Rt-1934-1080
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1934-12-01 |
| Publisert: | Rt-1934-1080 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 75/2 s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Aasgaard, aktor mot Karl Metz Meyer (forsvarer: advokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Klæstad, Andersen, Boye, Broch, Breien, Hesselberg, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §337, Straffeloven (1902) §273, §393, §23, §255, §256, §374, §62, Aksjeloven (1910) |
Dommer Klæstad: Angaaende saksforholdet henviser jeg til Oslo lagmannsretts dom av 28 juni 1934, hvorved Karl Metz Meyer blev dømt for overtredelser av straffelovens §256, jfr. §255, §23, II, nr. 1 og 2, samt §374, II, alt sammenholdt med §62,til fengsel i 1 aar. Han blev dessuten for en tid av 10 aar fradømt stemmerett i offentlige anliggender, adgang til at opnaa offentlig tjeneste og retten til tjenstgjøring i rikets krigsmakt.
Side:1081
Mot denne dom har domfelte erklært anke, idet han mener at der foreligger feil baade forsaavidt angaar saksbehandlingen og lovanvendelsen. Anken over saksbehandlingen er i ankeerklæringen begrunnet saaledes: «Under avhørelse av 1ste vidne i saken, bokholder Aarøe-Moe, stillet min forsvarer spørsmaal til vidnet om han hadde iakttatt nogen uhederlighet fra min side i den tid han hadde vært i mitt arbeide. Vidnet svarte da at han hadde det beste inntrykk av Meyer. Statsadvokaten griper saa inn og uttaler omtrent følgende: «De visste ikke at han en rekke ganger er anmeldt for bedrageri?» Hertil svarte jeg «Er jeg», og statsadvokaten refererer saa efter utskrift av Oslo politis journal, at jeg i 1919, i 1921, i 1922 er anmeldt - det siste aar hele 5 ganger for bedrageri - og ogsaa for samme forhold i 1924. Alle de forhold hvortil der siktes var henlagte anmeldelser..... Jeg mener at statsadvokatens fremdragelse av disse eldre henlagte forhold er en tilsidesettelse og feilaktig anvendelse av rettergangsreglene av den art, at det i høieste grad maa finnes sannsynlig at feilen har virket bestemmende paa lagretten, dens avgjørelse av skyldspørsmaalet og dermed dommens innhold i en saadan grad at feilen maa lede til ophevelse av dommen og den til grunn for samme liggende hovedforhandling».
Da der under hovedforhandlingen for lagmannsretten fra forsvarets side var ført bevis for tiltaltes tidligere gode vandel, var paatalemyndigheten efter straffeprocesslovens §337, 1 ste ledd, berettiget til at føre motbevis. Jeg kan imidlertid ikke finne at aktors referat av den i ankeerklæringen nevnte utskrift av Oslo politikammers journal kan henregnes til saadant motbevis som loven har hatt for øie. Utskriften inneholder for det første oplysning om en siktelse som tiltalte blev frifunnet for ved en lagmannsrettsdom i 1919. At tiltalte ved dommen er blitt frifunnet for en siktelse er naturligvis intet bevis for tidligere slett vandel, og dette burde overhodet ikke vært omtalt under bevisførselen. Den nevnte utskrift inneholder dessuten oplysning om en rekke anmeldelser for bedrageri i aarene 1921, 1922 og 1924. Alle disse anmeldelser blev ifølge utskriften henlagt, dels paa grunn av bevisets stilling, dels efterat de var kaldt tilbake, og dette gjorde aktor uttrykkelig opmerksom paa. En blott og bar oplysning om slike henlagte anmeldelser, uten nærmere dokumentasjon, kan efter min mening ikke tjene som bevis for tidligere slett vandel og burde ikke vært tillatt.
Skjønt jeg saaledes anser det uriktig at disse tidligere anmeldelser blev trukket frem under bevisførselen paa den maate som skjedd, kan jeg paa den annen side ikke stemme for at dommen og hovedforbandlingen av den grunn opheves, idet jeg under hensyn til de i saken foreliggende forhold ikke finner det sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende paa dommens innhold, jfr. straffeprocesslovens §393, 1ste ledd. Ved bedømmelsen herav har jeg bl.a. tatt hensyn til at lagmannen dagen efter den nevnte bevisførsel og før prosedyren begynte uttalte til lagretten at han «hadde gjennemsett dokumentene, og at de angikk rene bagateller, saaledes som tiltalte hadde sagt og var uten betydning for denne sak». En erklæring herom er dagen efter lagmannsrettens dom avgitt av vedkommende statsadvokat og tiltraadt av lagmannen.
Side:1082
Domfeltes anke over lovanvendelsen gjelder to forskjellige spørsmaal. Den ene ankegrunn bygger paa at straffelovens §273, II, nr. 2, ikke kan ansees anvendelig overfor skrivelser, sendt til aksjonærer, og saaledes spesielt ikke anvendelig med hensyn til postene nr. 2, 3 og 4 i tiltalens punkt II. Domfelte bestrider riktigheten av lagmannens rettsbelæring forsaavidt og hevder at skrivelsene ikke kan betegnes som opgaver i lovens forstand, og at aksjonærer - selv om de er medlemmer av representantskapet - ikke er «de andre vedkommende» hvortil loven sikter. Angaaende dette spørsmaal sees lagmannen paa foranledning av forsvareren at ha tilført rettsboken følgende: «Med ordet «opgave» i straffelovens §273 2net ledd post 2, forstaaes ikke alene regnskaper og lovbestemte opgaver, men enhver meddelelse angaaende omstendigheter eller forhold, som har betydning for bedømmelsen av foretagendets økonomiske stilling, saaledes ogsaa breve og cirkulærer m.v. Til betegnelsen sammesteds «andre vedkommende» blir ogsaa at henføre aksjonærer og styremedlemmer ved representantskapet, som tilstilles opgave av rettslig betydning angaaende selskapets stilling».
Det fremgaar av straffelovkommisjonens motiver side 242 at det var meningen at bestemmelsene i §273, nr. 1 og 2 i det hele skulde trede istedenfor forskjellige straffebestemmelser som var foreslaatt i utkastet av 1894 til lov om aktieselskaper, nemlig i §103, nr. 1 og 3, og §105 samt §109 og §110. Sammenholder man innholdet av disse bestemmelser i aktielovutkastet med ordlyden i straffelovens §273 nr. 2, finner jeg det rettest at anta at den sistnevnte bestemmelse maa forstaaes saaledes som forklart i lagmannens rettsbelæring.
En annen ankegrunn over lovanvendelsen gaar ut paa «at samtlige de i tiltalens post III omhandlede regnskapsposter av retten blev betraktet som et forhold inngaaende under straffelovens bestemmelse i §374, II, om i næring at føre eller la føre uriktige bøker eller regnskaper, mens det riktige forhold vilde ha vært at henføre den i tiltalebeslutningen omhandlede remisse av 9 mars 1931 fra overrettssakfører Hovde, stor kr. 332 og en del innbetalinger fra Abraham Øigarden, foretatt i tiden 20 januar 1931 og 12 desember 1931 paa tilsammen kr. 835, under straffelovens §374, 1ste ledd». Det anføres herom videre i ankeerklæringen: «Min forsvarers henstilling om at la spørsmaal 12 bli delt i 2 selvstendige spørsmaal, blev ved rettens kjennelse avslaatt. Var henstillingen blitt befulgt, vilde dette ha medført forholdets preskripsjon».
Det i ankeerklæringen nevnte spørsmaal nr. 12 til lagretten lød saaledes: «Er tiltalte Karl Metz Meyer skyldig i i en næring at ha ført eller latt føre uriktige bøker eller regnskaper, ved i løpet av 1929 til 1930 til 1931 som disponent for Store Norske Pelsdyrfarmer A/S at ha ført eller latt føre uriktige bøker eller regnskaper i selskapet, staledes ved under 6 desember og 7 desember 1929 at ha utgiftsført som utbetalinger paa driftskonto i anledning av kontrakter med henholdsvis A. Erdal og E. Lunden kr. 20.000 og kr. 69.300 uaktet Erdal kun hadde mottatt kr. 6.000 og E. Lunden
Side:1083
intet, videre ved under 12 desember 1929 og 14 april 1930 at ha utgiftsført som utbetalt Erdal for pensjon av rever henholdsvis kr. 3.500 og kr. 3.800 uaktet saadanne utbetalinger ikke hadde funne sted, videre ved under 17 desember 1930 at ha inntektsført paa aktiekonto som overført fra diverse tegneres konto kr. 91.490, uaktet saadan overførsel ikke hadde funnet sted, og videre ved ikke at ha inntektsført remisse pr. 9 mars 1931 fra overrettssakfører Hovde stor kr. 332 og inntektsført innbetalinger fra Abraham Øigarden i tiden 20 januar 1931 til 12 desember 1931 paa tilsammen kr. 835?»
Det fremgaar av rettsboken at forsvareren henstillet at spørsmaal 12 maatte bli delt i 2 selvstendige spørsmaal, det første omhandlende de falske posteringer, det annet undlatelse av at innføre 2 poster i regnskapet, nemlig remisse av 9 mars 1931 fra overrettssakfører Hovde, stor kr. 332 og en del innbetalinger fra Abraham Øigarden, foretatt i tiden 20 januar 1931 til 12 desember 1931 paa tilsammen 835 kroner. «Regnskapene kunde nemlig - fremholdt forsvareren - ikke sees ført senere enn 2 februar 1931, og der foreligger saaledes efter dette tidspunkt alene en undlatelse av regnskapsførsel, som rammes av §374 I og ingen uriktig regnskapsførsel efter samme paragrafs 2net ledd».
Retten avgjorde derefter ved kjennelse at spørsmaal 12 skulde forelegges lagretten saaledes som foreslaatt av statsadvokaten. Begrunnelsen lød saa: «Retten antar at det hele forhold, med hensyn til regnskapsførselen, maa anskues under ett og at saaledes de skjedde undlatelser maa ansees som ledd i den uriktige regnskapsførsel uten hensyn til om de har funnet sted før eller efter de positive uriktige posteringer».
Efter de oplysninger som er forelagt Høiesterett kan jeg for mitt vedkommende ikke finne at den opfatning som har funnet uttrykk i lagmannsrettens kjennelse, er uriktig. Jeg mener derfor at spørsmaal 12 til lagretten ikke kan sies at ha vært stillet paa uriktig maate.
Jeg er efter det anførte kommet til det resultat at anken maa forkastes.
Kjennelse:
Anken forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høiesterett betaler Karl Metz Meyer kr. 25. (Vanlig salær til forsvareren).
Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Boye, Broch, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Breien og sorenskriver Hesselberg og dommer Rivertz: Likesaa.
Av lagmannsrettens dom:
- - - Han er satt under tiltale til fellelse efter - - - II. straffelovens §273, II nr. 1 og 2 for i egenskap av innbyder til stiftelsen av aktieselskapet at ha søkt at skaffe deltagere gjennem falske foregivender
Side:1084
eller fordølgelse av sannheten, eller i et saadant foretagende at ha offentliggjort opgaver angaaende sammes stilling, der enten ved uriktige anførsler eller ved fordølgelse av vesentlige omstendigheter er egnet til at villede eller avgitt saadanne opgaver til det offentlige eller annen vedkommene, - - - 2) ved i skrivelse av 23 mars 1930 til aksjonær og medlem av representantskapet, L. Alfei, falskelig at anføre «registrering vil nu finne sted straks jeg kommer tilbake fra en stor inspeksjonstur, hvor jeg skal besiktige alle hvalper. Av vaare ialt 30 par har allerede endel faatt hvalper», «skulde alt slaa bra til iaar vil man kunne faa ca. 90 hvalper og altsaa ha omkring 150 dyr. Hittil er alt gaatt bra. Det tegner til at bli et aar med god fortjeneste og utbytte», 3) ved i skrivelse til aksjonær og medlem av representantskapet L. Alfei av 20 mai 1930 falskelig at anføre «vi har 104 hvalper, altsaa ialt 164 dyr med foreldrene», 4) i skrivelse til den samme av 15 august 1930 «intet annet selskap har 164 dyr for kr. 110 000», 5) ved i et cirkulære av 15 august 1930 til aksjonærene, hvori gis en oversikt over selskapets stilling, falskelig at anføre «vi ventet at faa 90 hvalper iaar, men resultatet blev 104, saa vi er meget tilfredse. Alle lever og er friske. Vi har da ialt for vaar part 164 sølvrev som staar oss i ca. 675 pr. dyr», 6) ved i cirkulære til aksjonærene av januar 1931 falskelig at anføre «Vi har ialt pelset 98 dyr», «vi har beholdt en bestand av 33 tisper og 30 hanner», «skinnene er sendt til Londonerauksjonen». - - -