Rt-1959-188
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1959-02-20 |
| Publisert: | Rt-1959-188 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 40 B/1959 |
| Parter: | Kristiansand kommune (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø) mot Sigrid Strømme (høyesterettsadvokat Ivar Hole). |
| Forfatter: | Holmboe, Helgesen, Rode |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, Bygningsloven (1924) §43, §43, Skjønnsprosessloven (1917) §57 |
I september 1952 avsa Kristiansand skjønnskommisjon forsøkstakst etter bygningslovens §43 over Gyldenløves gate 12 a, Kristiansand. Skjønnet (taksten) ble etter anke rettskraftig i februar 1955. I august 1955 begjærte Kristiansand kommune fravikelseskjennelse hos Kristiansand byrett, idet skjønnskommisjonen i mellomtiden var blitt opphevet. Eierne protesterte og gjorde gjeldende 4 innsigelser. Byretten tok i juni 1957 innsigelse nr. 3 og 4 til følge og avslo begjæringen uten å ta standpunkt til innsigelse nr. 1 og 2. Agder lagmannsrett stadfestet byrettens kjennelse på grunnlag av innsigelse nr. 4. Høyesteretts kjæremålsutvalg, som fant at lagmannsrettens avgjørelse av innsigelse nr. 4 berodde på en uriktig lovforståelse, opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til lagmannsretten, jfr. Rt-1958-633.
Lagmannsretten behandlet deretter innsigelse nr. 3 og kom til samme resultat som byretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom under dissens til et annet resultat, opphevet lagmannsrettens kjennelse og henviste på ny saken til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Innsigelse nr. 3 gikk ut på at forsøkstaksten av 1952 var foreldet. Da den ikke lenger ga uttrykk for eiendommens verdi, kunne eierne ikke være forpliktet til å avstå eiendommen for takstbeløpet. Om dette uttalte kjæremålsutvalgets flertall, dommerne Helgesen og Rode:
«Lagmannsretten har som nevnt funnet at eiendommen har vært gjenstand for en vesentlig prisstigning i tiden fra taksten ble holdt og til den ble endelig. Lagmannsretten innskrenker seg i denne forbindelse til å henvise til at det kom nye prisforskrifter
Side:189
fra 15. oktober 1954, idet den for øvrig tiltrer hva byretten har anført om dette spørsmål. De særlige momenter byretten peker på er, foruten de nye prisforskrifter, synkingen i kroneverdien etter 8. september 1952 - da taksten ble avgitt - den samtidige betydelige stigning i eiendomsprisene i Kristiansand, også når det gjelder eiendommer som Gyldenløves gate 12 a. Den verdistigning som byretten og lagmannsretten omtaler, refererer seg således til eiendommens omsetningsverdi. Den angitte takst bygger imidlertid ikke på omsetningsverdien, men på bruksverdien, og om denne uttales det i skjønnsgrunnene «at i dette tilfelle må det være på det rene at bruksverdien for de saksøkte langt overstiger salgsverdien». Det er derfor ikke uten videre gitt at den av lagmannsretten konstaterte vesentlige økning i omsetningsverdien innebærer en verdiøkning utover det av reguleringskommisjonen på grunnlag av bruksverdien fastsatte takstbeløp. Utvalget går dog ikke nærmere inn på dette spørsmål idet dets flertall, dommerne Helgesen og Rode finner at selv om den alminnelige stigning i eiendomsprisene skulle ha ført til at eiendommens verdi pr. 23. februar 1955 lå vesentlig over takstsummen, kan ikke kommunen være avskåret fra å kreve fravikelse på grunnlag av taksten.
Det er ikke bestridt at etter den forståelse av fristbestemmelsene som er fastslått ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 28. juni 1958 har kommunens krav om fravikelse hjemmel i bygningslovens §43. Lagmannsrettens begrunnelse for allikevel ikke å ta kravet til følge må forståes slik at den mener at loven i dette tilfelle fører til et resultat som i relasjon til eierne er i strid med Grunnlovens §105, selv om det ikke hverken av byretten eller lagmannsretten er uttrykkelig henvist til denne bestemmelse.
Utvalgets flertall er ikke enig i denne oppfatning. Skjønnskommisjonens skjønn ble påanket av eierne, som hevdet at taksten var avgitt på feilaktige forutsetninger og derfor var uriktig i sitt resultat. Ved lagmannsrettens dom av 16. desember 1954 ble imidlertid skjønnet stadfestet. Det er selvsagt riktig - som nevnt av lagmannsretten - at ekspropriatus har full adgang til å bruke rettsmidler og at han ikke av den grunn skal tape sitt krav på full erstatning. Spørsmålet er imidlertid hva som etter Grunnlovens §105 er «fuld erstatning» i et tilfelle som det foreliggende. Flertallet kan ikke finne at det innebærer noen krenkelse av nevnte grunnlovsbud når bygningslovens §43 fører til at erstatningen ikke omfatter vederlag for slik prisstigning det her er tale om og som har funnet sted i den tid som er gått med til prøvelse av ekspropriatens innsigelser mot takstens riktighet.»
Mindretallet, dommer Holmboe, uttalte:
«Det er innlysende at den eier som må avstå sin eiendom mot erstatning etter en flere år gammel takst, ikke får full erstatning dersom verdien av eiendommen er steget vesentlig i mellomtiden. Særlig gjelder dette hvis verdistigningen skyldes at pengeverdien er sunket, slik at den reelle verdi av erstatningsbeløpet er vesentlig mindre enn den var på taksttiden.
Side:190
På den annen side anser jeg det ikke tvilsomt at den alminnelige lovgivning kan gi nærmere regler om hvorledes den erstatning som en ekspropriat har krav på etter Grunnlovens §105, skal fastsettes, derunder også bestemme at taksten skal være bindende en viss tid, jfr. Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning III side 69. Like klart synes det meg imidlertid å være at det her er en viss grense som ikke kan overskrides uten at man kommer i strid med Grunnlovens §105. Hvor denne grense skal trekkes, kan gi anledning til tvil. I den i Rt-1956-639 refererte sak antok lagmannsretten at det etter takstens avholdelse «i sin alminnelighet er foregått noen prisstigning på fast eiendom, særlig på grunn», men antok med tilslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg at tiltredelse allikevel kunne kreves i henhold til begjæring fremsatt innen utløpet av den i skjønnslovens §57 fastsatte frist av ett år etter takstens avholdelse. Om rekkevidden av denne avgjørelse finner jeg ikke grunn til å uttale meg.
Den foreliggende sak atskiller seg fra saken av 1956 deri at tiltredelse først ble begjært henved tre år etterat taksten var avholdt og at den eiendom som saken gjelder, etter hva lagmannsretten finner utvilsomt, har vært gjenstand for en vesentlig prisstigning etter takstens avholdelse. Etter mitt skjønn vil man, ved å tilplikte eieren å avstå sin eiendom mot å få utbetalt takstsummen, fjerne seg for langt fra Grunnlovens påbud om full erstatning.
At den i bygningslovens §43 fastsatte frist for begjæring om fravikelseskjennelse er overholdt, kan etter min mening ikke tillegges avgjørende vekt i forhold til Grunnlovens §105. Det er her ikke, som når det gjelder skjønnsloven, tale om en bestemt og relativt kort frist for skjønnets gyldighet, idet fristen, som fremhevet av lagmannsretten, ikke regnes fra skjønnets avholdelse, men fra den dag da det ble endelig, i dette tilfelle ca. to og et halvt år etter avholdelsen. En slik frist har sin betydning ved at den setter en grense for ekspropriantens adgang til å spekulere i konjunkturene, men den er utjenlig til å sikre ekspropriatens krav på full erstatning.
Heller ikke kan jeg anta at ekspropriaten har forspilt sin rett til å kreve full erstatning ved å benytte sin lovlige adgang til å påanke skjønnet. Annerledes ville saken kunne stille seg hvis det i den anledning kunne rettes noen bebreidelse mot ekspropriaten, således hvis anken var åpenbart grunnløs, eller saken er blitt trenert, men herom foreligger det i denne sak ingen opplysning.
Jeg tilføyer at man her, hvor talen er om ekspropriasjon, ikke kan trekke noen slutning fra hva der måtte gjelde om risikoen for fall i pengeverdien når talen er om odelsløsning eller overhodet om fordringer som bygger på avtale - jfr. høyesterettsdom i Rt-1926-342.
Jeg er således når det gjelder lovspørsmålet, kommet til samme resultat som lagmannsretten. - - -