Rt-1935-951

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-11-16
Publisert:	Rt-1935-951
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48/2 B s.a.
Parter:	Felix Parelius Pedersen (overrettssakfører J. Edwardsen til prøve) mot A/S Sydvaranger (advokat Bjørn Sogn).
Forfatter:	Broch, Sunde, Bonnevie, Rivertz, Borch, Hesselberg, Backer
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25

Dommer Broch.: I nærværende sak blev av Varanger herredsrett 20 september 1933 avsagt dom, hvorved A/S

Side:952

Sydvaranger blev frifunnet for fisker og sjømann Felix Parelius Pedersens tiltale. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. Dommen er avsagt med domsmenn og er enstemmig.

Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til domsgrunnene. Dommen er av Felix Parelius Pedersen innanket for Høiesterett, hvor han har faatt bevilget fritagelse for rettsgebyrer. Anken gjelder saken i sin helhet, saa vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «I. At A/S Sydvaranger dømmes til at betale til Felix Parelius Pedersen erstatning efter Høiesteretts skjønn, dog ikke utover kr. 30.000 med 4 pct. aarlig rente fra 15 desember 1932. II. At A/S Sydvaranger dømmes til at erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsretten, som om saken ikke var beneficert. III. At A/S Sydvaranger dømmes til at betale det offentlige sakens omkostninger for Høiesterett som om fritagelse for rettsgebyrer og fritagelse for utgifter ved mangfoldiggjørelse av utdrag ikke hadde foreligget, samt til at betale til Felix Parelius Pedersen sakens omkostninger for Høiesterett i den utstrekning disse ikke er overtatt av det offentlige.»

A/S Sydvaranger har møtt og paastaatt herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent omkostninger for Høiesterett.

Av nytt foreligger for Høiesterett en bevisoptagelse av 13-28 juni 1935. De nye bevisligheter kan ikke ansees at ha bragt saken i nogen for den ankende part fordelaktigere stilling. Jeg vil i øvrig alene tilføie at under bevisoptagelsen har Arthur Kornelius Johansen, Osan, uttalt at skaden paa beskyttelseskassen var opstaatt under forhaling av dampskibet «Jotunfjeld». Skibet hadde nemlig først losset kull ved kullkaien og blev forhalt derfra til malmkaien. Under denne forhaling var det wiren gjorde skade paa beskyttelseskassen. Det tar omtrent 24 timer at laste skibet. Ulykken som rammet Felix Pedersen inntraff under siste skift, da fartøiet omtrent var ferdiglastet.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig tiltrede dens begrunnelse, som for mig er fyldætgjørende. Herredsrettens dom blir efter dette at stadfeste, og den ankende part antas at burde tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett. Jeg stemmer for saadan

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Felix Parelius Pedersen til A/S Sydvaranger kr. 1500. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Sunde: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Bonnevie, Rivertz, de ekstraordinære dommere overrettsdommer Borch og sorenskriver Hesselberg og dommer Backer: Likesaa.

Side:953

Av herredsrettens dom:

Saken gjelder krav fra saksøkeren, sjømann og fisker Felix Parelius Pedersen, Kirkenes, mot A/S Sydvaranger, Oslo, paa erstatning for skade, voldt saksøkeren ved, at han den 12 desember 1931 fikk fire fingre paa venstre haand helt eller delvis knust i tanndrevet paa en av selskapets kranbroer paa Malmkaien paa Kirkenes. Saksøkeren gjør gjeldende, at skaden skyldes uaktsomhet fra selskapets side, idet den beskyttelseskasse som omgav drivverket paa kranfoten ikke straks var blitt reparert efter at 3-4 bord i ytre vegg var revet bort, antagelig under fortøiningen av et malmskib. Gjennem aapningen fikk saksøkeren sin haand inn mellem tannhjulene og blev invalid. Under enhver omstendighet mener saksøkeren, at selskapet blir erstatningspliktig efter reglene om ansvar for farlig bedrift - - -

Saksøkte A/S Sydvaranger hevder, at saksøkeren ikke er berettiget til nogen erstatning, fordi han, da ulykken skjedde - skjønt uvedkommende - hadde begitt sig inn paa privat, inngjerdet og forbudt omraade og her i strid med all forsiktighet gikk langs den smale kant av kaien utenfor kranskinnene, mens lastning paagikk. Det dreier sig ikke her om nogen farlig bedrift og heller ikke om nogen bedriftsulykke. Under enhver omstendighet er saksøkeren medansvarlig for ulykken, saaledes at straffelovens ikrafttredelseslov §25 maa komme til anvendelse. Erstatningskravet er dessuten urimelig høit.

Retten finner følgende faktiske forhold bevist: Hele A/S Sydvarangers. fabrikkomraade paa Kirkenes er inngjerdet. Ved hovedinngangen - vaktkontrollen - er opslaatt et skilt med paaskrift: «Uvedkommende forbydes adgang». Paa det inngierdede fabrikkomraade finnes ogsaa et kaianlegg for malmlastningen - den saakalte Malmkai. Hovedkaien er en 95,5 meter lang stenkai med fenderverk av tre. Øverste fenderpute ligger 70 cm under kaikanten og har en bredde av 30 cm. Langs hele kaiens forkant ligger en skinne - parallelt med kaikanten og i en avstand fra den av 1 meter. Paa denne skinne løper et av hjulparene paa hver av de to lastebroer. En tilsvarende, parallell skinne finnes oppe i fjellskraaningen. Her løper det annet hjulpar slik at broene under lastningen kan forskyves frem og tilbake, parallelt med sin lengderetning. Kranbroene er svære jernkonstruksjoner med en spennvidde paa 52 meter og et maksimalt hjultrykk paa 45 tonn. Hjulene er anbragt paa hver av de fire kranføtter, som bærer kranen. Der er drivverk i begge ender av kranbroen. Drivverket bestaar av en elektrisk motor og en tannhjulsutveksling. Paa kaien ligger drivverket i sydvestre kranfot. Kranbroenes lengderetning ligger i et plan vertikalt paa kaikanten. Malmtobbene er ophengt i spill, som løper paa skinner oppe under lastebroene. Ved hjelp av kranene kan malmen løftes og flyttes ombord i skibene fra et hvilket som helst punkt innen det omraade, kranbroene kan forskyves over. Kranføreren sitter i et lukket førerhus, som beveger sig oppe under de høie kranbroer sammen med det spill, tobbene er ophengt i. De to kranføtter paa kaien er forenet med en horisontal plate i en heide over kaien av 90 cm. og i en horisontal avstand fra kaikanten paa 55 cm. Omkring drivverket paa sydvestre kranfot er en innkapsling (kasse) av tre. Den horisontale avstand mellem ytterveggene av denne innkapsling og kaikanten er bare 35 cm. Med andre ord: Utenfor kranbroen er der bare en smal kaistrimmel paa 55 cm., og denne strimmel innsnevres ved sydvestre kranfot til 35 cm. - - - Under

Side:954

lastningen er den ene eller begge kranbroer i stadig bevegelse frem og tilbake langs kaikanten, idet de forskyves snart et kortere, snart et lengere stykke.

Om eftermiddagen den 12 desember 1931 laa D/S «Jotunfjell» under lastning ved Malmkaien med baugen mot nordost. Helt akter paa styrbords side var anbragt en solid landgang med rekkverk - klar av kranbroene, saaledes at man uten fare kunde gaa ombord og i land, selv om kranene var i bevegelse. Ca. 20 m. lenger fremme hang en stormleider ned langs skibets styrbords side. Mellem kl. 4 og 5 om eftermiddagen, mens lastning paa gikk kom saksøkeren og hans to brødre, Peder og Sverre Pedersen med motorbaat inn til Malmkaien og la til ved «Jotunfjell»s baug. Saksøkeren er sjømann, men var blitt avmønstret i april 1931 og drev nu midlertidig fiske sammen med sine brødre. I sin fartstid hadde han hatt hyre bl.a. med dampskibene «Tello» og «Jotunfjell» og hadde vært ombord i disse skiber under malmlastning paa Kirkenes. I 1925-26 hadde han arbeidet ved A/S Sydvaranger. Han kjente derfor til, hvorledes kranbroene paa Malmkaien beveger sig og benyttes. Han kjente ogsaa til, at hver kranbro har en innkapsling (trekasse) paa kranfoten, men visste ikke. at den dekker over maskindeler. Et par dager tidligere, mens «Jotunfjell» laa ved en annen kai (Kullkaien) innen fabrikkomraadet hadde saksøkeren vært ombord og levert 100 kg. fisk. Stuerten hadde da opfordret ham til senere at komme ombord med et parti til. Saksøkeren og hans brødre gikk derfor inn til Malmkaien med sin fangst (et par hundre kg. fisk) den 12 desember 1931, og saksøkeren skulde ombord for at fremby fisken. Fra motorbaaten gikk han op paa fenderputen og derfra op paa kaikanten. Han saa stormleideren paa skibssiden lenger akter, og det var hans tanke at benytte den for at komme ombord. Derimot la han ikke merke til landgangen, som var anbragt helt akter. Efter saksøkerens fremstilling var det ganske mørkt paa kaien. Efter de oplysninger som ellers foreligger paagikk lastningen under vanlig - og fullt tilstrekkelig - belysning. Det var glatt paa kaikanten. Saksøkeren var iført gummistøvler og sjøvotter. idet han kom op paa kaikanten stod den nordøstlige kranbro stille. Han hørte rammel og forstod, at der paagikk fylling av tobbene, men trodde nærmest dette var ved den annen kranbro. Han var imidlertid helt klar over, at fartøiet laa og lastet. Langs den smale kant av kaien - utenfor nordøstre kranbro - gikk han i retning av stormleideren, og befant sig like ved leideren og samtidig like ved beskyttelseskassen paa kranfoten, da kranbroen plutselig satte sig i bevegelse i retning mot saksøkeren og puffet til ham paa venstre side. Han tok da for sig med venstre haand, idet han gikk ut fra, at beskyttelseskassen var slik, som han var vant til fra sin lart med «Jotunfjell». Der manglet imidlertid 3 bord i ytterveggen, saaledes at det bakenforliggende (innenforliggende) maskineri var blottet ialfall til en heide av 90 cm. over kaien. Saksøkeren fikk venstre haand inn i drevet - muligens fordi hans vott satte sig fast - og hans fingre blev knust slik, at ytterste ledd av tommelfingeren, hele 2nen og 3dje finger og de to ytterste ledd av 4de finger senere maatte amputeres. Hverken kranføreren eller andre merket noget til ulykken. - - - Det erkjennes ogsaa av saksøkeren, at der ikke ved anledningen var noget at legge kranføreren eller selskapets andre arbeidere til last. Naar den skade var opstaatt, som hadde medført blottelse av maskineriet i kranfoten, er ikke paa det rene. Selskapet bar aldri faatt noget paalegg om at innklæ

Side:955

maskineriet, men fant snart, at en slik innklædning var nødvendig for at beskytte drivverket mot sammenstøt (med materiell og skibsfortøininger) og mot støv og regn. Det stedlige fabrikktilsyn var paa inspeksjon ca. 3 uker før ulykken. Der var da ingen aapning i beskyttelseskassene. 4de vidne, som siden 1922 har vært medlem av tilsynet - siden 1931 som formann - er heller ikke tidligere nogen gang under sine inspeksjoner kommet over aapninger i kassene. Han anser beskyttelse av drivverket nødvendig ogsa av hensyn til folk, men fremholder at der ikke er nogen ferdselsvei paa utsiden av kranbroene. Her ferdes selskapets arbeidere bare under fortøiningen av skibene, og da staar kranbroene stille. Det er paa det rene, at der av og til har vært mindre skader paa beskyttelseskassene - fremkalt særlig ved skibenes spring. Skaden kan i det foreliggende tilfelle være voldt av «Jotunfjell»s fortøininger. Mens lastningen paagaar, kan skader paa utsiden undgaa opmerksomheten og kan ikke utbedres uten at krabroene stanses. Det er ikke godtgjort, at der fra selskapets side er vist skjødesløshet med at utbedre slike skader enten ved denne leilighet eller tidligere Ingen var før den 12 desember 1931 opmerksom paa, at beskyttelseskassene var beskadiget. Kassen er efter ulykken blitt meget forsterket efter en plan, som allerede forelaa den 12 desember 1931. Tross forbudet mot uvedkommendes adgang har folk i ikke liten utstrekning ferdes paa Malmkaien, bl.a. for at komme fra og til skibene. Herunder har der antagelig vært utvist uforsiktighet i forhold til kranbroene, særlig av sjøfolk.

Til nærmere begrunnelse av sitt standpunkt har saksøkeren bl.a. gjort gjeldende, at der intet er at legge ham til last. Han hadde lovlig ærend ombord. Naar en stormleider var hengt ut, maatte han ogsaa kunne benytte den. Forbudet mot at betrede fabrikkomraadet er hverken blitt haandhevet eller overholdt, og han tok det derfor ikke alvorlig. Selskapet har derimot vist grov uaktsomhet gjennem flere aar - ved ikke forlengst at ha forsterket beskyttelseskassen efter sine erfaringer om, at den ofte blev beskadiget. Lov av 18 september 1915 §10a kommer til anvendelse. Selskapet maatte være klar over, at hjulene var farlige for den som ferdedes omkring dem. Fabrikktilsynet vilde utvilsomt ha grepet inn, hvis drivverket hadde vært uten enhver beskyttelse. Men det er ikke nok at anbringe en beskyttelse. Den maa ogsaa være effektiv. Dessuten hadde kassen denne gang vært beskadiget ialfall i to-tre dager uten at være utbedret Naar han gikk ute paa kaikanten risikerte han visstnok at bli kastet paa sjøen, men hadde ingen grnnn til at tenke sig, at han kunde faa sine fingre knust. I forhold til en slik fare handlet han ikke uforsiktig. Hadde beskyttelseskassen vært i orden, vilde skaden ikke vært inntraadt. Drivverket medfører en spesiell fare for omgivelsene ved sin blotte eksistens, naar det er ubeskyttet. Ulykken er derfor en bedriftsulykke og medfører saaledes erstatningsplikt tor selskapet ogsaa uten hensyn til skyld.

Saksøkte har til nærmere begrunnelse av sitt standpunkt gjort gjeldende: - - -

Begge parter har paaberopt sig rettspraksis, saksøkeren særlig dommer i Rt-1909-851, Rt-1912-610, Rt-1914-23, Rt-1916-449, Rt-1916-836, Rt-1917-590, Rt-1923-54, Rt-1924-758, Rt-1926-899 og Rt-1932-307, saksøkte særlig dommer i Rt-1917-86, Rt-1919-785, Rt-1923-193, Rt-1924-482, Rt-1931-97 og Rt-1932-307.

Side:956

Retten skal bemerke: Det er straks innlysende, at saksøkeren Felix Pedersen ved anledningen har vist en høi grad av uforsiktighet og uforstand. Hans forhold maa, efter rettens mening betegnes som grov uaktsomhet. Herved kommer særlig i betraktning, at han beveget sig langs den smale kant av kaien utenfor kranbroene, i kaiens lengderetning, paa en strekning, som svarer til kaiens halve lengde. Og dette - mens lastning paagikk og han derfor naar som helst maatte vente, at kranbroene vilde sette sig i bevegelse. Samtidig maatte han være klar over, at kranføreren ikke kunde se ham fra sitt førerhus. Kranbroen beveger sig visstnok ikke særlig hurtig. Men risikoen for at bli overkjørt eller støtt ned av kaien, er selvsagt meget større, naar man beveger sig en lengere strekning mellem skinnene og kaikanten, enn naar man gaar inn paa kaien, bak kjørebanen, og passer paa at gaa tvers over skinnen i et øieblikk, kranbroen er i en slik stilling, at passasjen til en stormleider eller lignende er fri. Hermed vil retten ikke ha sagt, at en slik fremgangsmaate under enhver omstendighet vilde være tilstedelig. Den nevnes bare for at vise, at saksøkeren har handlet ganske særlig uforsiktig. Hadde saksøkeren gaatt inn paa kaien og ikke langs kaikanten for at naa stormleideren, vilde han ogsaa efter all sannsynlighet faatt øie paa landgangen akter og var kommet ombord uten at utsette sig for nogen fare. Likegyldig hvad man vil anta om den som gaar ombord eller i land tvers over kjørebanen for kranbroene, er det i ethvert fall klart, at passasje langs den smale kaikant er ubetinget utilstedelig, naar kranbroene er i virksomhet. Og selvsagt er enhver forpliktet til at bruke en landgang, som er lagt ut fra skibet klar av kranbroene. Der er intet oplyst om, at A/S Sydvaranger har hatt nogen befatning med den stormleider som var uthengt ved anledningen. Ved bedømmelsen av saksøkerens forhold er det selvsagt ogsaa av betydning, at han beveget sig paa selskapets omraade og i forhold til selskapet var en uvedkommende. Men paa den annen side er det ikke rimelig, at de skiber som ligger under lastning skal være avskaaret fra enhver forbindelse med land over Malmkaien. Selskapet maa derfor samvirke med skibet for at faa i stand en tilstrekkelig trygg adkomst. Og en slik adkomst synes det rimelig at ogsaa den maa kunne benytte som har lovlig ærend ombord, selv om det ikke vedkommer A/S Sydvaranger. En slik adkomst var ogsaa istandbragt her, og der var ikke forsaavidt noget at bebreide selskapet. Men videre maa bl.a. nødvendigheten av en slik forbindelse ogsaa tilsi, at drivverket paa kranfoten innkapsles forsvarlig - altsaa ikke bare av hensyn til bedriftens egne arbeidere, men ogsaa av hensyn til andre, som i lovlig ærend maa passere kaien. At dette drivverk i ubeskyttet tilstand er farlig og likefrem kommer inn under lov av 18 september 1915 §10a, finner retten klart. Retten er heller ikke enig i, at lovens uttrykk «naar man gaar forbi dem» alene tar sikte paa bedriftens egne arbeidere. Det mer utførlige uttrykk i §8: «arbeidere, som betjener maskinene eller folk som gaar forbi dem ..... saafremt de iakttar almindelig forsiktighet», viser bedre, hvad loven egentlig mener. - - - Derimot er han ved egen uforsiktighet kommet i en slik stilling, at han ikke kunde undgaa at bli skadet. Retten er ikke enig i, at det kan bebreides saksøkeren som manglende aktsomhet, at han ikke idet han befant sig ved siden av kranfoten - blev opmerksom paa, at en del av trekapselen var borte. Selv om lyset - hvad retten antar - var i orden, faller det her paa en slik maste, at det ikke var lett at se feilen i den

Side:957

vertikale vegg, som vender utover mot kaikanten. Kranfoten med den skadede innkapsling var derfor utvilsomt en fare for den som beveget sig paa den smale strimmel utenfor kranbroen. Paa den annen side hadde A/S Sydvaranger faktisk holdt drivverket paa kranføttene innkapslet, og det er hverken bevist eller sannsynliggjort, at nogen av selskapets folk var blitt opmerksom paa den skade, innkapslingen ved anledningen hadde faatt Heller ikke er det oplyst noget om, naar skaden er opstaatt. Der foreligger intet som tyder paa, at den var av eldre datum. Som beviset stiller sig, er det ikke utelukket, at den kan være opstaatt umiddelbart før ulykken eller ialfall kort tid før. - - - De foreliggende oplysninger tyder paa, at mindre skader - spesielt paa den kranbro det her gjelder - ikke sjelden forekom før kassen (efter ulykken) blev forsterket. Det synes ogsaa som om selskapet av og til har latt utbedringen bero saa lenge lastningen paagikk, for at undgaa stans av kranbroene. En slik stans vilde imidlertid efter rettens mening kunne gjøres saa kort, at den ingen nevneverdig betydning vilde ha. Der foreligger imidlertid intet som gir grunn til at anta eller vekker formodning om, at selskapet med kunnskap om skaden har latt utbedringen utstaa i dette tilfelle. Og det er jo herpaa det kommer an i forhold til saksøkeren. Som beviset stiller sig, maa retten altsaa betrakte skaden paa beskyttelseskassen som en hendelig begivenhet.

Det neste spørsmaal blir da, om man kan bebreide selskapet som en uaktsomhet eller forsømmelighet, at kassen ikke tidligere er blitt forsterket, saa den kunde motstaa de paakjenninger man hadde faatt erfaring for. Spørsmaalet maa efter omstendighetene besvares benektende. Det var alltid paa utsiden, skadene opstod - altsaa mot den smale kant, som ikke er beregnet paa nogen trafikk fra publikums side, og hvor praktisk talt heller ikke selskapets egne folk ferdes, mens lastningen paagaar, men kun naar skibene skal fortøies og kranbroene altsaa staar stille. En uforsiktighet som den saksøkeren har vist kunne det ikke med rimelighet forlanges, at selskapet skulde regne med.

Retten kan heller ikke finne, at et anlegg som selskapets kranbroer er at sidestille med en farlig bedrift, og bruken av denne grunn forbundet med erstatningsplikt for eieren uten hensyn til skyld. Det dreier sig visstnok om et anlegg av betydelige dimensjoner. Men kranbroenes bevegelse er langsom og bevegeligheten sterkt begrenset og bundet til et paa forhaand bestemt og privat omraade. Der er intet i deres anvendelse som innebærer et faremoment for omgivelsene eller almenheten i likhet med en sprengstoff-fabrikk, en jernbane, en sporvei eller en høispendt ledning. De enkelte drivverk i kranfoten er maskiner av altfor ubetydelig omfang til at sidestilles med en farlig bedrift

Efter dette blir saksøkte at frifinne fordi der ikke foreligger noget erstatningsgrunnlag. - - -