Rt-1950-348
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-04-15 |
| Publisert: | Rt-1950-348 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | L.nr. 56 B/1950 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr.L. Jensen). |
| Forfatter: | Holmboe, Schei, Grette, Mindretall: Soelseth, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §337, §393, Straffeloven (1902) §255, §256, §52 |
Dommer Holmboe: Eidsivating lagmannsrett avsa den 14. oktober 1949 dom med denne domsslutning:
«Tiltalte A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §256 annet ledd jfr. §255, til fengsel i 6 måneder. Straffens fullbyrdelse utstår etter reglene i straffelovens §52 flg, med en prøvetid av 5 år, uten tilsyn.
I erstatning til fornærmede B erlegger han 3 000 kroner, å betale innen 14 dager etter dommens forkynnelse.
Som særskilt vilkår for utsettelsen av fullbyrdelsen av fengselsstraffen fastsettes at han den 1. hver måned betaler et avdrag på erstatningen stort 80 kroner, første gang den 1. desember 1949.»
Domfelte har anket over saksbehandlingen. Han gjør gjeldende at det er en feil at fornærmedes sakfører som 6. vitne hadde lest opp en tidligere anmeldelse på domfelte for tyveri, og videre at det er en feil at anmelderens kassabøker ikke ble undersøkt annet enn helt overfladisk.
Hva den siste ankegrunn angår, finner jeg det klart at den ikke kan føre frem. Det er opplyst av statsadvokaten og forsvareren for lagmannsretten at fornærmedes regnskapsbøker ble brakt til veie i lagmannsretten og under en pause i rettsforhandlingen undersøkt av dem og at de deretter ga retten meddelelse om resultatet: at den av fornærmede påståtte utbetaling ikke var bokført.
Derimot antar jeg at det førstnevnte ankepunkt må føre frem. Det er etter de foreliggende opplysninger på det rene at 6. vitne, i det angivelige øyemed å belyse tiltaltes økonomiske stilling, begynte å lese opp en eldre tilbakekalt anmeldelse på ham for tyveri. Da opplesningen var begynt, protesterte tiltalte, men ble avbrutt av lagmannen og opplesningen fortsatte inntil forsvareren grep inn og fikk den stoppet. Statsadvokaten redegjorde så for resten av anmeldelsens innhold og opplyste at den var tilbakekalt. Videre nevnte statsadvokaten at det også hadde foreligget en annen anmeldelse mot tiltalte, men at denne var henlagt.
Jeg finner at det er i strid med bestemmelsen i straffeprosesslovens §337 annet ledd, annet punktum at det er søkt ført bevis
Side:349
for anmeldelser som ikke har ført til forfølgning, og henviser herom til uttalelser i Salomonsens kommentarer I, side 421 og den der siterte kjennelse av Oslo lagmannsrett 8. februar 1894 og til Skeie: Straffeprosess I, side 164, samt til høyesterettsdom i Rt-1934-1080. Det er visstnok så at vedkommende vitne hadde begynt opplesningen før det ble anledning for lagmannen til å gripe inn, og det er sannsynlig at han da hadde lest så meget at det fremgikk at det dreiet seg om en anmeldelse for tyveri, men da tiltalte protesterte burde opplesningen straks ha vært avbrutt. Og jeg mener at det for den virkning som opplesningen kan tenkes å ha hatt på lagrettens medlemmer er av tilstrekkelig betydning at anmeldelsen med den detaljerte redegjørelse for den påståtte forbrytelse er blitt lest opp.
Jeg mener også at det var egnet til å forsterke det uheldige inntrykk av den første anmeldelse at det ble opplyst at det også forelå en annen anmeldelse som var blitt henlagt.
Spørsmålet blir da for meg om det kan finnes sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd. Jeg har funnet å måtte besvare dette spørsmål bekreftende. Saken har åpenbart frembudt faktisk tvil. Det er opplyst at den først var besluttet henlagt av påtalemyndigheten på grunn av bevisets stilling, og at den deretter ble fremmet for byretten hvor tiltalte ble dømt mot rettsformannens stemme. Jeg nevner også at etter forholdets art er det bare tiltalte og fornærmede som har kunnet ha kjennskap til om tiltalte hadde mottatt det beløp som han ble beskyldt for å ha underslått, og vurderingen av disse tos troverdighet må derfor antagelig ha vært av stor betydning for lagrettens bevisbedømmelse. At da det ugunstige inntrykk, som uberettiget er søkt bibrakt lagretten ved opplesning under bevisførselen av den nevnte anmeldelse, kan ha virket bestemmende synes meg å være en meget nærliggende mulighet.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Soelseth: Jeg stemmer for at anken forkastes. Jeg er enig i at det er begått rettergangsfeil når de to anmeldelser er opplest eller omtalt i retten. Men ved bedømmelsen av om disse feil skal tillegges noen betydning må det etter min oppfatning tas i betraktning at det også ble opplyst at anmeldelsene dels var tilbakekalt og dels henlagt, og at episoden med de to anmeldelser ikke synes å være tillagt noen vekt, idet episoden ikke ble berørt under prosedyren. Jeg kan da ikke anse det sannsynlig at opplysningene om disse anmeldelser kan ha virket bestemmende for lagrettens fellende kjennelse og derved på dommens innhold, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd og Høyesteretts dom i Rt-1934-1080.
Med hensyn til det annet ankepunkt er jeg enig med førstvoterende.
Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall former jeg ingen konklusjon.
Side:350
Dommer Nygaard: Jeg er enig med dommer Soelseth.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Grette: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.