Rt-1953-1414

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-11-12
Publisert:	Rt-1953-1414
Stikkord:	Lov av 13
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 140 B/1953
Parter:	Rikstrygdeverket (høyesterettsadvokat Erling Wikborg) mot B (overrettssakfører Ivar Lynum - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Gaarder, Schei, Kruse-Jensen, Skau
Lovhenvisninger:	Lov om krigspensjon for sivile mv (1946) §16, §17, Lov om krigspensjon for sivile mv (1946)

Dommer Helgesen: Oslo byrett avsa 28. mars 1950 dom i saken med domsslutning:

«Rikstrygdeverket frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru Jenny Larsen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 12. mai 1952 dømte Rikstrygdeverket til «å betale fru Jenny Larsen pensjon etter lov av 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner fra 19. august 1947».

Saksomkostninger ble heller ikke tilkjent av lagmannsretten. Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet mindretallet - de tre juridiske dommere - kom til samme resultat som byretten.

Rikstrygdeverket har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor det har nedlagt denne påstand:

«Byrettens dom stadfestes og fru Jenny Larsen tilpliktes å betale Rikstrygdeverket saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Fru Jenny Larsen, som har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, påstår:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 12. mai 1952 stadfestes dog slik at

Side:1415

2. den ankende part tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og Høyesterett til det offentlige, som om saken ikke hadde vært benefisert, og saksomkostninger for lagmannsrett til ankemotparten.

3. Overrettssakfører Ivar Lynums salær som beskikket sakfører for ankemotparten fastsettes av Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for bevisførselen i Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Trondheim byrett 20. og 21. april 1953, hvorunder er avhørt ankeparten og 14 vitner, deriblant overlæge Nissen ved Østmarka sykehus. Det er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner: skademelding for krigsulykke, datert 21. september 1946, og i tilknytning hertil lægeberetninger av 20. november 1946, 11. februar og 19. februar 1947. Videre nevner jeg dokument av 27. april 1953 inneholdende «Lægeopplysninger om Kato Thorvald Larsen, født xx.xx.1896». Opplysningene bygger på sykejournalen for Kato Larsens to opphold ved Trondheim sykehus fra 5. til 7. september 1946 og fra 12. juni til 19. august 1947. Professor dr. med. G. Langfeldt og overlæge dr. med. Michael Kobro har også for Høyesterett avgitt uttalelser som oppnevnte sakkyndige. De har avgitt hver sin erklæring, professor Langfeldt den 4. september 1953 og overlæge Kobro den 15. september 1953. Dessuten har de gitt tilleggserklæringer av 29. oktober 1953 etter å ha gjennomgått bevisopptaket ved Trondheim byrett den 20. op 21. april 1953, og i forbindelse dermed vurdert dette bevismateriale med henblikk på de foreliggende indremedisinske og psykiatriske spørsmål.

I ankeerklæringen til Høyesterett gjorde Rikstrygdeverket gjeldende

a) at den sinnslidelse (sinnssykdom) som i 1946 ble konstatert hos ankemotpartens senere avdøde mann, ikke var en følge av det bombesjokk han var utsatt for i april 1940,

b) at det under enhver omstendighet ikke er årsakssammenheng mellom dødsfallet og sinnslidelsen, hverken direkte eller indirekte.

Den under a) nevnte ankegrunn er frafalt under hovedforhandlingen for Høyesterett, idet Rikstrygdeverket ikke lenger bestrider at det er årsakssammenheng mellom bombesjokket og den senere oppståtte sinnssykdom. Det spørsmål som foreligger for Høyesterett til avgjørelse, er etter prosedyren derfor kun om Larsens død den 19. august 1947 har en slik sammenheng - direkte eller indirekte - med sinnslidelsen at Rikstrygdeverket er rettslig forpliktet til å betale fru Jenny Larsen enkepensjon i henhold til lov av 13. desember 1946 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, se lovens §17. Vilkåret for å pålegge Rikstrygdeverket en slik plikt er at krigsskaden, det vil i dette tilfelle si sinnssykdommen, har medført døden, jfr. lovens §16.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, idet

Side:1416

jeg er enig med byretten i at det her nevnte vilkår for Rikstrygdeverkets erstatningsplikt ikke er til stede, og jeg kan for så vidt vise til byrettens begrunnelse. Som nærmere redegjort for i byrettens dom gikk de sakkyndiges erklæringer for byretten ut på at dødsfallet ikke kan antas å være betinget i sinnslidelsen. Professor Langfeldt sier i sin sakkyndige erklæring for byretten om dette: «Det er riktig at man undertiden hos sinnssyke i det akutte stadium hvor det er svær uro undertiden kan se plutselige dødsfall, hvortil man ved obduksjonen ikke kan finne noen organisk årsak bortsett fra et hjerneødem, men at en pasient der som Kato Larsen var helt rolig og uten egentlig psykotiske forstyrrelser skulle kunne dø plutselig av en sykdom som skulle være betinget i hans sinnslidelse, må jeg etter min 25-årige erfaring som psykiater og etter mitt kjennskap til litteraturen anse for helt utelukket.»

Den oppfatning av sammenhengen mellom sinnssykdommen og dødsfallet som de oppnevnte sakkyndige ga uttrykk for i sine erklæringer til byretten, har de i alt vesentlig fastholdt i de erklæringer de har avgitt til bruk for Høyesterett. Professor Langfeldt uttaler således i sin betenkning av 4. september 1953: «Hva angår det annet hovedspørsmål, om sinnssykdommen kan være årsak til den plutselige død, kan jeg kun henvise til hva jeg tidligere har uttalt. Der er intet i det psykotiske bilde som minner om de tilfelle av plutselig død som man en meget sjelden gang kan se hos sinnssyke. Da der heller ikke er påvist noe akutt hjerneødem eller forandringer i binyrebarken, anser jeg antagelsen av en direkte sammenheng mellom sinnssykdommen og den inntrådte død for ubegrunnet», og i sin tilleggsuttalelse av 29. oktober sier han: «Det nye materiale endrer derimot intet i min tidligere uttalelse om forholdet mellom sinnssykdommen og dødsårsaken.»

Overlæge Kobro, som er spesialist i indremedisin, konkluderer sin utredning av 15. september 1953 blant annet med at «den umiddelbare dødsårsak var bronchopneumoni (lungebetennelse)», og at «hans motstandskraft mot denne bronchopneumoni var nedsatt gjennom hans forutgående sykdom, i mindre grad av en lettere hjertemuskellidelse, i større grad av en svekkende og tærende sykdom (en kronisk leddlidelse)».

Overlæge Kobro har imidlertid også drøftet spørsmålet om en indirekte sammenheng mellom sinnssykdommen og dødsfallet, og kom i sin utredning av 15. september 1953 til det resultat at «Larsens sinnssykdom kan tenkes å ha vært en medvirkende faktor ved fremkallelsen av den dårlige almentilstand». (Konklusjonens pkt. 4). I premissene til denne konklusjon uttaler overlæge Kobro om forholdet mellom sinnslidelsen og dødsårsaken:

«Både den rheumatiske infeksjon, myocardfibrosen og lungebetennelsen er organiske sykdommer. Årsaksmessig er de av helt annen natur enn avdødes sinnslidelse. De kan hverken ha

Side:1417

fremkalt sinnssykdom eller være en direkte følge av sinnssykdom. Ved den tidligere behandling av saken har det imidlertid vært lagt vekt på muligheten av en indirekte sammenheng. Innimellom kan en sinnssykdom medføre at en organisk sykdom tar et alvorligere forløp enn den ellers ville gjort. Dette gjelder særlig sløve sinnssyke, som ikke reagerer på sine symptomer (som ikke har subjektiv sykdomsfølelse, og derved ikke blir behandlet i tide), - og sinnssyke med depresjon, næringsvegring o. l., som medfører en dårlig almentilstand med nedsatt motstandskraft mot infeksjoner. Avdødes sinnslidelse var ikke slik at han ble sløvet overfor sine symptomer. Han var fra tidligere sensibel, sykdomsopptatt og med sterk føling av organsymptomer. Under oppholdet på Østmarken sykehus reagerte han sterkt på sine subjektive fornemmelser, klaget over dem, fikk dem undersøkt og behandlet. Imidlertid ble hans almentilstand (dvs. matlyst, vekt, krefter, vitalitet) jevnt dårligere under oppholdet på Østmarken sykehus. Dette inntraff parallelt med utviklingen av hans rheumatiske sykdom. Både hans sinnssykdom og hans leddsykdom kan ha foranlediget denne nedsettelse av almentilstanden, hver for seg eller i fellesskap, sannsynligvis det siste».

Jeg finner grunn til også å sitere hva overlæge Kobro sier om dette spørsmål - den indirekte sammenheng - i sin erklæring av 18. mars 1949:

«Infeksjonssykdommer, - og blant dem kronisk leddgikt, giktfeber og bronkopneumoni -, er fremkalt av bakterier og har som regel ingen årsakssammenheng med pasientenes mentale tilstand. Dette gjelder i særdeleshet kronisk leddgikt og giktfeber. Der er ingen påviselig eller sannsynlig sammenheng mellom Kato Larsens sinnslidelse og hans leddlidelse. De må oppfattes som tilfeldig sammentreff hos en og samme pasient. Det er enn videre overveiende sannsynlig at det er denne leddlidelse med den ledsagende dårlige almentilstand som har gjort ham til bytte for den kompliserende og dødelig forløpne bronkopneumoni. Sinnslidelsen kan tenkes å ha spilt en indirekte og underordnet rolle i utviklingen av bronkopneumonien, idet den kan ha vært medvirkende ved fremkomsten av den dårlige almentilstand.»

Jeg er oppmerksom på at overlæge Nissen og dr. Eugen Lyngar har en oppfatning av dødsårsaken, som avviker fra det resultat de oppnevnte sakkyndige er kommet til, jfr. de i byrettens dom siterte to brev av 13. november 1947 fra dr. Lyngar til overlæge Nissen, og av 18. november 1947 fra overlæge Nissen til «Bevilgningsnemnda, Sør-Trøndelag fylke». Jeg forstår det slik at både overlæge Nissen og dr. Lyngar mener at den egentlige dødsårsak ikke kan sies å være påvist. Om dette har overlæge Nissen forklart som vitne at han ikke kan si annet enn at han ikke vet hva Kato Larsen døde av, men at han «går ut fra at det var hans sinnslidelse som førte til den dårlige tilstand, som igjen førte til døden». De foreliggende uttalelser av

Side:1418

overlæge Nissen og dr. Lyngar endrer ikke mitt syn på saken. Etter en samlet vurdering av bevislighetene finner jeg å måtte legge til grunn som overveiende sannsynlig at dødsårsaken var de organiske sykdommer som er omhandlet i overlæge Kobros utredninger, og jeg kan ikke på grunnlag av de foreliggende opplysninger anse det godtgjort at det er en slik vesentlig sammenheng mellom dødsfallet og sinnslidelsen at det kan begrunne ansvar for Rikstrygdeverket. På samme måte som byretten oppfatter jeg forholdet slik at det kun er en mulighet for at sinnssykdommen har spilt en rolle i hendelsesforløpet, og jeg er enig med byretten i at denne mulighet ikke er tilstrekkelig til å pålegge Rikstrygdeverket å betale pensjon til enken etter lovens §17, eller for å si det på en annen måte: etter bevislighetene i saken fremstiller det seg for meg ikke som overveiende sannsynlig at sinnssykdommen direkte eller indirekte medførte Larsens død. Av rettsavgjørelser viser jeg til dommer i Rt-1907-171, 1915 502, 1916 753 og 1935 413.

Jeg antar at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør tilkjennes, og stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Kruse-Jensen og Skau: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Arne Jahren):

Den 20. april 1940 og følgende dager ble Namsos Dampskibsselskaps båt «Afjord» bombet av tyske fly og senket. Mannskapet reddet seg i land, men slet vondt i ca. 14 dager. Blant mannskapet var en matros Kato Larsen, født xx.xx.1896. Larsen fikk ingen synlig kroppsskade, men fikk «bombesjokk». Han sov ikke på 5-6 døgn, og han ble helt fra seg når han hørte fly. Han var helt arbeidsudyktig til august 1940 da han begynte med veiarbeid. Dette hadde han periodevis til jul 1940 - han var i perioder helt arbeidsudyktig. Fra slutten av januar 1941 og i ca. 3 mndr. var han ombord på en av Namsos Dampskibsselskaps båter, men han klarte ikke å være på sjøen. Han fikk derfor arbeid i land som kaiarbeider. Dette hadde han til sommeren 1946. Fra 22. juni 1946 var han helt arbeidsudyktig på grunn av nevrose. Den 5. september 1946 måtte han etter et anfall hvorunder han truet hustru og barn og i det hele førte en sinnssyk manns tale, innlegges på Trondheim sykehus, celleavdelingen.Den 7.september 1946 ble han overført til Østmarken sinnssykeasyl hvor han var til 12. juni 1947. Han ble da igjen innlagt på Trondheim sykehus til observasjon for dyspepsi og polyartritt. Under oppholdet på Trondheim sykehus døde han uventet den 19. august 1947.

Rikstrygdeverket har godkjent Larsens sinnslidelse som krigsskade og har ytet erstatning inntil dødsfallet.

Side:1419

Avdødes enke, fru Jenny Larsen, har krevd enkepensjon i h. t. lov av 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, men dette er avslått av Rikstrygdeverket. Avgjørelsen er innbrakt for ankenemnda som ved kjennelse av 5. mars 1948 har sluttet seg til Rikstrygdeverket og avslått å yte erstatning da dødsfallet antas ikke å skyldes krigsskade. - - -

Rettens bemerkninger:

Dødsattesten angir broncopneumoni som dødsårsak. I skriv fra Trondheim sykehus til Tiller trygdekasse av 30. september 1947 undertegnet av assistentlæge Egil Moe uttales bl.a.: ... «Obduksjonen viste broncopneumoni. Hans «krigsskade» har neppe noen sammenheng med hans organiske lidelser, om årsakssammenhengen for hans psykiske lidelses vedkommende tør avdelingen ikke uttale seg, men henviser til Østmarken sykehus.» - - -

Reservelæge Lyngar ved Trondheim sykehus har den 13. november 1947 tilskrevet overlæge Nissen ved Østmarka sykehus således:

«Cato Larsens journal er p. t. ikke kommet til rette etter å ha vært utlånt.

Fra hans opphold i avdelingen erindrer man at han først ble innlagt i celleavdeligen fra Østmarka sykehus p. g. a. leddfenomener og forhøyet SR. Han var under hele oppholdet apatisk, men rolig og grei. Han ble behandlet antireumatisk både med bad, sandbad, massasje og gull, men alt uten effekt. Gullkuren tålte han godt uten forandringer i blodbilledet. Det holdt seg hele tiden en nokså uforklarlig TP. som sammen med den forhøyede SR og leddfenomenene gjorde at man nærmest tenkte seg at det forelå en subacut febris rheumatica.

Hans almentilstand var ikke særlig god, men dødsfallet kom allikevel temmelig uventet idet han i grunnen ikke var påfallende dårlig de siste dagene, men døde helt plutselig.

Når det i dødsmeldingen er oppgitt broncopneumoni som dødsårsak, er dette nærmest å oppfatte som nødsdiagnose. Selvfølgelig forelå det broncopneumoni foci men en kan neppe oppfatte denne lidelse som stort annet enn tilfeldig. Den egentlige dødsårsak kan vi ikke si å ha påvist.»

Overlæge Nissen har den 18. november 1947 tilskrevet bevilgningsnemnda, Sør-Trøndelag fylke således:

«Jeg viser til min uttalelse vedrørende denne pasients lidelse av 7. september 1946. Pasienten døde på Trondheim sykehus den 19. august 1947. Han var innlagt på Østmarka sykehus og var fremdeles dettes pasient, da det var meningen han skulle føres tilbake dit.

Døden inntrådte meget overraskende. Det er meg senere meddelt at på grunn av noen Broncopneumiske foci i de nedre lapper av lungene har Rikstrygdeverket nektet å utbetale enkens pensjon idet det hevdes at pasienten døde av lungebetennelse hvilket skulle være en sykdom som ikke sto i forbindelse med krig. Denne meddelelse kom meget overraskende på lægene ved Østmarka sykehus. Like etter pasientens død hadde vi nemlig konferert om casus med medisinsk avdeling på Trondheim sykehus hvor pasienten hadde ligget. Vi var den gang blitt enige om at dødsfallet var gåtefullt og lot seg ikke forklare ut fra de forskjellige opplysninger om de legemlige forhold hos pasienten. At de nevnte bronco-pneumoniske

Side:1420

forandringer i lungene skulle ha forårsaket døden, ble ikke tatt med i betraktningen. Det er imidlertid en kjensgjerning at sinnslidende undertiden dør uten at vi vet hvorfor, og jeg oppfatter Kato Larsens tilfelle som sådan. Jeg mener derfor at hans død må settes i forbindelse med hans sinnslidelse som igjen er en følge av krigsskade. Jeg vedlegger avskrift av skriv av 14. november 1947 til meg fra reservelæge Eugen Lyngar, medisinsk avdeling, Trondheim sykehus.»

Saken ble forelagt Oslo kommunes sinnssykeinspektør dr. med. Johan Lofthus som tilskrev Rikstrygdeverket 29. desember 1947. Han slutter sitt skriv således:

«Hans nervøse plager våren og sommeren 1940 må oppfattes som en direkte følge av bombesjokket i april 1940. Hans sinnssykdom og de organiske sykdommer, som senere førte til døden kan derimot neppe antas å være forårsaket av krigsskaden.»

Larsen har i tiden 1941 til 1946 søkt lægene Usland, Maske, Eliassen og Haave, men av disses journaler fremgår intet om psykiske lidelser, det ser ut som om det kun er legemlige lidelser han har søkt dem for, hvilket imidlertid ikke stemmer med fru Larsens forklaring.

Dr. Odd Pedersen, distriktslæge i Heimdal, uttaler i erklæring av 6. august 1946 at Larsen da hadde vært helt arbeidsudyktig fra 29. juni 1946 på grunn av sin nervelidelse, og at hans sykdom ansees å være en følge av krigshandlingene. Dr. Pedersen hadde så vidt forståes godt kjennskap til Larsen og forholdet i hans hjem.

Under saksbehandlingen har retten oppnevnt dr. med. Gabriel Langfeldt og dr. med. Michael Kobro til som sakkyndige å avgi uttalelse.

Professor Langfeldt har avgitt en psykiatrisk betenkning, udatert, oversendt retten med skriv av 4. mars 1949. Betenkningen har følgende konklusjon:

«1. Den bombing som Kato Larsen var utsatt for i april 1940 må antas å ha medført et nervesjokk som har ansvaret for den direkte påfølgende invaliditet som varte til august 1941.

2. Den sinnslidelse som begynte i juni 1946 og medførte sykemelding og en påfølgende psykose kan ikke antas i overveiende grad å skyldes krigsskaden i 1940.

3. Døden som inntrådte den 19. august 1947 kan ikke under noen omstendighet antas å være betinget i den sinnslidelse som avdøde hadde frembudt under oppholdet i Østmarken sykehus.»

Overlæge Kobros betenkning er avgitt 18. mars 1949. Dennes konklusjon er følgende:

«1. Kato Larsens sinnslidelse i 1946/47 var ikke en følge av krigsskaden i 1940.

2. Under sykehusoppholdet for sinnslidelsen i 1946/47 fikk han også en infeksjonssykdom, sannsynligvis en leddlidelse, (kronisk polyartritt eller subakutt febris rheumatica) som medførte en dårlig almentilstand.

3. Denne infeksjonssykdom var uten årsakssammenheng med sinnslidelsen.

4. Under denne infeksjonssykdom døde han p.g.a. en kompliserende bronkopneumoni.

Side:1421

5. Krigsskaden i 1940 var hverken direkte eller indirekte årsak til dødsfallet.»

Etter at disse betenkninger var avgitt ble de sakkyndige tilstillet noen nye dokumenter, men begge de sakkyndige har meddelt at dette ikke medfører noen endring i deres konklusjoner.

Som det sees uttaler professor Langfeldt at den sinnslidelse som begynte i juni 1946 ikke antas i overveiende grad å skyldes krigsskaden i 1940, mens overlæge Kobro - som ikke er psykiatriker - bruker et mer bestemt uttrykk, idet han sier at sinnslidelsen i 1946/47 ikke var en følge av krigsskaden i 1940. Sett på bakgrunn av dr. Odd Pedersens og overlæge Nissens uttalelse, samt en lægeberetning utfyldt av dr. Øvrelid den 20. november 1946, forekommer det retten særdeles tvilsomt om det kan være riktig å sette «bombesjokket» ut av betraktning som årsak til sinnslidelsen, særlig fordi opplysninger som fremkom under hovedforhandlingen tyder på at det ikke var noen ny sinnlidelse som fremkom i 1946. Retten anser det imidlertid overflødig nærmere å drøfte dette spørsmål og også det av saksøkeren hevede standpunkt gående ut på at Rikstrygdeverket er bundet av sin tidligere godkjennelse av sinnslidelsen i 1946 som krigsskade på den måte at Rikstrygdeverket er avskåret fra i nærværende sak å ta et annet standpunkt. Retten er ikke enig med saksøkeren i denne formelle betraktning, men finner det som sagt overflødig å komme nærmere inn på hele dette spørsmål. Retten er nemlig på grunnlag av de sakkyndiges uttalelser kommet til det resultat at Larsens død ikke kan skyldes sinnslidelsen. Retten oppfatter overlæge Kobro slik at Larsen døde av en broncopneumoni som opptrådte som en komplikasjon til og under forløpet av langvarig, tærende, febril infeksjonssykdom, sannsynligvis kronisk leddgikt eller langtrukken giktfeber.

Begge de sakkyndige uttaler seg meget bestemt i den retning at dødsfallet ikke kan antas å være betinget i sinnslidelsen.

Det nevnes at overlæge Kobro uttaler at sinnslidelsen kan tenkes å ha spillet en indirekte og underordnet rolle i utviklingen av broncopneumonien, idet den kan ha vært medvirkende ved fremkomsten av den dårlige almentilstand. Dette er imidlertid en altfor fjern og usikker mulighet til at man kan si at sinnslidelsen har forårsaket eller medført døden. Selv om man skulle komme til det resultat at krigsskaden har forårsaket sinnslidelsen - hvilket de sakkyndige ikke mener - finner retten således at krigsskaden iallfall ikke har medført døden (lovens §16), loven av 13. desember 1946 nr. 22 hjemler da ikke enken krav på pensjon. Saksøktes påstand må i h. t. det anførte bli å ta til følge. - - -

Side:1422