Rt-1955-919

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-10-04
Publisert:	Rt-1955-919
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 115/1955
Parter:	Rikstrygdeverket (overrettssakfører Vebjørn Gudem Larssen - til prøve) mot Alvhild Foyn (høyesterettsadvokat Josef Haraldsen).
Forfatter:	Gaarder, Gundersen, Heiberg, Thrap, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Lov om krigspensjon for sivile mv (1946), Lov om krigspensjon for sivile mv (1946)

Dommer Gaarder: Alvhild Foyn, enke etter maskinmester Arnt Foyn, anla i 1949 sak ved Oslo byrett mot Rikstrygdeverket med påstand om å bli ansett berettiget til krigspensjon i anledning av den sykdom som medførte Arnt Foyns død. Ved Oslo byretts dom av 4. september 1950 ble Rikstrygdeverket fritunnet, men ikke tilkjent saksomkostninger. I pådømmelsen deltok domsmenn, og dommen var enstemmig. Alvhild Foyn påanket saken til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsrettens dom, som ble avsagt 12. januar 1953 og var enstemmig, har denne domsslutning:

«Fru Alvhild Foyn ansees berettiget til krigspensjonering i anledning av den sykdom som medførte Arnt Foyns død.

Rikstrygdeverket dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen å betale fru Foyn sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten med 800 kroner og staten sakens omkostninger for lagmannsretten som om den ikke hadde vært gebyrfri med 265 kroner.»

Side:920

Om saksforholdet henvises til lagmannsrettens og byrettens domsgrunner.

Rikstrygdeverket har påanket saken til Høyesterett og har påstått seg frifunnet, men har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.

Fru Foyn, som av Justisdepartementet er meddelt fri sakførsel for Høyesterett, har ved den oppnevnte rettsfullmektig, høyesterettsadvokat Josef Haraldsen, nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger, derunder rettsgebyrer, som om saken ikke var benefisert, samt til Alvhild Foyn omkostninger som ikke omfattes av bevillingen.»

Den ankende gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har ansett bevist at Foyn led av en blodtrykksykdom - eventuelt i et forstadium - da torpederingen fant sted. Selv om imidlertid dette skulle vært tilfelle, mener den ankende at lagmannsretten har tatt feil når den har ansett det overveiende sannsynlig at sykdommen er blitt vesentlig påskyndet eller forverret av krigsulykken. En anførsel i ankeerklæringen om at lagmannsretten feilaktig synes å ha lagt vekt ikke bare på krigsulykken i 1941, men på krigsbegivenhetene og krigens påkjenninger i det hele, er ikke opprettholdt under prosedyren i Høyesterett.

Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak i Tønsberg med avhør av fru Foyn og et par vitner. Det er videre fremlagt en del nye dokumenter. Blant disse nevner jeg særlig tilleggsuttalelser fra overlæge Einar M. Blegen og overlæge Brynjulf Ingebrigtsen og uttalelse fra professor Georg Waaler. De to første er oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett. Av overlæge Blegens uttalelse av 16. august 1954 vil jeg hitsette: «Med hensyn til Arnt Foyns sykdom konkluderte professor Carl Müller og jeg i 1950 med at skaden (torpederingen med benbrudd etc.) ikke kunne ha fremkalt sykdommen, og heller ikke den nervøse påkjenning som var følgen av skaden kunne ha gjort det. Derimot kunne den nervøse påkjenning ha medvirket til at en hypertensjon, som var der fra før, hadde utviklet seg eller blitt påskyndet. Til dette vil jeg nå føye at det siste bare må ansees som en mulighet, ikke som en sannsynlighet, når vi skal holde oss til hva vi i dag vet og ikke til hva man kanskje følelsesmessig påvirket vil tro. Men som vi i 1950 pekte på, er dokumentasjonen når det gjelder dette spesielle tilfelle så mangelfull at man ikke har lov til å trekke noen som helst positiv konklusjon når det gjelder forholdet mellom skaden og påkjenningen og Foyns sykdom. Blodtrykksforhøyelse ble første gang påvist ca. 6 år etter skaden. Visstnok måtte den da ha vært til stede noen tid, men hvor lenge kan ingen si. Men det synes sikkert at hans blodtrykk ikke ble målt i sykehuset på Island 19. oktober 1941 til 15. april 1943 og heller ikke i det

Side:921

tidsrom han deretter bodde i Reykjavik, nemlig til 28. juni 1944. Heller ikke er det opplyst at blodtrykket ble målt da han var til undersøkelse hos professor Holst i London i juli 1944. De symptomer Foyn frembød i Reykjavik kan ikke tillegges betydning. Nervøs depresjon som har vært nevnt i dokumentene og som dr. Varvin understreker, har ingen slik sammenheng med hypertensjon at den kan tillegges noen som helst vekt. Det er ganske naturlig at en mann i Foyns situasjon er deprimert. At det flere ganger «ble mørkt for ham» i 1942 eller 1943 betyr svært lite. Dette er ganske vanlige klager hos nervøse, og i hvert fall skal man merke seg at ingen av hans klager har vært slike at de har brakt lægene på Island eller i England på den tanke å kontrollere hans blodtrykk. Dette til tross for at blodtrykksmåling inngår som rutinemetode i enhver fullstendig lægeundersøkelse. De første symptomer som med rimelighet kan settes i forbindelse med hypertonisykdommen, tungpustenhet og økt trettbarhet ved anstrengelser, angis å ha kommet i 1944, og i 1945 hadde han sikre komplikasjoner fra øynene. - Om hans sykdom i det hele kan man si at det dreier seg om et ondartet forløp av essensiell hypertensjon. Han var 56 1/2 år da han døde. Hverken med hensyn til alder eller ved sykdommens forløp er det noe usedvanlig å peke på. - Det er nærmest på grunn av mangelfull viten om blodtrykksykdommens årsaksforhold at man må innrømme muligheten av at de psykiske følger av en skade som i det aktuelle tilfelle, kan påskynde utviklingen av høyt blodtrykk. Men sykdommen har andre årsaker, og sannsynligheten taler for at sykdommen ville ha utviklet seg også uten slik påkjenning, slik at man med det anførte ikke kan mene annet enn en formodning om at sykdommen kan påvirkes i uheldig retning. - Når vår viten forhåpentlig med tiden blir sikrere, kan dette vise seg enten å være riktig eller galt. I det aktuelle tilfelle, Arnt Foyns sykdom, foreligger altså den mulighet som er nevnt. Men det er ingen mulighet for å ha noen idé om graden av sannsynlighet for en årsakssammenheng fordi de opplysninger som man har kunnet skaffe fra Island og England er meget mangelfulle. Sykdommen er så alminnelig, og dens forløp kan variere så sterkt fra tilfelle til tilfelle at det etter de foreliggende data er størst sjanse for at det dreier seg om et tilfeldig sammentreff. Skulle jeg innrømme en sannsynlighet for sammenheng, måtte i hvert fall et økt blodtrykk vært påvist de måneder som fulgte etter innleggelsen i sykehuset eller til nød innen det første år.» - I supplerende bemerkninger av 27. september 1955 - foranlediget av den nedenfor nevnte uttalelse fra professor Waaler - henviser dr. Blegen til et verk av den amerikanske forsker P. D. White («Heart Disease» side 468). Vedkommende avsnitt i boken lyder i sin helhet slik:

«Nervous and physical strain. It is believed by many obervers that a life of high nervous tension favors tbe production

Side:922

of hyperpiesia or at least its aggravation; the latter is the more likely. Physical strain and constant laborious work, although sometimes blamed as aggravating factors, have been largely exonerated in late years; indeed it seems possible that physical exercise, in moderation at least, may protect against hyperpiesia.»

Overlæge Brynjulf Ingebrigtsen har avgitt en uttalelse av 23. oktober 1954, hvis siste del lyder slik: «Når jeg skal anføre min konklusjon føler jeg meg nærmest sikker når jeg uttaler at den hodeskade Arnt Foyn pådro seg ved torpedering 17. oktober 1941 ikke har vært årsak til den blodtrykksykdom han senere døde av. - Det annet problem - om senfølgerne av skaden 17. oktober 1941 i form av psykisk påkjenning kan tenkes å være årsak til hans blodtrykksykdom - er det overmåte vanskelig for ikke å si umulig for meg å uttale meg om med noen grad av sikkerhet. - Jeg tror dog ikke de psykiske påkjenninger er årsaken til hans blodtrykksykdom. - På den annen side mener jeg at en ikke kan se bort fra muligheten av at psykiske påkjenninger etter skade, eventuelt sammen med de påkjenninger som det å ferdes i faresonen vel ga - kan tenkes å ha innvirket på en allerede på forhånd tilstedeværende blodtrykksykdom i uheldig retning. - Graden av uheldig innvirkning tør jeg ikke ha noen formening om.»

Professor Georg Waaler har etter anmodning av ankemotpartens prosessfullmektig gitt en betenkning der han bl.a. uttaler: «I foreliggende sak blir en tidligere fullstendig frisk, arbeidsdyktig, arbeidsvillig og arbeidsivrig mann utsatt for en torpedering, hvorved 14 mann blir drept. Foyn brekker lårbenet, blir sammen med en styrmann, som hjelper ham, liggende på en flåte omgitt av brennende olje i flere timer, blir opptatt av et engelsk krigsskip, kan ikke bringes under dekk p. g. a. smertene ved lårbensbruddet, blir liggende på dekket 2 1/2 døgn på veien til Reykjavik, hvor benet blir «spikret sammen» og han for øvrig ligger på sykehus i 1 1/2 år. Han er deretter et forandret menneske, «et nervøst vrak», plages av hodepine, svimmelhet, tretthet ved anstrengelse, fra mars 1945 dårlig syn, - alt dette kan være symptomer på blodtrykksykdommen (blodtrykket ble ikke målt på Island eller det kan intet opplyses derom), diagnosen blir så stilt etter hjemkomsten og han dør til slutt, dødsattestens dødsårsak: blodtrykksykdom. - Det er ganske tydelig at mannen fra tidspunktet for torpederingen i timer, i dager, i uker og i måneder har hatt opplagte årsaker til blodtrykkstigning, og det p. g. a. torpederingen, og en kan tenke seg (det er ikke medisinsk sett noen usannsynlig eller umulig tanke) at dette - hos denne mann med den antatte arvelige disposisjon - har fiksert det høye blodtrykk og har skjøvet sykdommen over i den ondartede fase. - Mere og mere i bruk blir et ord og en tanke, som ligger i det, nemlig «psykosomatiske» sykdommer, hvilket fremhever den overordentlige

Side:923

store vekt - større enn man før var tilbøyelig til å mene - det ligger i samvirket mellom det psykiske og det somatiske (legemlige), slik at psykiske momenter er årsaksfaktorer til somatiske sykdommer (likesåvel som somatiske sykdommer gir psykiske symptomer). Og slik er tanken nettopp spesielt for en sykdom som den nervøst-hormonalt betingede essensielle hypertoni. Ved denne blir det en naturlig sammenheng mellom slike psykiske påkjenninger, langvarig spenning og angst, press på sinnet og utviklingen av essensiell hypertoni, påskynding av denne utvikling og overføring av den i en malign (ondartet) form. Denne sammenheng har en rimelig sannsynlighet for seg i det foreliggende tilfelle.»

Jeg vil bemerke:

Etter de sakkyndiges uttalelser er det klart at det ikke er ført et bevis for årsakssammenheng mellom ulykken og døden som tilfredsstiller vitenskapelige krav. Men det er da heller ikke dette det spørres om når domstolene skal avgjøre det foreliggende tvistespørsmål. Jeg oppfatter de sakkyndiges utredninger derhen at et medisinsk-vitenskapelig bevis - i den ene eller den annen retning - for tiden overhodet ikke lar seg føre, fordi den medisinske vitenskap ennå ikke har den tilstrekkelige oversikt over de her aktuelle problemer. Men domstolen må likevel treffe en praktisk avgjørelse av det rettsspørsmål som er forelagt den, uten å kunne vente på fremtidens forskningsresultater. Jeg ser da ikke rettere enn at de sakkyndiges uttalelser under disse omstendigheter ikke kan få den samme - jeg hadde nær sagt: absolutte - vekt for domstolens avgjørelse som på områder hvor de medisinske spørsmål teoretisk sett må ansees avklaret. Hertil kommer i dette spesielle tilfelle at vi har et mangelfullt kjennskap til sykehistorien, uten at dette kan legges avdøde eller hans pårørende (og for den saks skyld heller ikke Rikstrygdeverket) til last. Jeg mener at også dette moment har en ikke liten betydning, idet man under disse forhold ikke kan stille for strenge krav til beviset.

Når jeg på denne bakgrunn skal bedømme saken, er jeg på samme måte som lagmannsretten blitt stående ved å måtte legge til grunn at Foyn har lidd av sin blodtrykksykdom på et forstadium da topederingen fant sted, og at denne sykdom ved de svære psykiske påkjenninger som ledsaget ulykken og som senere - iallfall så lenge krigen varte - ikke slapp sitt tak i Foyns sinn, er ført over i en ondartet form. Jeg henviser særlig til den oppsummering av hendelsesforløpet som professor Waaler har foretatt og som konkluderer med at den her antatte årsakssammenheng har en «rimelig sannsynlighet» for seg, og jeg vil tilføye at denne antagelse etter en helhetsbedømmelse av situasjonen for meg fremtrer som den mest nærliggende og som den jeg finner å måtte bygge på. Jeg vil i denne forbindelse også nevne at jeg legger en viss vekt på de symptomer som viste seg allerede i 1942 og 1943 slik som omhandlet av

Side:924

lagmannsretten. Disse symptomer kan, etter hva jeg forstår, være symptomer på blodtrykksykdom, selv om de ikke behøver å være det. Jeg vil tilføye at mitt resultat i denne sak ikke står i strid med dommen i Rt-1953-1414, idet bevislighetene i den sist nevnte sak lå ganske annerledes an enn i denne sak. I saken fra 1953 forelå heller ikke den samme uklarhet hverken over de medisinske spørsmål i sin alminnelighet eller over det konkrete sykdomsbilde.

Etter mitt resultat må Rikstrygdeverket betale saksomkostninger til det offentlige også for Høyesterett. Videre må det erstatte fru Foyn utgifter til sakkyndig bistand som ikke omfattes av bevillingen.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Rikstrygdeverket til staten ved Justisdepartementet 3000 - tre tusen - kroner og til Alvhild Foyn 300 - tre hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Thrap og justitiarius Grette: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Knut Glad med domsmenn Gunnar Christian Alvin og Thorbjørn Hugo Arvidsen):

Maskinmester Arnt Foyn, født xx.xx.1892, var maskinsjef på M/B «Barfonn» som natt til 17. oktober 1941 ble torpedert i Nord-Atlanteren på vei fra Amerika til England. Skipet ble først truffet av en torpedo ved 24-tiden. Ved den eksplosjon som inntraff, ble visstnok de fleste av folkene i maskinen drept, men Foyn var akkurat da på dekk. Etterat de fleste overlevende av mannskapet hadde forlatt skipet i livbåtene var det 6 mann tilbake på skipet, hvoriblant Foyn og styrmann Aagesen. Disse seks holdt seg på en flåte midtskips på undre bro. Ved 1-tiden ble skipet truffet av en ny torpedo. Styrmann Aagesen var akkurat da gått inn bestikklugaren for å hente noe, og da han kom tilbake var fire av de andre slynget vekk og kunne ikke finnes. Bare Foyn var tilbake, men han var også slengt vekk fra flåten og var skadet i benet. Styrmannen fikk lagt Foyn på flåten, hvor de begge ble liggende inntil skipet sank og flåten drev av. Etter 4 timers drift ble de tatt opp av en korvett, hvor Foyn ble anbrakt på en benk på dekket for ikke å plage ham med å bæres ned de bratte trappene under dekk. Etter to døgn ble de landsatt i Reykjavik på Island. Her ble Poyn lagt inn på sykehus til behandling blant annet for brudd på lårhalsen. Foyn lå på sykehuset fra 19. oktober 1941 til 15. april 1943. Senere kom han til England hvor han ble anbrakt i Broadland hvilehjem, hvor han var inntil han etter frigjøringen ble sendt hjem til Norge som syk med M/S «Galtesund».

Side:925

På grunnlag av lårhalsbruddet og derav følgende hofteskade fikk Foyn utbetalt pensjon av krigsskadetrygden etter 40 pst. invaliditet.

Allerede under oppholdet på sykehuset i Reykjavik hadde Foyn vist tydelig tegn på nervøsitet og nedtrykthet, slik at de som kjente ham fra før, har betegnet ham som totalt forandret. Det var formodentlig dette som også var grunnen til at han i England ble anbrakt på hvilehjem. Den samme psykiske forandring var til stede hele tiden etterat han kom hjem, - hans hustru har forklart at han var engstelig og nervøs og så ut som en olding. Han var plaget av svimmelhet og hadde visse synsforstyrrelser, som gjorde seg gjeldende allerede i England i begynnelsen av 1945. På grunn av disse synsforstyrrelser som fortsatt gjorde seg gjeldende, søkte han læge i september 1947 og ble innlagt på Vestfold fylkessykehus hvor det ble konstatert et betydelig forhøyet blodtrykk med derav følgende blødninger i øynene, hvilket igjen var årsak til synsforstyrrelsene. Foyn var så fortsatt under lægebehandling for den blodtrykksykdom (hypertonia) som var konstatert, men tilstanden forverret seg og han avgikk ved døden 3. desember 1948. - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene mellom partene at maskinmester Arnt Foyn var i en stilling som ved krigsulykke ga rett til pensjonering etter lov nr. 22 av 13. desember 1946 og at den torpedering han var utsatt for den 17. oktober 1941 henføres til krigsulykke i lovens forstand. De faktiske omstendigheter, slik de er gjengitt foran, er partene også enige om. Det som det er uenighet om og som retten må ta standpunkt til, er om den blodtrykksykdom som Foyn døde av 3. desember 1948 enten er fremkalt av de skader som Foyn ble påført ved terpederingen, eller at disse skade har hatt en så skjebnesvanger innvirkning på blodtrykksykdommens utvikling at sykdommen medførte døden.

Ved bedømmelsen av dette har retten festet seg ved at Arnt Foyn før torpederingen alltid hadde vært frisk og i jevnt godt humør og at han var måteholden i bruk av tobakk og alkohol. Ved torpederingen ble han påført lårhalsbrudd og antagelig en del andre skader, som dog må antas å ha vært av mindre betydning i forhold til lårhalsbruddet. I hvert fall foreligger det ikke spesielle opplysninger om disse andre skader. Foyn viste allerede under sykehusoppholdet tegn på nervøsitet og depresjon og dette ble heller verre etter hvert, - også etterat han kom hjem til Norge. Det foreligger ingen opplysninger, som gir noe sikkert holdepunkt for når eller hvordan blodtrykksykdommen har oppstått, men det må i hvert fall ha vært senest i slutten av 1944 eller begynnelsen av 1945, da de første symptomer viste seg ved sviktende syn på grunn av blødninger i øynene. Uten noen påvisning av eller sannsynliggjørelse av en annen årsak til blodtrykksykdommen ligger det da meget nær å slutte at den må skyldes den legemlige og sjelelige påkjenning som Foyn var utsatt for ved torpederingen. Det foreligger da også en erklæring fra den læge som behandlet Foyn i 1947, dr. Thielemann, hvor lægen sier at han må se en sammenheng mellom krigsforliset (med hoftebrudd og de svære påkjenninger etterpå), og hypertonien som ble påvist kort tid senere og som førte til døden. Retten må dog til dette bemerke at det ikke er helt riktig at hypertonien ble påvist kort tid etter torpederingen.

Side:926

En annen læge som behandlet Foyn, øyenlæge Knut Tønjum, sier ien erklæring at den psykiske og fysiske påkjenning som pasienten har vært utsatt for under torpederingen i 1941 og etter denne, kan ha vært en medvirkende faktor til at hans høye blodtrykk - og derav følgende øyenbundsforandringer - er oppstått.

Uten andre opplysninger antar retten at man etter dette måtte kunne gå ut fra at blodtrykksykdommen hadde sin årsak i torpederingen.

Det har imidlertid i saken vært oppnevnt indremedisinsk sakkyndige, overlæge, dr. med. Carl Milller og dr. med. Einar Blegen, som har avgitt skriftlig erklæring under saksforberedelsen. Dessuten har overlæge Blegen vært til stede under hovedforhandlingen og avgitt erklæring der. De sakkyndige, som er enige i sitt syn på saken, har innledningsvis forklart at den essensielle hypertonis årsaksforhold ennå ikke er klarlagt. Man anser det statistisk bevist at det kan være en arvelig konstitusjonell disposisjon til stede, men i et enkelt tilfelle som det foreliggende, kan man ikke slutte noe ut fra dette. Rent positivt har de sakkyndige ikke kunnet si noe om årsaken til Foyns blodtrykksykdom. Derimot har de uttalt seg i negativ retning når det gjelder spørsmålet om blodtrykksykdommen kan tenkes oppstått på grunn av de skader Foyn ble tilføyet ved torpederingen. Når det er tale om legemlige skader, sier de sakkyndige at den medisinske vitenskap har liten tro på at disse kan være årsak til blodtrykksykdommen. Dog mener den, at hodeskader som fører til forhøyet trykk inne i skallehulen, kan betinge blodtrykkforhøyelse. Det er ikke opplyst noe om skalletraume hos Foyn, men det er en mulighet for at han kan ha hatt et kortvarig bevissthetstap som følge av hjernerystelse. Det er imidlertid etter de opplysninger som foreligger ikke sannsynlig at Foyn har vært utsatt for noen slik hodeskade at det skulle fremkalle hypertoni.

Når det gjelder den psykiske påkjenning sier de sakkyndige at erfaringene fra forrige verdenskrig viser at psykiske innflytelser som følge av granatsjokk, stor fare, angst etc. ikke fremkaller blodtrykksykdom. Fra siste verdenskrig er det publisert arbeider, som viser tydelige fall i hyppigheten av blodtrykksykdommen i krigsherjede distrikter. De sakkyndige mener etter dette at det er helt usannsynlig at de skadelige innflytelser Foyn har vært utsatt for under krigen (traumet, sjokket, de nervøse følger av dette og krigens påkjenninger ellers) i seg selv kan ha fremkalt (være den direkte årsak til) blodtrykksykdommen hvorav han døde. Retten finner å måtte bygge på denne uttalelse av de sakkyndige, idet den legger særlig vekt på at det under og etter de to verdenskriger ikke har kunnet konstateres noen årsakssammenheng mellom legemlig og psykisk påkjenning og den essensielle hypertoni. Dersom det hadde vært næn slik årsakssammenheng, mener retten at dette måtte ha kommet ganske tydelig til syne etter de skader og redsler som millioner av mennesker var utsatt for under disse to voldsomme kriger.

Når det gjelder spørsmålet om de skadelige følger av torpederingen kan ha forverret eller påskyndet blodtrykksykdommens utvikling, sier de sakkyndige at det er en rimelig mulighet til stede for at disse skader kanskje spesielt gjennom sine psykiske effekter kan ha påskyndet

Side:927

sykdommens utvikling hvis den på forhånd var til stede, eller befant seg på et forstadium. Det materiale som har foreligget, har vært utilstrekkelig til at de sakkyndige kan si noe om hvorvidt blodtrykksykdommen var til stede allerede da torpederingen fant sted eller om den har dukket opp senere. Retten antar at man i begge tilfelle kan regne med som en mulighet at påkjenningen ved torpederingen har påskyndet blodtrykksykdommens utvikling. Det er imidlertid ikke noe som tyder på at blodtrykksykdommen hos Foyn har hatt en unormal utvikling. Den rammet ham etter de sakkyndiges uttalelse i noe yngre alder enn det vanlige, og det har vist seg at sykdommens forløp gjerne er mer ondartet hos yngre enn hos eldre mennesker. Disse forhold sammenholdt med den omstendighet at det gikk så lang tid som 3 år før det vistes symptomer på hypertoni og ca. 6 år før sykdommen kom under lægebehandling, gjør det etter rettens mening lite sannsynlig at det var noen direkte årsakssammenheng mellom krigsulykken i 1941 og Arnt Foyns død i 1948, eller at krigsulykken har hatt noen vesentlig innflytelse på blodtrykksykdommens forløp og utfall. En mulighet for noe slikt antas i dette tilfelle ikke tilstrekkelig til at saksøkeren kan ansees å ha ført bevis for at hennes manns død var en følge av torpederingen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien og lagdommerne Sverre Tessem og Fr. Hassel):

- - -

Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag til å anta at de legemlige eller psykiske skader eller påkjenninger som Foyn fikk som følge av torpederingen har vært årsaken til hans blodtrykksykdom. Man bygger da som byretten vesentlig på de sakkyndiges uttalelser. Det bemerkes at overlæge Ingebrigtsen på dette punkt har erklært seg enig med de andre sakkyndige.

Når det gjelder spørsmålet om de skadelige følger av torpederingen må antas å ha forverret eller påskyndet utviklingen av blodtrykksykdommen er lagmannsretten imidlertid kommet til et annet resultat enn byretten:

Professor Müller og overlæge Blegen har i sin erklæring til byretten, som er dokumentert under ankeforhandlingen og fastholdt under denne av professor Müller, uttalt at det er «en rimelig mulighet» for at de skadelige innflytelser Foyn var utsatt for under krigen - traumet, sjokket, de nervøse følger av dette og krigens påkjenninger ellers - kan ha påskyndet sykdommens utvikling hvis sykdommen på forhånd var til stede eller befant seg på et forstadium, kanskje særlig gjennom de psykiske effekter skadene har hatt. I sin konklusjon anfører de at den nervøse påkjenning som var resultatet av skaden ved torpederingen, kan ha medvirket til at en hypertoni, hvis anlegg var der fra før, utviklet seg eller ble påskyndet. Overlæge Ingebrigtsen har i sin erklæring til lagmannsretten uttalt at hvis Foyn hadde en blodtrykksykdom da krigsulykken og dens følger rammet ham, «må en formode» at disse følger har virket forverrende på sykdommen. Under ankeforhandlingen har han tilføyet at det samme må formodes hvis sykdommen da torpederingen skjedde befant seg på et forstadium. Videre har han tilføyet at følgene

Side:928

kan ha ført til at sykdommen utviklet seg fra å være godartet til å bli ondartet. Etter hva der er opplyst under ankeforhandlingen synes Foyn å ha vist symptomer på blodtrykksykdom ca. I år tidligere enn de sakkyndige har regnet med i sine erklæringer. Det er således opplyst at han klaget over hodesmerter allerede i 1942, og at han allerede i 1943 hadde synsforstyrrelser, idet det en eller flere ganger ble «mørkt» for ham, så han ikke så. Overlæge Ingebrigtsen har uttalt at det etter dette kan være rimelig at sykdommen har vært på et forstadium da torpederingen fant sted. Det er opplyst under saken at sykdommens forstadium kan vare i årevis før det kan påvises sykelige forandringer hos pasienten. Når de sakkyndige ikke har kunnet uttale seg mer bestemt skyldes dette dels at vitenskapen ikke kjenner årsaken eller årsakene til den essensielle hypertoni og dels at de faktiske medisinske forhold i det foreliggende tilfelle bare har kunnet belyses på høyst mangelfull måte.

Etter de opplysninger som foreligger i saken finner retten at det må ansees overveiende sannsynlig at Foyn allerede led av sin blodtrykksykdom på et forstadium på det tidspunkt da torpederingen fant sted. Særlig under henvisning til den forklaring overlæge Ingebrigtsen har gitt, finner man videre at det må ansees overveiende sannsynlig at torpederingen med dens skadelige psykiske følger for Foyn har virket forverrende eller påskyndende på hans sykdom. De sakkyndige har ikke kunnet uttale seg nærmere om hvilken grad av forverrelse eller påskyndelse man her bør regne med. Overlæge Ingebrigtsen har nevnt at dette nærmest må bli gjenstand for gjetning. Etter det foreliggende er retten imidlertid blitt stående ved at det må ansees overveiende sannsynlig at det har dreiet seg om en vesentlig forverrelse eller påskyndelse av sykdommen. Man viser i denne forbindelse bl.a. til den forklaring dr. Varvin har gitt under ankeforhandlingen, jfr. hans erklæring av 10. november 1949, hvoretter de psykiske følger torpederingen har hatt for Foyn har vært meget alvorlige. I sin erklæring anfører Varvin bl.a.: «Med hensyn til hans psykiske tilstand etter torpederingen, så husker jeg godt at han var meget langt nede. Etterat han var utskrevet fra hospitalet 15. april 1943 gikk han omkring og ruslet med stokk hele sommeren, og de gangene jeg snakket med ham virket han nervøs og nedfor. Han forsøkte seg i arbeidet ombord i en Panamabåt ved navn «Culpepper» hvor hyren var glimrende i forhold til norske båter, og i tillegg lå denne båten for det meste i Hvalfjørdur, med ganske få turer langs kysten, således at man ikke kunne si at den noen ganger var i faresonen med hensyn til u-båter, men selv dette klarte han ikke på grunn av sine ødelagte nerver. Han hadde en angst ombord som han ikke var i stand til å bekjempe, og så vidt jeg husker karakteriserte jeg tilstanden som en angstnevrose.» - Det bemerkes til slutt at det ikke kan bebreides noen av partene at saken ikke har kunnet opplyses bedre enn skjedd.

Rikstrygdeverket har under ankeforhandlingen opplyst at hvis skaden som følge av torpederingen antas vesentlig å ha forverret eller påskyndet den sykdom som Foyn døde av, ansees skaden å ha medført døden slik at det foreligger en krigsulykke som gir avdødes etterlatte rett til pensjonering etter lov av 12. desember 1946 nr. 22. Den ankende parts krav på Rikstrygdeverket vil etter dette bli tatt til følge. - - -

Side:929