Rt-1961-4
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1961-01-14 |
| Publisert: | Rt-1961-4 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 3 B/1961 |
| Parter: | Mikkel Haave (høyesterettsadvokat Einar Mykleset) mot Ole Haave (høyesterettsadvokat Sverre Knutsen). |
| Forfatter: | Endresen, Heiberg, Roll Matthiesen, Schei, Skau |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §72, §79, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917), Odelsloven (1821) §16, §9, Odelsloven (1821), §65, Skjønnsprosessloven (1917) §70, §71 |
Dommer Endresen: Denne sak ble opprinnelig reist av Ole Haave mot Mikkel og Aagot Haave som odelsløsningssak vedrørende eiendommen Hovin vestre g.nr. 209, b.nr. 1 i Ringsaker.
Odelserverver til nevnte eiendom var Ole Haaves farfar, Ole A. Grøtlien, som i 1914 overdro den til den eldste av sine sønner, Ole Haave d.e. I sitt ekteskap med Aagot, født Ulven, hadde Ole Haave d.e. 3 barn, nemlig Agnethe, født 1915, Ole (odelsløseren i denne sak) født 1916, og Olaug, født 1918. Sistnevnte ble 24. november 1951 gift med Karl Gjestrum.
Ole Haave d.e. døde i 1917. Enken ble sittende i uskiftet bo inntil hun i november 1919 begjærte skifte i anledning av at hun skulle gifte seg med sin avdøde manns yngste bror, Mikkel Haave. På skiftet ble gården utlagt til enken Aagot Haave, mens de 3 barna fikk sin farsarv i form av panterettsutlegg.
Aagot Haave og Mikkel Haave ble gift i desember 1919. De har formuesfellesskap og har i sitt ekteskap 2 barn, nemlig Sten, født 1921, og Georg, født 1923.
Etterat Mikkel Haave i 1954 hadde motsatt seg at Ole Haave fikk overta gården, innledet både Ole og hans søster Olaug hver for seg odelssak mot Mikkel og Aagot Haave.
Under saksforberedelsen i Ole Haaves løsningssak gjorde Mikkel Haave gjeldende at Ole Haaves odelsrett var preskribert, fordi Ole ikke hadde gjort sin odelsrett gjeldende innen 3 år etterat han hadde fylt 25 år, jfr. odelslovens §16 første ledd, og saken fortsatte derfor etter reglene i skjønnslovens §70.
Olaug Gjestrum hadde gjort sin odelsrett gjeldende innen 3 år etterat hun ble gift, og hennes odelsrett var derfor under enhver
Side:5
omstendighet i behold, jfr. odelslovens §16 første ledd sammenholdt med §9. I hennes sak ble derfor løsningstilbudet godtatt, og Mikkel og Aagot Haave utstedte 29. august 1955 skjøte til henne på eiendommen for den fastsatte løsningssum, kr. 81 200. Ved skjønn av 29. oktober 1955 ble det fastsatt hvilket føderåd Olaug Gjestrum hadde plikt til å yte Mikkel og Aagot Haave, jfr. odelslovens §16, 4. ledd. Ifølge prosesskrift til herredsretten av 19. desember 1955 fra høyesterettsadvokat Sverre Knutsen, som da representerte Olaug Gjestrum, har Ole Haaves daværende prosessfullmektig, overrettssakfører Kristofer Glestad, meddelt ham at Ole Haave påtar seg å yte Mikkel og Aagot Haave samme føderåd hvis Ole løser eiendommen.
Etterat Olaug Gjestrum hadde fått skjøte, ble hun av Ole Haave i henhold til tvistemålslovens §65 trukket inn som saksøkt i hans odelsløsningssak. Mikkel og Aagot Haave trådte ut som saksøkte, men erklærte at de ville bli stående som hjelpeintervenienter til støtte for Olaug Gjestrum. Så vel Ole Haave som Olaug Gjestrum bestred deres rett til dette, men ved Nord-Hedmark herredsretts kjennelse av 27. januar 1956 ble Mikkel og Aagot Haaves rett til å opptre som hjelpeintervenienter godkjent. Ole Haave og Olaug Gjestrum avtalte deretter at saken skulle stanse i 2 år. Like før stansningsfristens utløp begjærte Ole Haave saken satt i gang igjen.
Under hovedforhandlingen for herredsretten erklærte Aagot Haave at hun ikke lenger ønsket å stå som hjelpeintervenient. Mikkel Haave erklærte samtidig at han i samsvar med tvistemålslovens §79 annet ledd som hjelpeintervenient vedtok at avgjørelsen i saken skal være bindende for ham. Det ble ikke fra partenes side bestridt at han da ville innta slik stilling til saken som nevnt i tvistemålslovens §79, jfr. §72 annet ledd.
Nord-Hedmark herredsrett avsa 12. mai 1958 dom i saken med denne domsslutning:
«Olaug Gjestrum dømmes til å utstede skjøte til Ole Haave på eiendommen Hovin vestre, g.nr. 209, b.nr. 1 i Ringsaker og til å overlate ham eiendommen til faredag 14. april 1959 mot betaling av løsningssummen kr. 81 200 med fradrag av heftelser.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Dommen er avsagt under dissens, idet de 3 domsmenn stemte for det resultat som domsslutningen gir uttrykk for, mens rettens formann, sorenskriveren, kom til det resultat at Ole Haaves odelsrett var preskribert.
Olaug Gjestrum akkviescerte ved herredsrettens dom. Hjelpeintervenienten Mikkel Haave påanket derimot dommen til Eidsivating lagmannsrett, og nedla her opprinnelig påstand både om at Ole Haave ikke hadde odelsrett til eindommen, og om at Oles krav om at søsteren Olaug skulle dømmes til å utstede skjøte på eiendommen til Ole, ikke skulle tas til følge. I sin endelige påstand krevet Mikkel Haave imidlertid bare dom for at Ole Haave ikke hadde odelsrett til den omhandlede eiendom. Lagmannsretten - som ved hovedforhandlingen var satt med 4 domsmenn - avsa 4.
Side:6
desember 1959 i samsvar med Ole Haaves påstand (bortsett fra i omkostningsspørsmålet) dom med denne domsslutning:
«1. Ole Haave frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Mikkel Haave har påanket denne dom til Høyesterett, og Ole Haave har tatt til gjenmæle.
Etterat Mikkel Haave i august 1955 sammen med sin hustru hadde gitt Olaug Gjestrum skjøte på eiendommen, har han gjennom søksmål forsøkt å få overdragelsen omstøtt, idet han har gjort gjeldende at Olaug Gjestrum under sin odelsløsning hadde opptrådt som stråmann for sin bror, Ole Haave, og således gjort seg skyldig i odelssvik. Mikkel Haave fikk medhold ved Nord-Hedmark herredsretts dom av 12. november 1956. Dommen ble imidlertid påanket, og Eidsivating lagmannsrett kom til et annet resultat og frifant Olaug Gjestrum i dom av 19. mars 1958. Ved Høyesteretts dom av 18. april 1959, inntatt i Rt-1959-406 flg., ble lagmannsrettens dom stadfestet, og Mikkel Haave dømt til å betale Olaug Gjestrum kr. 3 000 i saksomkostninger for alle retter.
Senere har Olaug Gjestrum ved skjøte av 30. mars 1960 overdratt eiendommen til Ole Haave for kr. 81 200, hvilket er samme beløp som ved odelsovertaksten ble fastsatt som løsningssum.
Til bruk for Høyesterett i den foreliggende sak er det 23. mai 1960 holdt bevisopptak ved Nord-Hedmark herredsrett, hvor Mikkel Haave og Ole Haave har avgitt partsforklaringer, og Aagot Haave er avhørt som vitne.
Under ankeforhandlingen for Høyesterett har Høyesterett av eget tiltak reist spørsmål om å avvise saken, og forhandlingene har vært begrenset til å gjelde dette spørsmål. Etter anmodning fra retten har den ankende hjelpeintervenient og ankemotparten, uten nærmere realitetsforhandlinger, nedlagt sine påstander vedrørende selve det saksforhold anken gjelder. Den ankende hjelpeintervenient, Mikkel Haave, har nedlagt slik påstand:
«1. Ole Haave har ikke odelsrett til eiendommen Hovin Vestre g.nr. 209, b.nr. 1 i Ringsaker.
2. Ole Haave dømmes til å betale saksomkostninger til Mikkel Haave for alle retter.»
Ankemotparten, Ole Haave, har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Mikkel Haave betaler sakens omkostninger til Ole Haave for alle retter.»
For tilfelle av at saken skulle bli avvist, har den ankende hjelpeintervenient gjort gjeldende at saksomkostningene bør oppheves, mens ankemotparten har nedlagt påstand om at Mikkel Haave skal pålegges å betale Ole Haave sakens omkostninger for alle retter.
Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må oppheves, og saken avvises fra lagmannsretten.
Mikkel Haave har erklært hjelpeintervensjon til støtte for Olaug Gjestrum under det odelssøksmål som Ole Haave har reist, og Mikkels beføyelser som hjelpeintervenient er da begrenset til
Side:7
rettergangsskritt til støtte for Olaug innen rammen av dette søksmål. Den rettslige interesse Mikkel Haave angir å ha i at Olaug Gjestrum vinner saken, ligger i at det ved en slik dom blir fastslått - foruten i forhold til Olaug også, etter hva han selv mener, i forhold til ham selv - at Ole Haaves odelsrett er preskribert. Denne hans angivelige interesse har også fått uttrykk i de påstander Mikkel Haave har nedlagt i ankeinstansene. I stedet for å påstå at Olaug Gjestrum frifinnes i odelssøksmålet, har han til fremme av sine interesser nedlagt påstand om at Ole Haave ikke har odelsrett, en påstand som innebærer et krav om fastsettelsesdom for dette. Uten at det uttrykkelig er sagt, er dette krav under saksbehandlingen i lagmannsretten i realiteten behandlet som et motsøksmål, noe som kommer til uttrykk i lagmannsrettens domsslutning som går ut på at Ole Haave - som har reist saken med krav om å få løse den omhandlede eiendom i kraft av odelsrett - blir frifunnet. Kravet om en fastsettelsesdom av dette innhold faller imidlertid utenfor rammen av en løsningssak etter skjønnslovens kap. 3, hvis bestemmelser etter min mening klart viser at det ikke er adgang til å kreve slik dom i en sak som behandles i denne prosessform, jfr. særlig §71.
Til dette kommer at jeg heller ikke kan finne at det forelå slik aktuell rettslig interesse hos Mikkel Haave, at han kunne fremsette krav om fastsettelsesdom som her nevnt. Under lagmannsrettssaken var Olaug Gjestrum eier av den omhandlede eiendom. Dersom lagmannsretten skulle komme til at Ole Haaves odelsrett var preskribert, ville dette bare innebære at Olaug fortsatt skulle beholde eiendommen; det ville ikke medføre noen endring i Mikkels forhold til den. Heller ikke ville en dom i denne sak - hva enten dommen gikk i den ene eller den annen retning - være bindende i forholdet mellom Mikkel Haave og Ole Haave i en senere sak dem imellom. Mikkel Haave har riktignok - som jeg før har nevnt - under hovedforhandlingen for herredsretten erklært at han i samsvar med tvistemålslovens §79 annet ledd som hjelpeintervenient vedtar at avgjørelsen i saken skal være bindende for ham, og har dermed ment å komme i den sterkere stilling en hjelpeintervenient i visse tilfelle har etter tvistemålslovens §79, jfr. §72 annet ledd. Det er imidlertid etter §79 annet ledd et vilkår at fullbyrdelse av dommen vil medføre et umiddelbart rettsinngrep for hjelpeintervenienten. Dette vilkår er ikke til stede i det foreliggende tilfelle, idet det ikke vil bety noe umiddelbart rettsinngrep overfor Mikkel Haave om Olaug Gjestrum må skjøte eiendommen til Ole Haave.
Saken skulle således etter min mening vært avvist fra lagmannsretten. For Høyesterett foreligger ytterligere en grunn for avvisning. Som jeg allerede har nevnt, har Olaug Gjestrum ved skjøte av 30. mars 1960 overdradd den omhandlede eiendom til Ole Haave. Oles løsningskrav går ut på at han med hjemmel i odelsrett skal få eiendommen overført til seg. Når den tidligere eier og hjemmelsinnehaver Olaug Gjestrum nå har skjøtet eiendommen til Ole Haave, er dennes krav på overføring av
Side:8
eiendomsretten dermed oppfylt, og en fortsatt behandling ved domstolene av løsningssaken vil være gjenstandsløs og uten rettslig interesse for Olaug Gjestrum.
Etter resultatet finner jeg at Ole Haave bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom oppheves, og saken avvises fra lagmannsretten.
I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Mikkel Haave til Ole Haave 2 500 - to tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll Matthiesen, Schei og Skau: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim og Otter Boberg og tilkalt dommer, skifteforvalter Sverre Berg med domsmenn Gustav Gjestvang, Nora Hansen, Mikkel Bakken og Aage Melbye):
- - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsrettens flertall og bemerker:
Det er på det rene at Aagot Haave etter sin manns død i 1917 ble sittende i uskiftet bo med sine barn i henhold til uskiftebevilling av 15. januar 1918. Til det uskiftede bo hørte eiendommen Hovin vestre, g.nr. 209, b.nr. 1 i Ringsaker. Videre er det på det rene at hun overtok denne eiendom på skifte, sluttet 2. desember 1919, og fikk utstedt loddseddel som ble tinglest 3. desember 1919.
Hun giftet seg straks etter med en bror av sin avdøde mann, Mikkel Haave, som hadde odelsrett til eiendommen, hun hadde selv ingen sådan rett. Da hun foretok skifte med barna i anledning av sitt nye ekteskap, var barna små, født henholdsvis 1915, 1916 og 1918. Det var derfor rimelig at den faste eiendom ble overført til henne istedenfor å bli utlagt til den best odelsberettigede, Ole, født xx.xx.1916. Det må være utvilsomt at eiendommen i den tid hun satt i uskiftet bo ikke kunne sies å være ute av «ætlæg», jfr. odelslovens §9. Men heller ikke etterat hun overtok den på skifte og giftet seg med Mikkel Haave, er det rimelig å se forholdet slik at eiendommen var ute av «ætlæg» i odelslovens forstand. Det var ingen vanlig overdragelse som fant sted da hun overtok eiendommen. Hun var tidligere medeier i eiendommen for en halvpart. Og da hun giftet seg igjen var det ikke med en utenforstående og fremmed person, men med en bror av barnas far, som selv hadde odelsrett til eiendommen, men riktignok dårligere odelsrett enn sønnen Ole Haave. Barna i første og annet ekteskap har vokset opp som én barneflokk på denne eiendommen, og barna fra første ekteskap har ikke kjent noen annen far enn sin stefar og onkel Mikkel Haave.
Den ordning som ble etablert med hensyn til eiendommen tilsvarer
Side:9
den som forutsettes i odelslovens §16. Eiendommen var opprinnelig innbrakt i boet av avdøde Ole Haave, og da enken hadde giftet seg igjen, oppsto det en rett for den best odelsberettigede, Ole Haave, til å ta gården i besittelse når han fylte 25 år. Det spørsmål som her oppstår er om han mister sin rett hvis han ikke benytter den innen 3 år eller med andre ord om preskripsjonsbestemmelsen i §9 også gjelder i dette tilfelle.
Retten er oppmerksom på den fortolkning av odelslovens §16, jfr. §9, som ble lagt til grunn ved dommen av 1877, men finner ikke at denne avgjørelse har ledet til noen festnet rettsoppfatning på dette område. Dommen, som ble avsagt under dissens, var i strid med uttalelser i teorien, jfr. Motzfeldt (Odelsret side 127) og Brandt (Tingsret side 306). Dens riktighet er senere bestridt av Skeie (Odelsretten og Åsetesretten side 134) og den vil i et tilfelle som dette - etter rettens mening - føre til et helt urimelig resultat.
Etter det opplyste var Ole Haave klar over at han hadde rett til å løse eiendommen da han fylte 25 år, og da han på den tid (i 1941) også skulle gifte seg, foretok han henvendelse til Mikkel Haave og fortalte om det forestående giftermål. Mikkel forsto øyensynlig henvendelsen derhen at den også gjaldt spørsmålet om overtagelse av eiendommen og svarte straks, at de (Mikkel og Aagot) var for unge til å slutte med eiendommen da. Mikkel var da 52 år og Aagot 49 år. Etter Oles uttalelse meddelte Mikkel videre at han ikke hadde tenkt å holde på gården lenger enn nødvendig. Ole slo seg til ro med dette. Han hadde fått jordbruksutdannelse og hadde i alle år vært hjemme inntil han våren 1941 tok post som agronom på en annen eiendom. Han har alltid forstått det slik at han skulle ha eiendommen etter sin mor og stefar, og etter Mikkels uttalelse i 1941 syntes han - at han av hensynsfullhet overfor moren og stefaren - fikk vente til disse sa fra. Han tenkte seg ikke muligheten av at det gjaldt noen preskripsjonsfrist på 3 år eller om så var, at noe slikt ville bli gjort gjeldende. I 1952 meddelte Mikkel ved en anledning at han ville la sin sønn Sten forpakte eiendommen i 2 år forat han skulle få noe igjen for den tid han hadde vært hjemme. Hertil svarte Ole at han ikke hadde noe imot det, da han kunne fortsette på Holo hvor han da var bestyrer, altså en ny utsettelse og etter rettens mening som følge av en anmodning fra Mikkel og av hensynsfullhet overfor Mikkel og Aagot.
Det er Aagot Haave - Ole Haaves mor - som har innbrakt eiendommen i Mikkel og Aagots fellesbo. Hun har under ankeforhandlingen forklart at hun hele tiden har ment og fremdeles mener, at det vil være riktig og rimelig at Ole Haave får gården.
Under de omstendigheter som foreligger i denne sak kan Ole - etter rettens mening - ikke ha mistet sin odelsrett ved ikke å ha gjort retten gjeldende innen 3 år fra han fylte 25 år. Odelslovens §16 etablerer ingen regel om preskripsjon av odelsrett. Den gir bare bestemmelser om begrensning av adgangen til å løse en eiendom på odel, når det er odelssøkerens foreldre eller steforeldre som sitter med den. Formålet med denne unntaksbestemmelse er hensynet til foreldre og steforeldre, og det kan neppe ha vært lovens mening at den odelsberettigede skal tvinges til å ta gården fra foreldrene, når bare den tid er kommet da han etter loven kan gjøre det. Retten må i det hele tatt erklære seg enig i det syn på forståelsen av odelslovens §16 og formålet med denne som er kommet til
Side:10
uttrykk i den enstemmige høyesterettsdom i Rt. for 1958 1301. Retten kan ikke se at odelslovens preskripsjonsregler i et tilfelle som dette fører til tap av Ole Haaves odelsrett. - - -