterbrettet. Nogen enkelte fisk, hvorpaa der saaes borehuller, blev utsortert. Efterat fiskebuntene var blitt presset, saaes der ogsaa nogen larver som syntes at være kommet ut av fiskebuntene. Innehaveren av firmaet Harald Wesenberg, kjøbmann Fin Wesenberg, har som part forklart, at han selv gjorde de samme iakttagelser av insekter og larver under vrakningen.

Vrakeren har forklart, at han tok disse insekter for «almindelig tremidd» og larvene for larver av tremidd, og at tremidd i almindelighet ikke vil utvikle makk i fisken og ikke regnes som skadelig for den. Han snakket med Wesenbergs folk om insektene, og de var enige om, at de var uskadelige. Det er efter begge parters prosedyre paa det rene, at saavel vrakeren som Fin Wesenberg og hans folk i saa henseende har vært i god tro, idet de ikke har hatt forstaaelse av at det insekt, de saa, hadde en vesentlig annen betydning for fisken enn de insekter, som man ellers finner i sjøbodene her i byen. Det er ogsaa paa det rene, at ptinus tectusbillen og dens larver er saavidt vanskelig at skjelne fra hvad man kaller almindelig tremidd at en forveksling er meget nærliggende. Og at tremidden i almindelighet ikke antas at være skadelig for tørrfisk. Av en

Side:1016

dokumentert redegjørelse fra professor dr. Brinkmann og professorens forklaring som sakkyndig i saken, fremgaar, at ptinus tectus først i de seneste aar er innvandret til Skandinavien. Han sier, at «man kan ikke med billighet forlange, at vraker Rasmussen skulde kjenne noget til skadeligheten av en insektart, hvis optreden i Norge som skadedyr første - og eneste - gang nevnes av statsentomologen fra Svolvær i 1929, og hvis betydning som skadeinsekt paa fisk visstnok maa sies hittil at være ukjent». Her i Bergen har insekter og larver som nu kan skjønnes at ha vært ptinus tectus, vært sett paa enkelte sjøboder siden 1931. Dette fremgaar av Fin Wesenbergs partsforklaring og av vidneforklaringer fra en del av byens andre fiskekjøbmenn. Ogsaa i Wesenbergs boder hadde bil len optraadt i 1931, og vaaren 1932 blev der derfor foretatt en vaskning med kaustik soda over de deler av bodene, hvor man kunde komme til. Vraker Rasmussen har forklart at han i 1931 har sett larver lik dem, som han har funnet i de i saken omhandlede fiskepartier, efterat de var kommet tilbake fra Sverige. Men om nogen reklamasjon paa grunn av saadan «makk» foreligger der ingen oplysning før senhøstes 1932. Av de foreliggende forklaringer fra branchekyndige folk forstaaes at infeksjon av insekter o. l. overhodet ikke her i byen har spillet nogen nevneverdig rolle for kvalitetsbedømmelsen av tørrfisk før det i saken omhandlede tilfelle kom op. - - -

Det som Harald Wesenberg særlig bygger paa som grunnlag for sin frifinnelsespaastand, er vrakerattesten i forbindelse med sluttseddelens klausul om, at vrakerattesten fritar selgeren for videre ansvar. Men ved siden herav anføres det bl.a. ogsaa, at tilstedeværelsen av ptinus tectus i fiskepartiet ikke medførte nogen kvalitetsforringelse, som gjorde det til ukontraktsmessig vare. Det vil være naturlig at behandle denne sistnevnte innsigelse først. Avgjørelsen av den siste innsigelse synes ikke at burde være tvilsom. Det er visstnok saa, at den fisk, som Wesenberg leverte til Brødrene Aarsæther - naar bortsees fra, at den var infisert med ptinus tectus - har svaret til kvalitetsangivelsen i sluttseddelen og har vært en pen velbehandlet vare, og selve fisken hadde ikke undergaatt nogen skadelig forandring ved ptinus tectusinfeksjonen. Men denne infeksjon blir dog en mangel ved varen i den forstand, hvori dette er ment i loven om kjøp §43 naar den kunde forutsettes at utvikle - og faktisk har utviklet - en makkdannelse i fisken som gjorde den vesentlig meget mindre skikket for den anvendelse hvortil den efter kjøpets forutsetninger var bestemt, nemlig mindre salgbar paa det marked, som den var bestemt for. - - -

Det blir dernest spørsmaal om, hvorvidt Harald Wesenberg maa gis medhold i, at adgangen til reklamasjon er avskaaret som følge av vrakerattesten og ansvarsfraskrivelsesklausulen i sluttseddelen. - - - Klausulen om at salget skjer mot vrakerattest der fritar selgeren for videre ansvar blev tatt inn i sluttseddelen efter foranledning av Wesenberg. - - -

I henhold til salgsbetingelsene skulde altsaa vrakerens skjonn være avgjørende for spørsmaalet om varens kontraktsmessighet uten at der var adgang til at paaberope, at vrakeren hadde tatt feil i sitt skjønn. Derimot kan Harald Wesenberg ikke gis medhold i, at der i vrakningen efter omstendighetene har ligget en godkjennelse av varen paa kjøperens vegne. Som sluttseddelen her lyder var den offentlige vraker ikke i dette tilfelle mere enn ellers representant for den ene av handelens parter. Ved vrakningen har vraker Rasmussen avgjort at det var kontraktsmessig vare, som blev sortert for levering til Brødrene Aarsæther. - - -

Side:1017

Da partene kom overens om, at vrakerens avgjørelse skulde frita selgeren for videre ansvar, har de naturligvis tenkt sig, at det vilde dreie sig om avgjørelser som det laa innenfor vrakerens erfaring og kunnskap at treffe. Men i dette tilfelle har vrakeren støtt paa en mangel ved varen, som han overhodet har savnet betingelsene for at forstaa fordi den hitrørte fra en infeksjon av et nytt og ukjent insekt. At dette ikke kan legges vrakeren til last som ukyndighet, er - som foran omtalt - fullt paa det rene i saken. Omenskjønt biller og larver kunde sees, saa var derfor deres egenskap av en mangel ved varen skjult for vrakeren som for enhver annen, som dengang hadde befatning med fisken. Det er nu for det første et spørsmaal om sluttseddelens ansvarsfraskrivelsesklausul overhodet ogsaa er ment at gjelde skjulte feil? Det kunde kanskje - idet ansvarsfraskrivelsen er satt i forbindelse med vrakerattesten - være det rimeligste at forstaa den som alene gjeldende mangler, av den art, som en vraker ved en samvittighetsfull vrakning kan forutsettes at ville opdage. Retten vil dog intet avgjøre om, hvorvidt skjulte feil i almindelighet maa antas at være undtatt fra en saadan ansvarsfraskrivelse, som inneholdes i den her omhandlede klausul. I hvert fall synes det nemlig at maatte ligge utenfor partenes forutsetninger at vrakerens avgjørelse skulde være bindende, naar den skjulte feil hitrører fra, at der er opstaatt en ny og ukjent fare for tørrfisken, som vrakeren derfor har manglet betingelsene for at forstaa. Det kunde naturligvis ikke forutsettes, at Brødrene Aarsæther vilde ha underkastet sig vrakerens skjønn ogsaa i et saadant tilfelle, om man var kommet paa den tanke, at noget saadant kunde inntreffe. - - - I det uforutsette tilfelle, som her er inntruffet, maa man da falle tilbake paa de almindelige for kjøp og salg gjeldende ansvarsregler, hvorefter det er kjøperen, som bærer risikoen for, at det efter leveringen viser sig, at den solgte vare lider av en mangel - jfr. loven om kjøp §43. Idet det foreliggende særegne tilfelle ligger utenfor, hvad der var forutsatt ved avtalen om vrakerattestens fritagelse av selgeren for yderligere ansvar, blir det lovens almindelige regel, som kommer til anvendelse. Adgangen til at reklamere over, at der var ptinus tectus-larver i fisken, er da ikke utelukket ved vrakerattesten og sluttseddelens ansvarsfraskrivelsesklausul.

Men Harald Wesenberg anfører dernest, at adgangen til reklamasjon er forspilt, fordi der ikke er reklamert i tide. - - -

Retten finner, at de ovennevnte data taler for, at der er gjort behørig fortgang med undersøkelse av varen og reklamasjon over den forefundne mangel, saa at paastanden om at reklamasjonsretten er forspilt man forkastes forsaavidt angaar Stockholms-partiet. - - -

Alf Hafstad. M. Coucheron. Arthur Allers.

Av overrettens dom:

- - - Overretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige henholde sig til byrettens domsgrunner. Overretten finner det litet tvilsomt at det til Stockholm avskibede vareparti ikke var i kontraktsmessig stand ved leveringen i Bergen, og at manglerne man sies at være saa vesentlige at kjøperen var berettiget til at refusere partiet. Wesenberg kan ikke gis medhold i at den økning av angrepet fra billen Ptinus Tectus, som er skjedd under transporten, er ham uvedkommende. Wesenbergs fulle ansvar maa her være begrunnet i at spiren til den hele skade man antas allerede at ha vært i partiet ved leveringen. - - -

Side:1018

Likesom byretten finner overretten det ufornødent at ta standpunkt til spørsmaalet om hvorvidt skjulte feil i sin almindelighet maa antas at være undtatt fra en saadan ansvarsfrihetsklausul, som den det her dreier sig om. Overretten finner nemlig med byretten at fritagelsesklausulen paa grunn av de særlige forhold som her forelaa ikke kan utstrekkes til at omfatte den paaførte skade ved billen Ptinus Tectus. Det finnes klart at Wesenberg ikke vilde kunne inntatt klausulen med sikte paa mulig skade ved de insekter, hvis tilstedeværelse paa hans boder var ham bekjent. Men overretten finner ikke at Wesenberg kan være berettiget til at gjøre gjeldende, at han mente at klausulen tok sikte paa skaderisiko av enhver art, saaledes ogsaa skjulte feil, og samtidig gjør gjeldende at han ikke hadde sin opmerksomhet henvendt paa den mulige fare for insektinfeksjon som forelaa. Det er jo paa det rene at det de par siste aar hadde vært en art makk i Wesenbergs boder. Arten og skadeligheten av denne makk har visstnok ikke vært kjent paa det daværende tidspunkt, men det synes at fremgaa at man har staatt en del fremmed overfor arten. Efter den forklaring som Wesenbergs gesell Olsen har avgitt under bevisoptagelsen var denne makken noget man ikke var vant til, og man hadde merket at den boret sig inn i fisken, og paa grunn av dette dyr foruten av hensyn til det almindelige renhold var bodene i 1932 om vaaren blitt vasket med kaustikk soda. Selv om Wesenberg personlig har ment at det her alene dreiet sig om almindelig makk av tremidd og veggesmed, saa kunde han ikke forutsette at kjøperen Aarsæther, om han hadde kjent til at dette insekt var til stede paa bodene, delte denne opfatning eller var villig til at inngaa paa en risiko av saa hasardiøs karakter som det vilde være at overta ansvaret for de mulige skadelige følger av infeksjon av et saadant ukjent insekt. Og Wesenberg kunde ikke under disse omstendigheter være berettiget til at henvise til at vrakeren hadde avgjørelsen av partiets kontraktsmessighet og at vrakerens skjønn var absolutt bindende for begge parter. - - -

Idet man finner at maatte godta Blytts forklaring om at han straks han fikk underretningen fra Aarsætber av 12 november gav Wesenberg beskjed herom, vil der foreligge et tidsrum av 9 dager fra varens ankomst til reklamasjonens avsendelse. Det er mulig at dette er lengere tid enn der kan regnes med for en rettidig reklamasjon, men da Wesenberg ikke ved sin svarskrivelse av 18 november, hvori han besvarer Aarsæthers skrivelse av 15 november, kan sees at ha hatt noget at bemerke til reklamasjoners betimelighet, antar man at Aarsæthers reklamasjon vedkommende Stockholmspartiet man bli at godkjenne; jfr. Rt-1910-790, Rt-1920-831, Rt-1928-980. Den av den ankende part paaberopte høiesterettsdom Rt-1932-1060 finnes ikke at kunne tillegges betydning i denne forbindelse, idet det fremgaar at Høiesterett fant at vedkommende part første gang han tok til gjenmæle mot reklamasjonen eller mot kravet, ogsaa hadde gjort gjeldende at reklamasjonen var fremsatt for sent. - - -

Gunnar Nissen. Gerhard Jynge. Olaf Erdal.