Rt-1951-245
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1951-04-13 |
| Publisert: | Rt-1951-245 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 65 B/1951 |
| Parter: | A/S Høyer-Ellefsen (høyesterettsadvokat Otto Galtung) mot A/S G. Størmer (overrettssakfører Cordt Valeur). |
| Forfatter: | Wold, Berger, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §25, §24, §26, Tvistemålsloven (1915) |
Dommerne Wold, Berger og Nygaard.
A/S G. Størmer, Svolvær, anla i 1950 ved Lofoten herredsrett
Side:246
erstatningssak mot A/S Høyer-Ellefsen, Entreprenørforretning, Oslo. Kravet var begrunnet med at et bygg sistnevnte i 1938-39 hadde oppført i Svolvær for førstnevnte, var mangelfullt. Saksøkte påsto saken avvist og gjorde herunder blant annet gjeldende at Oslo, ikke Svolvær var rett verneting. Saksøkeren anførte at saksøkte hadde forpliktet seg til oppførelsen ved skriftlig kontrakt, slik at tvistemålslovens §25 kom til anvendelse. Saksøkte mente at en byggekontrakt ikke var «håndskrift».
Herredsretten tok avvisningspåstanden til følge.
Lagmannsrettens flertall uttalte:
«Vernetingsregelen i rettergangslovens §25 er liksom reglene i rettergangslovens §24 og §26 begrunnet i tilknytningen til oppfyllelsesstedet, og er spesielt begrunnet i den interesse saksøkeren har i å få oppfyllelse på det uttrykkelig vedtatte sted ut fra det synspunkt at han ikke skal stilles ugunstigere, men - om han ønsker det - også kunne holde seg til oppfyllelsesstedet, dersom han ved søksmål må fremtvinge oppfyllelsen. Flertallet antar at regelen både etter sitt formål og sitt innhold er anvendelig i ethvert skriftlig kontraktsforhold, når dokumentet inneholder uttrykkelig vedtagelse av et bestemt oppfyllelsessted. I et gjensidig bebyrdende kontraktsforhold er partene forpliktet overfor hverandre, og oppfyllelsesstedet kan derfor være forskjellig, etter som det gjelder den ene eller den annen parts forpliktelse.
Det kan visstnok reises tvil om ordet håndskrift kan fortolkes så omfattende at det også dekker en skriftlig kontrakt som den foreliggende. Historisk har ordet formodentlig bare betydd gjeldsbrev. En så snever betydning av ordet er her imidlertid ikke reelt begrunnet. En kan her henvise til Skeie Civilprosess 2. utg. 155, Alten Kommentar til rettergangsloven 41, som begge gir uttrykk for at håndskrift også må antas å omfatte en skriftlig kontrakt.
Forholdet mellom partene i denne sak er regulert ved skriftlig kontrakt, hvorved A/S Høyer-Ellefsen har forpliktet seg til å føre opp en forretningsgård i Svolvær. Svolvær antas derfor å måtte ansees som uttrykkelig vedtatt oppfyllelsessted for A/S Høyer-Ellefsens forpliktelse i henhold til kontrakten. Det antas derfor at A/S Høyer-Ellefsen etter rettergangslovens §25 ville kunne saksøkes i Svolvær om oppfyllelse av kontrakten. Det gjelder i denne sak ikke krav på oppfyllelse, men på erstatning for misligholdelse av forpliktelsen. Det synes naturlig å anta at den part som på oppfyllelsesstedet kan saksøke den forpliktede med krav på oppfyllelse, også må kunne saksøke ham på samme sted med krav på det som trer i stedet for riktig oppfyllelse, nemlig erstatningen.
Det synes etter de foreliggende opplysninger lite tvilsomt at det vil være forbundet med betydelige praktiske fordeler at saken behandles ved Lofoten herredsrett, idet retten her vil kunne foreta åstedsbefaring, granskning og avhøring av vitner på stedet, og slik få det beste grunnlag for en realitetsavgjørelse. Det kan heller ikke antas å virke urimelig overfor et entreprenørfirma med anlegg rundt om i landet, at det kan saksøkes i anledning av et slikt bygg på det
Side:247
sted dette står. I tilfelle voldgiftsbehandling av saken, måtte en åpenbart også regne med behandling av saken i Svolvær».
Høyesteretts Kjæremålsutvalg sluttet seg til lagmannsrettens tolkning av tvistemålslovens §25 og henviste i det vesentlige til begrunnelsen hos lagmannsrettens flertall.