Rt-1933-110
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-01-24 |
| Publisert: | Rt-1933-110 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 11/1 s.a. |
| Parter: | Halvor Halvorsen (advokat D. Cappelen, Skien) mot Knut Dukefoss m.fl. (advokat Magne Schjødt, opnevnt). |
| Forfatter: | Broch, Lie, Hanssen, Aars, Næss, Andersen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Straffeloven (1902) §239, LOV-1915-04-10-§2, LOV-1915-04-10-§4, Tvistemålsloven (1915) §174, Motorvognloven (1926) §30 |
Side:111
Den 26 juni 1930 blev ved Gjerpen herredsrett avsagt en dom av dommerfullmektigen med domsmenn, med saadan domsslutning:
«1. Chauffør Halvor Halvorsen og Forsikringsselskapet Norge dømmes til in solidum at betale erstatning til opsynsmann Knut Dukefoss som verge for sine barn Tordis, Solveig, Anna, Svein og Tor, med henholdsvis kr. 1.500, 1.800, 2.700, 3.300 og 4.200. 2. Chauffør Halvorsen dømmes derhos til innen samme tid at betale som opreisning til Knut Dukefoss kr. 2.500 og til hver av de under post 1 nevnte barn ved samme verge kr. 500. Omkostninger tilkjennes ikke».
Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til herredsrettens domsgrunner.
Chauffør Halvorsen har paaanket dommen til Høiesterett. Han mener at herredsretten har bedømt forholdet og de foreliggende beviser feil, naar den er kommet til at ulykken skyldes 1) at Halvorsen ikke har hatt sin opmerksomhet tilstrekkelig henvendt paa veibanen, 2) at han har kjørt med temmelig stor fart, mere enn 25 km. i timen, og at hans forhold maa karakteriseres som grov uaktsomhet. Han hevder at ulykken var rent hendelig og ikke kan tilregnes ham som skyld. Hvad angaar erstatningen for tap av forsørger har han gjort gjeldende, at da den skal utmaales bl.a. under hensyn til den utviste skyld, er beløpene blitt for store. Han har paastaatt dem redusert med 20 pct. Og da operisning er betinget av at der er utvist grov uaktsomhet, har han forsaavidt paastaatt sig frifunnet.
Paastanden er saalydende: «At chauffør Halvor Halvorsen dømmes til at betale opsynsmann Knut Dukefoss som verge for sine barn Tordis, Solveig, Anna, Svein og Tor henholdsvis kr. 1.200, 1.440, 2.160, 2.660 og 3.340, og at han forøvrig for motpartens tiltale frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter».
De innstevnte Knut Dukefoss paa vegne og som verge for sine umyndige barn Tordis, Solveig, Anna, Svein og Tor, som har faatt bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At anken avvises. Subsidiært: At herredsrettens dom stadfestes. I begge tilfeller: 1. At den ankende part tilpliktes at betale saksomkostninger til det offentlige. 2. At den beskikkede advokat, høiesterettsadvokat Magne Schjødt, tilkjennes salær av det offentlige».
Med hensyn til avvisningspaastanden har de innstevnte anført, at for Høiesterett er der ikke tvist om at barnene har erstatningskrav for tap av forsørger. Og det fastsatte beløp har forsikringsselskapet - som ikke er part i nærværende ankesak - betalt. Tvisten gjelder derfor i realiteten bare opreisningskravet kr. 5.000. Men efter lov av 17 juli 1925 kan ikke en sak innankes like til Høiesterett med mindre den angaar et krav som overstiger kr. 5.000.
Høiesterett antar at avvisningspaastanden bør forkastes. Halvorsen er dømt til erstatning for skadeforvoldelsen in solidum med forsikringsselskapet, og der foreligger ikke nogen legitimasjon for at selskapet har frafalt sitt mulige regresskrav til Halvorsen for utlegget. Halvorsen maa derfor antas at ha en rettslig interesse i at se dom for utstrekningen av sitt ansvar overfor de innstevnte ogsaa forsaavidt angaar denne del av dommen.
Side:112
Hvad realiteten angaar foreligger saken iøvrig for Høiesterett i uforandret skikkelse.
Høiesterett kommer til samme resultat som herredsretten forsaavidt de paaankede punkter angaar og tiltreder i det vesentlige dens begrunnelse. Sakens omkostninger finnes Halvorsen at burde tilsvare.
Dommerne Haussen og Aars kommer forsaavidt til et annet resultat enn flertallet, som vi ikke finner tilstrekkelig grunn til at tilkjenne opreisning. Om de nærmere omstendigheter ved paakjørslen foreligger der høist usikre oplysninger. Vi antar visstnok at Halvorsen enten har kjørt med noget større fart enn han burde eller ikke har vist tilbørlig aktpaagivenhet. Men der foreligger intet bevis for at farten har vært særlig stor, og den tid som forløp fra Halvorsen kunde blitt opmerksom paa trillen til sammenstøtet var under enhver omstendighet ganske kort. Vi anser det utelukket at Halvorsen, da han efter at være blitt opmerksom paa trillen svingte til høire, har hatt til hensikt at kjøre forbi trillen paa høire side av veien. Hans hensikt har sikkerlig vært at svinge av sideveien til høire, idet han ansaa dette tryggere enn at forsøke at passere trillen paa venstre side av veien. At han tok feil av sideveiens retning forekommer oss efter forholdene noksaa undskyldelig. Vi kan i det hele ikke finne det godtgjort, at Halvorsens handlemaate var grovt uaktsom.
Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes. I erstatning til det offentlige for saksomkosfninger ved Høiesterett betaler chauffør Halvor Halvorsen kr. 500. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse. Den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Magne Sshjødts salær av statskassen fastsettes til kr. 500.
Av herredsrettens dom:
Den 16 oktober 1927 ved 1/2 11-tiden om kvelden fant der paa Bratsberg i Ojerpen sted en kolisjon mellem rutebil H 1298, kjørt av eieren chauffør Halvor Halvorsen, og en trille som blev kjørt av gaardbruker August Grønnerød. De personer som befant sig i trillen, veiopsynsmann Knut Dukefoss med hustru og 5 barn, blev slengt ut av trillen og fikk forskjellige kvestelser. Fru Dukefoss og sønnen Svein fikk brudd paa hjerneskallen. Fruen døde 19 s.m. - Ved Telemark lagmannsretts dom av 9 desember 1927 blev Halvorsen dømt for at ha kjørt med for stor fart og for at ha nytt alkohol i tjenestetiden. Derimot blev han frifunnet for tiltalen efter straffelovens §239, uaktsomt drap. Denne dom er ikke bindende for en civil domstol. - - -
De umyndige saksøkere var, da ulykken inntraff, henholdsvis 11, 10, 7, 5 og 2 aar gamle. - - -
Begge kjøretøier kjørte i retning nord-syd fra Bratberg mot Porsgrunn. Veien er her helt rett nordfra og ca. 300 m. til kollisjonsstedet og videre ca. 100 m. sydover. Ved kollisjonsstedet gaar en smal gaardsvei rett ut til høire. Hovedveien var dengang efter ingeniør Halfstads nøiaktige
Side:113
maaling 5.90 m. bred med en 0.40 m. bred kjørbar gresskant i tillegg paa venstre side. Et ca. 17 m. langt bremsespor efter høire hjul viste, at bilen hadde gaatt paa skraa omtrent midt i veien bak trillen, over krysset med sideveien og ca. 8-9 m. ut i en kaalaker sønnenfor denne paa høire side av hovedveien. Bilen var kommet omtrent halvveis forbi trillen, da kollisjonen skjedde, idet den har merkene efter støttet omtrent midt paa venstre langside. Trillen blev rammet bak i høire hjørne. Kollisionen kan efter dette og det, som iøvrig foreligger, kun ha funnet sted paa den maate, at bilen har slengt til venstre med akterdelen, formentlig dels som følge av at venstre, forhjul gikk i grøften, dels som følge av at bilen samtidig blev svinget noget tilhøire. - - - Retten antar, at Halvorsen uten risiko kunde holdt til venstre, selv efter den situasjon som forelaa, da han fikk øie paa trillen. Var han opmerksom, maatte han dessuten se, at trillen var i bevegelse ut til høire. Hans egen kjøring til høire blir da vanskelig at forsvare. - - -
Efter det som foreligger, antar retten, at ulykken skyldes: 1. At Halvorsen ikke har hatt sin opmerksomhet tilstrekkelig henvendt paa veibanen. 2. At han har kjørt med temmelig stor fart, adskillig mere enn 25 km. pr. time, som var største tillatte hastighet for denne vogn.
Angaaende punkt 1 henviser man til den omstendighet, at veien gaar i rett linje ca. 300 m., at prøvene har godtgjort at bilens lyskastere er saa sterke at gjenstander tydelig kan sees i 50 m.s avstand, og at overgangen mellem lys og mørke ligger i en avstand av 70 m. Samtidig har man Halvorsens uttalelser til Dukefoss straks efter ulykken om at han ikke saa trillen, til dr. Bøckmann om at han saa den forsent, og samme uttalelse til Grønnerød senere paa kvelden. Angaaende punkt 2 henviser man bl.a. til den omstendighet, at der er bremset ganske kraftig ialfall på det ene hjul i en strekning av 17 m., - at kollisjonen tross dette var ganske voldsom idet trillen blev ødelagt og dens passagerer slengt langt paa skraa frem i veien, og at bilen efter alt dette gikk 8-9 m. ut i den bløte kaalaker, før den stanset. Paa grunn av sin uopmerksomhet har Halvorsen kommet saa nær trillen, at han enten har mistet fatningen og kjørt ut til høire eller ogsaa paa grunn av farten ikke har vaaget at forsøke at passere paa venstre side, men latt det staa til ut til høire, muligens for at avverge ulykken. At man er kommet uforberedt paa trillen bestyrkes ogsaa av den ting, at en av passagerene straks skrek ut: «Hest foran!» Slikt gjør man under normale forhold ikke.
En chauffør som ved nattetid kjører en saa stor tung buss som omhandlede, og ikke har opmerksomheten henvendt paa veien, maa regne med at det kan gaa som i nærværende tilfelle. I særdeleshet naar han dertil har stor fart. Hans forhold maa derfor karakteriseres som grov uaktsomhet. Selv om Halvorsen hadde kjørt med 25 km.s fart og vært opmerksom paa trillen i god tid, vilde det vært i like høi grad uaktsomt av ham som chauffør at bedømme de foran utviklede forhold saa feilaktig, at han fant at maatte kjøre til høire. At skaden saaledes er voldt ved bruken av motorvogn H 1298 paa den maate, som motorvognlovens §30 mener, er klart, og saksøkte nr. 1.s almindelige erstatningsplikt (maa være) paa det rene. - - -
A. Erstatning for tap av forsorger. - - - Spørsmaalet blir om fru Dukefoss var barnas forsørger, og om de har lidt noget tap.
Side:114
Det er oplyst, at fru Dukefoss var en sjelden dyktig husmor, som ofret sig helt for sitt hjem, at hun klarte sitt hus uten leiet hjelp, sydde tøiet for sig selv og de 5 smaa barn og dessuten holdt høns og griser. At hustruen under disse omstendigheter sammen med mannen faktisk har vært barnas forsørger, og at hennes arbeide i hjemmet har vært en faktor av betydelig økonomisk verdi, finner man litet tvilsomt. At ogsaa lovgiverne har samme syn paa en husmors arbeide i sin almindelighet, ser man av den nye lav om formuesforholdet mellem ektefeller av 20 mai 1927 og forarbejderne til samme. Forsørgelsen av barna bestaar ikke bare i at skaffe de nødvendige kontante bidrag, men ogsaa i forvaltningen av disse, omsorgen for og passet av barna. Et uttrykk herfor ser man i lov om uekte barn av 10 april 1915 §2 og §4 og lov om foreldre og ektebarn av s.d. §2.
Tvilsommere er imidlertid spørsmaalet om barna ved morens død har lidt noget økonomisk tap som kan erstattes. Man finner at maatte besvare ogsaa dette bekreftende. Dukefoss er 39 aar, veiopsynsmann, og tjener efter fradrag av pensjonsinnskudd ca. kr. 3.700 pr. aar. Det er oplyst, at han nu i motsetning til før hustruens død maa holde pike, hvilket medfører en kontantutgift av kr. 40 pr. maaned, at han i denne tid har maattet laane ca. kr. 1.600 og stifte en butikkgjeld paa ca. kr. 600. Det er videre oplyst, at Dukefoss i stillings medfør er meget ute og reiser om sommeren, optil en maaned ad gangen.
Det synes efter dette klart, at familien ved husmorens død er tilføiet et ikke ubetydelig økonomisk tap, som ogsaa for en del rammer barna, selv om de ikke direkte mangler noget. Foruten de smaainnskrenkninger i det daglige, som familien utvilsomt har maattet finne sig i, maa barna undvære den moderlige omsorg, som er av saa stor betydning for et barns opdragelse, og som i sine videre konsekvenser til dels er av økonomisk betydning. Under henvisning til den utviste skyld og omstendighetene for øvrig, spesielt til at barnas far lever og er fullt arbeidsdyktig, ansettes erstatningen til henholdsvis kr. 1.500, 1.800, 2.700, 3.300 og 4.800, regnet fra den eldste til den yngste. - - -
B. Opreisning. Da retten efter det før anførte har funnet, at fru Dukefoss's død er voldt ved grov uaktsomhet fra saksøkte nr. 1.s side, er betingelsene for tilkjennelse av opreisning til stede. Under henvisning til skylden og omstendighetene for øvrig, bl.a. Halvorsens formuesforhold, barnas alder og den utvilsomt ringe forstaaelse, ialfall de minste av dem hadde av ulykken, ansettes opreisningen til kr. 2.500 for Dukefoss og kr. 500 for hver av barna.
I medhold av tvistemaalslovens §174, 1ste ledd, blir omkostninger ikke at tilkjenne. - - -