Rt-1950-405

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-05-05
Publisert:	Rt-1950-405
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 61 B/1950
Parter:	Roald Orby høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot Betongbygg A/S (høyesterettsadvokat A.L. Gullestad).
Forfatter:	Gaarder, Thrap, Berger, Schei, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §118, Sjøloven (1893)

Dommer Gaarder: Denne sak er anlagt av Roald Orby mot Betongbygg A/S med påstand om erstatning for skade påført hans lastebil da bilen skulle heises i land fra en lekter til en kai på Flekkerøya ved Kristiansand. Den wire som ble benyttet under lossingen, brast nemlig og bilen styrtet ned. Kristiansand byrett avsa den 1. desember 1943 dom med denne domsslutning:

«Betongbygg A/S, Kristiansand, dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale erstatning til sjåfør og bileier Roald Orby med kr. 2 592,- samt saksomkostninger med kr. 300,-.»

Orby påanket dommen til Agder lagmannsrett fordi han mente erstatningen var for lav, Betongbygg A/S erklærte på sin side motanke. Lagmannsretten avsa 17. juni 1944 dom med denne domsslutning:

«Betongbygg A/S frifinnes.

I erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten betaler Roald Orby innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom 450 kroner til Betongbygg A/S.

I byrettssaken bærer partene hver sine saksomkostninger.»

Om sakens nærmere sammenheng henvises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Orby har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen og under prosedyren for Høyesterett har han ved sin prosessfullmektig gjort gjeldende at skaden skyldes uaktsomhet av Betongbyggs folk. Wiren ble nemlig - hevdes det - ikke underkastet en betryggende undersøkelse før bruken. Var det skjedd, ville svakheten vært oppdaget og skaden unngått. I denne forbindelse har den ankende for Høyesterett særlig gjort gjeldende at Betongbygg A/S i relasjon til Orby må betraktes som bortfraktere og derved komme inn under sjølovens §118. Etter denne bestemmelse er det bortfrakteren som må bevise at der ikke er utvist noen uaktsomhet av ham eller hans folk, hvis han skal unngå erstatningsansvar, og beviset er i dette tilfelle ikke ført. Den ankende gjør også to ytterligere erstatningsgrunlag gjeldende. Han hevder nemlig at Betongbygg A/S etter vår alminnelige erstatningsrett må bli ansvarlig på objektivt grunning, og endelig hevder han at selskapet etter uhellet har lovet ham å erstatte skaden. Den ankende har nedlagt slik påstand:

«Betongbygg A/S, Kristiansand s. dømmes til å betale til Roald Orby erstatning etter Høyesteretts skjønn, oppad begrenset til kr. 5 000,- for det tap han har lidt ved den skade lastebil A. 48 241 ble påført 12. oktober 1942, med lovlige renter og saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og høyesterett.»

Side:406

Betongbygg A/S har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og Roald Orby dømmes til å erstatte Betongbygg A/S saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det avholdt flere bevisopptak, der en rekke personer er avhørt som parter eller vitner. Jeg kan ikke se at det faktiske saksbilde er blitt noe annet enn beskrevet i lagmannsrettens dom, men på grunn av prosedyren vil jeg dog på et enkelt punkt i det følgende gi et par supplerende bemerkninger om den faktiske sammenheng.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg finner det for det første lite tvilsomt at Betongbygg A/S ikke kan ilegges erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Den kran og den wire som ble benyttet tilhørte ikke Betongbygg, men det norske militærvesen, som tyskerne hadde overtatt dem fra. Kranen og wiren disponertes av tyskerne, og disse hadde gitt Betongbygg i oppdrag å transportere bilen til Flekkerøya og hadde stillet kranen til Betongbyggs disposisjon for anledningen. Allerede fordi Betongbygg A/S ikke sto i noe annet forhold til de benyttede innretninger enn en hvilken som helst tilfeldig trafikant, finner jeg objektivt ansvar utelukket. Jeg vil ikke hermed ha sagt noe om hvordan ansvarsspørsmålet ville ha stillet seg i relasjon til en kaieier som hadde stillet kaiens innretninger til de trafikerendes bruk, et spørsmål som lagmannsretten er noe inne på.

Med hensyn til påstanden om at Betongbygg skal ha avgitt løfte om å erstatte skaden, tiltrer jeg byrettens og lagmannsrettens bemerkninger, som har sin fulle gyldighet også etter de bevisligheter som foreligger for Høyesterett.

Tilbake står da spørsmålet om uaktsomhetsansvar. Prosessuelt ligger saken på dette punkt annerledes an enn for de underordnede retter, fordi den ankende som nevnt hevder at sjølovens §118 må komme til anvendelse, noe ankemotparten på sin side bestrider. Det er på det rene at det ikke foreligger noen fraktavtale mellom den ankende part, Orby, og Betongbygg A/S. Sammenhengen er at Orbys bil ble beordret av tyskerne fra Tromøya til Flekkerøya, at Orbys sjåfør i henhold til denne ordre kjørte den til en oppgitt tysk adresse i Kristiansand og at sjåføren på det sistnevnte sted ble bedt om å kjøre den ned til kaien, hva han så gjorde. Betongbygg A/S som hadde arbeider for tyskerne på Flekkerøya, hadde på sin side fått ordre av tyskerne om å bringe bilen dit. En av Betongbyggs funksjonærer, Eftevåg, sørget for slepebåt, lekter og kran. Slepebåten og lekteren tilhørte et annet selskap, Lekterkompaniet, som ble betalt av Betongbygg mot refusjon av tyskerne. Lossingen ble besørget av tre av Betongbyggs arbeidere, som ventet ved kaien på Flekkerøya til slepebåten kom.

Da sjølovens regler om bortfrakterens ansvar må antas å forutsette at der er inngått fraktavtale mellom partene, er reglen i sjølovens §118 allerede av den grunn ikke direkte anvendelig i denne sak. Jeg finner det heller ikke nødvendig å ta standpunkt til om den bevisbyrderegel som paragrafen oppstiller, allikevel må komme til anvendelse. Etter mitt syn er det nemlig ført bevis for at skaden ikke skyldes feil eller forsømmelse fra noen av Betongbyggs

Side:407

folk. Disse har etter min mening foretatt de undersøkelser av wiren som det etter forholdene med rimelighet kunne forlanges av dem. Det er på det rene at den så glatt og fin ut utenpå. Ved en ytre undersøkelse lot det seg altså ikke konstatere noen mangel som kunne gjøre det betenkelig å bruke den. Det er også uimotsagt opplyst at wiren hadde vært benyttet av tyske firmaer til tungt gods, noe Betongbyggs vedkommende kjente til. Under disse omstendigheter kan jeg som nevnt ikke finne grunnlag for å bebreide Betongbygg at wiren ble benyttet til å heise opp bilen. Det har vært anført at der foruten den her benyttede kran også var en annen kran på Flekkerøya, og at Betongbygg kunne benyttet den. Det er imidlertid på det rene at denne annen kran var av samme dimensjoner som den benyttede og at det på forhånd ikke var noen grunn til å foretrekke den ene kran frem for den andre når det gjaldt spørsmålet om sikkerhet.

Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Roald Orby til Betongbygg A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom 1 500 - femten hundre - kroner.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Berger og Bonnevie: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd Norem):

- - -

Sakens sammenheng er i det vesentlige følgende:

I oktober 1942 ble saksøkerens lastebil A 48 241 av de tyske myndigheter, Dienststelle L 25310 (Bau) beordret fra Tromøya til Flekkerøya, idet vognen skulle benyttes ved arbeider der av det saksøkte selskap utførtes på Flekkerøya. Det er under saken på det rene at transporten av bilen fra Kristiansand til Flekkerøya ble utført av Betongbygg etter ordre fra de tyske myndigheter i Feltbauamt Valhalla og videre at vognens benyttelse på Flekkerøya skulle betales av Betongbygg. Vognen ble 12. oktober lastet ombord i en lekter der ble slept til Ashavn. Her skulle den ved hjelp av en kran og en 5/8"s wire utlosses av Betongbyggs folk, men under opphivningen av vognen brast wiren oppe i kranens enskårne blokk og vognen styrtet ned med den følge at den ble påført skade, så den måtte tilbake til Kristiansand for å reparere. Det er denne skade der ved nærværende sak søkes erstattet. Den nærmere redegjørelse for skadens omfang vil senere i nærværende dom bli gjenstand for behandling, idet retten finner at erstatningsplikten først må underkastes drøftelse.

Det har fra Betongbyggs side vært gjor gjeldende at så vel Betongbyggs arbeid for tyskerne som saksøkerens utleie av bilen ikke har vært gjenstand for frivillige overenskomster, idet begge parter faktisk har vært tvunget inn i rettsforholdene. Av denne grunn mener saksøkte at de regler der ellers gjelder for overenskomster i dette tilfelle ikke har sin fulle gyldighet. Retten finner ingen grunn til i sin alminnelighet å

Side:408

utrede dette spørsmål, den innskrenker seg til å anta at den der mot sin vilje tvinges til å utføre et arbeid plikter å vise alminnelig aktsomhet under utførelsen etter de alminnelige regler herom, når hans manglende aktsomhet rammer en person der ikke har gjort noen avtale med ham om utførelsen. Det er i nærværende tilfelle på det rene, at der ikke foreligger noen avtale mellom sakens parter. Den godtgjørelse saksøkeren skulle ha for kjøringen på Flekkerøya av Betongbygg må sies å være betalt av de tyske myndigheter gjennom Betongbygg og ikke som følge av noen avtale mellom partene.

Det neste spørsmål blir nå om det i nærværende tilfelle foreligger noe erstatningsgrunnlag etter alminnelige rettsregler, med andre ord om saksøkte har vist uaktsomhet under lossingen. Det har fra saksøktes side vært hevdet at ulykken skjedde som følge av en upåregnelig hendelse. Saksøkeren har på sin side ment at hendelig skade står det ikke i menneskelig makt å avverge. Forholdet i nærværende tilfelle er, at det før wiren ble tatt i bruk ikke ble foretatt noen spesiell undersøkelse av Betongbyggs fire folk, der skulle foreta lossingen. Kranen og visstnok også wiren hadde opprinnelig tilhørt den norske militæretat, men var nå etter tyskernes okkupasjon overtatt av de tyske militærmyndigheter. Den var før ulykken skjedde ikke benyttet av Betongbyggs folk. Det hadde da en så tung gjenstand som en bil av vekt 2,1 tonn skulle løftes etter rettens mening vært nærliggende å underkaste losseapparatene et mer inngående ettersyn enn at arbeiderne kastet et blikk på den. Det antas ikke utelukket at et nøyere ettersyn ville ha brakt wirens svakhet for dagen. Etter de 3 lossearbeideres - 3., 4. og 10. vitnes - prov for retten er det på det rene at et slikt nøyere ettersyn ikke har vært foretatt. Vitnene så wiren og oppdaget ikke noe mistenkelig ved den. Et av disse vitner, 10., har uttalt som sin mening at brekkasjen skyldtes rust inne i wiren, idet den antas i tidens løp å ha vært i berøring med salt vann. Denne siste omstendighet burde også vært forutsett av arbeiderne, spesielt 10. vitne der var gammel sjømann og angivelig kjent med wirer, og det hadde vært nærliggende for dem å anta at wiren kunne ha vært benyttet ved opphivning av båter og andre gjenstander der lå nede i sjøen, og at den som følge herav hadde vært i saltvann. Det har fra saksøktes side vært hevdet at wiren var dimensjonert til løft av gjenstand der hadde 5 à 6 ganger større vekt enn bilen og at det derfor skulle være helt forsvarlig å benytte den, men hertil er å bemerke at wiren ikke var ny og at bruken og tiden setter grenser for enhver gjenstand av denne art. Endelig er det også anført at wirens styrke ble prøvet i praksis, idet vognen først ble løftet en 3 à 4 ganger for å bringes i stilling før selve oppløftningen på byggen fant sted uten at det ble iakttatt noe mistenkelig da. Wiren var da faktisk tatt i bruk uten forsvarlig besiktigelse. Risikoen med fare for nedstyrtning var allerede på dette tidspunkt til stede. Retten antar at der til begrepet prøve i denne forstand ikke må være tilkoblet risiko. Den påbegynte løftning av bilen kan derfor ikke ansees som noen prøve av wirens styrke.

Retten kommer derfor til det resultat at det i nærværende tilfelle foreligger uaktsomhet utvist av Betongbyggs arbeidere.

Det har fra innstevntes side vært fremholdt at saksøkerens sjåfør, 1. vitne, var til stede under opplossingen og at han må antas å ha vært

Side:409

medansvarlig for ulykken, idet han påståes å ha holdt i et styretau fastgjort til bilen for å bringe denne inn på bryggen.

Første vitne har forklart at han så vel under lossingen i Kristiansand som under lossingen på Flekkerøya - han var ikke til stede under transporten ut - uttalte at han ikke ville ha noe ansvar for bilen og at saksøktes representant Eftevåg hertil bemerket at det var all right. Videre at vitnet ikke tok sin hånd i noe ved innlastingen og opplossing. Dette siste mener dog alle de tre andre arbeidere - 3., 4. og 10. vitne - ikke er riktig, idet han var med og halte i styretauet. Retten antar det ved 1. vitnes prov bevist, at han muntlig har fralagt seg ansvar ved lossingen og at den omstendighet at han har holdt i styretauet ikke overfører noe ansvar for hans arbeidsherre saksøkeren. Denne hans medvirkning antas å ha vært av helt sekundær og underordnet art og ikke å ha hatt noen innflytelse på uhellet.

Det bemerkes også at 10. vitne har provet at 1. vitnes opptreden var helt passiv. 1. vitne måtte endog jages ut av bilen da ilandbringelsen skulle finne sted. At han ga de øvrige vitner en hånd etter at disse hadde påbegynt lossingen og dermed utsatt bilen for risikoen må være uten betydning.

Det har også fra saksøkerens side vært anført som grunnlag for søksmålet at saksøkte rent objektivt svarer for skaden og at det mellom partene skulle foreligge en avtale om skadeserstatning. Etter det standpunkt retten allerede har tatt er det overflødig inngående å drøfte berettigelsen av disse erstatningsgrunnlag. Det skal kun bemerkes at retten ikke antar at det i nærværende tilfelle foreligger noe objektivt erstatningsgrunnlag og at retten heller ikke kan anta at det foreligger noen avtale partene imellom. Til det siste er å bemerke at 7. vitne, advokat Grindland, for retten har provet at saksøkte ved sine funksjonærer, 6. vitne, formann Endre Moseid og 5. vitne inspektør Berg, har forpliktet seg til å betale erstatning, mens disse siste hevder at de kun har sagt at erstatningen skulle bli betalt «gjennom» Betongbygg, idet firmaet skulle få pengene hos de tyske myndigheter under den forutsetning at kravet var rimelig. Det tør være mulig etter Grindlands prov at de to vitner enten helt har fortiet at betalingen skulle skje «gjennom» Betongbygg eller at de har uttrykt seg mindre tydelig så Grindland har fått det inntrykk at betalingen skulle utredes av saksøkte, men under alle omstendigheter er det gitt at ingen av de to nevnte vitner kunne binde saksøkte ved sine uttalelser, idet deres stillinger ikke ga dem denne fullmakt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Huuse, sorenskriverne Adler Lie og Løvland):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke;

Med hensyn til om Betongbygg er ansvarlig rent objektivt uten hensyn til skyld etter reglene for farlig bedrift og om at det skulle foreligge en avtale mellom partene om skadeserstatning, kan retten henholde seg til hva der er anført av byretten. Liksom denne finner lagmannsretten at det ikke på disse grunnlag kan bygges noe ansvar for Betongbygg. Etter dommen i Rt-1935-951, kan en heiseinnretning av denne art

Side:410

ikke ansees som noen farlig bedrift, hvis benyttelse i og for seg uten hensyn til skyld skulle medføre erstatningsplikt.

Når det dernest spørres om Betongbygg eller de av dets arbeidere som har forestått arbeidet med bilens overføring fra lekteren til kaien på Flekkerøy, har utvist noen uaktsomhet må en se hen til følgende forhold: Betongbygg er ikke eier av kranen med tilhørende wire. Den er overtatt etter okkupasjonen av den tyske vernemakt, mens den før eiedes av den norske militærmakt. Den var av tyskerne stillet til disposisjon for Betongbygg for den her omhandlede benyttelse. Betongbygg kjente ikke nærmere til kranen og wiren, og hadde heller aldri benyttet den før. Betongbygg hadde visstnok bygget kranen i 1939, men hadde senere ikke hatt noe med den å gjøre. Hva Betongbygg visste om den, var at den var beregnet på en langt større løftekapasitet, ca. 12 tonns, mens bilen alene veiet 2,1 tonns, likeså at den benyttedes av tyskerne for lossing bl. a, av motorbåter. Det er videre på det rene at det foruten denne kran også i nærheten var en annen kran av samme dimensjoner som denne og som hadde vært benyttet mange ganger både før og etter den her omhandlede begivenhet til lossing av biler og andre tunge ting uten noe uhell.

Det er bebreidet Betongbygg som en uaktsomhet at det ikke forut for benyttelsen ble foretatt en nøyaktig undersøkelse av wiren. Betongbyggs arbeidere har i så henseende forklart at de så på wiren, den var glatt, uten noen oppflisning eller tegn på slitasje, så de gikk ut fra at den måtte være holdbar, og at ingen risiko var forbundet med dens benyttelse. Orby har bevisbyrden for at det foreligger uaktsomhet og må påvise hvori denne har bestått, men han har ikke påvist noen bestemmelse gjeldende for kranens benyttelse som er overtrådt eller anført hvilke undersøkelser Betongbygg eller dets folk burde ha foretatt, han har innskrenket seg til en alminnelig uttalelse om at det burde ha vært foretatt nøyaktigere undersøkelse. Det er under saken nevnt som en mulighet at wriren på grunn av benyttelse til opphivning av båter fra sjøen, har vært i saltvann og at wiren som følge herav er rustet innenifra og at brekkasjen skyldes dette. En av arbeiderne som etterpå undersøkte bruddstedet, fant rust inne i wiren på dette sted. Men dette var en skjult feil som ikke kunne konstateres ved noen utvortes undersøkelse, wiren måtte i tilfelle ha vært innsendt til Materialprøveanstalten i Oslo til undersøkelse, men det kunne ikke forlanges at Betongbygg skulle gjøre dette. Betongbygg, for hvem kranen med wiren var stillet til disposisjon av innehaveren, måtte etter det forhåndskjennskap han hadde til innretningen, være in salvo når han foretok en sådan utvortes undersøkelse som lot seg gjøre før benyttelsen. Dette har han gjort, og noe mer kan man etter omstendighetene ikke forlange.

Det er opplyst at bilen før selve opphivningen til kaien fant sted ble løftet noen ganger for å bringes i stilling, og at den herunder i ethvert fall en gang med hele sin vekt var et stykke over lekterens bunn, og at wirens styrke således i virkeligheten er prøvet. Hertil skal bemerkes at noen egentlig løfteprøve var det ikke. Det er riktig at bilen, som følge av at den fra først ikke var i vater, måtte senkes ned igjen etter med den bakre delen å være løftet opp noe, og at den deretter nok en gang og nå i hele sin lengde var blitt løftet opp et stykke, etter et vitnes

Side:411

uttalelse en meter, men måtte senkes ned igjen fordi stroppen var for lang så bilen ikke kunne nå opp til kaikanten. Hadde alt vært i orden fra først av, ville bilen allerede straks ha vært forsøkt hivet i land, så noen egentlig løfteprøve har det ikke vært, men det måtte i ethvert fall bestyrke arbeiderne i at wiren ville holde og at noen risiko ikke var for hånden. Men hertil kommer at noen løfteprøve ikke kan sees å være foreskrevet. I ethvert fall er det fra Orbys side hverken gjort gjeldende eller påvist at noen bestemmelse herom eksisterer.

Retten kan således ikke finne at det foreligger noe grunnlag for ansvar mot Betongbygg. Noe annet er det at det kan være spørsmål om ansvar for kranens innehaver. Det er ham som har stillet kranen til disposisjon; han burde kjenne dens alder og tilstand, hvor meget og hvortil den har vært benyttet, og om det etter hans viten i så henseende eller de opplysninger han kunne skaffe seg, var noen grunn til å dra dens soliditet i tvil og sørge for at den ble fagmessig undersøkt og wiren i tilfelle utskiftet.

En kan si at det er urimelig at Orby skal bære dette tap, men man kan heller ikke si at det er rimelig at Betongbygg bærer tapet. Orby kunne ha unngått dette tap og denne prosess, hvis han fra først av hadde gått med på en ordning hvoretter han ville ha fått noenlunde det samme beløp som han ble tilkjent i byretten. Det hadde Betongbygg ved sine forhandlinger med de tyske myndigheter fått deres tilsagn om.

Lagmannsretten kommer således til det resultat at Betongbygg må bli å frifinne. - - -