Rt-1950-622
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-06-24 |
| Publisert: | Rt-1950-622 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 128/1950 |
| Parter: | Ole Johan Hartner (høyesterettsadvokat Harald Knudtzon) mot Johs. Woxen (høyesterettsadvokat R.A. Riekeles). |
| Forfatter: | Soelseth, Stenersen, Schei, Grette, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §28, Tvistemålsloven (1915) §384 |
Dommer Soelseth: Etter at Johs. Woxen som arving i fru Martha Marie Woxen og før avdøde mann gårdbruker Johs. Woxens felles dødsbo hadde erklært at han ville overta boets faste eiendommer med hjemmel i sin åsetesrett, ble der av Aker skifterett avholdt åsetestakst, som ble avhjemlet 25. august 1947. Ved denne ble åsetestaksten for boets eiendommer gnr. 27, bnr. 2, 709 og 714 og gnr. 33, bnr. 892 satt til kr. 362 000,-.
Etter begjæring av medarvingene fru Ågot Wesmann og Ole Johan Hartner ble der av Aker skifterett avholdt åsetesovertakst avhjemlet den 13. oktober 1947. Ved denne ble åsetesovertakste for ovennevnte eiendommer samt for gnr. 13, bnr. 4 satt til kr. 460 000,-.
Fru Ågot Wesmann og Ole Johan Hartner har påanket overtaksten til Høyesterett; men fru Wesmann har ikke opprettholdt anken, og hun er utgått som part.
Hartners anke gjelder så vel saksbehandlingen som lovanvendelsen. Han har nedlagt denne påstand:
«1.Aker skifteretts overåsetestakst av 13. oktober 1947 oppheves. Saken hjemvises til ny overåsetestakst under oppnevning av nye skjønnsmenn.
2. Johs. Woxen dømmes til å betale saksomkostninger til Ole Johan Hartner for Høyesterett.»
Johs. Woxen har nedlagt denne påstand:
«Aker Skifteretts åsetessvertakst av 13. oktober 1947 stadfestes. Ole Johan Hartner dømmes til å betale sakens omkostninger.»
Woxen har ved sin prosessfullmektig for Høyesterett uttalt at
Side:623
han ikke vil gjøre noen åsetesrett gjeldende med hensyn til et til Løvenskiold mot årlig avgift for bestandig bortfestet jordstykke, Masovnstykket, og heller ikke med hensyn til en i saken omhandlet tomtestrimmel ved Holmenkollen stasjon.
Til bruk for Høyesterett er fremlagt bevisopptagelse ved Oslo byrett den 29. mars 1949, hvorunder overrettssakfører Rolf Sundt og utskiftningslandmåler Knut Reiten ble avhørt; videre er fremlagt en rekke dokumenter hvoriblant en del takster over eiendommer i Aker og Bærum, hvilke dokumenter jeg ikke anser det nødvendig å behandle nærmere.
Jeg finner at anken over saksbehandlingen må tas til følge.
Hartner hevdet under overtaksten at hele eiendommen var vel egnet til bebyggelse med hus eller sportshytter, og at hele eiendommen skulle takseres etter sin verdi som byggegrunn. Han krevet videre at skjønnsgrunnene skulle oppsettes overensstemmende med bestemmelsen i skjønnslovens §28, hvorved han blant annet tilsiktet å få fastslått hvilken oppfatning skjønnet i så henseende la til grunn for sin takst. I skjønnsgrunnene er intet uttalt herom, bortsett fra at det er opplyst at ca. 90 mål vest for Sørkedalsveien og et skogstykke på ca. 100 mål ved Ankerveien er taksert som utparselleringsområde. Derav må visstnok sluttes at skjønnet for disse to arealers vedkommende har lagt tomteprisene til grunn for sin takst, men disse to arealer omfatter alene en mindre del av det samlede areal. Det er ikke positiv opplysning om skjønnet har taksert den øvrige del av eiendommen som gårdsbruk eller om det ved takseringen av denne del er tatt hensyn til muligheten for tomtesalg og den derav følgende økende verdi.
Det riktige utgangspunkt for bestemmelsen av åsetestaksten må være at skjønnet gjør seg opp en mening om hva eiendommen frembudt til fritt salg som en enhet ville kunne utbringe. Ved denne vurdering ville det utvilsomt melde seg som et moment av betydning hvilke muligheter der foreligger for tomtesalg. Det er nemlig på det rene at Østre Voksen ligger nær inntil andre utparselleringsområder, og at det gjennom en årrekke har vært frasolgt gården mange parseller som er bestemt til bebyggelse. Ut fra den således fastsatte gangbare pris måtte så skjønnet videre bestemme den billige åsetestakst. Det var derfor en omstendighet av vesentlig betydning at det ble positivt klarlagt i skjønnsgrunnene på hvilket grunnlag eiendommen er taksert, jfr. skjønnslovens §28.
Denne feil ved skjønnsgrunnene må medføre, at åsetesovertaksten må oppheves, jfr. tvistemålslovens §384 nr. 5 og hjemvises til ny overtakst.
Videre vil jeg nevne at det i skjønnsgrunnene er anført: «Ved verdsettelsen er videre prisene i tidsrommet 1. januar - 8. april 1940 lagt til grunn.» Når jeg sammenholder det refererte med at skjønnets administrator etter rettsboken har gjort skjønnsmennene oppmerksom på prisbestemmelsene for fast eiendom i prisforskriftene av 8. oktober 1940 og Prisdirektoratets forklaring til disse bestemmelser, kan denne uttrykksmåte etterlate tvil om skjønnet har lagt til grunn en riktig oppfatning av prisforskriftenes
Side:624
betydning. Som uttalt i Høyesteretts avgjørelser i Rt-1947-399 og Rt-1949-208, avhenger den gangbare pris av de salg av faste eiendommer som faktisk foregår på lovlig måte, og følgelig, så lenge prisen fastsettes av offentlige prisnemnder, av det prisnivå som disse myndigheters avgjørelser betinger. Prisforskriftene får således bare indirekte betydning for fastsettelsen av den gangbare pris, og det samme må da også bli tilfelle når den derpå byggede billige pris skal fastsettes. Jeg henviser for så vidt angående åsetestakster også til høyesterettsdom i Rt-1947-655.
Hartner har videre gjort gjeldende som en feil ved taksten at skjønnet har lagt til grunn en feilaktig oppfatning med hensyn til størrelsen av arealene av enkelte deler av eiendommene, spesielt gjelder det skogstykket ved Ankerveien som skjønnsmennene har regnet med er på ca. 100 mål, mens det nå for Høyesterett er på det rene mellom partene at det er på ca. 180 mål. Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på om feil av denne art overhodet kan danne grunnlag for et angrep på skjønnet. Spørsmålet har i dette tilfelle ingen betydning for sakens avgjørelse, idet overtaksten etter det som før er uttalt vil bli å hjemvise med den følge at mulige feil for så vidt vil kunne bli korrigert under den nye overtakst.
Hartner har også angrepet overtaksten på det grunnlag at taksten er vilkårlig og ikke bygger på noe virkelig skjønn. Jeg kan ikke se at der foreligger noe rimelig grunnlag for denne påstand.
Jeg er av den oppfatning at det i et tilfelle som det foreliggende er prinsipielt riktig at der oppnevnes nye skjønnsmenn ved det nye overskjønn, jfr. Schjødt: Ekspropriasjonsprosesssen side 153-154 og Skeie Sivilprosess II (annen utgave) side 380.
Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Åsetesovertaksten oppheves og saken hjemvises til ny overtakst med nye skjønnsmenn.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Stenersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Grette og justitiarius Stang: Likeså.
Av overskjønnet (dommerfullmektig Maggie Braathen med skjønns- og takstmenn Bernhard Rostad, Lars Imerslund, Helge Wettre, Aksel F. Hansen og Eyvind Botolfsen):
For hus med grunn på g.nr. 27 b.nr. 2, 709, 714, g.nr. 33 b.nr. 892 samt g.nr. 13 b.nr. 4 kr. 460 000,-.
I denne takst er inkludert hele eiendommens areal med unntagelse av det ene mål Johan Wesmann er eier av. Videre er unntatt de 5 mål ingeniør Ole Johan Hartner er tilsagt i testamentutkastet.
For de to mål Johan Wesmann akter å kjøpe av boet kr. 800,-.
Ved verdiansettelsen er arealet på ca. 90 mål vest for Sørkedalsveien
Side:625
samt skogstykket på ca. 100 mål ved Ankerveien taksert som utparselleringsområde.
Ved verdiansettelsen er videre prisene i tidsrommet 1. januar.-8. april 1940 lagt til grunn. Endelig er regelen om billig takst i lov av 9. mai 1863 iakttatt. - - -