Rt-1948-957

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1948-10-29
Publisert:	Rt-1948-957
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 248 B/1948
Parter:	Statsadvokat Chr. Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J. B. Hjort).
Forfatter:	Kruse-Jensen, Grette, Schei, Torstenson, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §86, §47, §56, §58, §62, Landssvikloven (1947) §10, §11

Dommer Kruse-Jensen: Eidsivating lagmannsrett avsa den 25. november 1947 dom med sådan domsslutning:

«Tiltalte A dømmes for forbrytelser mot straffelovens §86, samme lovs §233 og overtredelse av provisorisk anordning av 21. september 1945 §17, jfr. anordning av 18. desember 1942 §3, jfr. lov av 13. desember 1946, alt sammenholdt med straffelovens §62, til tvangsarbeid i 12 år.

For et tidsrom av 10 år fradømmes tiltalte de i landssviklovens §10 under punktene 1, 2, 4, 7 og 8 nevnte rettigheter, og for et

Side:958

tidsrom av 5 år den i samme bestemmelse under punkt 5 omhandlede rettighet, jfr. landssviklovens §11.

Tiltalte frifinnes vedkommende punkt c i tilleggs-tiltalebeslutningen samt for kravet i denne om inndragning.

I frihetsstraffen fragår 876 dager for utholdt varetektsarrest.»

Påtalemyndigheten har anket over straffutmålingen som den finner for mild.

Domfelte har anket over straffutmålingen og lovanvendelsen. Til begrunnelse for anken over lovanvendelsen anfører domfelte i ankeerklæringen følgende: «Jeg mener bl.a. at det er en feil ved lovanvendelsen når retten ikke på grunnlag av de foreliggende omstendigheter har frifunnet meg for forbrytelse mot straffelovens §233 i henhold til straffelovens §47. Subsidiært vil det bli hevdet at dette forhold i sin helhet burde ha vært subsumert under straffelovens §86. Atter subsidiært vil det bli påstått at lagmannsrettens dom må endres, idet jeg er dømt for å ha medvirket til drap med overlegg. - - -

Når anken går ut på at domfelte under de foreliggende omstendigheter skulle vært frifunnet for forbrytelse mot straffelovens §233, forstår jeg ham derhen at han prinsipalt mener at det ikke foreligger straffbar medvirkning til drap fordi medvirkningen slik som forholdet er beskrevet i dommen var uten enhver betydning for det resultat som Særdomstolen kom til i saken mot de seks norske patrioter som ble dømt til døden og henrettet. Subsidiært at forholdet i hvert fall ikke kan bedømmes som medvirkning til overlagt drap.

Jeg er ikke enig i denne oppfatning.

Lagmannsretten har bedømt planleggelsen og gjennomføring av drapet på de seks nordmenn som en enhet og i dette drap har domfelte - som ikke var avskåret fra på forhånd å overveie situasjonen og la motforestillinger gjøre seg gjeldende - slik som forholdet er beskrevet i domsgrunnene medvirket på straffbar måte ved å overta aktoratet. At han derved har gjort seg skyldig i forbrytelse mot straffelovens §233 annet ledd anser jeg for lite tvilsomt, en oppfatning som etter min mening stemmer med Høyesteretts praksis i lignende saker.

Endelig gjør domfelte i denne forbindelse gjeldende at han befant seg i en så alvorlig tvangssituasjon at han burde vært frifunnet i medhold av straffelovens §47. Jeg er enig i at tiltalte var utsatt for en overordentlig sterk tvang og er likeledes klar over at medvirkningen til drapet i noen grad også kan tilskrives hans avhengighetsforhold til Riisnæs og Jonas Lie. Men beskrivelsen i domsgrunnene sammenholdt med at det ikke kan sees bort fra at han ved sitt eget forhold selv må sies å ha brakt seg i den situasjon at han måtte påta seg å utføre et så nedverdigende arbeid, som det å være aktor i den nevnte sak utelukker etter min mening frifinnelse på det anførte grunnlag. På den annen side finner jeg at tvangssituasjonen var så alvorlig at den må tillegges stor vekt ved straffutmålingen. - - -

Side:959

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Torstenson og Bonnevie: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne P. J. Gløersen og K. Quigstad og sorenskriver Ulfsby med domsmenn Chr. Milton Hagen, Kåre H. Johansen, Viktor Normann Julsvold og Andrea M. Lerche):

Tiltalte A er født xx.xx.1914 i Kristiansand, tidligere advokatfullmektig, bopel Villaveien 16, V. Aker, for tiden Møllergaten 19, gift og har hustru og 1 barn (5 år) å forsørge, formue ca. kr. 5000, tidligere ustraffet bortsett fra en mulkt. - - -

Pkt. i.

Vedkommende tiltaltes forhold som aktor i Særdomstolen 8. februar 1945, skal retten innledningsvis bemerke følgende:

«Loven» om opprettelse av Særdomstol for behandling av politiske saker ble gitt lørdag den 14. august 1943. Det er på det rene at loven fremkom i anledning av aksjonen mot politifullmektig Eilifsen. Tiltalte hadde ingen befatning med opprettelsen av denne lov. Tiltalte hadde kort i forveien sett et utkast til loven på Riisnæs' bord, og tiltalte anfører, at han var forferdet over lovens innhold, bl.a. med at det i loven uttales, at Norge er i krigstilstand med de allierte, og videre, at hirden, politiet og enkelte andre enheter skulle regnes for å tilhøre rikets væpnede makt. Tiltalte kom også med en direkte forespørsel overfor Riisnæs om hvorvidt det var meningen, at Norge skulle gå i krig mot de allierte. Riisnæs viste ham imidlertid døren.

Om formiddagen den 14. august 1943 fikk tiltalte i departementet en samtale med «høyesterettsdommer» Vasbotten. Tiltalte anmodet denne om pr. telefon å sette seg i forbindelse med Riisnæs, som oppholdt seg på Slottet, for å søke å få forpurret opprettelsen av loven. Vasbotten, som også var en motstander av loven, oppnådde å få en telefonsamtale med Riisnæs, som imidlertid avviste henvendelsen. Loven om Særdomstolen ble så gitt av «ministerpresidenten» den samme dag. Den følgende dag, søndag den 15. august, ble Særdomstol satt til behandling av Eilifsens sak. Denne ble dømt til døden og henrettet samme dag. Tiltalte var opprørt over dette og han satte seg kort tid etter i forbindelse med tidligere fylkesfører i Troms, Fredriksen, som da oppholdt seg i Oslo. Forholdet ble at tiltalte og Fredriksen fikk foretrede for Quisling, og de foretok under dette møte en henvendelse til Quisling om å foranledige at loven om Særdomstolen ikke ble brakt i anvendelse i mulig senere påkomne tilfelle. Tiltalte har opplyst at Quisling i ro påhørte henvendelsen, som dog ikke førte til noe resultat.

Den 8. februar 1945 ved 16-17 tiden fikk tiltalte en telefonoppringning fra politifullmektig Wiik i statspolitiet, som anførte, at tiltalte straks måtte innfinne seg i Kronprinsens gt. 10. Wiik opplyste at Riisnæs hadde gitt ordren og, at tiltalte skulle delta som forsvarer under en

Side:960

rettssak. Tiltalte forsto av Wiiks uttalelser at det gjaldt en sak for Særdomstolen, men han fant at han var nødt til å adlyde ordre, og han fant også å kunne ta hensyn til, at hans verv gikk ut på å være forsvarer.

Tiltalte avga møte samme aften i Kronprinsensgt. 10, hvor han ble vist inn i politiinspektør Krantz' kontor, hvor bl.a. fylkesfører Holm, ekspedisjonssjef Helge Grønstad i Fengselsstyret og ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling, Hasle, var til stede. Der kom så beskjed fra Jonas Lie og Riisnæs, som befant seg i et annet rom, om at tiltalte skulle være aktor i en sak som samme aften skulle behandles ved Særdomstolen.

Det merkes at «generalmajor» Martinsen var blitt likvidert samme dag, og tiltalte var klar over at Særdomstolens nedsettelse hadde tilknytning til dette. Forholdet var at kontorene i Kronprinsens gt. 10 den nevnte dag ble satt i alarmberedskap, og alle utganger ble sperret ved sterkt vakthold.

Etter å ha mottatt den nevnte beskjed henvendte tiltalte seg straks til Riisnæs og Lie, som oppholdt seg i Martinsens kontorrom, idet tiltalte protesterte mot det gitte oppdrag. Riisnæs viftet ham imidlertid bort, og Lie uttalte at det var en ufravikelig ordre at tiltalte skulle tjenestegjøre som aktor. Riisnæs sa at det var blitt nedsatt to særdomstoler som skulle arbeide parallelt. Lederne for de to domstoler skulle være henholdsvis Hasle og fylkesfører Holm. Tiltalte skulle være aktor ved Holms rett. Lie sa at det ville ha de alvorligste følger for tiltalte dersom han ikke tok vervet. Lie truet også med at han i tilfelle av at tiltalte nektet ville innkalle tiltaltes bror Ulf til å tjenestegjøre som aktor. Tiltalte fryktet særlig for dette av den grunn at tiltaltes bror på det nevnte tidspunkt oppholdt seg i Oslo under militær kommando som tjenestegjørende i Waffen SS. Broren var jurist og hadde sivil stilling som dommerfullmektig i Fredrikstad. Han var som militær ved anledningen stasjonert i Waffen SS' kaserne på Frogner.

Følgen av de nevnte trusler overfor tiltalte ble at han fant ikke å kunne motstå presset, og han gikk med på å utføre det nevnte verv som aktor.

Tiltalte mottok så av Riisnæs dokumentene i to saker som han skulle utføre aktoratet i ved den rett som skulle ledes av Holm. Den ene sak angikk de 6 norske patrioter, som er nevnt i tiltalebeslutningen, nemlig Aksel Henry Hansson, Ivar Moum, Thorvald Osnes, Gunnar-Svein Anklev, Bjørn Hans Egenes og Erik Larsen Bye. Den annen sak angikk 13-14 patrioter som hadde vært med i den såkalte Lunner-aksjonen. Hasle skulle behandle en sak mot en norsk patriot, Stensrud. Lie ga beskjed om at det fra tiltaltes side skulle nedlegges påstand om dødsstraff i begge de saker som tiltalte hadde mottatt. Tiltalte svarte at han ikke kunne utføre noe slikt oppdrag. Under enhver omstendighet måtte tiltalte kreve at Jonas Lie gjorde en påtegning på tiltalebeslutningene om, at påstand om dødsstraff nedlas etter bestemmelse av sjefen for Politidepartementet. Lie imøtekom den siste henstilling og gjorde påtegning herom på tiltalebeslutningene. Ekspedisjonssjef Grønstad ble beordret til å være forsvarer i saken mot de 6 norske patrioter. Imidlertid hadde Hasle gått i gang med behandlingen av Stensrud-saken, og

Side:961

tiltalte og Holm fikk anledning til å påhøre en del av denne forhandling med tanke på fremgangsmåten i den sak som de skulle være med på. Imidlertid fikk aktørene i saken mot de 6 nordmenn ordre om straks å gå i gang med forhandlingen i et anvist lokale. Ved siden av Holm som rettens formann deltok to domsmenn.

Det såkalte rettsmøte begynt med at tiltalte leste opp tiltalebeslutningen hvor iblant Lies påstand om dødsstraff. Tiltalebeslutningen var blitt avfattet av Riisnæs. Et eksemplar av den er lagt frem i nærværende sak, innfelt i en rettsbok, som etter at forhandlingen var avsluttet, ble satt sammen av Lie. Det sees av tiltaledokumentet at der er anført alternative straffebestemmelser, som skulle ligge til grunn for dommen. Etter at tiltalte hadde lest opp tiltalen, leverte han denne sammen med noen foreliggende rapporter til Holm, som deretter foretok en slags eksaminasjon av de 6 tiltalte, idet Holm leste opp noen avsnitt av rapportene, som var understreket. Det merkes at det i tiltalen anføres at de 6 tiltalte tilhørte en hemmelig kommunistisk terror-organisasjon. Under det såkalte rettsmøte ble imidlertid ordene «kommunistisk terror» strøket av Holm i tiltalen og erstattet med ordet «militær».

Etter at tiltalte hadde lagt ned påstand og Holm deretter foretatt eksaminasjon, som i korthet ble besvart av de tiltalte, hadde forsvareren Grønstad ordet. Den hele forhandling i den såkalte rett varte ca. 1 time. Deretter trakk dommerne seg tilbake for å avfatte dommen som lød på dødsstraff for samtlige 6 tiltalte.

Mens dette pågikk tok tiltalte med seg dokumentene i Lunner-saken som det imidlertid ikke var blitt tid til å behandle samme dag. Tiltalte leverte senere samme kveld dokumentene til politibetjent Arne Vedel-Breen som var politibetjent i statspolitiet, idet tiltalte sa til Breen at han skulle stikke disse dokumenter vekk. Riisnæs purret senere på disse dokumenter, men da disse ikke kunne finnes, ble denne sak som var av meget farlig natur og angikk 13-14 tiltalte foreløpig stillet i bero.

Dommen mot de nevnte 6 tiltalte ble avfattet på den måten at tiltalebeslutningen ble inntatt i rettsboken med tilføyelse av noen setninger som skulle begrunne domsslutningen. Det sees at også domsslutningen inneholder alternativ om forskjellige straffebestemmelser.

Etter at dommen var avsagt ble der rettet henstillinger fra aktørene i saken overfor Lie, om at det ble gitt benådning. Dødsdommen ble imidlertid om morgenen den 9. februar stadfestet derved at Quisling avslo benådning.

Det tilføyes at den nevnte rettsbok ikke ble undertegnet av dommerne, og tiltalte og forsvareren sørget også for at deres navn ikke ble anført i rettsbokens innledning. Jonas Lie påførte imidlertid sin underskrift på rettsboken under anførselen «dommen bekreftes».

Videre tilføyes at Riisnæs og Lie begge innfant seg i rettssalen under det såkalte rettsmøte. De var begge tydelig påvirket av alkohol, og de satt begge under forhandlingen med hånden på sine revolvere.

De 6 norske patrioter ble samtlige henrettet noen få timer etter at det såkalte rettsmøtet var avsluttet og benådningen avslått av Quisling.

Side:962

Post II.

Tiltalte er for det nevnte forhold, omhandlet foran i punkt i, satt under tiltale foruten etter straffelovens §86 også etter straffelovens §233 som setter straff for den som med overlegg forvolder en annens død eller medvirker dertil.

Tiltalte har gjort gjeldende at han ved anledningen ble utsatt for en så sterk grad av tvang at han faktisk befant seg i en nødstilstand, slik at han i medhold av straffelovens §47 må fritas for straff.

Det bemerkes at rettens standpunkt til forholdsbedømmelse anføres under et avsnitt nedenfor i dommen i forbindelse med subsumsjonen av tiltaltes samtlige forhold under straffebestemmelsene i tiltalebeslutningene. - - -

Retten finner at de forhold som er omhandlet under post I, punktene a-i i hovedtiltalebeslutningen og de forhold som er omhandlet i tilleggstiltalebeslutningen rammes av straffelovens §86 i objektiv henseende, det retten legger til grunn for sin bedømmelse forholdene slik som de er beskrevet foran i dommen. - - -

Med hensyn til tiltaltes forhold som foran beskrevet da han opptrådte som aktor i Særdomstolen, anser retten det godtgjort at han foruten å være skyldig i overtredelse av straffelovens §86 også har forbrudt seg mot straffelovens §233. Retten anser det godtgjort at tiltalte har forstått at han ved sin opptreden har medvirket til å forvolde de 6 norske patrioters død. Han ansees også skyldig i å ha medvirket ved en overlagt drapshandling. Retten finner ikke grunning for å anta at tiltalte ved den omhandlede anledning på grunn av den tvang han var utsatt for har befunnet seg i en nødstilstand, slik at han skulle frifinnes for straff i medhold av straffelovens §47. Retten finner imidlertid grunnlag for å anta at straffen for den medvirkning som tiltalte er skyldig i kan nedsettes i vesentlig grad i medhold av straffelovens §56 pkt. 1 b på grunn av den overmåte sterke tvang som tiltalte var utsatt for, jfr. beskrivelsen foran. En nedsettelse av straffen finnes etter rettens mening også begrunnet ved bestemmelsen i straffelovens §58, idet retten finner at tiltaltes medvirkning vesentlig har vært foranlediget ved hans avhengige stilling til Riisnæs og Jonas Lie, samtidig som tiltaltes medvirkning har vært av forholdsvis ringe betydning hensett til forholdet for deres vedkommende, som bar hovedansvaret. Det tilføyes at når retten ikke har funnet grunnlag for en anvendelse av straffelovens §47, om nødstilstand på tiltaltes forhold, er det vesentlig ut fra den betraktning at omstendighetene, slik som de forelå, ikke har kunnet berettige tiltalte til å anse den fare som han selv, eller eventuelt hans bror, var utsatt for ved anledningen som særdeles betydelig i forhold til den skade som kunne forvoldes ved hans handling. - - -