Rt-1951-793

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-09-21
Publisert:	Rt-1951-793
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 148/1951
Parter:	Grosserer Einar H. Sørensen (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje) mot fisker Georg Pettersen (overrettssakfører Jens Haugland - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Dæhli, Wold, Bahr, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §1, Odelsloven (1821)

Dommer Nygaard: I en odelsløsningssak mellom fisker Georg Pettersen og grosserer Einar H. Sørensen om eiendommen gnr. 96, bnr. 15, «Tangen» i Randesund herred avsa Torridal herredsrett 24. august 1944 dom med denne domsslutning:

«Einar H. Sørensen pålegges å tilskjøte Georg Pettersen

Side:794

eiendommen gnr. 96, bnr. 15 Tangen av skyld 7 øre i Randesund og fravike den til første faredag 14. april 1945 mot å få utbetalt takstsummen kr. 9000,-.

Einar H. Sørensen dømmes til å betale Georg Pettersen i saksomkostninger innen 2 uker etter dommens forkynnelse kr. 300,-.»

Herredsrettens dom ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at Einar H. Sørensen skulle frifinnes.

Einer H. Sørensen påanket denne dom til Agder lagmannsrett, som 29. september 1948 avsa dom med denne domsslutning:

«Torridal herredsretts dom av 24. august 1944 - domsslutningens første ledd - stadfestes, dog slik at fristen for å fravike eiendommen settes til 14. april 1949.

For herredsretten bærer hver part sine omkostninger.

Einar H. Sørensen betaler til Georg Pettersen saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 300,- innen 2 uker etter forkynnelsen av dommen.»

Einar H. Sørensen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsvanvendelsen. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at eiendommen «Tangen» er av den størrelse og av den jordbruksmessige betydning at den kan betegnes som «jord på landet» i relasjon til odelslovens § i og således kan være undergitt odelsrett. Vilkåret for at en eiendom skal kunne være gjenstand for odelshevd må etter den ankende parts mening være at «eiendommens tilknytning til landbruket ikke er av helt underordnet betydning». Dette vilkår foreligger ikke når det gjelder eiendommen «Tangen». Det fremheves videre i ankeerklæringen at målestokken må være eiendommens landbruksmessige betydning rent objektivt - ikke dens subjektive betydning for odelsløseren. Det er ikke odelslovens formål å beskytte fiskeryrket. Ellers gjør den ankende part gjeldende at det ikke er mulig å drive egentlig jordbruk på eiendommen, at det ikke på eiendommen kan skaffes for til en ku og at det ikke hører rettigheter til eiendommen utenfor dens grenser, bortsett fra rett til båtplass. Den ankende part har nedlagt påstand om å bli frifunnet og om å bli tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Ankemotparten, Georg Pettersen, har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at fristen for å fravike eiendommen settes til 14. april 1952, og at den ankende part tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.

Til bruk for Høyesterett er det 6. oktober og 2. desember 1949 holdt bevisopptak ved Torridal herredsrett. Her ble partene og 4 vitner avhørt.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er - i likhet med de underordnede retter - kommet til at eiendommen «Tangen» må karakteriseres som «jord på landet» etter odelslovens §1 og kant i det vesentlige slutte meg til den

Side:795

begrunnelse som lagmannsretten har gitt. Etter dette blir mitt resultat at lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at fristen for å fravike eiendommen settes til 14. april 1952.

Jeg finner at den ankende part må betale ankemotparten saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fristen for å fravike eiendommen fastsettes til 14. april 1952.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Einar H. Sørensen til Georg Pettersen 1200 - tolv hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Dæhli: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Wold og Bahr og justitiarius Stang: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Adler Lie med domsmenn Karl Haanes, Andreas Timenes og Gustav Eftevåg):

Etter forgjeves prøvet forliksmegling, takst og overtakst har Georg Pettersen saksøkt Einar H. Sørensen til odelsløsning av Tangen gnr. 96, bnr. 15 av skyld 7 øre i Randesund og påstått ham tilpliktet å tilskjøte saksøkeren eiendommen og fravike denne til første faredag mot at saksøkte får utbetalt den ved overtaksten satte takstsum kr. 9000,- samt tilpliktet å betale saksøkeren sakens omkostninger.

Saksøkte har påstått frifinnelse og tilkjennelse av sakens omkostninger.

Panteregisteret for dette bruk viser at det har vært eiet av saksøkerens far, bestefar og oldefar og at sistnevnte fikk det utlagt på enkemannsskifte i 1859. Bruket har vært oppmålt til bruk for denne sak av utskiftningslandmåler Brødsjø som i skriv av 19. mai d. å. uttaler at eiendommen består av 2 atskilte parseller.

Den søndre parsell dyrket .... 1,4 mål

» skrap .... 1,6 »

3,0 mål

Den nordre parsell dyrket .. 1,7 »

skrap .... 2,6 »

4,3 »

7,3 mål

Totalareal dyrket er således tilsammen .. 3,1 mål

» skrap » » » .. 4.2 »

Arealet skrap består utelukkende av fjellgrunn og røys, som til dels er tilvokset med eikekratt.

På foranledning av saksøkeren har forhenværende ordfører i Randesund foretatt oppmåling av eiendommens dyrkede mark og etter hans beregning skal det på bruket være 3,5888 mål dyrket jord.

På eiendommen er det våningshus med 2 uthuser, hvorav det ene foruten høyløe inneholder fjøs med 2 båser.

Saksøkeren som er vokset opp på eiendommen har forklart at så langt

Side:796

tilbake han kan minnes har det på eiendommen vært en hage med grønnsaker og poteter, hvorhos det har vært holdt 1 ku. Høyavlingen på gården har ikke vært tilstrekkelig hvorfor det har vært kjøpt høy ved siden av.

Eiendommen støter til en annen eiendom som saksøkte har og som denne har bortforpaktet på en sådan måte at forpakteren tillike har den del av jordveien på bnr. 15 som ikke er utlagt til hage og potetaker. Til hage inklusiv en del frukttrær og potetaker er utlagt antagelig vel 1 mål. Den nåværende leier av bnr. 15 holder 1 ku som han altså må kjøpe alt for til.

Ved skylddeling avholdt 26. juni 1939 ble det fraskilt bnr. 15 en parsell Olavsholmen av skyld 3 øre. Denne parsell ble allerede før salget til saksøkte frasolgt eiendommen.

Saksøkte gjør gjeldende at dette bruk er så lite selv under hensyntagen til at Olavsholmen tidligere og i hevdstid var forenet med bruket at det må i odelsrettslig henseende regnes som hustomt.

Saksøkeren hevder derimot at det er odel på bruket. Olavsholmen må i så henseende medregnes men selv bortsett derfra er bruket tilstrekkelig stort.

Rettens formann bemerket: - - -

Jeg kommer således til det resultat at saksøkerens påstand ikke blir å ta til følge og altså saksøkte å frifinne. - - -

Domsmennene mener at den dyrkede mark måtte anslåes til 3,5 mål og at jorden var som vanlig i Randesund. Den manglet grøfting men det kunne lett rettes på. Domsmennene mente videre at den øvrige grunn heller ikke kunne settes ut av betraktning men at den ved rydning ville avgi noe til beite. Med tilskudd av kraftfor mener de at den kan vinterfø 1 ku på dette bruk og at det fornødne tilskudd av kraftfor kan skaffes vel salting av sild eller ved å innskrenke potetavlingen og dyrke rotfrukter i steden eller begge deler i forening. De mener for øvrig at det tilskudd jorden kan yte til en fiskerfamilies underhold er vesentlig og at det således er odel på eiendommen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ole Bærøe, byskriver T. Hansteen og sorenskriver H. Bentsen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsrettens flertall og skal bemerke:

Man oppfatter teori og rettspraksis slik at det for at en eiendom skal kunne betraktes som jord på landet i relasjon til odelslovens §1 og således kunne være undergitt odelsrett, må det kreves at den er av en viss jordbruksmessig betydning. Derimot kreves det ikke at den skal være noe rent eller selvstendig gårdsbruk. Hvilken jordbruksmessig betydning man må kunne kreve kan ikke uttrykkes på tallmessig måte eller ved hjelp av noen bestemt målestokk. Det kan anføres visse veiledende momenter, men spørsmålet om eiendommen er av den størrelse og beskaffenhet at den etter loven er gjenstand for odelsrett, må hvor det kan oppstå tvist om forholdet, besvares ut fra en samlet konkret skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle.

Når lagmannsretten gjennom en sådan vurdering er kommet til at

Side:797

eiendommen Tangen må være gjenstand for odelsrett, har den tatt i betraktning at eiendommen bebyggelsesmessig er utstyrt som et lite jordbruk - et småbruk. Det gjelder så vel våningshus som uthus, med låve og innredet plass til et par kuer. Det har da også «i gammel tid alltid vært ei ku på bruket», sier vitnet Torsvik. Det ble holdt ku på eiendommen så langt tilbake som odelspretendenten, som nå er 48 år, kan huske, av hans bestefar og fra 1916 av hans far i 22-23 år fremover, til dels også et par sauer, særlig fra vår til slaktetid om høsten. At der har måttet kjøpes en del for til kua er rimelig etter brukets størrelse, men antas ikke å kunne tillegges noen stor vekt. Hvor meget for der måtte kjøpes vil avhenge av hvor intenst man vil eller evner å drive jord som finnes på bruket, og også av dyrets beskaffenhet, og hvor sterkt man vil utnytte det. Driftsmåten på bruket kan i tidens løp undergå forandringer, med mer eller mindre innkjøp av stråfor og kraftfor, alt etter hva der er å få og hva ellers finnes lønnsomt, og kan variere i forskjellige retninger med de skiftende tider. Det som for lagmannsretten spiller en stor rolle er derimot at det etter brukets størrelse og beskaffenhet ikke på noen måte fremstiller seg som unaturlig at der holdes ku der, noe man særlig vil legge merke til ved en befaring av eiendommen. Forholdet kan ikke med noen berettigelse sidestilles med det at man under matmangel velger å holde husdyr i en villahage selv om man må kjøpe det vesentligste av foret.

Retten legger ikke spesiell vekt på om det dyrkede areal er 3,1 eller 3,5 dekar. For tiden er bruket for henimot halvpartens vedkommende nærmest vanbrukt, og de arealer som vitnet Torsvik i marken har påvist som medtatt av ham ved beregningen av dyrket mark, er under enhver omstendighet dyrkbare.

Samme vitne, der selv er gårdbruker i bygden og bl.a. er medlem av og planlegger for jordstyre med hensyn til statsbidrag og tidligere mangeårig ordfører, har uttalt seg om jordens bonitet. Jorden kan ikke betegnes som ekstra god. Vitnet vil ikke si at der er vesentlig forskjell på jorden på den nordre og den søndre parsell, der er noe god jord også på sistnevnte, men ellers er det i det hele liten forskjell på den relativt magre jorden i skjærgården. Vitnet regner Tangen for å være gjennomsnittet av et bruk i skjærgården. De aller fleste fiskere har noe jord til huset sitt, mer eller mindre enn Tangen. Det har vært gitt dyrkningsbidrag til bruk som er langt mindre hensiktsmessig enn dette.

Vitnets uttalelse trekker sterkt i retning av at bruket har jordbruksmessig betydning. Det synes da heller ikke tvilsomt at bruket kan gi en atskillig større avkastning enn en eiendom som man tenker på under betegnelsen hus med tilstrekkelig hage til poteter, rotfrukter og grønnsaker for en familie. Retten har ikke kunnet tilegne seg den oppfatning at bruket nærmest må karakteriseres som et tomtebruk og at det bare blir små bidrag det kan gi til en families underhold, slik som det avhørte vitne i herredsretten, Brødsjø, nå skriftlig har gitt uttrykk for.

Retten finner det overflødig å ta standpunkt til om vurderingen av eiendommen som odelsjord ville ha falt annerledes ut hvis bruket kunne tenkes beliggende i et typisk jordbruksdistrikt. Det ligger i skjærgården med rett til havn og hensiktsmessig i forhold til fiskerplass og utpeker

Side:798

seg særlig som passende bosted for en fiskerfamilie. At bruket for en slik familie nettopp på grunn av eiendommens jordbruksmessige karakter vil gi et vesentlig bidrag til dennes underhold, kan man ikke finne tvilsomt. Det er her ikke tale om odelsrettslig beskyttelse for fiskernæringen, men om odelsrett på et av de mange små bruk som en ikke uvesentlig del av landets befolkning driver under en hensiktsmessig kombinasjon av jordbruk og annen virksomhet. Som før nevnt antas forholdet å måtte underkastes en konkret, skjønnsmessig vurdering, og denne kan etter rettens mening ikke falle annerledes ut enn at eiendommen Tangen må betraktes som «jord på landet» i odelslovens forstand. Lagmannsretten kan for øvrig i det vesentlige tiltre hva herredsrettens flertall uttaler i retning av eventuell utnyttelse av eiendommen.

Det er fra begge parters side henvist til en rekke tidligere dommer av herreds- og lagmannsretter og av Høyesterett. Da man ikke har funnet noen av dommene særlig avgjørende for det foreliggende tilfelle, finnes det ikke nødvendig å drøfte disse dommer.

Hva Olavsholmen angår bemerkes at retten har funnet tilstrekkelig grunnlag for sin avgjørelse uten hensyn til dette forhold. - - -