Rt-1928-980
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1928-11-07 |
| Publisert: | Rt-1928-980 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 102/2 s.a. |
| Parter: | Drammens Privatbanker A/S (advokat N. Bugge) mot fru Sofie Egelund (advokat Bødtker). |
| Forfatter: | Larssen, Lie, Bugge, Næss, Aars, Gjessing, Berg |
| Lovhenvisninger: | Kjøpsloven (1907) §26 |
Dommer Larssen: Angaaende de faktiske forhold i nærværende sak henviser jeg til de tidligere avsagte domme.
Ved dom avsagt av den edsvorne fuldmægtig ved Drammens byfogedembede den 12 juni 1923 blev i saken saaledes kjendt for ret: «Drammens Privatbank A/S bør til fru Sofie Egelund betale kr. 8.640 med 3 pct. aarlig rente av 4.000 dollars fra 8 juli 1918 til 9 juli 1920, at erlægge i amerikanske dollars eller norske kroner efter betalingsdagens kurs, og fra 9 juli 1920 til betaling sker den i dette tidsrum gjældende sparebankrente av kr. 8.640 samt sakens omkostninger med kr. 800.
Dommen blev av Drammens Privatbank paaanket til overretten som under 20 juli 1925 avsa saadan dom: «Underrettens dom bør ved magt at stande. I saksomkostninger for overretten betaler appellantskapet Drammens Privatbanker A/S til indstevnte fru Sofie Egelund kr. 350.»
Side:981
Denne dom er av Drammens Privatbanker A/S paaanket til Høiesteret med følgende paastand: «I. At overrettens dom underkjendes. II. At Drammens Privatbanker A/S u. o. a. frifindes for fru Egelunds tiltale i denne sak mot til hende at betale: a) principalt: 3 pct. aarlig rente av USD 4.000 fra 8 juli 1918 til 8 april 1919 - at betale i denne myntsort eller i norske kroner efter betalingsdagens kurs; b) subsidiært: 3 pct. aarlig rente av USD 4.000 fra 8 juli 1918 til 15 mai 1919 - at betale i denne myntsort eller i norske kroner efter betalingsdagens kurs - samt kr. 440 med tillæg av den til enhver tid gjældende sparebankrente derav fra 15 mai 1919 til betaling sker, men med fradrag av den til enhver tid gjældende sparebankrente av kr. 12.680 fra 8 april 1919 til 15 mai 1919;. c) atter subsidiært: 3 pct. aarlig rente av USD 4.000 fra 8 juli 1918 til 12 juli 1919 at betale i denne myntsort eller i norske kroner efter betalingsdagens kurs - samt kr. 1.120 med tillæg av den til enhver tid gjældende sparebankrente derav fra 12 juli 1919 til betaling sker, men med fradrag av den til enhver tid gjældende sparebankrente av kr. 12.680 fra 8 april 1919 til 12 juli 1919; d) atter subsidiært: 3 pct. aarlig rente av USD 4.000 fra 8 juli 1918 til 12 januar 1920 - at betale i denne myntsort eller i norske kroner efter betalingsdagens kurs - samt kr. 4.680 med tillæg av den til enhver tid gjældende sparebankrente derav fra 12 januar 1920 til betaling sker, men med fradrag av den til enhver tid gjældende sparebankrente av kr. 12.680 fra 8 april 1918 til 12 januar 1920. III. At fru Egelund tilpligtes at betale Drammens Privatbanker A/S sakens omkostninger for alle retter.»
Fru Sofie Egelund har paastaat overrettens dom stadfæstet og sig tilkjendt procesomkostninger for Høiesteret.
Drammens Privatbanker A/S har for Høiesteret faat bevilling til at fremsætte følgende nye anførsler: «At fru Egelund ved uten indsigelse at motta bankens paa hendes anmodning avgivne opgjør i skrivelse av 11 juli 1919 og ved at hæve hele sit tilgodehavende i banken ifølge dette opgjør med undtagelse av kr. 12.680, har godtat Drammens Privatbanks avregning pr. 8 april 1919. At fru Egelund ialfald efterat hun overensstemmende med Drammens Privatbanks skrivelse av 11 juli 1919 hadde mottat hele sit indestaaende i banken med undtagelse av kr. 12.680, ikke længer kunde fastholde kravet om at banken skulde holde USD 4.000 til hendes disposition, hvorfor hun under ingen omstændighet kan kræve en høiere dollarkurs lagt til grund for erstatningsberegningen end kursen paa den tid da hun mottok bankens skrivelse av 11 juli 1919 eller kontraboken i utfyldt stand. At fru Egelund ialfald ikke kan kræve større erstatning end efter sin paastand B for underretten med fradrag av kr. 2.680.»
Som nyt dokument for Høiesteret er fremlagt en grafisk kurve over bevægelser i dollarkursen paa Oslo Børs i tiden 2 januar 1919 til 15 juli 1920, utarbeidet ved bankernes fælleskontor for statistik.
Jeg kommer til samme resultat som de tidligere retter og kan i alt væsentlig henvise til de der givne begrundelser.
Med hensyn til spørsmaalet om fru Egelund er bundet ved
Side:982
bankens opgjør pr. 8 april 1919 av den grund, at hendes reklamation er for sent fremsat, skal jeg desuten bemerke, at banken først den 12 mai besvarte fru Egelunds skrivelse av 26 april 1919, og at der i denne skrivelse intet blev uttalt angaaede forsinket reklamation, men at banken derimot saavel i denne skrivelse som i senere skrivelser uten forbehold angaaende reklamationens betimelighet indlot sig i realitetsdrøftelser angaaende det omtvistede spørsmaal, likesom banken i skrivelse av 3 juni 1919 uttrykkelig fremhæver, at bankens opgjør av 8 april ikke er godkjendt av fru Egelund. Først under processen gjøres det gjældende, at fru Egelunds reklamation av 26 april er for sent fremsat. Men bankens adgang til at gjøre denne indsigelse gjældende maa efter den nævnte holdning fra bankens side ansees forspildt. Jfr. Rt-1920-830 og den der citerte uttalelse av femtimandsutvalget, samt Rt-1910-590.
For Høiesteret er derhos efter bevilling gjort gjældende den nye indsigelse, at fru Egelund i gjerning har godkjendt bankens opgjør av 8 april 1919 derved, at hun uten indsigelse mottok opgjør vedkommende sit indskudd i banken, hvorved hun lot gjenstaa alene et beløp av kr. 12.680. Idet banken hadde godskrevet hende ca. kr. 15.300 i anledning av dollarkjøpet, mottok hun saaledes, hævder banken, uten protest den av banken krediterte avance ca. kr. 2.700, og maa da være bunden derved. Det synes mig imidlertid efter det foreliggende klart, at fru Egelund ikke har været opmerksom paa den av banken fremholdte postering og saaledes heller ikke opmerksom paa, at der i opgjørets mottagelse kunde lægges en saadan godkjendelse av det omtvistede dollarbeløp som banken nu paastaar. Og dette kan efter min mening heller ikke bebreides hende. Banken hadde nemlig i sin skrivelse av 2 juli 1919 uttalt, at hvis fru Egelund ikke pr. omgaaende vedtok avregningen pr. 8 april, restituerte banken det oprindelige forhold ved at kreditere hende kr. 12.680. Naar fru Egelund derpaa i skrivelse, av 9 juli bad overført til Andresens Bank alt sit indskudd med undtagelse av kr. 12.680, synes det naturligst at forstaa dette saaledes, at hun bygget paa at banken hadde foretat den i skrivelsen av 2 juli nævnte restitution av det oprindelige forhold. Naar banken ikke hadde gjort dette, pligtet den ialfald ved bankopgjøret at ha gjort opmerksom derpaa. Banken synes forøvrig heller ikke selv paa det tidspunkt at ha bygget paa, at fru Egelunds forhold indeholdt nogen godkjendelse, idet det ellers synes uforklarlig, at dette synspunkt først gjøres gjældende nu for Høiesteret.
Banken har derhos subsidiært gjort gjældende, at fru Egelund ialfald kun kan kræve erstatning efter en lavere dollarkurs end paastaat, fordi hun allerede paa et tidligere tidspunkt end 9 juli 1920 hadde pligtet at foreta dækningskjøp, nemlig paa det tidspunkt da det var klart, at banken ikke agtet at levere dollarbeløpet. Ved spørsmaalet om fru Egelund var pligtig til at foreta dækningskjøp for at avverge ytterligere tap for banken ved kursstigning av dollars, maa man ha for øie, at fru Egelund har kjøpt og betalt et dollarbeløp som banken hadde stillet til disposition gjennem avsendelsen av utbetalingsordren til den amerikanske bank. Dette
Side:983
er i virkeligheten ogsaa erkjendt av banken ved dens tilbud om at «avkjøpe» hende dollarbeløpet igjen i skrivelsen av 8 april 1919. Og fru Egelund har den hele tid hævdet sit krav paa dollarbeløpet samt at hun ikke ønsket at sælge dette, men ha dollarbeløpet staaende til sin disposition, jfr. overretssakfører J. Schappel Jacobsens skrivelse av 31. januar og 26 april 1919 («Ønsker selv at bestemme tidspunktet for salget»). Hun har saaledes, saavidt jeg kan se, stadig under korrespondancen fastholdt kjøpet og maa derfor regnes at ha bevart sin ret hertil. (Kjøpslovens §26). At banken under denne situation ikke ved at negte opfyldelse kan tvinge fru Egelund til at foreta dækningskjøp synes klart. Jeg henviser i denne forbindelse ogsaa til femtimandsutvalgets uttalelse av 28 juli 1920 samt Banksforeningens uttalelse av 5 november 1921. Banken kan derfor ikke paa egen haand ændre dette forhold ved at den i sin skrivelse av 12 mai 1919 henholder sig til sit tilbud av 8 april om at avkjøpe hende de 4.000 dollars for ca. kr. 15.300. Holdbar finder jeg heller ikke paastanden om, at fru Egelund ved uten protest at motta sit indskudd i banken den 12 juli 1919 og kun la bli staaende kr. 12.680, derved implicite skulde ha godkjendt et opgjør av dollarkravet paa grundlag av kursen den dag. Jeg henviser angaaende spørsmaalet om denne godkjendelse til det tidligere anførte og skal tilføie, at den omstændighet at hun anmodet om at de omprocederte kr. 12.680 skulde fradras i opgjøret snarere synes mig positivt at gi uttryk for, at hun ikke ønsket at dette opgiør av hendes indskudd skulde ha indflydelse paa det omtvistede dollarkrav.
I skrivelse av 10 januar 1920 anmoder ganske visst overretssakfører Schappel Jacobsen banken om at sælge dollarpartiet, men banken svarer hertil 12 januar, at fru Egelund ikke har noget dollarbeløp hos den. Jeg mener da, at heller ikke denne avviste salgsordre nogen betydning kan ha for fru Egelunds stilling til banken. Hun maa fremdeles kunne fastholde sit dollarkrav, saaledes som ogsaa av Schappel Jacobsen i skrivelse av 4 mars 1920 præcisert.
Først den 9 juli 1920 kræver fru Egelund forholdet opgjort gjennem erstatning, og maa da efter min opfatning ha krav paa opgjør efter kursen paa den dag.
Jeg stemmer saaledes for stadfæstelse av overrettens dom. Efter omstændigheterne finder jeg at banken bør betale sakens omkostninger samt omkostningerne ved mangfoldiggjørelse av utdrag.
Dom:
Overrettens dom stadfæstes. Drammens Privatbanker A/S u. o. a. betaler til fru Sofie Egelund i saksomkostninger for Høiesteret kr. 600, og til det offentlige i erstatning for utgifter ved mangfoldiggjørelse av utdrag kr. 141.60.
Dommer Lie: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bugge, Næss, de ekstraordinære dommere byretsjustitiarius Aars og byfoged Gjessing samt dommer Berg: Likesaa.
Side:984
Av underrettens dom:
- - - Den 8 juli 1918 anmodet fru Sofie Egelund Drammens Privatbank om at remittere telegrafisk til et av hende opgit firma i New York 4.000 dollars. Banken efterkom anmodningen og sendte samme dag belastningsopgave hvorav fremgaar at banken hadde debitert saksøkersken for de 4.000 dollars efter en kurs av 3,17 samt 1/2 pct. provision.
Den 28 januar 1919 tilskriver saksøkerens sakfører banken og gjør opmerksom paa at pengene vistnok ikke er kommet adressaten ihænde og fortsætter: «Jeg tør paa fru Egelunds vegne be den ærede bank nærmere redegjøre for om de av mig anførte fakta er overensstemmende med de virkelige forhold, og i bekræftende fald for hvorfor banken har undladt at søke bekræftelse paa om beløpet er utbetalt. Naar jeg har Deres svar herpaa, skal jeg tillate mig nærmere at komme tilbake til saken. Foreløbig big skal jeg kun indskrænke mig til at præcisere at banken, saafremt det skulde vise sig at ordren om at utbetale beløpet ikke er kommet S. T. Co. ihænde selvfølgelig maa godskrive fru Egelund dollars 4.000 efter en kurs av 3,17, likesom hun maa godskrives 2 pct. rente herav fra den dag hun blev debitert for beløpet i bankens bøker. Paastanden om renter forbeholder jeg mig dog at forandre, hvis det skulde vise sig at hun hadde krav paa høiere rente.
Jeg tør sluttelig be Dem telegrafisk undersøke om pengene er blit utbetalt Odd Egelund & Co. av S. T. Co. Hvis saa ikke er tilfældet ønsker fru Egelund foreløbig ikke at der paany skal gives ordre til at utbetale beløpet.»
I et brev av 29 s. md. gjør banken rede for sine dispositioner og uttaler: «Imidlertid vil vi gjerne faa gjøre Dem opmerksom paa at der fra vor side, saafremt ikke beløpet er utbetalt i New York, hvad vi ikke skulde formode, naturligvis intet er i veien for at vi igjen krediterer fru Egelunds konto for det i sin tid debiterte beløp og yder vi gjerne rentegodtgjørelse.» I skrivelse av 31 s. m. gjør saksøkerens sakfører opmerksom paa at banken maa ha misforstaat hans foran citerte ytring av 28 januar og fremholder som sin mening at fru Egelund er eier av de 4.000 dollars og kan indkassere kursdifferancen.
Den 8 april 1919 skriver banken at det nu maa ansees paa det rene at ordren ikke er kommet frem og erklærer sig villig til at kreditere fru Egelund for 4.000 dollars efter dagens kurs 3,84 - provision ved kjøp av fremmed valuta.
Skrivelsen var adressert til firmaet Odd Egelund & Co., Kristiania, som bedes meddele saksøkerskens sakfører indholdet.
Den 26 s. md. svarer overretssakfører Schappel Jacobsen: Hr. Odd Egelund har overlevert Deres skrivelse av 8 ds. til mig til besvarelse. Jeg finder straks at burde bemerke at det ikke hverken fra Odd Egelund & Co. eller enkefru Sofie Egelund var git nogen besked om at de omhandlede dollar 4.000 ønskes solgt. Fru Egelund ønsker selv at bestemme tidspunktet for salg. Den av Dem under 8 ds. foretagne «tilbakeførsel» efter en kurs av 3,84 er saaledes ganske ubeføiet.» Efter en del yderligere skriftveksel mellem parterne uttar fru Egelund sit tilgodehavende i Drammens Privatbank med undtagelse av kr. 12.680. Tiltrods for at banken hadde truet med at gaa fra sit tilbud om at kreditere saksøkersken efter en kurs av 3,84, hvis det ikke blev godtat, var det ikke skedd.
Den 10 januar 1920 anmodet fru Egelund banken om at sælge
Side:985
dollarbeløpet den 12 s. md. Kursen var da 5,01. Banken svarte at saksøkersken ikke hadde noget dollarbeløp indestaaende.
Efter at ha faat responsum fra Kristiania Handelsstands femtimandsutvalg i sit favør, henstillet saksøkersken 1 juli 1920 til banken at bøie sig for hendes krav. Da banken fremdeles negtet dette, sendte saksøkersken den 8 juli 1920 skrivelse til banken med varsel om at hvis beløpet ikke blev stillet til hendes disposition inden 12 s. md. maatte hun foreta dækningskjøp. Saadant dækningskjøp blev imidlertid ikke foretat, da fru Egelund ikke fik anvendelse for beløpet. - - -
Av overrettens dom:
- - - For overretten er fremlagt opgjør vedkommende en av indstevnte hos appellantskapet aapnet rembours i schweiziske franes hvorved et ubenyttet beløp var indstevnte godskrevet efter opgjørsdagens kurs. Videre er fremlagt en korrespondance med firmaet Od Egelund & Co. i New York paaberopt som bevis for at dette firmas breve og telegrammer passerte uhindret av censuren, samt tre erklæringer der findes uten væsentlig betydning.
Førstvoterende skal bemerke:
Den mellem parterne 8 juli 1918 stedfundne transaktion antages at maatte betragtes som et perficert kjøp av en fordring paa 4.000 dollars og en avtale om telegrafisk at besørge dette beløp utbetalt til et firma i New York. Dollarfordringens motbeløp efter kurs kr. 3,17 er den nævnte dag belastet indstevntes sparebankkonto, se kontokurant, akten side 15, hvorpaa der den nævnte dag indestod et betydelig beløp. Telegramanvisningen er dermed at betragte som kontant betalt. Av en eller anden grund lykkedes det ikke appellanten at effektuere utbetalingen og parterne har tvistet om retten til den saaledes ubenyttede dollarfordring. Jeg finder det bl.a. under henvisning til de foreliggende responsa fra femtimandsutvalget og Den Norske Bankforenings styre utvilsomt at indstevnte saalænge utbetaling i Amerika ikke hadde fundet sted maatte være at betragte som appellantskapets kreditor for 4.000 dollars. For denne forpligtelse mener jeg at appellanten alene kan frigjøre sig ved beløpets utbetaling eller deposition. Derimot kan ikke en ensidig anførsel av beløpets motværdi i norske kroner paa en konto i løpende regning ansees som befriende betaling, saafremt kreditor har vægret sig ved at motta betaling, jfr. bankforeningens uttalelse av 5 november 1921, akten side 92.
Fra appellantskapets side er gjort gjældende, at indstevntes sakfører i skrivelse til banken av 8 januar 1919 forlangte dollarbeløpet tilbakepostert efter den oprindelige indkjøpskurs og at indstevnte er bundet herved men at appellantskapet av kulance har tilbakeført beløpet den 8 april 1919 til dagens kurs kr. 3,84. Det er paa det rene, at indstevnte har mottat dette returbeløp sammen med sine øvrige i banken indestaaende midler. Appellantskapets paastand om frifindelse indeholder derfor en godtagelse av at dollarbeløpet har henstaat for indstevntes regning til den av banken valgte opgjørsdag 8 april 1919.
Tvisten her for retten gjælder saaledes kun om appellantskapet har været berettiget til da at foreta opgjør paa denne maate eller ikke. Til støtte for opgjøret anfører banken dels at den kun var forpligtet til at tilbakebetale vederlaget for den forsøkte telegrafremisse men ikke til at levere dollars. Det vil av det anførte fremgaa, at jeg ikke kan dele denne
Side:986
betragtning. Dels hævdes det at opgjøret er gunstigere end appellantskapets sakførers eget forlangende i skrivelse av 28 januar 1919 og at der ihvertfald ikke er reklamert tidsnok mot det nævnte opgjør.
Jeg er enig i, at indstevntes sakførers nævnte skrivelse kan læses paa den av appellantskapet paastaaede maate. Men den kan ogsaa, saaledes som av indstevnte hævdet, forstaaes derhen, at meningen var at kræve dollarbeløpet godskrevet indstevnte som en til hendes disposition staaende valutafordring. Da indstevnte av bankens svar forstod, at den læste skrivelsen paa den førstnævnte maate, blev der i skrivelse av 31 januar 1919 git klart uttryk for hvad der hadde været indstevntes mening. Jeg mener da at banken ikke kan bygge paa en klosset uttryksmaate i det første brev. - - -
Den 10 januar 1920 forlangte indstevnte sine tilgodehavende dollars solgt, men appellantskapet avviste dette med den bemerkning at indstevnte intet dollarsbeløp hadde indestaaende hos appellantskapet, akten side 35-36. Nogen avregning efter denne dags kurs antages da ikke at kunne finde sted.
9 juli 1920, akten side 40, meddelte indstevntes sakfører appellantskapet at indstevnte vilde foreta dækningskjøp for appellantskapets regning, hvis banken ikke inden 12 s. m. stillet dollarbeløpet til disposition for indstevnte. Appellantskapet svarte dagen efter med en henvisning til tidligere breve, akten side 41. Dækningskjøp fandt dog ikke sted men indstevnte har bygget sin principale paastand paa kursen den 9 juli 1920 kr. 6.00.
Jeg finder det noget tvilsomt om dette er helt korrekt. Naar dækningskjøp ikke er foretat, forekommer det mig rettest at anta, at indstevnte fremdeles har dollarbeløpet tilgode hos banken. Nogen paastand om dom paa betaling av 4.000 dollars er imidlertid ikke nedlagt fra nogen av parterne, og der er ikke ut fra denne betragtning reist nogen speciel indsigelse mot indstevntes paastand, hvorfor denne forsaavidt maa bli at ta tilfølge, idet bemerkes, at der er enighet om at et beløp svarende til kursdifferancen mellem kr. 3,17 og kr. 3,84 er oppebaaret av indstevnte. I underrettens dom er der gjort det i den anledning fornødne fradrag. - - - O. A. Mjøen. C. M. Breien. Axel Andersen.