Rt-1949-743
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-09-24 |
| Publisert: | Rt-1949-743 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 153/1949. |
| Parter: | Oslo Kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Alex Gjerdrum) hjelpeintervenient for den ankende part Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot A. Faber-Swenssons konkursbo (overrettssakfører Knut Heber - til prøve). |
| Forfatter: | Holmboe, Stenersen, Thrap, Schjelderup, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Byskatteloven (1911) §10, §35, Landssvikloven (1947), Tilleggslov til skatteloven (1948) §5, Konkursloven (1863) §12, Skatteloven (1911), §16, §27, Byskatteloven (1911), Landssvikanordningen (1944), §8 |
Dommer Holmboe: Oslo skifterett, Aker-avdelingen, avsa 14. januar 1948 kjennelse med denne slutning:
«Oslo kommunes krav i A. Faber-Swenssons konkursbo, stort kr. 99 747 anerkjennes ikke. - Saksomkostninger er ikke påstått av boet.»
Oslo kommune har påanket kjennelsen, og med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg er anken brakt direkte inn for Høyesterett.
Kommunen har nedlagt denne påstand:
«Oslo kommunes anmeldte skattekrav i A. Faber-Swenssons konkursbo godkjennes, og kommunen tilkjennes saksomkostninger så vel for skifteretten som for Høyesterett.»
Staten ved Finansdepartementet har erklært hjelpeintervensjon til støtte for den ankende part og har sluttet seg til dennes påstand og påstått Staten tilkjent prosessomkostninger.
Ankemotparten har nedlagt denne påstand:
«Oslo Skifterett, Aker-avdelingens kjennelse av 14. januar 1948 stadfestes.
Oslo kommune og Staten ved Finansdepartementet betaler saksomkostninger for Høyesterett til A. Faber-Swenssons konkursbo.»
Saksforholdet er noe fyldigere opplyst for Høyesterett enn det var for skifteretten. Det omhandlede skattebeløp er utlignet på grunnlag av A. Faber-Swenssons inntekt i regnskapsåret 1. juni 1944-31. mai 1945 (han benyttet dette regnskapsår i medhold av byskattelovens §35). Den 27. juni 1945 ble hans bo tatt under konkursbehandling. Det hadde da vært under forvaltning etter landssvikanordningen i noen tid, men etter lov nr. 1 av 9. juli 1948 om midlertidig tillegg til skattelovgivningen §8, er det konkursåpningens dato som har betydning i denne sak. Det er på det rene at skattebeslutningen først ble vedtatt i 1946, altså lang tid etter konkursens åpning. Ligningen ble lagt ut den 20. juni 1947, og dommen i straffesaken mot konkursskyldneren hvorved han blant annet ble dømt til å tåle inndragning, ble avsagt 2. juli 1947. For skifteretten hadde konkursboet bare gjort den innsigelse mot å anerkjenne skattekravet, at boet ikke var ansvarlig for skyldnerens
Side:744
skatt, fordi denne ikke var utlignet og ikke engang besluttet før konkursåpningen. For Høyesterett har imidlertid boet prinsipalt gjort gjeldende at ligningen er ulovlig fordi den inntekt som er skattlagt var ervervet ved straffbare handlinger, og derfor var gjort til gjenstand for inndragning etter landssvikloven. Denne innsigelse kan etter min mening ikke føre frem. Det kan ikke oppstilles som alminnelig regel at utbyttet av en næringsvirksomhet ikke kan beskattes som inntekt når virksomheten er drevet på straffbar måte. Den omstendighet at utbyttet kan bli gjenstand for inndragning, kan ikke i og for seg være avgjørende, så lenge det ikke er på det rene om inndragning vil bli iverksatt. Hvorledes forholdet skal bedømmes når det, på det tidspunkt da ligningen foretas, er reist krav om inndragning, men kravet ikke er avgjort, kan muligens gi anledning til tvil, men etter min mening kan det ikke sies å være gjort noen feil i det foreliggende tilfelle, siden ligningen var foretatt før avsigelsen av den dom som fastsatte inndragningen. I hvilken utstrekning de dengang gjeldende regler ga adgang til beriktigelse av ligningen etter dommen, behøver jeg ikke gå inn på, idet spørsmålet etter avsigelsen av skifterettens kjennelse er blitt ordnet ved lov, se den nevnte lov av 9. juli 1948 §5. Dette lovsted fastsetter at inndragning etter landssviklovgivningen ikke gir skattyteren krav på nedsettelse av skatter til stat og kommune, men at det for skatteårene 1946/1947 og senere år, etter søknad og under visse vilkår kan gis fradrag ved omligning etter beslutning av skatteinspektøren, eller, for Oslo og Bergens vedkommende, av ligningsrådet. Denne bestemmelse er direkte anvendelig på den heromhandlede ligning, der som nevnt gjelder skatteåret 1946/1947. Jeg finner ikke at det strider mot Grunnlovens §97 å anvende denne lov på det foreliggende forhold, og det er heller ikke hevdet av ankemotparten. Derimot har han gjort gjeldende at bestemmelsen har pønal karakter, og derfor alene kan anvendes overfor skyldneren, som er dømt for landssvik, men ikke overfor hans kreditorer, representert ved konkursboet. Heri kan jeg ikke gi ham medhold, idet jeg oppfatter bestemmelsen som en skatterettslig bestemmelse, siktende til å regulere et kollisjonsspørsmål som har voldt tvil i praksis.
Jeg finner således ikke å kunne sette ligningen til side, og vender meg deretter til det spørsmål som er avgjort av skifteretten, nemlig om den omstendighet at skatten først var besluttet og utlignet etter konkursåpningen, er til hinder for at skattekravet gjøres gjeldende mot boet. Jeg skal først bemerke at jeg ikke kan finne dette spørsmål avgjort ved noen lovbestemmelse. Jeg er således enig med skifteretten i at byskattelovens §27 første ledd, omhandler et annet sporsmål, og at man ikke kan trekke noen sikker slutning fra dette lovsted. Samme lovs §16 annet ledd, bestemmer at et konkursbo ikke ilignes skatt av inntekt som ikke skyldes dets egen virksomhet, og forutsetter at boet ikke er ansvarlig for skatt av inntekt som skyldneren erverver etter konkursen og som ikke innflyter i boet; derimot omhandler lovstedet ikke hva der i så henseende gjelder om skatt av skyldnerens inntekt ervervet før
Side:745
konkursen. Heller ikke i forarbeidene til de nevnte lovbud finner jeg noe avgjørende holdepunkt for løsningen av spørsmålet. Jeg nevner endelig at den foran nevnte §8 i lov av 9. juli 1948 ifølge forarbeidene (Ot. prp. 67/1948 4) knytter seg fil byskattelovens §16 annet ledd, og derfor etter min mening ikke mer enn sistnevnte lovsted kan tillegges betydning for det her foreliggende spørsmål.
Det er fra den ankende parts side hevdet at det er fastslått ved en sikker praksis at et konkursbo svarer for de skatter som ilignes skyldneren på grunnlag av inntekt som er oppebåret før konkursen. Dette er bestridt av motparten, og jeg finner ikke at de opplysninger som er tilveiebrakt om praksis i denne henseende er tilstrekkelig til at jeg tør bygge noe herpå. Noen rettsavgjørelse av betydning for spørsmålet kjennes ikke.
Den i teorien oppstillede setning som skifteretten bygger sin avgjørelse på, at en forpliktelse ikke kan gjøres gjeldende overfor et konkursbo med mindre den er oppstått for konkursens åpning, oppfatter jeg som et generaliserende uttrykk for hva der menes å følge av sakens natur. Den er så vidt jeg forstår nærmest oppstillet med sikte på fordringer som skyldneren selv pådrar seg, særlig kontraktmessige forpliktelser og erstatningsforpliktelser, se således Hagerup: Konkurs og Akkordforhandling, §15 II 2, (2. utgave side 67-68). I denne anvendelse er regelen utvilsomt riktig, i samsvar med den regel at skyldneren ikke kan disponere over de aktiva som kreditorene gjennom konkursboet har lagt beslag på (konkurslovens §12). Men jeg finner det klart at man ikke herav kan trekke noen slutning om hva der skal gjelde for det her foreliggende forhold. Når den skattbare inntekt først er ervervet - og det er som nevnt her foregått før konkursåpningen - oppstår skattekravet uten noen medvirkning fra skyldnerens side, og på grunn av prioritetsreglene kan kravet gjøres gjeldende mot skyldnerens aktiva uten hinder av de vanlige kreditorers beslagrett. Jeg finner ingen reell grunn til at den omstendighet at konkurs er åpnet før skattebeslutningen er vedtatt - men etter at inntekten er ervervet - skal frita skyldnerens aktiva fra å tjene til dekning av skattekravet, tvertimot ville en slik regel etter min mening føre til urimelige resultater. Det avgjørende synes å måtte være at det allerede ved inntektens ervervelse er på det rene at den skal beskattes, byskattelovens §10 jfr. §35. Det blir i forhold til det sporsmål det her er tale om en tilfeldig omstendighet om konkurs åpnes for eller etter vedtagelsen av skattebeslutningen.
Konkursboet har påberopt seg høyesterettsdom i Rt-1926-311, hvorved det fastslåes at skatt som ikke er utlignet eller besluttet ved regnskapsårets utgang, ikke betraktes som gjeld i skattelovens forstand. Jeg finner ikke at skattelovens gjeldsbegrep gir noen veiledning når det spørres om hva som er konkurskrav, og det er heller ikke på andre områder parallellitet mellom disse begrep, således ikke hvor talen er om betingede krav.
Jeg finner etter dette at den ankende parts påstand må tas til følge.
Side:746
Jeg finner at saken har frembudt slike tvil, og at den er av så stor prinsipiell betydning, at det var grunn til for konkursboet å se domstolenes avgjørelse, hvorfor jeg stemmer for at saksomkostninger ikke tilkjennes.
Jeg stemmer for denne dom:
Oslo kommunes anmeldte skattekrav i A. Faber-Swenssons konkursbo godkjennes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Stenersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap og Schjelderup og justitiarius Stang: Likeså.
Av skifterettens dom (dommerfullmektig Gunnar Engelsrud):
A. Faber-Swenssons bo ble fra mai 1945 satt under offentlig tilsyn og konkurs ble åpnet i boet den 27. juni 1945.
Firmaet A. Faber-Swensson som hadde avvikende regnskapsår er for siste inntektsår, tiden 1. juni 1944-31. mai 1945, skatteåret 1946/1947, ilignet kr. 99 747 i byskatt og kemneren i Oslo har den 10. juli 1947 meldt dette beløp som krav i konkursboet. - - -
Anmelderen begrunner sitt krav med at skatteforpliktelsen er oppstått allerede ved inntektens ervervelse, idet skattelovene fastslår at det av visse i loven nærmere bestemte inntekter (og formue), skal svares skatt. Til støtte for denne oppfatning nevnes lov om forhåndstrekk av skatt av 30. juni 1947 (tidligere Administrasjonsrådets bestemmelse av 10. september 1940). Denne lov gir i visse tilfelle adgang til å pålegge tilbakeholdt i arbeidsinntekt, samtidig med dennes ervervelse, en så stor del av denne som ansees nødvendig til dekning av skatt som senere måtte bli utlignet.
Det hevdes videre at bestemmelsene i byskattelovens §27 må forståes slik at boet, foruten de skatter som blir utlignet etter byskattelovens §16 også skal være ansvarlig for skatter som blir ilignet konkursskyldneren av inntekt ervervet før konkursåpningen, selv om disse skatter ikke var utlignet ved konkursens åpning.
Anmelderen hevder således at skattekravet forelå allerede før konkursens åpning, og selv om så ikke finnes å være tilfelle, må kravet likevel bli å anerkjenne som gjeld i henhold til byskattelovens nevnte bestemmelser. - - -
Retten skal bemerke:
Det spørsmål som retten først må ta standpunkt til, er om de på grunnlag av opptjent inntekt pr. 31. mai 1945 påregnelige forpliktelser til senere å svare skatt kan betraktes som gjeld ved konkursens åpning den 27. juni 1945.
En forpliktelse må, for å kunne betraktes som gjeld, påhvile konkursskyldneren ved konkursens åpning. Forpliktelsen må ved dette tidspunkt være kommet til rettslig eksistens. Det kan ikke antas å være tilstrekkelig at forpliktelsen hare har fremstillet seg som påregnelig.
Det skattekrav tvisten her gjelder må sies å ha vært påregnelig ved
Side:747
konkursens åpning. Men det kan, etter rettens mening ikke sies å være kommet til eksistens før de offentlige myndigheter har truffet de vedtak som er bestemmende for skattens størrelse.
Denne forståelse av begrepet gjeld i konkursøyeblikket er overensstemmende med det en forstår med gjeld i skattelovens forstand. Skattelovens gjeldsbegrep er for øvrig i denne henseende fastslått ved høyesterettsdom av 20. april 1926 (Rt. for 1926 311).
Videre finner retten at bestemmelsene i byskattelovens §27 tar sikte på å sikre skattens riktige inngang, og i følge nevnte paragrafs første ledd er skifteforvalterens ansvar for konkursskyldnerens skatter begrenset til de tilfelle hvor boet er ansvarlig for hans skatt. Da retten etter det foranstående finner at boet i dette tilfelle ikke er ansvarlig for konkursskyldnerens skatt for 1946/1947, kan etter rettens mening, heller ikke byskattelovens §27 medføre at skattekravet skulle kunne godkjennes.