Rt-1959-1381
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1959-12-18 |
| Publisert: | Rt-1959-1381 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 246 B/1959 |
| Parter: | Kristian Johnsen m.fl. (høyesterettsadvokat Håkon Vikse) mot Kopervik kommune (høyesterettsadvokat Gerhard M. Våland). |
| Forfatter: | Holmboe, Skau, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, Bygningsloven (1924) §42, §43, Tvistemålsloven (1915) §404, Skjønnsprosessloven (1917) §57, Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924) |
Dommerne Holmboe, Skau og Hiorthøy.
Kopervik kommune begjærte overfor 4 grunneiere skjønn etter bygningsloven for avståelse av grunn til gate. Kopervik skjønnskommisjon fastsatte ved skjønn av september 1953 erstatning for grunnavståelse med videre. Gulating lagmannsrett opphevet skjønnet i desember 1954 for så vidt angikk enkelte fastsettelser av ulempeerstatning til saksøkerne nr. 1, 2 og 3, men stadfestet det for øvrig. Høyesterett opphevet skjønnet ved dom av 13. april 1957 for så vidt angikk enkelte fastsettelser av ulempeerstatning til saksøkte nr. 4, men forkastet anken for øvrig. Nytt skjønn ble holdt 30. oktober 1957. Dette skjønn ble påanket til Gulating lagmannsrett av saksøkte nr. 3 og 4, men ikke av nr. 1 og 2.
Den 19. mars 1958 begjærte Kopervik kommune fravikelseskjennelse avsagt overfor alle saksøkte. Skjønnskommisjonen tok 24. april 1958 begjæringen til følge overfor nr. 1 og 2, men stanset saken overfor nr. 3 og 4 i påvente av lagmannsrettens avgjørelse. De saksøkte påkjærte denne avgjørelse til Gulating lagmannsrett som under dissens forkastet kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet og uttalte:
«Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som lagmannsretten og viser til flertallets bemerkninger som man i vesentlige deler kan gi sin tilslutning. For øvrig skal utvalget bemerke:
Så vidt sees bygger de kjærende parter sitt angrep på kjennelsen om fravikelse på tre forskjellige grunnlag, nemlig: 1) Tilstedeværelsen av et tvunget prosess fellesskap. 2) Fristbestemmelsen i bygningslovens §43. 3) Grunnlovens §105.
Ad 1. Den innsigelse som bygger på tilstedeværelsen av et «tvunget prosessfellesskap» vedkommer bare den kjærende part nr. 3, Harald Lundberg, som eier av Roald Amundsensgt. 11. Som begrunnelse er anført at den prosjekterte vei (til Losjehaugen) bare berører to eiendommer, Roald Amundsensgt. 11 og 21. Ekspropriasjonsformålet kan ikke fremmes uten at det eksproprieres grunn fra begge de nevnte eiendommer. Det har vært avholdt ekspropriasjonsskjønn også over nr. 21, men fristen for å begjære fravikelseskjennelse er oversittet, og det er følgelig på det rene at det må avholdes nytt skjønn i forhold til eieren av denne
Side:1882
eiendom. Det virker urimelig at eieren av nr. 21 skal få erstatningen fastsatt etter et høyere prisnivå. Det eneste naturlige synes å være at når flere eiendommer må eksproprieres forat ekspropriasjonsformålet skal kunne realiseres, må ekspropriasjonsforretningen gjennomføres i én forretning - eller med andre ord at det foreligger tvunget prosessfellesskap.
Utvalget har ikke kunnet finne at det foreligger hjemmel for et prosessfellesskap som nevnt. Bygningslovens §42 nr. 1 har visstnok vært anført i denne forbindelse, men selv om bestemmelsen forståes slik som hevdet at de kjærende parter - et spørsmål som utvalget ikke finner grunn til å ta standpunkt til - kan det ikke skjønnes å medføre nødvendigheten av at ekspropriasjonskrav overfor de to grunneiere fremmes samtidig og i samme sak. For så vidt innsigelsen er bygget på alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger angår den spørsmål som ikke kan prøves av utvalget, jfr. tvistemålslovens §404 nr. 3.
Ad 2. Angående denne innsigelse anføres i kjæremålserklæringen:
«Tvisten gjelder hvordan utgangspunktet for 6-måneders fristen i bygningslovens §43 blir å beregne når en forsøkstakst består av flere deler som blir endelig til forskjellig tid.
Jeg har hevdet at fristen for så vidt grunn angår må bli å regne fra Høyesteretts dom av 13. april 1957. Er dette riktig, er begjæringen om fravikelseskjennelse fremsatt for sent, idet den først ble fremsatt den 19. mars 1958.
Formannen i Kopervik skjønnskommisjon og flertallet i lagmannsretten har derimot antatt at fristen må bli å regne fra tilleggsskjønnet av 30. oktober 1957 blir endelig. Er denne oppfatning riktig, er begjæringen fremsatt i rett tid i forhold til bestemmelsen i bygningslovens §43.
Jeg vil fortsatt hevde at fristen for så vidt grunnerstatningen angår må bli å regne fra Høyesteretts dom. Jeg tillater meg herom å vise til mine anførsler for skjønnskommisjonen og lagmannsretten, høyesterettsdommer Altens uttalelse i brev av 3. desember 1957 (dok. 2) samt til den dissenterende dommers votum i lagmannsretten.»
Utvalget er for dette punkts vedkommende enig med lagmannsretten i at fristbestemmelsen i bygningslovens §43 ikke er slik å forstå, at fristen for å begjære fravikelseskjennelse i et tilfelle som det foreliggende begynner å løpe allerede fra det tidspunkt da en del av den samlede takst er blitt endelig. Man henviser til den begrunnelse som flertallet i lagmannsretten har gitt og som utvalget anser tilstrekkelig.
Om dette punkt (2) uttalte lagmannsrettens flertall blant annet:
«Etter bygningslovens §43 er en forsøkstakst «ikke bindende for grunneieren, med mindre fravikelseskjennelse er forlangt senest innen 6 måneder etter den endelige takst.» Utgangspunktet for fristen er således den dag da taksten er blitt endelig. I det foreliggende tilfelle dreier det seg om forsøkstakster som består av
Side:1383
flere deler, som blir endelig til forskjellig tid, og spørsmålet blir om den nevnte fristbestemmelse er slik å forstå at 6-måneders fristen begynte å løpe allerede fra det tidspunkt da den første del av takstene ble endelig, nemlig ved avsigelsen av Høyesteretts dom av 13. april 1957, eller slik at fristens utgangspunkt er den dag da det foreligger fullstendig takst.
Lovforarbeidene kan ikke sees å gi noe holdepunkt for besvarelsen av det foreliggende fortolkningsspørsmål.
For at fullbyrdelse av en ekspropriasjon skal kunne kreves, må det - hvor minnelig ordning ikke oppnåes - foreligge en fravikelseskjennelse. I denne fastsettes det en frist etter hvis utløp eksproprianten kan forlange eiendommen fraveket mot å utrede den fastsatte erstatning. Da grunneieren skal ha erstatning både for den grunn han må avgi og for det tap han lider ved å måtte avstå denne grunn, vil erstatningsbeløpet regelmessig bestå av flere poster, som således alle må foreligge endelig fastsatt når fullbyrdelse kreves. På bakgrunn av det her anførte synes det naturligst å forstå fristbestemmelsen i bygningslovens §43 slik, at «den endelige takst» er ensbetydende med endelig fullstendig takst. Det synes i og for seg lite rimelig å påby at eksproprianten, om han vil forhindre at grunneieren blir ubundet av taksten, må forlange fravikelseskjennelse, tvangsgrunnlag, på et tidspunkt da en slik kjennelse allikevel ikke kan fullbyrdes, hvilket nettopp ville være tilfelle dersom bare en del av taksten på dette tidspunkt er blitt endelig.
Den forståelse av fristbestemmelsen som lagmannsretten således finner naturligst, synes også å passe best med bestemmelsens ordlyd.
Skjønnslovens ordning er at den frist hvis oversittelse medfører at grunneieren ikke lenger er bundet av taksten, er knyttet til begjæringen om fullbyrdelse etter en fravikelseskjennelse, og at fristen er satt til ett år etter takstens avholdelse (§57). Derimot er det i og for seg ikke satt noen bestemt frist for adgangen til å forlange fravikelseskjennelse. Denne skjønnslovens ordning må antas å ha til formål å verne om grunneierens interesser, som tilsier at det innen rimelig tid blir avgjort om ekspropriasjonen skal gjennomføres etter den foreliggende takst eller ikke. Det samme hensyn må nok antas å ha gjort seg gjeldende for så vidt angår fristbestemmelsen i bygningslovens §43, men har ikke på samme måte gitt seg utslag i lovens regel, i og med at det i dette tilfelle overhodet ikke løper noen frist før fra den endelige takst. Så forskjellige som de to lovers ordning er, antar lagmannsretten at den måte skjønnsloven varetar eierens interesse på, ikke gir grunnlag for noen slutning med hensyn til forståelsen av fristbestemmelsen i bygningslovens §43. I denne forbindelse bemerkes at om man skulle legge den forståelse til grunn at fristen løper ut 6 måneder etterat den første del av taksten er blitt endelig, vil grunneieren fremdeles være i uvisshet om hva han har å innrette seg etter, med mindre fristen er utløpet uten at kjennelse er forlangt, og denne uvisshet risikerer han
Side:1384
fortsatt å måtte befinne seg i inntil takstens samtlige deler er blitt endelige, slik at fullbyrdelse kan kreves.
På grunnlag av det anførte finner lagmannsretten å måtte anta at fristbestemmelsen i bygningslovens §43 ikke er slik å forstå, at fristen for å begjære fravikelseskjennelse i et tilfelle av den foreliggende art begynner å løpe allerede på det tidspunkt da en del av den samlede takst måtte bli endelig. - - -»
Kjæremålsutvalget fortsatte:
«Ad 3. Angående forholdet til Grunnlovens §105, som så vidt sees ikke har gitt anledning til innsigelser for de tidligere instanser, anføres i kjæremålserklæringen:
«Jeg er oppmerksom på at Høyesteretts kjæremålsutvalg i to kjennelser av i år, inntatt i Rt-1959-188 og Rt-1959-373 er kommet til et annet resultat. Jeg antar dog ikke at saksforholdet i den foreliggende sak er analogt med det som forelå i de to saker som de nevnte kjennelser angår.
I de to nevnte saker hadde grunneierne anket forgjeves. Det ble således ikke spørsmål om noe tilleggsskjønn. Selv om det var gått lang tid fra forsøkstaksten var holdt til fravikelseskjennelse ble forlangt - den lengste tid var 3 1/2 år - er tiden i vårt tilfelle enda lenger, nemlig 4 1/2 år. Begge de her nevnte forskjelligheter - og spesielt at det i vår sak under enhver omstendighet måtte avholdes nytt skjønn for enkelte posters vedkommende, synes å berettige til en annen vurdering.»
Utvalget har ikke kunnet finne at de forhold som er trukket frem av de kjærende parter, gir grunnlag for å fravike den oppfatning som har fått uttrykk i de i Rt-1959-188 og Rt-1959-373 gjengitte avgjørelser. Man henholder seg derfor hertil. - -»